Elise Winterthun

Endre Ugelstad Aas

Selma Stormyren Larsen

#fff

Hvor var du da Sylvi Listhaug rettet pistolen mot Erna Solberg? Enten du så partilederdebatten i Arendal i midten av august eller ei: Sjansen er stor for at du fikk med deg akkurat 

Klippene av landets makttopper i det som tilsynelatende var deres aller første stein-saks-papir-duell, ble delt ikke bare av statskanalen selv, men i stort sett alle nasjonale medier.

NRK vil kanskje kalle det en suksess. Andre har etterlyst politikkens alvor – også i herværende avis, hvor en lederartikkel advarte mot å «drukne partilederdebatten i tant og fjas».

Nå vel, hvor kommer fjaset fra? Når ble vi egentlig enige om at politikerdebatt er så kjedelig at vi trenger litt sirkus – og hvem gagner det?

Den første norske partilederdebatten fant sted fredag kveld 25. august 1959, og da var det aldri blitt sendt et så langt sammenhengende program på norsk fjernsyn: I intet mindre enn to og en halv time debatterte partilederne, og det i svært ordnede former, uten avbrytelser og med nøyaktig fordeling av taletid.

– Vi var veldig lite opptatt av underholdning, sier Tom Berntzen da Klassekampen ringer.

Han var ansatt i NRK fra 1973 til 2001 – lenge som politisk journalist – og har ledet en drøss partilederdebatter. Som ordstyrer regjerte han etter andre idealer enn i dag, hevder Berntzen.

– Det å underholde er ikke det samme som 

. En politisk debatt skal underholde, men ikke være underholdning. I år er det altfor mye gags. Det er en undervurdering av seeren, sier han.

Jeg var ikke stolt av det da, og jeg er ikke stolt av det nå.

Med tant og fjas til tinget

Proletariatet står nå overfor en ekstremt farlig og forferdelig fiende. Fascismen er i øyeblikket det sterkeste, mest konsentrerte og klassiske uttrykket for verdensborgerskapets generaloffensiv. Å slå ned på den er en elementær nødvendighet.»

Slik begynner Clara Zetkin sin tale til Den kommunistiske internasjonales utvidede eksekutivkomité i Moskva i 1923. Denne talen kan nå leses på norsk i en bok fra Forlaget Manifest.

Historiker Ola Morris Innset har skrevet forordet. Han beskriver hvordan en skrøpelig Zetkin, som var sentral i den europeiske arbeiderbevegelsen, måtte bæres inn i salen hvor talen ble holdt. Men ordene hadde sprengkraft – ja, også i dag, hundre år seinere.

– Hovedbudskapet hennes var at fascismen måtte forstås som noe helt nytt, og noe eget, sier Innset til Klassekampen.

Clara Zetkin kom til verden i Sachsen i 1857 og ble som lærerstudent revet med av den sosialistiske bevegelsen som vokste fram i Tyskland. Lenge var hun medlem av det sosialdemokratiske partiet, før hun gikk over til kommunistpartiet i 1918.

I sin levetid ble Zetkin en berømt teoretiker, journalist og skribent. Ikke minst var hun kvinnesaksforkjemper og initiativtaker bak den internasjonale kvinnedagen.

Talen i Moskva ble holdt like etter at Mussolini hadde tatt over makta i Italia. Historiens første fascistiske maktovertakelse var et faktum. Den italienskkyndige Zetkin hadde fulgt nøye med på utviklingen.

I 1923 var kommunismen ennå relativt ung, og man var vant til motangrep fra borgerskapet som ønsket å bevare sin makt. Mange kommunister anså simpelthen fascismen som nok et eksempel på det. Det var et feilgrep, mente Zetkin.

Det var jo sosialismens register fascistene spilte på.

Om å tenne folkets ild

Maria Horvei

Hundar som får ansiktsbehandling. Intime lunsjsamtalar spelt ut for ope kamera. Rideturar i Hyde Park. Tv-hausten er i gang, og eg har tatt min del av ansvaret. Ikkje berre har eg sett dei fyrste, blodferske episodane av siste sesong med «Bloggerne» på TV 2 Play. Eg har også sett ein splitter ny episode av «Real Housewives of London».

To dokusåper. Tolv kvinner. Uendeleg med drama.

Eller noko slikt. Det eg i alle fall kan seie, etter å ha brukt ein ettermiddag på desse to seriane, er at eg ikkje kjem til å ha behov for fleire skrekkvisjonar av kvinnelivet under seinkapitalismen med det fyrste.

nok seiast at dei seks norske kvinnene som utgjer denne haustens «Bloggerne»-gjeng, framstår nærmast hjarteskjerande uskuldige samanlikna med sine eldre (og veldig mykje rikare) medsøstrer i London.

Der den norske influensaren Fetisha Williams får utbetalt 1000 kroner dagen frå rekneskapsføraren sin fordi ho ikkje greier å halde styr på pengar, brukte den britiske advokatfrua Panthea i si tid 140.000 pund på éin minneverdig handletur til Harrods. Der norske Anny Isabella Øvrehus legg ut matvideoar på Tiktok og prøver finne orket til å flytte ut frå foreldreheimen på Fjellhamar, har «RHOL»-Amanda brukt kapitalen frå førre skilsmisseoppgjer til å starta eit eige hudpleiemerke som ho driv ut frå eit townhouse i Belgravia («Londons dyraste nabolag», forsikrar ho sjåaren om). Der nordmennene skrur saman Ikea-møblar og gjer sitt beste for å 

noko som liknar på ein glamorøs livsstil, gjer britane seg skuldige i ein så overdriven framvising av materiell velstand at «quiet luxury» verkar som eit like fjernt konsept som å vaske sitt eige hus.

 likevel har til felles, er at dei speler ut den fulle vifta kvinnelege dødssynder, sett frå ein nokolunde feministisk orientert ståstad: Dei er hyperfikserte på utsjånad, livredde for å bli eldre og uinteresserte i å yte sin skjerv i ein tradisjonell arbeidsmarknad. Dei er konfliktorienterte og baksnakkande og unngår alt som minner om substans som om det skulle vore transfeitt.

