Endre Ugelstad Aas

#fff

#000

Alle som abonnerer på en av Schibsteds aviser, fikk forrige uke en e-post om endringer abonnementsvilkårene. For å unngå å dele data som skal brukes til personlig tilpassede annonser, må du nå betale en sum på 39 kroner i måneden.

Endringene har ingen betydning for det redaksjonelle innholdet. Både abonnenter og Datatilsynet er likevel svært kritiske til den nye modellen.

– Det er helt forkastelig, sier John Arne Moen, leder i tankesmia Mime, til Klassekampen.

Moen har tidligere vært redaktør i Trønder-Avisa, samt jobbet som journalist i Schibsted-avisa Aftenposten. Som protest mot de nye vilkårene for datadeling sier han nå opp avisa han har abonnert på i 35 år.

– Jeg mener det blir helt feil at jeg skal gi fra meg retten til mine brukerdata for at Aftenposten skal kapitalisere på det, samtidig som de tar seg mer betalt for å målstyre annonsene.

Ifølge Moen snur betalingsløsningen hele praksisen med å beskytte seg mot deling av brukerdata på hodet.

en sum for å dele mine brukerdata, sier han.

Moen mener videre at modellen kan bidra til å viske ut skillet mellom redaksjonelt og kommersielt innhold.

Dette er ikke gode nyheter for folks person­vern.

Langer ut mot nye Schibsted-vilkår

Mariken Lauvstad

likner han en hvilken som helst demopønker. Mannen som steg opp på podiet og grep mikrofonen under kunstnermarkeringen «Kulturtåget» på Mynttorget i Stockholm forrige lørdag – den ferskeste protesten mot kulturkutt og markedsstyrt kulturpolitikk i Sverige – er imidlertid ingen hvemsomhelst.

«Ja, dere lurer vel på hvorfor en nepobaby står her i dag og vil være med å demonstrere for den frie kulturen», begynner han sin appell. «Jeg er jo 

Og det er jo så klart mye på grunn av at vi nå har et kulturliv og en kulturpolitikk som i stadig større grad følger markedets lover. Der er jo jeg født inn i et sterkt varemerke.»

 familie som kanskje best kan beskrives som et filmskuespillerdynasti. Faren Stellan Skarsgård har i et halvt århundre vært en av Skandinavias mest internasjonalt anerkjente skuespillere. Broren Alexander – kjent fra seriene «True Blood», «Big Little Lies» og «Succession» – har gjort storkarriere i USA, mens lillebror Bills varemerke er blitt mørke og urovekkende filmkarakterer. Selv har Gustaf Skarsgård spilt i store serier som «Vikings», «Westworld» og «Cursed».

«Å hete Skarsgård til etternavn, det selger», slo han fast fra scenen. En slik erkjennelse fra en «nepobaby» må sies å være sjelden vare.

samme navn – «Nepobaby» – hadde premiere høsten 2025, tok det ikke lang tid før Norge fikk sin egen nepo-debatt. Helle Ryg Eia – datter av komikeren og sosiologen Harald Eia og skuespiller Anne Ryg – spilte rolla som en av de privilegerte døtrene i rederfamilien Bullmann. I et intervju med Aftenposten erkjente Eia at hun «per definisjon er en nepobaby», men på spørsmål om hun selv har hatt fordeler av at foreldrene er kjente profiler innen kultur og underholdning, svarte hun likevel: «I praksis ikke.»

Intervjuet skapte forargelse hos pappa Eia, som gikk ut i egen podkast og hevdet at dattera ikke er en nepobaby, men tvert imot har jobbet hardt og selvstendig og aldri benyttet verken hans eller moras navn for å oppnå fordeler i bransjen. Men kanskje handler det å være en nepobaby mindre om å forsøke å oppnå fordeler direkte, og mer om at man indirekte tjener på hvordan kjente etternavn fungerer i en markedsstyrt kulturindustri.

 i dag for å vise støtte, men også for å vise at det går an å være kritisk til systemer man selv tjener på», erklærte Gustaf Skarsgård fra podiet under kulturdemonstrasjonen i Gamla stan. «Når profitten blir det eneste som berettiger kunsten, er vi ille ute. For det finnes en annen grunn til at jeg er blitt så etablert som jeg er», fortsatte Skarsgård fra scenen. «Og det er jo at jeg faktisk har en yrkeskunnskap. Den har jeg ikke fått av verken min far eller mitt etternavn, men av Sveriges skattebetalere.»

Han blir alvorlig og forteller at han en gang var en ungdom på god vei inn i et rusmiljø. Ja, fra podiet slår Skarsgård faktisk fast at uten kulturen og teateret som holdepunkt i livet, hadde det nok fortsatt den veien. «Den reddet livet mitt. Og det får meg til å tenke på ungdommers tilgang til kultur i Sverige i dag. Nå har jeg jo selv barn, og det kjennes som at kulturdeltakelse er blitt en luksushobby.»

er vi igjen på vei mot et mer differensiert og klassedelt kulturliv. Kulturdirektoratets rapport «Kulturens tilstand 2024», som ble lagt fram i januar i år, viser at forskjeller i lommebok, bosted og utdanning i økende grad avgjør folks kulturtilgang. Også mobiliteten fra arbeiderklasse til kunstfelt er på dalende front. Disse to tingene henger sammen.

En slik erkjennelse fra en ‘nepobaby’ må sies å være sjelden vare

«Å hete Skarsgård til etternavn, det selger»

Dag Eivind Undheim Larsen

Det tradisjonsrike forlagshuset Aschehoug er lagt ut for salg. Nå drar det seg til i salgsprosessen.

Torsdag gikk fristen ut for å legge inn uforpliktende bud på forlagshuset. Da ble det kjent at Stiftelsen Fritt Ord og forlagshuset Vigmostad & Bjørke har lagt inn et felles, indikativt (ikke bindende) bud på forlagsvirksomheten til Aschehoug.

Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås opplyser at det er stiftelsen som har tatt initiativ til dette samarbeidet.

«Vårt felles mål er å sikre et fortsatt langsiktig, norsk eierskap til Aschehoug forlag», skriver Åmås i en sms til Klassekampen.

Han opplyser videre at det er Fritt Ord som har tatt initiativ til samarbeidet og understreker at det er forlagsvirksomheten i Aschehoug de har lagt inn bud på.

Medieforsker Helge Rønning har fulgt den norske bokbransjen tett i mange år. Han har vært opptatt av at Aschehoug må forbli på norske hender.

Det gjør at han også et positivt innstilt til at Fritt Ord, i fellesskap med Vigmostad & Bjørke, nå har lagt inn et indikativt bud på Aschehoug.

Skal Fritt Ord egentlig investere i et forlag?

Kaster seg inn i kampen om Aschehoug

Selma Stormyren Larsen

Tom Henning Bratlie

Kirsti Bergstøs siste store kunstopplevelse fant sted på et italiensk skinnsete i en svindyr bil: en Lamborghini Miura.

Sammen med sønnen på tolv år var hun på besøk hos Lamborghini Klubb Norge, og lederen har Frank Sinatras gamle sportsbil i garasjen.

– Det er den vakreste bilen som noen gang er lagd. Det var første gang jeg har sittet inne i en Lamborghini, og det var en overraskende sterk opplevelse. Alt er så gjennomført. Hver linje på utsida speiles på innsida. Det er kunst på høyt nivå, sier Bergstø.

Leiligheten hennes i Nittedal gjenspeiler interessen: Små bilmodeller står utstilt i kriker og kroker, og i bokhylla, mellom titler av Emma Holten, Sidsel Wold og Ottar Brox, står vakre trefigurer av klassiske bilmodeller fra starten av forrige århundre.

Den lille utstillingen vitner om SV-lederens syn på utsmykning i hjemmet.

– Et hjem skal preges av dem som bor der. Her er det både spill, lego og biler.

Nå er hjemmet mitt i Nittedal. Men jeg har alltid en dragning mot nord.

Yoda, John Savio og villrein på veggen

Sara Hegna Hammer

Iført hedmarksbunad og dyp blå hijab ble Aud Lise Norheim akkreditert som norsk ambassadør til Teheran i 2014. Bekledningen vekket oppsikt: Bildet av henne havnet på forsida av flere iranske aviser, og her hjemme ble det begeistret meldt at hedmarksbunaden var blitt en snakkis i Midtøsten.

Riktignok vekket antrekket også irritasjon. Blant annet hevdet iranske feminister at Norheim smisket for det autoritære regimet. Likevel mener professor Iver B. Neumann at hun lykkes i å etterleve diplomatenes uskrevne klesregel:

– Du skal kle deg for to grupper samtidig. På den ene siden er du en representant for landet du kommer fra, og på den andre siden skal du ikke se ut som en idiot i det landet du kommer til, sier Neumann, som har forsket på diplomati i en årrekke.

I den ferske antologien «Klær» skriver han om et antrekks betydning for en vellykket diplomatisk opptreden. Antologien er redigert av Neumann og sosiologiprofessor Cecilie Basberg Neumann, som han er gift med. Ti skribenter tar for seg spørsmålet om hva klær gjør med oss – og hva vi gjør med klær.

– Menn har problemer med å ta klær alvorlig. De tenker på det som noe som bare er dill, sier Neumann til Klassekampen.

– Klær er et sosialt fenomen, alltid relevant, på tvers av historie og geografi. Likevel er vi i en situasjon der samfunnsvitere ikke har noe særlig grep om det. Hvorfor tar ikke de som tar politikk alvorlig, estetikk alvorlig?

Neumann tror det må ses i lys av nazistenes og kommunistenes estetisering av politikken. I begge de totalitære bevegelsene ble symboltunge kunstverk, monumental arkitektur, upåklagelige klesdrakter og storslåtte seremonier brukt aktivt for å manipulere befolkningen og fremme ideologien.

Etter andre verdenskrig gjorde politiske analytikere derfor et helhjertet forsøk på å bekjempe estetikkens politiske betydning. Særlig gjelder det Frankfurterskolen, med tenkere som selv hadde erfart de grufulle konsekvensene av fascistisk estetisering. Deres motsvar var, ifølge Neumann, å nekte å vie politikeres visuelle uttrykk akademisk oppmerksomhet. Enhver politisk analyse skulle utelukkende handle om det som ble sagt, «det beste argument», som det heter hos den nylig avdøde filosofen Jürgen Habermas.

Da Sylvi ­Listhaug ­begynte å ­vaske håret, ­forvandlet det norsk politikk.

Med høye hæler på knivseggen

Johannes Frandsen

I byen til Harriet finnes ei bru, og på hver side av brua ligger en fabrikk. På den ene lager arbeiderne fiskesneller – dét er Abu-fabrikken. På Halda-fabrikken produserer de skrivemaskiner i verdensklasse.

Hver morgen møter mora til Harriet opp ved Haldas porter, klar for å skjøtte maskinene som lager taster, typearmer og fargebånd, slik også hennes mor gjorde.

Harriet lærer tidlig at hun aldri må krysse brua. Der holder Abu-arbeiderne til: Haldas rivaler.

– Det var en sterk lojalitet til fabrikken. Den fantes på hver fabrikk, sier forfatter Lena Ahlgren Johansson.

Hun kan stoffet sitt – Johansson vokste selv opp med ei mor som arbeidet på Halda.

Nå har hun brakdebutert med romanen «Rotsaker», om livet på fabrikken på 1970- og 80-tallet – ei bok som prydes av skrivemaskintaster på omslaget og fabrikkillustrasjoner på hver kapittelside.

Det er ikke hver dag Klassekampen intervjuer en svensk debutant – eller en norsk, for den saks skyld. Men Johanssons «Rotsaker» er heller ingen vanlig debutbok: Fortellingen utspiller seg over 760 tettskrevne sider.

– Ja. Den ble litt lang, medgir Johansson på linje fra Sverige.

Jeg ville bidra med noe annet, noe om mennesker jeg kan identifisere meg med.

Utskrift fra skrivemaskin­fabrikken

– Det startet vel som et reint kamikaze-prosjekt, sier forfatter Lars Ove Seljestad.

Han snakker om den politiske litteraturfestivalen Jernrosa, som så dagens lys første gang i 2016. Festivalen er dypt forankret i arbeiderbevegelsens grunnverdier og har som mål å løfte fram arbeiderlitteraturen.

I år åpner festivalen fredag 1. mai, og årets program kretser rundt spørsmål som solidaritet og demokrati versus politisk og sosial undertrykking.

Festivalleder Lars Ove Seljestad er svært fornøyd med at han nok en gang klarer å trekke noen av Norges mest framstående forfattere til den gamle industribyen i Ullensvang.

Han har tidligere uttalt at Jernrosa skal være «en kulturell motvekt til den urbane middelklassens hegemoniske grep om Litteratur-Norge».

– Hva er årsaken til at en så smal litteraturfestival har overlevd i ti år?

– Det som har gjort festivalen mulig, er en kombinasjon av mitt eget engasjement, gode offentlige og private støtteordninger – som støtter opp under demokrati og mangfold – og gode lokale støttespillere.

Litteraturfestivalen springer ut av den spontane solidaritetsaksjonen som oppsto under Nordisk Smedfestival i Odda i kjølvannet av terroraksjonen 22. juli 2011. Da ble tatt et initiativ til å smi jernroser som skulle være et «håndfast» motsvar til terroren.

Litteratur-Norges radikale lillebror

Mylena Kifle

Kuttene er bra for museet, mener kunsthistoriker

Munchmuseet i Oslo skal i løpet av våren kvitte seg med 10 prosent av staben. Kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke mener museet nå står overfor et viktig retningsvalg.

– Det store spørsmålet er om de skal fortsette å satse på sideprosjekter og utstillinger som tvangsmessig knyttes til Edvard Munch, eller om det skal bli mer fokus på Munchs eget kunstnerskap, sier Bjerke.

Museet må kutte 20 stillinger på grunn av en reduksjon i bevilgningene fra kommunen.

Byrådet i Oslo har bedt museet kutte 40 millioner kroner innen 2029.

I dag har Munchmuseet 197 årsverk fordelt på åtte avdelinger:

Munchmuseet bør ikke bli en ny samtidsscene i Oslo.

Kunsthistoriker synes ikke fagfolk skal skånes for kutt

– Folk er redde og bekymret, og det snakkes mye i gangene, sier Tine Schmidt Haislund, tillitsvalgt ved Munchmuseet.

Under et allmøte forrige mandag fikk de ansatte beskjed om at museet er nødt til å stramme inn livreima. Flere innsparingstiltak ble lagt fram, blant annet at staben skal slankes med nærmere 20 årsverk.

Det har lenge vært kjent at Munchmuseet – til tross for gode besøkstall – har økonomiske utfordringer. I fjor høst skrev Klassekampen at museet ville få mindre å rutte med.

I Oslo-byrådets budsjettforslag lå det den gangen an til at museet måtte spare inn 40 millioner kroner over fire år.

Det var Morgenbladet som først omtalte Munchmuseets planlagte nedbemanning. Til avisa uttaler direktør Tone Hansen at museet siden høst i fjor «har kuttet 14,8 millioner kroner i budsjettet».

Men ytterligere kutt klarer altså ikke ledelsen å gjennomføre uten å redusere bemanningen. 20 årsverk utgjør mer enn 10 prosent av staben.

Tine Schmidt Haislund, som er tillitsvalgt for Akademikerne ved Munchmuseet, forteller at det nå er en «tung og trykket» stemning blant de ansatte.

– Det er mye motløshet. Mange føler nok at de ikke har fått en god nok forklaring på hvorfor vi har havnet i denne situasjonen, sier hun.

Det har vært mye omorganisering de siste årene. Folk er slitne nå.

Munchmuseet kutter 20 årsverk

Kåre Bulie

Det er fristende å si seg enig med Jolly Jumper: «Nei, denne utsikten var ikke noe å skrive hjem om.» Lucky Lukes trofaste hest står ved siden av sin rytter og skuer mot de rykende industripipene i Milwaukee, Wisconsin-storbyen ved Lake Michigan som det åttifemte tegneseriealbumet i rekken presenterer som «den amerikanske bryggerihovedstaden, der flere titalls store fabrikker hvert år produserer millioner av ølfat, som sendes til salooner over hele dette store landet …»

Om «The Brew City» fortsetter Lucky Luke-fortelleren: «… en by kontrollert av ‘ølbaronene’, tyskere alle sammen, store industriherrer hvis navn alene er nok til å gi stjerner i øynene hos saloonelskere over hele Vesten, fra ørkenen i Arizona til fjellene i Oregon!»

Milwaukee en torsdag i fjor, ga stedet et overraskende lite vitalt inntrykk, sett bort fra et blikkfang som ikke fantes i Jolly Jumpers dager – kunstmuseet til den spanske arkitekten Santiago Calatrava. I innbyggertall er byen ikke så mye mindre enn Oslo, men likevel var det påfallende stille i sentrumsgatene. Møtet vårt med Milwaukees kjente bryggeri Pabst, som i tegneseriealbumet er forkledd som Martz, fant typisk nok sted i monumentale lokaler som selve produksjonen for lengst hadde forlatt og etterlatt som et postindustrielt utelivstilbud.

I «Kamerat cowboy», derimot, Lucky Luke-albumet som kommer ut på norsk i disse dager, to år etter at det ble lansert på fransk, syder det av liv og klassemotsetninger og -konflikter mellom Milwaukees industribygninger. I tråd med tittelen har fortellingen preg av venstreradikalisme: Byens bryggeriarbeidere streiker i protest mot lønninger de ikke kan fø familiene sine på. Aksjonen har ført til tørke i salooner fra Colorado til Dakota og oppstusset den slags skaper blant faste kunder.

 stemning karakteriseres som «uutholdelig» – det er slutt på så vel pokerspill som danserinner, så vel lynsjinger som dueller. Som en av Milwaukees tilreisende apache-arbeidere slår fast: «Sammenlignet med konfliktene i arbeiderbevegelsen er indianerkrigene en piknik på landet.»

Den «fattige, ensomme cowboy» har fått ryggproblemer, men fortvilte beundrere i Dakota oppfordrer uansett Lucky Luke til å dra til storbyen for å snakke proletarene til fornuft. I Milwaukee tar han seg imidlertid vann over hodet: Anført av den fyrige Günther Wolf, leder av den radikale Sammenslutningen for tyske bryggeriarbeidere, gir de kjempende cowboyen svar på tiltale og kaller ham spion og streikebryter. Wolf er forberedt på å ta i bruk ytterliggående metoder på veien mot det klasseløse samfunn.

håndgemeng med arbeiderne havner også Lucky Luke bak lås og slå. Han blir introdusert for byens korrupte politimester og for «kaptein» Martz, den allestedsnærværende tyske ølbaronen som utroper ham til «en av Vestens store legender». Bryggerigründeren viser seg å ville bytte ut de stridende arbeiderne med innsatte i regionens verste fengsel, noe som opprører den godmodige Lucky Luke, som gradvis lar seg overbevise av proletariatets argumenter.

Til forbryterne hører selvsagt Dalton-brødrene, cowboyens erkefiender. Ikke lenge etter at gjengen er ankommet Milwaukee, legger den ut på jakt etter streikekassen.

i generasjonsfellen og rivalen Asterix’ tilfelle er det nærliggende å anklage Lucky Luke for å ha gått ut på dato. Den lille galleren med styrkedråpene kom til verden i 1959, tretten år etter den ridende helten på den andre siden av Atlanterhavet. I begges historie står den franske manusforfatteren René Goscinny sentralt: Morris, Lucky Lukes belgiske tegner, møtte Goscinny under sitt opphold i USA midt på 1900-tallet. Sistnevnte endte som den skrivende opphavsmannen bak flere titall Lucky Luke-fortellinger.

Lucky Luke lar seg gradvis overbevise av proletariatets argumenter

Glücky Luke

I forrige uke ble den algeriske forfatteren Kamel Daoud dømt til tre års fengsel i hjemlandet for boka «Houris». I tillegg fikk forfatteren en bot på 380.000 kroner.

Boka, som ble belønnet med den prestisjetunge Goncourt-prisen i 2024, behandler den algeriske borgerkrigen på 1990-tallet.

Daoud forklarer selv i et intervju med AFP at han er dømt på grunnlag av en lov som ble vedtatt i 2005 – det såkalte charteret for fred og forsoning – som skulle skape forsoning mellom islamister og sikkerhetsstyrker i kjølvannet av krigen. Selv mener forfatteren at dommen statuerer et eksempel:

«Ti år med krig, nærmere 200.000 døde ifølge estimater, tusenvis av benådede terrorister … og bare én skyldig part: en forfatter», sier Daoud til AFP.

– Daoud har lenge vært veldig kritisk til regimet i Algerie, sier Geir Uvsløkk, professor i fransk litteratur og områdestudier ved Universitetet i Oslo.

Daoud er født i Algerie og jobbet lenge som journalist i den opposisjonelle franskspråklige dagsavisa Le quotidien d’Oran («Orans dagblad»). I avisa hadde han en egen spalte der han blant annet kritiserte tidligere president Abdelaziz Bouteflika og algeriske islamister.

– Han fikk et kjempegjennombrudd med romanen «Meursault, contre-enquête» i 2014 (utgitt på norsk som «Meursault-saken» i 2016, journ.anm.), som er et slags speilbilde av Albert Camus’ «Den fremmede», der den drepte araberen i Camus’ roman får et navn og en identitet.

Det er imidlertid hans siste roman, nevnte «Houris», som har hisset opp algeriske myndigheter. Boka retter søkelyset mot ofrene for det som blir omtalt som «det mørke tiåret» i algerisk historie.

Daoud har lenge vært veldig kritisk til regimet i Algerie

Dømt for å skrive om blodig borgerkrig

Guri Kulås

Torsdag melde Warner Brothers Discovery (WBD) at «eit overveldande fleirtal» av styremedlemmane hadde røysta ja til eit omstridd oppkjøpstilbod frå David Ellisons Paramount Skydance. Det var som venta etter at den ferske medie­magnaten i vinter klarte å forpurra Netflix’ alt klarerte oppkjøp av Warner Brothers.

Ellison – med økonomisk støtte frå sin far, Oracle-gründer Larry Ellison, og frå Mohammed bin Salmans saudiske «oljefond» – gjekk aggressivt på aksjonærane i WBD med eit lukrativt tilbod på 111 milliardar dollar for heile selskapet (31 dollar per aksje mot Netflix’ bod på 27,75). Men kva blir utfallet av for andre enn dei godt betalte aksjeeigarane? Skepsisen i ogutanfor film- og mediebransjen er stor når det gjeld konsekvensane for arbeidsplassar, kreativt mangfald og ytringsfridom.

kinoane, jubla for utsiktene til at Netflix skulle få tilslaget på Warner Brothers – studioet bak Oscar-vinnarane «Sinners» og «One Battle After Another». Men fusjonen som no etter alle solemerke blir ein realitet, er mykje meir omfattande. På tv-sida vil det nye selskapet husa dei to tradisjonelt liberale, konkurrerande nyhendekanalane CBS og CNN.

For berre ti dagar sidan signerte ei rad Hollywood-kjendisar og hundretals film- og tv-skaparar eit ope protestbrev mot Paramount Skydances oppkjøp av Warner Brothers Discovery. Namna på begge selskap vitnar om tidlegare eigarkonsentrasjon i bransjen, og protestbrevet peikar på at samanslåinga vil redusera dei attverande fem store Hollywood-studioa til marginale fire.

 siste månaden vore på sjarmturné blant filmprodusentar og kinoeigarar, men mange tvilar på hans offensive lovnader om årleg å produsera minst 30 filmar, som alle skal ha kinopremiere og gå på kino i 45 dagar før dei kjem i strøyme­tenester. Strategien går rakt imot marknadsutviklinga etter pandemien.

Historia om storfusjonar i Hollywood fortel at tusentals tilsette i inn- og utland må betala rekninga med jobbane sine. Då Ellisons «vesle» Skydance så seint som i august 2025 slukte store Paramount, vart 2000 (10 prosent) av dei tilsette i Paramount oppsagde. Generelt blir eigarane av gjeldstyngde gigaselskap òg mindre viljuge til å satsa på prosjekt som ikkje straks ser ut som pengar i banken.

årsakene til uro sluttar ikkje der. Som alt anna i Donald Trumps USA har også kampen om WBD vorte politisert. Same kveld som WBD-styret sa ja til fusjon med Paramount Skydance, arrangerte Ellison-familien ein «æresmiddag» («oligarkmiddag», ifølgje kritikarane) for presidenten i Washington.

Med Trump som øvste sjef for regulerande styresmakter har marknadskyniske eigar- og investorar-manøvrar slått over i det som liknar ope korrupsjon. Dei nye mediemogulane i USA ser ut til å vera meir servile overfor Det kvite hus enn David Ellisons «forbilde» Rupert Murdoch, som alltid offensivt har freista å påverka politikken gjennom sine media.

Det var rett før den statlege godkjenninga av fusjonen mellom Skydance og Paramount at CBS først inngjekk eit økonomisk forlik med Trump (som saksøkte dei på grunn av eit ordinært redigert intervju med Kamala Harris), og så sa opp kontrakten med Stephen Colberts «The Late Show»etter at Colbert omtalte forliket som ei «massiv mute» (

). David Ellison har også sett inn Bari «anti-woke» Weiss som redaktør for CBS News.

Statlege investeringsfond i Gulfen er hovudkjelda til å sikra avtalen

Hollywoods nye monopolspelar

Charlotte Førde Skomsøy

vanskelig å få tak i, lyder det fra Richard Sørbø.

Antikvarbokhandleren sitter på huk ved en reol i kjelleren på Deichman i Bjørvika. Da Oslo fikk nytt hovedbibliotek for noen år siden, åpnet de magasinet for allmennheten – og det er her Sørbø nettopp har fisket fram ei tynn, gul lefse fra hyllene.

Det er en utgave av énakteren «Kjære avdøde» av Stanley Houghton, gjendiktet og utgitt av Agnar Mykle i 1959. Utsalgspris fra Norlis Antikvariat, hvor Sørbø jobber: 1000 kroner, altså.

På Klassekampens forespørsel er Sørbø og hans tidligere kollega Ernst Bjerke blitt med på skattejakt i Deichman-kjelleren.

Finnes det noen sjeldne praktutgaver mellom bibliotekbind og medtatte pocketbøker? Er det noe som er verdt, la oss si, mer enn Deichmans erstatningsgebyr på 500 kroner?

– Jeg har ikke noe særlig håp, sa Sørbø da vi møttes i foajeen noen minutter tidligere.

Men bokhandleren innrømmet samtidig at han ikke har satt sine bein i et bibliotek på årevis – og snart skulle han få seg mer enn én overraskelse.

Jajaja, det første jeg tok i, var en første­utgave. Fantastisk!

Boktyvens guide til biblioteket

I det første minnet Elisabeth Thoresen har av å stå opp mot urett, vil presten sende en av hennes medkonfirmanter på dør. Gutten har stotret seg gjennom teksten han er bedt om å lese, og presten tror han driver gjøn.

Da Thoresen forklarer at gutten ikke kan bedre, blir hun advart: Tier du ikke still, kan du også gå.

– Jeg har alltid angret på at jeg ikke gikk, sier hun da vi treffer henne i leiligheten hennes i Drammen.

«Drit i det», står det på drageren over sofaen. Bokstavene kom opp etter at hun i 2009 fikk et hjerneslag, som seinere gjorde henne ufør.

– Når man er syk, er tålegrensa lav, man eksploderer fort. Men det er så tappende at det må jeg spare meg for.

Siden leiligheten ligger i et tidligere butikklokale, er parkeringsplassen romslig – noe som gjør at biler ofte går på tomgang utenfor stua hennes.

– Jeg må minne meg på å la det gå. Da jeg først ble syk, var det egenterapi: «Drit i det, drit i det, drit i det». Så har jeg bare latt det henge.

At «å drite i det»ikke er et prinsipp Elisabeth Thoresen alltid etterlever, er mange Nav-brukere takknemlige for.

Det hadde vært fint å fly, men i mitt neste liv vil jeg være en flodhest.

Prøver å drite i det

Hannah Bull Thorvik

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner

Daglig kan man lese samlivsspalter i Aftenposten og få inntrykk av at parforholdet er et antropologisk eksperiment som har vart litt for lenge. Problemene virker uendelige og uløselige. Legger man til statistikker om fallende fødselstall og det faktum at menn og kvinner i økende grad bor i hver sin politiske kosekrok, kan man begynne å mistenke at dette samarbeidsprosjektet egentlig ble avsluttet i stillhet en gang rundt forrige århundre.

Det hjelper ikke at vi i praksis framstår som designet for å irritere hverandre: Vi spiser vidt forskjellig mat, krangler om dosetets posisjon og ønsker ulike filosofer på ex.phil.-pensum. Vi vandrer rundt i hver vår hodetelefonverden og hører på hver vår irriterende podkast. Vi snakker ikke engang det samme kjærlighetsspråket.

har skjønt, er at denne mann–kvinne-relasjonen er ett eneste stort 

at det ser ut som Danmark, Kina, Sveits og Canada skal spille verdenscup i fotball.

At vi overhodet var forelsket i utgangspunktet, er vanskelig å fatte. Men av og til later vi likevel som. Derfor har moderne mennesker oppfunnet konseptet parmiddager: for å sørge for at alle kan snakke med 

kjønn, under dekke av å være «sammen» og at menn og kvinner kan være «venner».

Et visst sett med regler gjelder: ingen krysspollinering, ingen sideblikking, ingen «snitching». Menn plasseres overfor menn, klare for rasjonelle samtaler om dypt relevante temaer – som hvor mange innbyggere som bor i de tjue største norske byene: Kongsberg, Sandefjord, Bergen, Lillestrøm, Halden, Karasjok …

 oppslukt av alle slags tall – i tillegg til sportsresultater, p-verdier, gressklippere og apper. De er intenst opptatt av Wikipedia. De har en egen snarvei til Wikipedia på mobilen. De gjør det naturligvis bra i quiz – og gir lagene morsomme ordspillnavn. «Quizling» … eller noe som kombinerer den svært sentrale mannlige interessen for andre verdenskrig og ordspill. Damene synes quiznavnet bare er dumt. Kan de ikke finne et nytt navn?

Mannen akkumulerer informasjon som et virus, men følelser ser ikke ut til å være en del av operativsystemet. Hans analytiske intelligens er skyhøy, men den emosjonelle er skremmende lav – nærmest nede på Harry Hole-nivå. Det underlige er hvor gjenkjennelig dette Nesbø-portrettet er. Harry Hole framstår mindre som en ekstremfigur og mer som en presis skildring av den norske mannen, sendt ut i verden som en advarsel under dekke av krim.

 mannen bunner i at han er som et barn. Dermed må hun – mot sin egen vilje – tre inn i rolla som 

. Den klassiske standardfrasen når ting har gått for langt, er: «Jeg er ikke 

di.» Og med det peker hun på at dette hele tida har vært grunnstrukturen i «kjærlighetsforholdet»: en 

–sønn-dynamikk, eller en dårlig etterlikning av en, fordi det er den eneste kvinnen mannen har litt respekt for.

mora di!» er kvinnens variant av Eyvind Hellstrøms klassiske utbrudd: «Jeg er 

kokken din!», kjent fra TV3-programmet «Hellstrøm rydder opp». «Kvinnen rydder opp» er husholdningens egen realityserie: Den strømmes hver ukedag klokka 16, idet kvinnen haster over dørstokken i sitt norske hjem og må oppdra mannebarnet.

Et kvinnefengsel i Cochabamba høres ærlig talt mer fristende ut

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner, under dekke av krim

Frida Fliflet

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

På starten av 2000-talet gjekk eg på barneskulen, og når dagen var ferdig, blei eg ofte med venninner heim. Me slengte sekkane på golvet og skrudde på tv-en. Der gjekk det reality. 

reality. Eit av programma me fråtsa i, var «The Biggest Loser»: Her skulle svært overvektige deltakarar gå mest mogleg ned i vekt på 30 veker. Ein pengepris på 250.000 dollar venta vinnaren.

Oppskrifta var tilsynelatande enkel: Deltakarane blei henta ut frå dagleglivet, samla og utsette for eit brutalt kosthalds- og treningsregime, ofte omgitt av junkfood for freistingas skyld. Dei sadistiske trenarane Bob og Jillian sa ting som: «Nobody bullies my team except for me!» og skreik deltakarane opp i fjeset.

Såg me ikkje på «The Biggest Loser», såg me gjerne på «America’s Next Top Model». Det utprøvande programmet – laga og leia av supermodell Tyra Banks – blei eit fenomen, gjekk i 24 sesongar og blei vist i 170 land. Tittelen seier det meste: Kven har det som trengst for å bli USAs neste supermodell? Ei rekke syltynne jenter – ofte frå tøffe kår, ofte berre i tenåra – skal samlast og pressast til maksimum under Tyras pisk.

 og «Top Model» blei fødde i realityens barndom. Sjangeren var fersk og pusha grenser både for sjåarar og deltakarar. No, tjue år etter, har reality-tv vore i kulturen vår såpass lenge at det har begynt å komma kritiske tilbakeblikk-dokumentarar på sjangerens 

Dei siste vekene har eg sett to av desse tilbakeblikk-seriane, begge på Netflix: «Reality Check: Inside America’s Next Top Model», og «Fit for TV: The Reality of the Biggest Loser». Det har vore djupt ubehageleg.

«Top Model» starta, som Tyra Banks sjølv påpeiker, på same tid som «Fear Factor», «Survivor» og andre grensesprengande realityshow. Men der «Fear Factor» var brekke-seg-ekkelt – folk måtte eta levande insekt eller la seg dekka av rotter – var «Top Model» vondsinna på ein heilt annan måte.

Ein deltakar, Keenyah Hill, var så tynn at ho blei mobba på skulen. Likevel blei ho casta som ein elefant i ein fotoshoot, før ho blei kalla «piggy» av dommarane.

Ein annan deltakar, Dani Evans, blei pressa til å utføra tannkirurgi mot sin vilje for å lukke det (nydelege!) mellomrommet mellom tennene sine. Viss ikkje ville ingen jobba med ho, var trusselen som låg under. Verken Keenyah eller Dani blei toppmodellar, men begge er intervjua i dokumentaren.

 of The Biggest Loser» er ikkje mindre sjokkerande. For eksempel måtte deltakarane, som del av ei utfordring, bæra bagettar i munnane sine (

å ta eit bit!) som om dei var hundar. Kameraa blei lagt på bakken og liksom rista og skalv når dei sprang forbi, for verkeleg å understreka jordskjelvet dei lagde. Programmet underbygde stereotypien av ein feit person som ein latterleg person; ein som det var greitt – faktisk oppfordra til – å le av.

Programmet underbygde stereotypien av ein feit person som ein latterleg person.

Dei tidlege realityseriane var verkeleg, verkeleg ko-ko

Dette er stikkordene den unge danske statsviteren Emil Sondaj Hansen lander på når han blir bedt om å oppsummere sine ti måneder ved Harvard – verdens mest anerkjente universitet.

Det kan virke paradoksalt for en institusjon som lever av å utdanne verdens klokeste hoder. Men studieåret 2024–2025 var alt annet enn normalt. Det skulle nemlig bli en av de mest turbulente periodene i universitetets snart 400 år gamle historie.

I boka «Angrepet på Harvard» skriver Hansen om sine erfaringer fra innsida av campus da Donald Trump og Maga-bevegelsen forsøkte å ta kontroll over USAs universitetssektor.

– Når vi snakker om ord, er det interessant å trekke fram dem jeg 

bruker. Før jeg reiste over, hadde jeg forventet å bruke ord som sannhet, viten og frihet om Harvard, sier Hansen på video fra København.

Under høytidelige rammer mottok Hansen Kronprins Frederiks Legat ved Amalienborg slott i København i juni 2024. Legatet finansierte ett års studier ved Harvard Kennedy School, som er universitetets institutt for politikk og administrasjon.

Noen måneder etter at Hansen hadde funnet seg til rette på campus, vant Trump presidentvalget mot Kamala Harris.

– Jeg har et bilde i boka av unge, sinte amerikanske menn med røde Maga-capser som rett etter valget står og tisser på en statue av universitetets grunnlegger John Harvard. Det var som et forvarsel om det angrepet som var på vei, sier Hansen.

Frykt og beven på campus

Marilynne Robinsons Fosseforedrag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

– Det er gjennomsyret av en glede ved troa som er helt fremmed for meg, sier forfatter Espen Søbye.

I går ettermiddag ble Fosseforedraget avholdt i en av Slottets fornemme saler for andre år på rad. Foredraget til ære for Jon Fosse ble opprettet av regjeringen etter at forfatteren mottok nobelprisen i litteratur i 2023.

I går var det den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson som sto på talerstolen, foran en sal fullsatt av folk fra Kultur-Norge.

Foredraget hadde tittelen «Om tru og tankefridom» – og handlet nettopp om tilstanden til den frie tenkningen og den åndelige tro i vår tid.

Forfatter Espen Søbye opplever det altså som «fremmed». For å illustrere poenget sitt viser han til åpningssetningen i foredraget, som lyder som følger:

«Eg lærte av eit knippe amerikanske forfattarar at som menneske har eg kosmos som mitt naturlege habitat.»

Aktuelt

Snart må Schibsted-abonnenter betale for å unngå datasporing. Tidligere redaktør sier opp Aftenposten i protest.

Sønnen til Stellan har skjønt det: Et mer markedsstyrt kulturliv betyr mer nepotisme.

Stiftelsen Fritt Ord og forlaget Vigmostad & Bjørke har inngått allianse for å kjøpe Aschehoug. Det er positivt med tanke på norsk eierskap, sier medieforsker Helge Rønning.

Yoda, John Savio og villrein på veggen

Å kle seg som diplomat er som å stupe, mener professor Iver B. Neumann: Det gjelder å ikke gjøre feil.

Lena Ahlgren Johansson fikk nok av autofiksjon og middelklasseliv. Mellom skiftene som personlig assistent skrev hun en 800 siders arbeiderroman.

På tiårsjubileet til litteraturfestivalen Jernrosa står temaer som solidaritet og demokrati på agendaen.

Kunsthistoriker synes ikke fagfolk skal skånes for kutt

Direktør Tone Hansen skal kutte 20 årsverk ved Munchmuseet. Hun burde forsøkt andre løsninger, mener de ansatte.

Tegneseriehelten som trekker raskere enn sin egen skygge, vender tilbake. I 2026 er Lucky Luke omgitt av tyske ølbryggere, arbeideropprør og Karl Marx-plakater.

Den algeriske forfatteren Kamel Daoud risikerer tre år i fengsel i hjemlandet. Dommen skal statuere et eksempel, mener professor.

Hollywoods nye monopolspelar

Hvor mange samlerobjekter gjemmer seg i Deichmans hyller? Vi tok med oss to bibliofile på bokjakt.

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utrettelige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner

Dei tidlege realityseriane var verkeleg, verkeleg ko-ko

Emil Sondaj Hansen reiste til Harvard med forventninger om kunnskap og frihet. Han vendte hjem som «radikal europeer».

Marilynne Robinsons Fosseforedrag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

Å skille god kunst fra visuell tilfredsstillelse krever kunnskap og mengdetrening.

Sp vil utrede tilbygg

Hvis stipendtildelinger skal begrunnes, vil det gjøre mer skade enn gagn, mener utvalgsleder Trude Gomnæs Ugelstad.

Kulturministeren vil se på hvordan insentivordningen er innrettet, men kan ikke love bransjen mer penger.

Svenske kunstnerorganisasjoner får ikke oppnevne medlemmer til stipendkomiteene. Det fungerer godt, sier fagforeningsleder Sara Edström.

Gjorde ris til ros

Snart må Schibsted-­abon­nenter betale for å unngå data­spo­ring. Tidligere redaktør sier opp Aften­posten i protest.

Sønnen til Stellan har skjønt det: Et mer mar­keds­styrt kulturliv betyr mer nepotisme.

Stiftelsen Fritt Ord og forlaget Vigmostad & Bjørke har inngått allianse for å kjøpe Aschehoug. Det er positivt med tanke på norsk eierskap, sier medie­fors­ker Helge Rønning.

Yoda, John Savio og villrein på veggen

Å kle seg som diplomat er som å stupe, mener professor Iver B. Neumann: Det gjelder å ikke gjøre feil.

Lena Ahlgren Johansson fikk nok av auto­fik­sjon og middel­klasseliv. Mellom skiftene som personlig assistent skrev hun en 800 siders arbei­der­roman.

På tiårs­ju­bi­leet til litte­ra­tur­fes­ti­valen Jernrosa står temaer som soli­da­ritet og demokrati på agendaen.

Kunst­his­to­riker synes ikke fagfolk skal skånes for kutt

Direktør Tone Hansen skal kutte 20 årsverk ved Munch­mu­seet. Hun burde forsøkt andre løsninger, mener de ansatte.

Tegne­se­rie­helten som trekker raskere enn sin egen skygge, vender tilbake. I 2026 er Lucky Luke omgitt av tyske ølbryggere, arbei­der­opprør og Karl Marx-plakater.

Den algeriske forfat­teren Kamel Daoud risikerer tre år i fengsel i hjemlandet. Dommen skal statuere et eksempel, mener professor.

Hollywoods nye monopol­spelar

Hvor mange samler­ob­jekter gjemmer seg i Deichmans hyller? Vi tok med oss to bibliofile på bokjakt.

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utret­te­lige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner

Dei tidlege reali­tyse­riane var verkeleg, verkeleg ko-ko

Emil Sondaj Hansen reiste til Harvard med forvent­ninger om kunnskap og frihet. Han vendte hjem som «radikal europeer».

Marilynne Robinsons Fosse­fore­drag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

Å skille god kunst fra visuell tilfreds­stil­lelse krever kunnskap og mengde­tre­ning.

Sp vil utrede tilbygg

Hvis stipend­til­de­linger skal begrunnes, vil det gjøre mer skade enn gagn, mener utvalgs­leder Trude Gomnæs Ugelstad.

Kultur­mi­nis­teren vil se på hvordan insen­tiv­ord­ningen er innrettet, men kan ikke love bransjen mer penger.

Svenske kunstner­organisasjoner får ikke oppnevne medlemmer til stipend­ko­mi­teene. Det fungerer godt, sier fagfor­enings­leder Sara Edström.

Gjorde ris til ros

Snart må Schibsted-abonnenter betale for å unngå datasporing. Tidligere redaktør sier opp Aftenposten i protest.

Sønnen til Stellan har skjønt det: Et mer markedsstyrt kulturliv betyr mer nepotisme.

Stiftelsen Fritt Ord og forlaget Vigmostad & Bjørke har inngått allianse for å kjøpe Aschehoug. Det er positivt med tanke på norsk eierskap, sier medieforsker Helge Rønning.

Lena Ahlgren Johansson fikk nok av autofiksjon og middelklasseliv. Mellom skiftene som personlig assistent skrev hun en 800 siders arbeiderroman.

På tiårsjubileet til litteraturfestivalen Jernrosa står temaer som solidaritet og demokrati på agendaen.

Kunsthistoriker synes ikke fagfolk skal skånes for kutt

Direktør Tone Hansen skal kutte 20 årsverk ved Munchmuseet. Hun burde forsøkt andre løsninger, mener de ansatte.

Tegneseriehelten som trekker raskere enn sin egen skygge, vender tilbake. I 2026 er Lucky Luke omgitt av tyske ølbryggere, arbeideropprør og Karl Marx-plakater.

Den algeriske forfatteren Kamel Daoud risikerer tre år i fengsel i hjemlandet. Dommen skal statuere et eksempel, mener professor.

Hollywoods nye monopolspelar

Hvor mange samlerobjekter gjemmer seg i Deichmans hyller? Vi tok med oss to bibliofile på bokjakt.

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utrettelige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Dei tidlege realityseriane var verkeleg, verkeleg ko-ko

Emil Sondaj Hansen reiste til Harvard med forventninger om kunnskap og frihet. Han vendte hjem som «radikal europeer».

Marilynne Robinsons Fosseforedrag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

Å skille god kunst fra visuell tilfredsstillelse krever kunnskap og mengdetrening.

Hvis stipendtildelinger skal begrunnes, vil det gjøre mer skade enn gagn, mener utvalgsleder Trude Gomnæs Ugelstad.

Kulturministeren vil se på hvordan insentivordningen er innrettet, men kan ikke love bransjen mer penger.

Svenske kunstnerorganisasjoner får ikke oppnevne medlemmer til stipendkomiteene. Det fungerer godt, sier fagforeningsleder Sara Edström.