Da 99,9 prosent av stemmene var talt opp i går ettermiddag viste tallene at Ap går fram 2,7 prosentpoeng, SV tilbake 2,6 og Sp tilbake 0,3 - en nettoendring på minus 0,2 poeng.

Dermed holder de rødgrønne stillingen samlet, mandatmessig taper de totalt én representant.

Det rødgrønne prosjektet i Norge skiller seg i dette klart fra erfaringene i nyere tid i andre europeiske land. Mens ulike sentrum/venstre-koalisjoner og sosialdemokratiske regjeringer har fått kort levetid i en rekke europeiske land, er det høyreorienterte koalisjoner som har vist seg i stand til å holde på makta.

n I Frankrike ble den «pluralistiske venstre»-koalisjonen feid ut av regjeringskontorene i 2002. Siden har høyresida festet grepet.

n I Tyskland tapte den rødgrønne alliansen valget i 2005.

n I Storbritannia ligger Labour an til å bli fullstendig knust i valget som senest holdes i juni neste år.

Historisk som Borten

- Ja, det er historisk, sier valgforsker Hanne Marthe Narud ved UiO til Klassekampen.

Hun og Henry Valen har tidligere publisert undersøkelser som viser at regjeringspartier i Vest-Europa etter andre verdenskrig har hatt en gjennomsnittlig slitasje på 2,6 prosentpoeng. I Norge har tallet vært minus 1,9 fra 1949 til 2005, men med en stadig verre trend: Både Stoltenberg I- og Bondevik II-regjeringen tapte hele 10,9 prosentpoeng.

Sist gang en sittende norsk regjering gikk fram, var i 1993, da Brundtland økte med 2,6.

- Gro Harlem Brundtland lyktes i å fortelle velgerne at de økonomiske problemene skyldtes internasjonale trender, ikke regjeringens politikk. Tilsvarende så vi at velgerne strømmet til Arbeiderpartiet da finanskrisa slo inn. Siden forsvant de igjen, men Ap har klart å hanke dem inn i valgkampen.

Finanskrisa

Valgforskeren sammenlikner den sittende regjeringen med Borten-regjeringen fra 1965 til 1969. Den tapte 0,6 prosentpoeng samlet, og statsministerens parti Sp gikk fram.

- Det vi ser, er at Senterpartiet er et parti som ikke har regjeringsslitasje. De har hatt en gjennomsnittlig gevinst av å sitte i regjering, sier Narud.

Men om Sp nesten holder stand er det Ap som går klart fram blant regjeringspartiene. Narud peker på at Ap normalt henter seg inn i innspurten, i motsetning til i Sverige, der de vanligvis er valgkampens tapere.

- Vi kan lete etter mange forklaringer på Aps framgang, men vi må ikke glemme finanskrisa. Ap har greid å holde på disse velgerne, sier Narud.

Hun får støtte av danske SFs norske partisekretær Turid Leirvoll, som sier til Klassekampen at hun opplever betydelig forskjell på hvordan den norske og den danske regjeringen møter finanskrisa:

- Vår regjering har forsøkt å løse problemene ved skattelettelser, men det har ikke hindret usikkerhet i arbeidsmarkedet og blant bedriftene. Dermed har tiltakene hatt begrenset effekt. Den rødgrønne regjeringen i Norge har derimot brukt penger på å holde folk i jobb. De har drevet en aktiv motkonjunkturpolitikk. Det er her vi opplever forskjellen på høyre- og venstrepolitikk aller tydeligst, sier Leirvoll.

Fagbevegelsen

Ali Esbati i Manifest Analyse mener fagbevegelsens rolle har vært avgjørende for at den rødgrønne regjeringen beholdt sitt flertall i valget, i motsetning til i andre land.

- I Frankrike har sosialistpartiet aldri hatt så sterke bånd til fagbevegelsen som nordiske sosialdemokrater har hatt, og i Storbritannia var en av de avgjørende hendelsene at Labour løsnet båndene til den svekkede fagbevegelsen. I Norge har LOs medlemskap økt i regjeringsperioden, sier han til Klassekampen.

Han mener en viktig lærdom av det rødgrønne prosjektet så langt er at det er mulig å vinne, men advarer om at dersom valgdeltakelsen hadde blitt ytterligere svekket, kunne flertallet røket.

- De rødgrønne manglet store reformer å komme med i valgkampen. Skal de overleve framover, må de ha et positivt politisk prosjekt. Det vil ikke være nok å henvise til at de borgerlige er et så mye verre alternativ. Man må skape entusiasme.