Å kalle dei uintelligente er altfor sneversynt – då tek ein ikkje omsyn til kor kalkulert (for ikkje å seie konstruert) oppførselen til mange av deltakarane utvilsamt er. Men synlege teikn til kritisk tankeverksemd og analytiske ferdigheiter vert innan serianes rammer avgrensa til ting som verkeleg, 

ikkje betyr noko. (Den sentrale konflikten i fyrste episode av «RHOL» var sentrert kring … noko med eit tannlegebesøk? «Bloggerne»-Caroline har fått dei andre jentene i serien mot seg fordi ho … ikkje er i stand til å oppføre seg med normal høflegheit?)

som det kostar nøyaktig null kaloriar å heve seg over. Og det er nettopp det som er poenget. Begge programma er nemleg representantar eit stort og påfallande slitesterkt segment av populærkulturen: Framsyninga av kvinner som det er 

«Bloggerne» har halde det gåande i meir enn ti år (haustens sesong er den 21.). «Real Housewives»-konseptet vart fyrst lansert i 2006 og har sidan den gong «dokumentert» liva til «ekte» husfruer i 12 ulike amerikanske byar og 32 (!) internasjonale. (Det finst ein sesong med «Real Housewives of Suomi» der ute. Eg berre seier det.) Og då har me ikkje ein gong vore innom dei tallause konsepta som speler på meir eller mindre dei same strengane: «Paradise», familien Kardashian, «Selling Sunset» og så vidare.

Dei unngår alt som minner om substans som om det skulle vore transfeitt

Heksene blant oss

Mylena Kifle

Anniken C. Mohr

Før Arbeiderpartiet hadde Venstre kulturministerposten i tre år. Hva mener Venstre står på spill i kulturlivet i dag?

Nestemann ut i Klassekampens utspørring av partienes kulturpolitiske talspersoner er Grunde Almeland (V), som også er leder av Stortingets familie- og kulturkomité.

– Hva er din kulturpolitiske hjertesak?

– Jeg mener det har manglet oppmerksomhet om de kreative næringene. Venstre vil styrke kulturnæringene.

– For det første må det bli enklere å starte opp en kulturbedrift. Det bør blant annet være et eget investeringsfond for kreative næringer, sånn at man har bedre tilgang på kapital. For det andre må kunstnere få et sosialt sikkerhetsnett.

– Ja, hvordan vil dere heve inntektene til landets kunstnere?

– Vi vil gå mer målrettet inn enn å bare se på stipendordningene. Vi vil betydelig styrke ordningen for utstillingshonorarer. Vi vil ha en bedre tilpasning av sykepengeordningen og foreldrepermisjonsordning for frilansere og selvstendig næringsdrivende.

– Høyre, deres potensielle samarbeidspartnere, vil ha en offisiell norsk kulturkanon. Vil dere ha det?

Det må bli enklere å starte opp en kulturbedrift.

Vil ha mer kulturnæring – og dataspill

#000

Da Anette Trettebergstuen (Ap) ble kulturminister i 2021, ble hun møtt med skyhøye forventninger. Trettebergstuen skulle innfri, og hun kom i forkant av valget med en rekke løfter til feltet.

At insentivordningen for film skulle bli regelstyrt.

Gjøre innkjøpsordningen for sakprosa automatisk.

At kulturen skulle få en større del av kaka, nærmere bestemt én prosent av statsbudsjettet.

Da Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet regjering høsten for fire år siden, kom noen av løftene med i Hurdalsplattformen. Felles for dem er at de aldri ble oppfylt – verken av Trettebergstuen eller sittende kulturminister Lubna Jaffery (Ap).

Klassekampen snakket med flere kulturledere i 2021, da det ble klart at det var Ap som fikk kulturministeren. Den gangen ble utnevnelsen møtt med nesten unison jubel fra feltet.

I dag sier flere av de samme kildene at det ikke gikk som de hadde håpet.

Kunstnerisk er filmbransjen på topp, men økonomisk er vi i en dyp krise.

Regjeringen har brutt flere kulturløfter

– Alle må selvsagt få lov til å lese så mye de vil. Men slik skolen er rigget, fører det til at folk føler seg som tapere, sier Grethe Fatima Syéd.

På tirsdag hadde litteraturviteren en kronikk på trykk i Klassekampen hvor hun spurte om skjønnlitteratur har for stor plass i norsk skole. Ideen om at lesing gjør en mer empatisk eller gir en evnen til kritisk tenkning, er utdatert, ifølge henne: I stedet fører ­litteraturundervisning til ­«avmaktsfølelse» og «traumer».

Påstanden har fått flere til å reagere. Lar vi litteraturen bli en fritidssyssel kun for dem som kommer fra hjem med fulle bokhyller, vil det er være et «samfunnssvik», hevdet professor Marte Blikstad-Balas i går.

litteratur – jeg har brukt hele livet mitt på det, understreker Syéd.

– Men når Blikstad-Balas sier at det er viktig å tilby lange bøker på skolen fordi ikke alle får det hjemme, er det en faktor som glipper: De som lykkes i å lese romaner på skolen, er først og fremst de som 

At lesing på skolen er utjevnende, stemmer ikke, mener Syéd.

– Det er de som har sjansen til å lese lange bøker hjemme som profitterer mest og liker seg best i norskfaget, sier hun.

I går hevdet professor Frode Helmich Pedersen at Syéd ga uttrykk for et «elitistisk kunstsyn» med påstanden om at litteratur ikke er for alle.

Mitt beskjedne forslag er å lese kortere tekster.

Ut mot «selvsmiger»

Bendik Wold

Hvordan skal de unge lære seg å lese? Det er ikke bare i våre dager dette spørsmålet setter sinnene i kok. I Kirchheim i Tyskland førte innføringen av ei ny lesebok til et folkelig opprør som måtte slås ned makt.

Dette skjedde i det herrenes år 1777, og det kontroversielle var at fyrst Karl Christian av Nassau-Weilburg – sekundert av et par framskrittsvennlige prester – ønsket å skille religionsundervisningen fra undervisningen i lesing og skriving. I mange år hadde tyske barn lært seg å lese ved å stave seg gjennom Bibelen og Luthers katekisme, i pakt med reformatorens ordre om at man «ordrett» skulle tilegne seg Herrens budskap.

Men denne praksisen hadde noen uheldige følger: For det første ga utenat-læringen en svært grunn forståelse av både Bibelen og det tyske språk. For det andre var det paradoksalt, mente religionens folk, å bruke hellige skrifter til verdslige formål. Sammen med fyrsten snekret prestene ei ny lesebok – helt uten de ti bud, bønner og salmevers. Og så brøt helvete løs.

 brukt den gang, minner litt om dem Grethe Fatima Syéd fører i marken når hun spør om «skjønnlitteraturen ikke har for liten plass i skolen, men for stor» (Klassekampen 19. august). Dagens lesekjas er bra verken for elevene eller for litteraturen selv, mener Syéd: «Å redusere litteraturen i skolen til et middel, et redskap for å nå andre mål, er å frata den dens kunststatus.»

Liksom prestene i Kirchheim er Syéd altså bekymret for at skolen «profanerer» skrifter som fortjener en særskilt status og beskyttelse. 

rett er det selvsagt i dette – det er ingen udiskutabel fordel for et forfatterskap å bli assosiert med pugg og pine. Når ei novelle havner i ei lesebok, betyr det nettopp at den bebyrdes med et dobbelt pedagogisk oppdrag: Slik Bibelen tidligere skulle gjøre elevene til gode kristne 

gode (alfabetiserte) borgere, brukes skjønnlitteraturen i dag både til innføring i den nasjonale litteraturhistorien og til rein leseopplæring. I dette ligger det en form for «opphøyelse», ja visst, men med risiko for at elevene ender opp som frafalne eller som reine litteraturbespottere.

 risikoen verdt. Hovedtendensen i norsk skole i dag, som Syéd merkelig nok synes blind for, er en generell «snuttifisering» der lesing av hele romaner erstattes med utdrag og resymeer. I stedet for å fylle lesebøkene med kanoniserte dikt og noveller bestiller forlagene spesialskrevne tekster som skal matche bestemte læreplanmål: Da Gyldendal skulle lage ei ny norsklesebok i 2019, utlyste forlaget en skrivekonkurranse for å få inn «korte, avsluttede tekster» om tre tverrfaglige temaer.

Ingen har vel heller glemt eksamensskandalen i 2023, da landets engelskelever ble bedt om å analysere to dikt som var viste seg å være forfattet av byråkrater i Utdanningsdirektoratet.

I så måte er det pedagogiske grepet Syéd ønsker seg, allerede gjennomført: Elevene skånes for skjønnlitteraturen, skjønnlitteraturen skånes for elevene – men uten at leselyst og leseevne later til å ta seg opp av den grunn. Tvert om viser at de fleste undersøkelser at vi leser mindre og dårligere enn noen gang.

 sekulære ABC-boka oppfattet som et angrep på den lutherske lære. Bøndene ble så opprørt at de væpnet seg med høygafler og muskedundere, og fyrst Karl Christian måtte be om militær bistand fra kurfyrsten i Mannheim. Først da 8000 soldater rykket inn, roet situasjonen seg.

Grepet Syéd ønsker seg, er allerede gjennomført

Pugg, pinsler og rasende bønder

Mariken Lauvstad

Har du gått eller syklet forbi Vaterlandsparken i Oslo de siste par ukene – det lille grøntområdet inneklemt mellom Grønland og Oslo Spektrum – har du kanskje lagt merke til at de foregår et eller annet der. En gjeng folk samles hver dag. Prater, øver på ett eller annet. Det rigges og bygges amfi, folk ler og diskuterer, men konsentrasjon og alvor er også til stede. Hva er det som skjer?

I år fyller gatemagasinet =Oslo tjue år. Magasinet ble til med inspirasjon fra liknende prosjekter i USA og England. Målet var å gi rusavhengige og andre vanskeligstilte mulighet til å tjene noen hederlige kroner og bygge verdighet i liv der mye ellers bryter verdigheten ned.

Siden den gang har magasinet fortalt nære historier og publisert portretter og intervjuer som tar leseren med under overflata hos mennesker både fra samfunnets glans- og skyggesider. Mange av tekstene og diktene i magasinet er det gateselgere selv om skriver.

 altså tid for jubileum. Det markeres med et utendørs spel i Vaterlandsparken som henter handlingen fra Oslos rushistorie. Publikum tas med fra rusmiljøet i Slottsparken og slaget om Nisseberget i 1978 – da politi og rusmiljø barket voldsomt sammen – via Plata og videre rundt om i Oslo, slik rusmiljøet er blitt jaget rundt gjennom tiår.

«Det blir gatekamper, drittkasting, og liveband, men først og fremst kjærlighet!» lover stiftelsen Erlik, som produserer spelet.

– Jeg er faktisk mer interessert i byutvikling enn i teater.

Det er regissøren sjøl, Simen Formo Hay – som også står bak den enorme publikumssuksessen «Døden på Oslo S», som ble spilt i et nedlagt kjøpesenter på Økern i 2023 – som betror meg dette. Under en pause mellom prøvene har Hay ryddet litt tid til en prat, og jeg vil gjerne høre hva som er drivkrafta bak kunstnerskapet hans.

– Dette området her, for eksempel, sier Hay og peker på Nylandsbrua over Olafiagangen like bortenfor oss, som byutviklere ivrer etter å rive.

– Eller der, sier han, snur seg bakover og peker mot enden av Vaterlandsparken. – Der skal det bygges en skyskraper.

Et bybilde der alle tilsynelatende har det veldig bra, ­betyr sannsynligvis at noen er ute av synsfeltet.

Et sted å være

Christopher Olssøn

Kanskje er det taktisk stemming og KrFs vekst, ikke kunstnerlønn og filmpolitikk, som har vært på flest politikeres lepper de siste ukene – men valgkampen er ikke over. Hva står på spill for kulturen?

I Klassekampens kulturpolitiske rundspørring er turen kommet til SVs Kathy Lie, som de siste fire årene har vært medlem av familie- og kulturkomiteen på Stortinget.

– Hva er den viktigste kulturpolitiske saken i vår tid?

– At vi sørger for at alle har mulighet til å oppleve kunst og kultur, uansett hvor i landet de bor og hva slags økonomi de har.

– Ja, hva syns du om prisnivået på kulturopplevelser i dag?

– Det er både og. Det finnes en del subsidierte eller billige tilbud, men mye er altfor dyrt. Det gjelder særlig teater- og konsertbilletter.

– Hvordan vil dere sikre kulturens tilgjengelighet?

– For det første er vi opptatt av å styrke den kulturelle grunnmuren: biblioteker, fritidsklubber og kulturskole. Det andre er at hvis folk skal kunne oppleve kunst og kultur rundt i landet, må noen kunne utøve det.

– Mange kunstnere har lav inntekt. Vil dere gjøre noe med kunstnernes kår?

Jeg var fascinert av Tullinløkka, men det var en dyr løsning.

Skal skrote leksene, men ikke lesingen

Det blir stadig ropt varsko om dalende lesing blant elever. Men kanskje bør det ikke være et mål at alle skal lese skjønnlitteratur, spurte litteraturforsker Grethe Fatima Syéd i tirsdagens Klassekampen.

Hun hevdet at lesepresset skaper «tapere», «avmaktsfølelse» og «traumer».

Kanskje er det heller ikke i litteraturens interesse å bli brukt som et middel for undervisning, skrev hun videre.

Flere av poengene fant gjenklang hos akademikere i gårsdagens avis. Men ikke alle mener Syéd treffer blink.

– For meg er det en underlig tanke at for å hjelpe litteraturen må vi holde den unna den oppvoksende slekt, sier litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen.

Pedersen oppfatter at hovedtanken til Syéd er å senke kravene for elever i skolen.

– Jeg skjønner hva hun vil fram til. Men det hun i realiteten gjør med denne kronikken, er å sette spørsmålstegn ved selve litteraturens verdi i skoleverket. Det er jeg mildt sagt skeptisk til.

I sin kronikk hevdet Syéd at litteraturens sentrale posisjon i norskfaget har et legitimeringsproblem. Pedersen er på sin side overbevist om at lesing av skjønnlitteratur har positive effekter.

Kanon er tilgjengelig for alle, ikke bare en elite.

– Et elitistisk kunstsyn

Før nettaviser og smarttelefoner var tekst-tv stedet man oppsøkte for rask og kortfattet informasjon. Selv i dag vil nok mange huske at du fikk undertekster ved å taste «777» og kunne finne Premier League-tabellen på side 242.

På sitt største i 2005 hadde NRKs tekst-tv-tjeneste 1,5 millioner daglige brukere. Men i dag stenges tjenesten for godt.

Noen år før tekst-tv ble lansert og sendt ut til de tusen tv-stuer i 1983, grep imidlertid en liten gruppe teknologientusiaster og kunstnere sjansen til å utforske grensene for det nye mediet.

– Teknisk sett bygger tekst-tv på restene av tv-bildet. Jeg var interessert i om det fantes en måte å utnytte potensialet i det. Ikke bare med bokstaver og tall, men også ulike former for grafikk, sier Arild Boman.

I 1979 jobbet Boman ved Institutt for samfunnsforskning og ledet nettverkssamarbeidet Mediekultur. Da han fikk nyss om at NRK var i gang med å teste ut en tekst-tv-tjeneste tilsvarende den som var blitt lansert hos BBC i 1974, henvendte han seg til statskanalen og spurte om det var mulig å få være med i testfasen.

Det ble til at Boman og en gruppe forskere og kunstnere fikk lov til å gjøre en serie med praktiske prøver med det nye mediet. Det omfattet både visuelle former for bildekunst, «litterære former» og muligheter for å bruke tekst-tv til å presentere noter som folk kunne spille av fra skjermen hjemme.

– Det var først og fremst video som var det viktigste elektroniske kunstmediet på denne tida. Også dette formatet var i en tidlig fase.

Boman forteller at videokunsten som fikk sitt gjennombrudd på 1960-tallet, i liten grad ble vist hos kringkastingsselskapene. Den inngikk i et nokså lukket kretsløp uten stor rekkevidde.

Tekst-tv-kunst er et av de tidlige eksemplene på at digital kunst ble sendt ut i stuene til folk.

Den glemte tv-kunsten

Idéhistoriker Espen Schaanning frykter at skolen bidrar til at barn får avsmak for litteratur

– Jeg er redd skolen bidrar til at barn og ungdommer får avsmak for litteratur, sier professor i idéhistorie Espen Schaanning.

I går trykket Klassekampen en kronikk av litteraturviter og førsteamanuensis Grethe Fatima Syéd med tittelen 

Hun opplever at skjønnlitteraturens plass i skolen har en «legitimeringskrise» og bekymrer seg for at mengden lesing truer elevenes velvære og vekst. «Det er på tide å diskutere hvordan norskfagets overgrep kan opphøre», konkluderer hun.

Schaanning er langt på vei enig i Syéds analyse.

– Hun peker på noe grunnleggende, sier han.

– Når elever skal ta en roman i hendene i dag, er det ikke fordi de skal få en god opplevelse, men for å finne sjanger, estetiske virkemidler og prestere. Man gjør litteraturen en bjørnetjeneste ved å gjøre den til et obligatorisk krav i skolen.

Schaanning har ved flere anledninger skrevet om norsk skole, blant annet i boka «Skolens mening» (2022). Idéhistorikeren mener spørsmålet er om kravene til prestasjon i norskfaget ødelegger selve leseopplevelsen.

– Det gjelder selvsagt ikke for alle, men jeg tipper det gjelder det store gross – og i alle fall dem som får dårligst karakterer og viser at de ikke kan «noe». De kan få skikkelig avsmak for litteratur, sier Schaanning.

Skolen er et sorteringsapparat som skaper tapere, men den trenger ikke være det på dette området òg.

Frykter skolen skaper avsmak for litteratur

Kåre Bulie

Øverst, høyt hevet over hovedstadens gater, satt opphavsmennene selv. «Når andre arkitekter av alle årganger hadde brukt en aften til besøk på kino eller i teater, skottet de på hjemveien skyldbevisst opp til disse vinduer for å se om det ennå var lys i dem. Og det var det», skrev Odd Brochmann i «Bygget i Norge» (1981). De flittige fagfolkene den skrivende arkitekten siktet til, var Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas.

Vinduene de fortsatte å jobbe bak langt utover vanlig arbeidstid, hørte til «knotten», som Brochmann kalte den lille toppen på Stortingsgata 28. Fra kontorets kommandosentral der oppe kunne duoen betrakte storbyen de satte sitt merke på i særlig grad.

 bygning er et av Blakstad og Munthe-Kaas’ hovedverk og en gjenganger i landets arkitekturhistoriske oversiktsverk. Med sine lange, lagdelte fasader ut mot tre sentrumsgater er den umulig å overse. Da kontor-, butikk- og underholdningsanlegget åpnet i 1934, var det som et majestetisk eksempel på det internasjonale fenomenet som var i ferd med å omforme større deler av Oslo: funksjonalismen. Samme år vant det prestisjeprisen Sundts premie.

Uten spor av det foregående tiårets toneangivende uttrykk var gården imidlertid ikke: I «Norsk arkitekturhistorie» (2003) omtalte Siri Skjold Lexau den som et eksempel på «modernistisk klassisisme».

fra husets mangfoldige indre særlig trakk frem kinoen Saga, mente at Oslos befolkning ikke hadde sett maken: en jernbetongkonstruksjon som «tilsynelatende svever i luften – de hvitmalte stålvinduer danner absolutt sammenhengende bånd, atskilt av likeså sammenhengende, svarte brystninger, ingen steder synes spor av hva som holder det hele oppe».

Over 90 år etter at bygningen stod ferdig, gjenåpner den i kjølvannet av lengre tids overhaling: I høst flytter Norges største forlag inn i «funkispalasset», som arkitekturhistorikeren Ulf Grønvold kalte huset da han i Aftenposten i 2020 kritiserte et foreslått påbygg.

 Cappelen Damm erstatter, hører foruten den brune puben Burns to butikker som stod særlig i stil med bygningens estetiske program: Tannum, den moderne møbelforhandleren som åpnet der få år etter at huset stod klart, og det beslektede etterkrigstilskuddet Norway Designs. Forlaget lover både utadrettede kulturaktiviteter og restaurant, men om det makter å lokke et like mangfoldig publikum til sin «møteplass for hele byen» som kombinasjonen av forgjengerne gjorde, gjenstår å se.

Odd Fellow-gården skinner også i Nasjonalmuseets samlingsutstilling. I designetasjen på gateplan henger en fargesprakende kollasj fra 1931 som viser et noe annet forslag til «OFO», som den langstrakte kreasjonen var døpt, enn det som endte med å bli oppført. Beliggenheten i gatebildet, de langstrakte vindusbåndene og kasseformen gjør imidlertid at huset er til å kjenne igjen. På illustrasjonen har Blakstad og Munthe-Kaas plassert biler og tidsriktig antrukne kvinner foran det på et vis som understreker prosjektets modernitet.

 i 1956 offentliggjorde artikkelen «Fra nyklassisisme til funksjonalisme» – hans egen vei – i tidsskriftet Byggekunst, var så vel kollasjen som et fotografi av resultatet inkludert. «Under det senere arbeid med oppgaven ga arkitektene bygningen et ganske annet utseende», poengterte førstnevntes billedtekst. Forfatteren kommenterte sitt førkrigsprosjekt i tredjeperson og med store ord: «Oppgaven må sies å være en av de mest kompliserte som er stillet norske arkitekter», begynte han og bemerket Odd Fellow-gårdens mange funksjoner – og konstruktive problemer «på grunn av de store salers fri spenn».

Cappelen Damm bør snarest utgi en ­skikkelig bok om ­herrene

Funkis­palasset

Filmbransjen etterlyser spilleregler for bruk av KI

Den indiske filmen «Raanjhanaa» om hinduistiske Kundan og muslimske Zoya som forelsker seg, var en kjempesuksess da den hadde premiere i 2013. Filmen ender tragisk da Kundan dør, men nå, tolv år seinere, utgir produksjonsselskapet filmen på nytt – denne gangen med en lykkelig slutt.

Omskrivingen av «Raanjhanaa» er bare ett av mange eksempler på bruk av kunstig intelligens i filmer. Regissøren bak filmen, Aanand L. Rai, sier han er «knust», og en av skuespillerne krever strengere KI-regler.

Det samme gjør nå flere i norsk filmbransje. Undervisningsleder og dosent ved Filmskolen på Lillehammer Fredrik Graver ber om en veileder for norsk film.

– Jeg tror det er ganske prekært. Nå har KI-verktøyene kommet dit at de kan skape ting som både ser og høres ganske bra ut. Derfor trenger vi raskt noen spilleregler å forholde oss til. Det gjelder skapere så vel som kringkastere og distributører, sier han.

I et innlegg i Rushprint viser Graver til en Netflix-serie som hadde brukt KI til en spesialeffekt-scene. I Hollywood brukes også kunstig intelligens til å analysere og forbedre filmmanus.

– Hvor utbredt er bruken av KI i film nå?

– Min oppfatning er at det er mer utbredt enn folk liker å innrømme. At man bruker dette som et arbeidsbesparende verktøy, er ikke noe nytt. Men når det kommer til å bruke KI til å skape kreative bilder, tekst og lyder, så er dette mer problematisk, sier Graver.

Britene har allerede laget retningslinjer for bruk av kunstig intelligens i filmproduksjoner. Graver mener det er mye å hente derfra.

Hva skjer hvis KI tar over mer og mer av de kreative jobbene?

Filmfolk ber om KI-regler

«Alle disse rådgiverne og sekretærene ble et skjold mellom politikerne og publikum», sier Arbeiderparti-veteran Thorbjørn Jagland i den ferske boka «Demokrati til salgs».

I den har mangeårig politisk journalist Thomas Spence skrevet om hvordan kommunikasjonsbyråer og politiske rådgivere får stadig mer plass i norsk politikk – og konsekvensene av denne utviklingen.

I boka har han snakket med en rekke journalister, kommunikasjonsstrateger og erfarne politikere.

Jagland er en av dem. Han kaller veksten i denne yrkesgruppa for en sykdom.

Flere ting har skjedd samtidig siden Jagland var statsminister på 1990-tallet, forteller Spence.

– De redaktørstyrte mediene er dramatisk svekket gjennom nedbemanninger og konkurranse fra tek-selskapene. Samtidig har det skjedd en voldsom styrking av kildene. De har bygd opp kompetanse, rådgivere og kommunikasjonsstaber, sier Spence.

«Demokrati til salgs» utkom i helga på Dreyers Forlag. Thomas Spence har 40 års erfaring som politisk journalist i Dagbladet og i Aftenposten, hvor han fremdeles jobber.

Et av forfatterens første møter med politisk journalistikk var i studentavisa Universitas på starten av 80-tallet. Spence hadde da fått et saftig tips om daværende statsminister Kåre Willoch.

Dette er ikke syting, men et slags varsko.

Roper varsko om PR-bransjen

Dag Eivind Undheim Larsen

Torsdag 26. november 1942 er den nidkjære politiinspektøren Knut Rød tidlig på beina. Allerede klokka 04.30 holder han parole foran sine undersåtter – 300 i tallet – ved det nazifiserte Statspolitiets lokaler på Majorstua i Oslo.

Dagens arbeidsoppgaver og praktiske gjøremål blir gjennomgått i detalj. Idet denne novembertorsdagen nærmer seg slutten, er i alt 529 norske jøder på vei ut av landet med det tyske lasteskipet DS «Donau».

For de fleste av dem endte turen i en ugjenkallelig tragedie – de mistet sine liv i konsentrasjonsleiren Auschwitz. For Knut Rød var konsekvensene av denne arbeidsdagen heller minimale.

Etter krigen ble han riktignok tiltalt for frihetsberøvelse og for å ha gitt «fienden bistand», men han ble frikjent for anklagene. Etter hvert ble Rød også gjeninnsatt i sin gamle stilling som politiinspektør.

Denne høsten lanseres intet mindre enn tre ulike bøker hvor Knut Rød er det sentrale studieobjekt.

Jurist og forfatter Dag Steinfeld er blant forfatterne som har gått den omstridte politimannen på klingen.

I boka «Mannen som gikk fri» forsøker Steinfeld å svare på hvordan Knut Rød slapp så billig unna i landssvikoppgjøret. Tross alt hadde han ansvaret for arrestasjonene og deportasjonene av norske jøder under andre verdenskrig: først den nevnte aksjonen i 1942, og så – i februar 1943 – ble ytterligere 158 jøder ble deportert med lasteskipet DS «Gotenland».

– Det har alltid interessert meg at den mannen som orkestrerte holocaust-prosessen i Norge, ble frifunnet. Ikke bare én gang, men to ganger, sier Steinfeld på telefon fra Bergen.

Frifinnelsen av Knut Rød var skandaløs.

Jakten på jegeren

Hannah Bull Thorvik

Noe av materialet og ideene hadde jeg allerede, men det henger også sammen med at jeg har bodd i San Francisco de siste fire årene, sier den danske forfatteren og antropologen Sofie Malmborg over Zoom.

Tidsforskjellen mellom Norge og USAs vestkyst er merkbar. Klokka er sju om morgenen i San Francisco da Malmborg logger seg på for å snakke med Klassekampen om sin nyeste roman, «Gaven», utgitt på danske Gyldendal.

Hun flyttet hit under pandemien – for å lindre en utferdstrang, men også for å ta en undervisningsstilling ved det skandinaviske instituttet ved Berkeley, der hun underviser i dansk språk, litteratur og kultur.

San Francisco er preget av nærheten til Silicon Valley, forteller hun. Det er en by med enorme økonomiske ulikheter – og færre turister enn mange forventer.

Rykter om grensekontroll og uro holder mange unna nå, ifølge Malmborg.

– Verdenen i romanen speiler det jeg ser rundt meg her: en økonomi der makta er samlet hos noen få, hvor enorme summer doneres til prestisjeprosjekter, mens grunnleggende sosiale problemer forblir uløste.

Kontrasten mellom teknologisk velstand og sosialt forfall ble en viktig drivkraft for romanen.

– Jeg ville skrive om pengemiljøer og kontorlandskap – i kontrast til naturen og kystlandskapet. Her ved Stillehavet er naturen voldsom og kraftfull, i motsetning til det rolige danske havet, sier hun.

Det er et fælt språk fullt av anglisismer og tomme floskler.

Antropologi fra banken

Den virkelige trusselen mot årets stortingsvalg er ikke filmen 'Ingen kommentar'»

Torsdag 13. august var det førpremiere på satirefilmen «Ingen kommentar» under Arendalsuka. Handlingen er løst basert på skandalen der Sindre Finnes ble tatt på fersken i å ha foretatt omfattende aksjehandel bak ryggen på sin ektefelle, daværende statsminister Erna Solberg (H).

I skandalesaker oppstår gjerne en dramaturgi der vi ser det politiske apparatet ro for harde livet mens nettet snører seg langsomt sammen. Slikt kan nok være fristende for mang en manusforfatter å sette tastaturfingrene i. Men politikkens dramaer og kontroverser er mange, og blekner raskt i en virkelighet som kryper stadig nærmere parodien. Når «Ingen kommentar» får sin kinopremiere 22. august – to år etter «Makta», satireserien om Arbeiderpartiet – er det nok heller oljefondets investeringer i selskaper med bindinger til den isralske okkupasjonen som opprører.

regissert av Petter Næss, som blant annet står bak «Elling»-filmene. Den foregår i et slags parallell-univers der Erna Solberg – spilt av Laila Goody – er omdøpt til Alma Solvik og Sindre Finnes – spilt av Anders Baasmo – er blitt til Sondre Bortnes. Den kontroversielle spinndoktoren Karianne Moen (Pia Tjelta) bykser inn fra sidelinja for å «redde narrativet». Og mens aksjeskandalen gradvis tilspisser seg, mediepresset øker og valget tikker nærmere, følger vi statsministerparet og deres nærmeste rådgivere og fortrolige – alle med stadig økende puls.

«De virkelige spisse broddene uteblir», mener VGs anmelder. «Nesten ribbet for politikk», skriver Nettavisen. Likevel uttalte lobbyorganisasjonen Aksjon for norsk eierskap til NRK – i forbindelse med pressevisningen i Arendal – at satirefilmen aldri burde fått statsstøtte. Ifølge styreleder Roger Hofseth kan filmen påvirke valgresultatet.

NRK filmet Hofseth på taket av båten hans der den lå til kai ved havna i Arendal. «Det er skittent spill», uttalte Hofseth, «og det burde vi ikke ha noe av». Han mente det var problematisk at en av Norsk Filminstitutts komitémedlemmer – som har vært med på å bevilge 12 millioner kroner til produksjonen av filmen – er tidligere AUF-medlem. At regissøren på sin side er et tidligere Høyre-medlem, har visst lite å si.

Aktuelt

Valgkampen er blitt et sirkus, sies det. Eller har det alltid vært sånn?

Clara Zetkins analyse av fascismen i 1923 kan hjelpe oss i dag, mener historiker Ola Morris Innset.

Er det ikkje deilig å ha nokre kvinner å hate?

Vil ha mer kulturnæring – og dataspill

Kulturfeltet jublet da Arbeiderpartiet fikk kulturministerposten for fire år siden. I dag er flere skuffet over hvordan det har gått.

Lesing på skolen er ikke utjevnende, mener Grethe Fatima Syéd. – Hvem gjør det best i norskfaget? Det er eliten.

Lesedebatt, sier du? For 250 år siden holdt ei ny ABC-bok på å utløse borgerkrig i Sør-Tyskland.

Et sted å være

SVs kulturpolitiske talsperson elsker Theodor Kittelsen, Kork og korps.

Grethe Fatima Syéds idé om at det vil gagne de svake elevene å lese mindre, er en misforståelse, mener Frode Helmich Pedersen.

