Klassekampen.no
Fredag 23. februar 2018
KOMMUNIKASJON
Hvorfor er vi redde for kritikk?
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Det betyr noe hva vi sier til ­hverandre, og ikke minst hvordan vi korrigerer hverandre.

Det er ubehagelig å få kritikk, er det ikke? Vi er opptatt av tilbake­meldinger, men vil helst at de skal være gode. Hvorfor kommer vi så lett i forsvar, eller går rett i mot­angrep hvis noen har noe å utsette på det vi gjør? Og hvorfor strever vi med å gi kritikk? Hva handler dette om?

Det ligger nok dels i psyko­biologien vår, i det vi kan kalle sabeltanntiger-effekten. For lenge siden – da mennesket levde av jakt og sanking – overlevde vi ved å reagere lynkjapt på rasling i busken, fordi det kunne bety at en sulten sabeltanntiger lå på lur. Heller stikke av, enn å bli tigerens bytte.

Gjennom evolusjonen har mennesket utviklet seg til å reagere raskere og sterkere på negative stimuli enn på positive, fordi det bidrar til over­levelse. Sosialpsykologen Jonathan Haidt slår fast at «Bad is stronger than good»: Responser på trusler og ubehag er raskere, sterkere og vanskeligere å undertrykke, enn responser på det vi oppfatter som godt. Ved akutte hendelser, som når bilen foran bråbremser, reagerer heldigvis kroppen lenge før vi har rukket å tenke oss om.

I dag møter vi andre farer enn sabeltanntigeren. Kritikk fra andre kan oppleves som en potensiell sosial trussel og fungere som «rasling i busken». Vi er opptatt av aner­kjennelse, av å høre til, bli likt av de andre i gruppa. Dette ligger også i vår natur. Kritiske innspill kan lett trigge angsten for å miste forbindelsen med de andre, eller med den vi trodde vi var. Hæ, er det sånn de ser meg? Hjelp!

Derfor skal vi være forsiktige med å dele ut kritikk. Dette gjelder alle relasjoner, men spesielt hvis vi er i en overordnet posisjon, som voksen overfor ung, eller leder overfor ansatt. Selv en tilsynelatende bitte liten korrigerende kommentar kan få store og alvorlige konsekvenser, som i dette eksempelet:

Toril (54) er psykiater og forteller om en episode fra legestudiene over 30 år tilbake: Hun var med i en refleksjonsgruppe på seks studenter, ledet av en eldre mannlig medisinprofessor. De møttes jevnlig gjennom et semester for å reflektere over legerollen. Toril var ivrig og utadvendt og syntes det var gøy å ha denne anledningen til å tenke høyt rundt rollen. Da en av de stille guttene var i fokus, forsøkte hun å hjelpe ham, men ble stoppet av følgende kommentar fra professoren: «Nå er vi kanskje litt i overkant geskjeftige her!». Den store bølgen av skam skyllet over henne, og Toril sa aldri noe mer i denne gruppa.

Denne tilsynelatende lille hendelsen fikk omfattende konsekvenser for Toril, utover tausheten i gruppa: I mange år holdt hun seg selv tilbake i sosiale sammenhenger, i frykt for å være dominerende eller geskjeftig. «Selvbildet mitt fikk seg en markert knekk, selv om jeg egentlig ikke var så veldig geskjeftig eller dominerende i utgangspunktet, bare ivrig», forteller hun. Fortsatt vekker ordet «geskjeftig» ubehag i henne.

Ja, det betyr noe hva vi sier til hverandre, og ikke minst hvordan vi korrigerer hverandre. Mennesket er ekstremt var for avvisning, sånn er det bare, og derfor skal vi unngå sleivete kommentarer.

Men så er det slik at vi alle har blinde flekker, sider ved oss selv og vaner eller handlingsmønstre, som kan være forstyrrende eller destruktive uten at vi ser det selv. Dette gjelder ikke bare individer, men også grupper eller organisasjoner – en hel organisasjon kan lulle seg inn i måter å gjøre ting på som ikke er bra, historien er full av eksempler på det, nylig illustrert i filmen «The Post», hvor løgnene i USAs statsapparat rundt Vietnamkrigen avsløres. Det kritiske blikket, «djevelens advokat» eller varsling er noen ganger nødvendig for å hindre feil, eller destruktive kulturer.

I personlige relasjoner som varer over tid, vil det oppstå friksjon og motsetninger, som noen ganger krever at man våger å si fra. Det kan være at du trenger å markere en grense: «Nei, jeg liker ikke at du fleiper med dette når andre er til stede.» Det kan dreie seg om å tydeliggjøre behov: «Jeg trenger at du viser litt interesse for det jeg driver med.» Eller det kan dreie seg om å beskytte viktige verdier: «Jeg vil at barna våre alltid skal føle seg trygge på at de kan komme til oss, og jeg er redd de ikke tør det når du er så mye sint.» Kort sagt, kritikk er både vanskelig og nødvendig – vanskelig fordi vi blir engstelige, nødvendig for å ivareta personlig integritet, ærligheten i relasjoner og viktige verdier.

