Klassekampen.no
Fredag 11. mai 2018
I Sverige var jeg ikke redd. Jeg var norsk, skriver Sumaya Jirde Ali.
Hun norske
ARKIVILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Jeg er i Sverige som poet, på ulike oppdrag. Jeg savner Imsdal. Utenom det føler jeg en ro jeg hadde glemt hvordan kjentes. Hvorfor er jeg ikke redd her? Jeg føler ikke panikk når jeg ferdes på svenske gater, stresser ikke med forbipasserende, tilegner dem ikke uedle hensikter. Paranoiaen holder seg unna, for her er ingen ute etter meg.

Mine svenske venner og jeg nyter utelivet, den hverdagslige tilværelsen henger fredelig over oss. Hvorfor kjenner jeg meg ikke utsatt? Det er jo her DNM, den nordiske motstandsbevegelsen, har sitt hovedkvarter. Det er jo her, i Sverige, hatet mot mennesker som meg, et hat jeg kjenner på kroppen hver eneste dag, står sterkest. Likevel er jeg ikke redd. Er jeg sint på Norge? Er det derfor jeg ikke kjenner noe her, mens jeg nærmest drukner hjemme? Er det kroppen som tar hevn for det sviket den føler? Sviket jeg føler over at mitt hjem ikke klarer å beskytte meg?

Hjemme er voldsalarmen fulladet til enhver tid. Her bruker jeg den ikke en eneste gang.

Jeg er fortsatt Sumaya. Huden er ennå svart, hijaben ennå på. Men her, i Sverige, er jeg norsk. Det er en betydelig forskjell. Svenskene som dukker opp på de ulike arrangementene jeg deltar på, spør om jeg er «hun norske». Det er uvant, befriende. Er det dette jeg etterlyser når jeg skriver om norskhet, «gjest» og «vert» og «oss» og «dem»-tankegang? Er det denne anerkjennelsen jeg higer etter når jeg etterlyser mer mangfold i offentlige rom? Er det dette jeg har ventet på? Hvorfor aksepteres jeg alle andre steder enn hjemme? Tanken kommer brått.

Fakta:

Sumaya Jirde Ali:

• Poeten og samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali har de siste par årene skrevet om hvordan det er å bli utsatt for rasistisk hets og trusler. I vår trakk hun seg fra en rekke arrangementer fordi presset ble for stort.

• I denne teksten skriver Ali om hvordan et besøk til Sverige fikk henne til å føle seg både tryggere og norskere enn hun gjør i Norge.

• Hun skriver også om følelsen av å ikke være hjemme noe sted, som mange unge med innvandrings­bakgrunn deler.

På hotellet i Göteborg mimrer jeg tilbake til 2015. Sommeren i Mogadishu, Somalia. Første gang jeg «reiste hjem igjen» siden vi kom til Norge. Jeg var ute med tante Shukri, hun trengte ny telefonlader. Jeg ser det for meg: Oss som kjører på ødelagte somaliske veier – et av landets synligste sår fra borgerkrigen, og den pågående konflikten mellom Amisom-koalisjonen, sivilbefolkningen og terrorgruppen Al-Shabab. Jeg ser sanden som omfavner oss som tåke, min sammenknyttede neve rundt håndtaket, redselen som boblet i magen der og da – kjøretøyet manglet belte. Vi kjørte gjennom varmen i Bajaaj, en trehjulsmotorsykkel. De var overalt.

På plakatene i butikken var det bilder av Iphone. Tante Shukri ruslet i et hjørne, på utgikk etter sin lader. Jeg spurte etter deksel til Iphone 5. Mannen bak disken svarte at de ikke solgte Apple-produkter. Jeg spurte forvirret hvorfor de hadde bilder av Iphone, hvis de ikke solgte det. Jeg sa – med rolig tone, for da klarer jeg å uttale de somaliske ordene akkurat som eldre somaliere – at det er misvisende overfor meg som kunde.

Et minutts stillhet passerte før han sa: «Du er ikke herfra du, eller hva? Du er diaspora.» Jeg glemmer aldri hans anklagende blikk. Eller den lave, forhastede tonen. Eller forvirringen jeg følte der og da. Reiste ikke jeg «hjem igjen», slik alle vennene mine sa før sommerferien? Hva mener han med diaspora, jeg er jo født her? Jeg kjenner mine kinn koke av sinne. Enda varm over et tre år gammelt minne.

Jeg tenker på det min dansk-palestinske venn Tarek Ziad Hussein skrev nylig, om å reise til Libanon i sommerferien. «I Libanon var vi aldrig nogensinde arabere – nej, vi var europæere. Og i Danmark var vi aldrig nogensinde danskere – nej, her er vi indvandrere, unge med anden etnisk baggrund, etniske minoriteter, nydanskere og nogle gange perkere, men aldrig bare danskere. Vi er generationen, som er vokset op uden identitet.»

Jeg dusjer, går ned til hotellets resepsjon og kjøper cola. Dama bak disken smiler varmt til meg, sier at det er så fint med norsk. «Ni har en trevlig melodi» sier hun. Oppe på rommet tenker jeg tilbake på litteraturfestivalen jeg deltok i samme dag. Jeg tenker på hvor fint det var å være «hun norske».

Da jeg som bidragsyter fikk velge et handlenett, kom jeg og tre svensker i samtale om hvalen som var avbildet på nettet. Når jeg sa hval, spurte de hvordan man stavet det. Av dem fikk jeg vite at de ikke hadde «h» i hval, og at ordet «val» på svensk hadde tre ulike betydninger. En, individets valg – mitt valg, ditt valg. To, regjeringsvalg. Tre, hval.

På rommet reflekterte jeg over hvor fint og uvant det var å få eie, definere, forklare norsk for utenforstående. Hvor fint det var å ikke bli sett på som utenforstående, og for en gangs skyld ikke være offer for negative språk-fordommer. I Sverige pratet ingen engelsk til meg, ingen antok at jeg ikke kunne norsk på grunn av mitt utseende. Er det derfor jeg føler jeg meg mer trygg blant et folk, i et land, som ikke er mitt? I Sverige fikk jeg eie språket jeg prater mer flytende enn mitt morsmål. I Sverige fikk jeg anerkjent min norskhet.

Men med ett ble jeg litt trist. Det er alltid noen andre som definerer. Jeg har ikke definisjonsmakten. Jeg blir forvirret, og prøver å komme på en forklaring. Fordi innvandring er – som enkelte liker å kalle det – «ennå nytt»? Fordi avstanden mellom majoritet og minoritet er for stor? Jeg klarer det ikke, ser ikke den røde tråden, finner ingen god forklaring.

Tenker isteden: Hvis de hyggelige svenskene en dag bestemmer seg for å utelukke meg fra det «norske» selskapet, mister jeg den fine følelsen av eierskap, tilhørighet. Jeg som trodde jeg hadde kontrollen i Sverige, er visst akkurat som i Norge: maktesløs. Jeg tenker videre: Jeg lever på deres nåde, er gjenstand for deres premisser. Jeg må vente til jeg får tildelt eierskapet. Først når svenskene ser på meg som norsk, blir jeg det. Først når de velger å se meg, er jeg der.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.31

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk