- Jeg synes mange av reaksjonene på «Hjernevask» har vært ganske usofistikerte. Norsk akademia ser ut til å synes at det er noe suspekt ved det å klippe i et intervju, sier professor Espen Ytreberg ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

- Hvis forskere tror at ethvert klipp i redigeringsrommet representerer en potensiell fare, tenker de litt for enkelt om journalistisk produksjon. Det vitner om en slags lekmannsmistenksomhet, en naiv skepsis som ikke akkurat er imponerende, for å si det sånn, sier Ytreberg, i det en sammenkrøllet plakat med bilde av Harald Eia på blåser forbi oss på Frederikkeplassen på Blindern.

Heftig debatt

Det har i det hele tatt blåst friskt denne våren: TV-serien «Hjernevask» har ikke bare satt i gang heftige diskusjoner om arv og miljø, men har også rettet oppmerksomheten mot samfunnsforskningen som sådan, og avstanden mellom folket og forskerne.

Nå håper Espen Ytreberg at norsk akademia tar signalene.

- Nå er det viktig at forskerne ikke trekker seg tilbake. Forskningens legitimitet er mer avhengig av det populærjournalistiske kretsløpet - altså medier med bred appell, som VG og NRK1 - enn tidligere. Det kan vi forskere mislike så mye vi bare vil, men slik er det, sier Ytreberg til Klassekampen.

- Mange mennesker har mediedietten sin i det populærjournalistiske kretsløpet. Disse menneskene har ikke mindre krav på oss forskere enn andre. Kanskje er det faktisk omvendt, at de som ikke leser forskningsnære publikasjoner, som Klassekampen, Morgenbladet og forskning.no, nettopp er folk vi burde streve enda hardere for å nå fram til. Tilgjengeliggjøring av forskning er også et demokratisk spørsmål, mener professor Espen Ytreberg.

- Har «Hjernevask» bidratt til å bevisstgjøre forskere i forhold til deres eget samfunnsoppdrag?

- Ja, det tror jeg. Det har i hvert fall pekt på en del viktige utfordringer som vi forskere ikke har råd til å skygge unna lenger. Og derfor blir jeg så glad når kjønnsforskeren Cathrine Egeland møter kritikken som har kommet mot henne etter programmet, med at dette skal hun «tenke litt mer på». Se, der har du et ordentlig forskerideal! sier Ytreberg.

- Styrker stereotypiene

Medievitenskap-professoren mener «Hjernevask» har pekt på en viktig svakhet ved norsk akademia: Manglende mediekompetanse, i kombinasjon med manglende vilje.

- Vi forskere er nødt til å lære oss å tilpasse oss en del medielogikker vi selv opplever som fremmede. Det tabloide er en bortebane for oss, og stiller harde krav om tilgjengelighet, knapphet og tydelighet. Sånt koster for en forsker.

- Hvorfor koster det?

- Fordi det er mye mer behagelig å få lov til å komme med nyanserte uttalelser til forskning.no enn å bli fratatt nyansene i VG, sier Espen Ytreberg.

- Det populærjournalistiske kretsløpet lever av å selge stereotypier. Forskere er nesten nødt til å havne oppi en eller annen stereotypi hvis de møter media uforberedt. Hjernevask-serien har vist nettopp dette, at verken det å være mediekarismatisk og slurve i vei eller det å plumpe uti en av disse forskerstereotypiene er noen farbar vei.

- Hvilke forsker-stereotypier er det snakk om?

- Tåkefyrsten er en, den arrogante jævelen er en annen. I tillegg har vi den overivrige fagmannen - nerden. Dersom vi ikke har bevissthet rundt dette, utstyrer vi forskere oss selv med en enorm hemsko. Vi har ikke lenger råd til å ikke ha en ordentlig mediestrategi, mener Ytreberg, som mener situasjonen etter «Hjernevask»-debatten åpner for en uvanlig mulighet for norske forskere: Å forsøke seg ut på medienes banehalvdel, og motstå impulsen om å løpe tilbake på kontoret og låse døra med en gang de uventede spørsmålene begynner å komme.

- Defensivt

- I forrige uke arrangerte Universitetet i Oslo et frokostmøte med Bernt Hagtvet, som vel var et forsøk på ta tilbake debatten. Jeg opplever det som en defensiv strategi - en handling som er reagerende, mer enn den er agerende. De forsøker å ta tilbake en arena som har glidd ut av fingrene deres, mener Ytreberg, som mener flere akademikere snart er nødt til lære seg å bli medieaktører.

- Men hva med dem som bare har lyst til å holde på med faget sitt, og slett ikke ønsker å bli noen medieaktør?

- Jeg mener ikke at det å være i VG er det eneste som teller. Mange forskere deltar allerede aktivt med formidling i masse små deloffentligheter parallelt, som eldreuniversitetet, skolebesøk og bokutgivelser. Poenget er at de får ut stoffet sitt, mener professor Espen Ytreberg.

- Men er det ikke legitimt for en forsker å bare ønske å få være i fred?

- Vi er ikke bare til for oss selv.