La oss se på noen grunnleggende kjøreregler for å gjøre korreksjoner konstruktive, først fra avsender-posisjonen og deretter fra mottaker.

«Den har rett til å kritisere andre, som har hjerte til å hjelpe», sa Abraham Lincoln, og pekte med det på selve grunnlaget for konstruktive korreksjoner: Hvis intensjonen med å si fra er å tydeliggjøre noe viktig for en selv eller den andre, bidra til utvikling, hindre feil eller hjelpe på en eller annen måte, da har vi en plattform å gå videre ut ifra. Spør deg selv: «Hva er intensjonen min?» Hvis du tar deg i å ønske å dømme eller straffe den du vil si fra til, er det lite trolig at det blir en nyttig samtale. Men har du hjerte til å hjelpe den andre, kan det være lurt å gå videre.

Det er som en hovedregel lurt å forberede seg litt, og tenke over uttrykk og ordvalg. Positive tilbakemeldinger kan vi med fordel være spontane og sjenerøse med, kritiske tilbakemeldinger bør, som en hovedregel, være mer planlagte.

De trivielle situasjonene, hvor vi småkorrigerer hverandre, er selvfølgelig unntatt: «Nei, ikke sånn, men sånn!» Eller når vi holder på å lære noe, kjøre bil for eksempel, oppfatter vi vanligvis innspill som hjelpende.

Men når vi har intense følelser rundt noe, kan sterke ord og åpent raseri gjøre budskapet nesten umulig å ta imot: Forsvaret trigges hos mottakeren. Samtidig gir det alvor og troverdighet å vise at du er sint, når du faktisk er sint, både i kroppsspråk og ord. Sjansen for å nå fram og faktisk bli lyttet til, øker når vi får tak i en regulert måte å uttrykke oss på. Det er mer konstruktivt å si, med alvorlig, kanskje lett dirrende stemme: «Det er nødvendig at du gir oss andre mer plass når vi samarbeider», enn å brøle: «Nå må du for helvete slutte å dominere hele tida!» Å være regulert er noe helt annet enn å være hemmet.

Det kan også være til hjelp å formulere hva du trenger framfor å definere den andre. Det er lettere å høre: «Jeg synes det hadde vært til hjelp om du kunne stille meg noen spørsmål», framfor: «Hvorfor viser du aldri interesse?».

Hovedregelen er å uttrykke seg på måter som ivaretar det du vil for­midle, og samtidig gjør det mulig å ta imot.

Så til mottakeren: Uansett hvor hensynsfullt et kritisk innspill formuleres, kan det være vanskelig å ta imot. Sabeltanntiger-effekten trigges, og man reagerer instinktivt og emosjonelt. Enten ved å bli sint, eller ved å bli overveldet av skam slik at du legger deg automatisk og ukritisk flat. Ingen av delene er bra, verken for deg selv eller kritikeren.

Dialogveien åpnes opp ved aktivt å koble på fornuften, overstyre sabeltannen og vurdere situasjonen bevisst – er dette usaklig kritikk som jeg bør beskytte meg mot, eller skal jeg bestemme meg for å lytte? Har den andre noe som er viktig å formidle, noe som er viktig for relasjonen og samarbeidet vårt?

Å lytte aktivt er å ha et interessert og åpent ansikt, stille spørsmål, be om eksempler og kanskje speile tilbake det du hører, slik at du viser at du lytter: «Så du synes at jeg i for liten grad lar dere andre komme til orde? Når synes du det skjedde sist?».

En hjelp til å lytte ordentlig og komme i dialog er å tenke at du kan ha noe å lære. Det kan være at den andre ser noe hos deg som du ikke er deg helt bevisst. Du kan også bestemme deg for å lytte, fordi du vet det er godt for den andre å få sette ord på sine opplevelser. Vi vet alle at det krever mot å skulle si fra om ting. Å lytte er å vise omsorg. Og når du lytter først, vil den andre sannsynligvis være mer villig til å lytte til deg etterpå.

På den måten kan det utvikle seg en fruktbar dialog, med utgangspunkt i kritikk. Dialog er preget av at begge er villige til å lytte etter tur, og at begge også uttrykker hva de mener. Men får du kritikk, er oppgaven nesten uten unntak å lytte først. Det kan være vanskelig, men at noe er vanskelig, betyr ikke at det er umulig.

guro.oiestad@psykologi.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 10.56

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk