- Å hevde at flere kunstnerne bør delta i den offentlige debatten, er bare å påpeke et samfunnsansvar som jeg mener at kunstmiljøene har. Men jeg ytrer det også som et ønske om å videreføre en tradisjon fra folk som Christian Krohg og Henrik Sørensen, for ikke å snakke om alle forfatterne som opp gjennom årene har hatt en tydelig ­offentlig rolle, sier Ingrid Røynesdal.

Hun er musiker, statsviter og skribent, og skriver blant annet jevnlig i Aftenposten. I det siste nummeret av Kunstforum, som lanseres i disse dager, uttaler hun at kunst som støttes offentlig, også bør ha en forpliktelse til å innta en eller annen form for offentlig rolle.

Legitimerings­problem

- Deler av kunstfeltet kan få et legitimeringsproblem når kunstnere ikke bryr seg om formidling, uttaler hun til bladet.

Til Klassekampen sier hun at det hun etter­lyser, er flere kunst­nertyper som for eksempel Agnete Haaland og Håkon Bleken, som aktivt inntar et engasjert ståsted i både kunstneriske og samfunnsmessige spørsmål. Men dette er nyansert materie, understreker hun.

- Offentligheten er for det første bare én av flere viktige kanaler for kunstnerne. Det er heller ikke slik at alle kunstnere bør delta aktivt i alle mulige debatter, og det er heller ikke alle kunstnere som egner seg eller har kapasitet til å engasjere seg. Mitt hovedpoeng er at jeg mener det bør være en større bevissthet om det offentlig støttede kunstlivets samfunnsansvar, sier hun.

Røynesdal mener at selve årsaken til at kunstnerne nyter godt av ulike støtteordninger, er at de er ment å ivareta en funksjon.

- Så ser jeg at det er i ferd med å oppstå miljøer som vil lukke alle debatter, og det sees på som «kult» å være minst mulig tilgjengelig. Det er avgjørende at kunstnere også får lov til å gjøre prosjekter som er mer eller mindre uforståelige for folk flest, men dersom de er offentlig støttet, må de likevel på en eller annen måte ha et ønske om å formidle.

I Kunstforum får Røynesdal støtte av blant andre Cecilie Nissen, som er bildekunstner og nestleder i Christiansands Kunstforening.

- Jeg savner mer krangling, action og engasjement blant institusjoner og kunstnere. Slik skapes interessen og grunnlaget for en offentlighet, uttaler hun.

Også Helle Vaagland, som er programleder for kunstprogrammet «Nasjonalgalleriet» på NRK, mener at det å ekskludere seg er «in» i enkelte kunstnermiljøer.

- For kunstfeltet er det ikke nødvendig å kommunisere bredt, ofte tvert imot, sier hun til Kunstforum.

Hever markeds­verdien?

Røynesdal mener at en del kunstnere legger opp til en sånn strategi fordi de oppfatter at det skaper en eksklusivitet som igjen hever deres markedsverdi. Og selv om hun støtter kunstnernes rett til å ekskludere rent kunstnerisk, mener hun at formidlingen fortjener bedre vilkår.

- Jeg mener ikke at man skal legge om repertoaret. Men det innebærer heller ikke at man skal lukke døren til offentligheten. Det bør ikke være et prinsipp i seg selv at så få som mulig skal oppleve denne kunsten.

For noen uker siden uttalte professor i medievitenskap Helge Rønning at tellekantsystemet gjør at forskerne i altfor stor grad er opptatt av å skriver for hverandre, og i for liten grad vender seg mot et breiere publikum. Røynesdal mener det kan trekkes flere paralleller mellom forskingen og kunsten.

- I likhet med forskere, som skal drive med det de er aller best til, skal også kunstnere gis rom til holde på med sitt. Både forskingen og kunsten må være fri. Men - i kraft av å være så tungt offentlig støttet, må en også vise interesse for samfunnet, og ikke bare for sitt lille miljø. Alle kunstnere skal ikke mene noe om alt. Men samfunnsdebatten ville vært tjent med at flere i kunstmiljøene bidro med å løfte blikket litt, sier hun.

- Deltar ikke kunstnerne nok i dagens samfunnsdebatt?

- Det finnes enkelttilfeller som er gode og viktige. Men i musikermiljøet, som jeg kjenner aller best, ser jeg en frykt for å gå ut på den arenaen, fordi det sees på som en avsporing fra deres hoved­virke. Det er nesten blitt noe man ikke skal gjøre, noe som ikke er viktig. Og det at enkelte nærmest ser ned på folk i miljøet som oppriktig for­søker å nå breiere ut på den offentlige arenaen, synes jeg rett og slett er ganske arrogant.

Keramikkdebatt

Morten Traavik er en av de kunstnerne som ofte inntar en posisjon som offentlig debattant. Samtidig som hans kunstneriske prosjekter er eksplisitt politiske, går han også inn i mer generelle samfunnsspørsmål. I lørdagens Klassekampen skrev han blant annet et essay hvor han anklaget det norske forsvaret for å være totalitært.

Og i hvor stor grad kunstnerne engasjerer seg, har også en viss sammenheng med kunsten de lager, mener Traavik.

- I utgangspunktet er jeg enig med Røynesdal. Men det er viktig å være presis. Når hun etterlyser engasjerte kunstnere, går jeg ut fra at hun mener kunstnere som i utgangspunktet er opptatt av samfunnsaktuelle temaer. Det er vanskelig å skape debatt med utgangspunkt i keramikkopper, eller Mathias Faldbakkens installasjoner av gaffatape, sier han, og understreker at han på ingen måte ønsker seg tilbake til 1970-tallet, hvor kunsten nesten alltid skulle målbære et lettfattelig politisk statement.

- Det er ikke sikkert at en tekstilkunstner skal være nødt til å snakke om Afghanistan selv om hun mottar kunstnerlønn. Men om man vil drive med kunst som skal tas på alvor politisk, er man nødt til å ha en viss evne og vilje til å diskutere ikke bare kunstverket, men også problemene kunstverket er ment å adressere. Om man derimot ikke har så mye å si, blir det naturlig å søke seg bort fra den breiere offentligheten og et breiere publikum.

- Har den kunsten mindre verdi, slik du ser det?

- Det avhenger helt av hva den er ment å oppnå. Mye bra kunst faller utenfor kravet om å ha et konkret budskap. Det som skiller kunsten fra andre disipliner, er nettopp at den ikke trenger å være entydig.

Men om man først mener noe, bør man stå for det, og ta konsekvensen av det, mener Traavik.

- Om man vil lage politisk kunst, må man gjøre det ordentlig. Det hjelper ikke å trykke opp Black Panther-fanziner og henge dem opp i et beskyttet galleri. Med mindre man har et enormt postmoderne syn på hva som er politisk, er ikke det politisk kunst.