I 1979 ble de første eksemplene på tekst-tv-kunst laget av en gruppe kunstnere på besøk hos NRK. I dag skrus tjenesten av for godt.

Frykter skolen skaper avsmak for litteratur

Snart flytter Norges største forlag inn i et funksjonalistisk Oslo-klenodium skapt av to av landets viktigste 1900-tallsarkitekter.

Filmbransjen etterlyser spilleregler for bruk av KI

Mens journalistene blir færre, blir spinndoktorene flere. I en fersk bok slår Thomas Spence alarm.

Jakten på jegeren

Sofie Malmborgs roman «Gaven» handler om hvitvasking, globale pengestrømmer og Silicon Valley-preget arbeidskultur.

Den virkelige trusselen mot årets stortingsvalg er ikke filmen 'Ingen kommentar'»

Erfarne utenriksjournalister som har vært «embedded», er skeptiske til at norske medier nå vurderer å reise til Gaza med israelske soldater.

Høyre vil ha offisiell norsk kulturkanon

I Geir Gulliksens nye roman kjører hovedpersonen til Ukraina i en Toyota Corolla. For hva annet kan man gjøre?

Når så vi sist en palestiner forelske seg? spør forfatter Emma Holten. Hun anbefaler romanen «Pariseren» – en slags «Anna Karenina» fra Vestbredden.

Flere medier er positive til israelsk eskorte inn i Gaza

Ubehag i nabolaget

Valgkampen er blitt et sirkus, sies det. Eller har det alltid vært sånn?

Clara Zetkins analyse av fascismen i 1923 kan hjelpe oss i dag, mener historiker Ola Morris Innset.

Er det ikkje deilig å ha nokre kvinner å hate?

Vil ha mer kultur­næring – og dataspill

Kultur­feltet jublet da Arbei­der­par­tiet fikk kultur­mi­nis­ter­posten for fire år siden. I dag er flere skuffet over hvordan det har gått.

Lesing på skolen er ikke utjevnende, mener Grethe Fatima Syéd. – Hvem gjør det best i norskfaget? Det er eliten.

Lesedebatt, sier du? For 250 år siden holdt ei ny ABC-bok på å utløse borgerkrig i Sør-Tyskland.

Et sted å være

SVs kultur­po­li­tiske talsperson elsker Theodor Kittelsen, Kork og korps.

Grethe Fatima Syéds idé om at det vil gagne de svake elevene å lese mindre, er en misfor­stå­else, mener Frode Helmich Pedersen.

I 1979 ble de første eksemplene på tekst-tv-kunst laget av en gruppe kunstnere på besøk hos NRK. I dag skrus tjenesten av for godt.

Frykter skolen skaper avsmak for litteratur

Snart flytter Norges største forlag inn i et funksjo­na­listisk Oslo-klenodium skapt av to av landets viktigste 1900-talls­ar­ki­tekter.

Film­bran­sjen etterlyser spille­reg­ler for bruk av KI

Mens journa­lis­tene blir færre, blir spinn­dok­to­rene flere. I en fersk bok slår Thomas Spence alarm.

Jakten på jegeren

Sofie Malmborgs roman «Gaven» handler om hvit­vas­king, globale penge­strøm­mer og Silicon Valley-preget arbeids­kultur.

Den virkelige trusselen mot årets stor­tings­valg er ikke filmen 'Ingen kom­men­tar'»

Erfarne utenriks­journalister som har vært «embedded», er skeptiske til at norske medier nå vurderer å reise til Gaza med israelske soldater.

Høyre vil ha offisiell norsk kultur­kanon

I Geir Gulliksens nye roman kjører hoved­per­sonen til Ukraina i en Toyota Corolla. For hva annet kan man gjøre?

Når så vi sist en palestiner forelske seg? spør forfatter Emma Holten. Hun anbefaler romanen «Pari­seren» – en slags «Anna Karenina» fra Vest­bred­den.

Flere medier er positive til israelsk eskorte inn i Gaza

Ubehag i nabolaget

Vil ha mer kulturnæring – og dataspill

Kulturfeltet jublet da Arbeiderpartiet fikk kulturministerposten for fire år siden. I dag er flere skuffet over hvordan det har gått.

SVs kulturpolitiske talsperson elsker Theodor Kittelsen, Kork og korps.

Grethe Fatima Syéds idé om at det vil gagne de svake elevene å lese mindre, er en misforståelse, mener Frode Helmich Pedersen.

Snart flytter Norges største forlag inn i et funksjonalistisk Oslo-klenodium skapt av to av landets viktigste 1900-tallsarkitekter.

Filmbransjen etterlyser spilleregler for bruk av KI

Mens journalistene blir færre, blir spinndoktorene flere. I en fersk bok slår Thomas Spence alarm.

Sofie Malmborgs roman «Gaven» handler om hvitvasking, globale pengestrømmer og Silicon Valley-preget arbeidskultur.

Den virkelige trusselen mot årets stortingsvalg er ikke filmen 'Ingen kommentar'»

Erfarne utenriksjournalister som har vært «embedded», er skeptiske til at norske medier nå vurderer å reise til Gaza med israelske soldater.

Høyre vil ha offisiell norsk kulturkanon

I Geir Gulliksens nye roman kjører hovedpersonen til Ukraina i en Toyota Corolla. For hva annet kan man gjøre?

Når så vi sist en palestiner forelske seg? spør forfatter Emma Holten. Hun anbefaler romanen «Pariseren» – en slags «Anna Karenina» fra Vestbredden.