- For noen år siden deltok jeg i en diskusjon om privatisering, der jeg hevdet at vi ikke har noe språk for det som skjer. Jo da, sa de jeg diskuterte med, du kan si hva du vil, til hvem du vil. Men det som har skjedd med oss her til lands de siste årene, er nesten umulig å forklare i et vanlig sakprosaspråk. Det må et større språk til.

Det er Geir Gulliksens utgangspunkt for det som nå er blitt til romanen «Tjuendedagen». Ei bok forfatteren mener kan leses som to forskjellige romaner, men som har det til felles at de begge handler om grunnleggende psykologiske og politiske erfaringer knyttet til overskridelse. Romanens andre og tredje del kretser rundt fortelleren Liv - hun er den marginaliserte stemmen som ingen egentlig vil være, ifølge Gulliksen - og hvordan hun blir reddet fordi hun blir sett, mens romanens første del forteller om et ektepar som sammen innleder et seksuelt forhold til en annen mann.

Pinlig berørt

Klassekampens anmelder Kjersti Bale hadde stor sans for boka, men la til at alle beskrivelsene av «kjønnsorganer i bevegelse» trettet henne.

- Jeg synes det var en god og klok anmeldelse, sier Gulliksen.

- Men det er interessant at hun bare skriver om den ene delen av boka, og nekter seg selv å ha et annet språk for det seksuelle enn den forslitte juridiske termen «kjønnsorganer i bevegelse». Aftenpostens anmelder likte den andre delen av boka, og har til gjengjeld ingen forståelse for det politiske aspektet. Det forteller meg jo at jeg er på sporet av noe. Og når jeg valgte å gå inn i denne materien, måtte jeg gjøre det ordentlig og prøve å få det til å framstå så sant som mulig. Det betyr konkrete beskrivelser.

Her en passasje fra trekantforholdet:

«Og så fikk du det vel. Eller hun fikk det, eller han fikk det, eller altså: Du fikk det. Alt dere ga hverandre. Kjærtegn, kroppsvæsker. I ansiktet, i håret, i øynene, i munnen. Og på halsen og brystet. Å, kom inn i min favn, og kom i ansiktet på meg, kom med et saftig klask på veggen bak den sammenkrøkte kroppen hennes. Og at du tok det i munnen og at det smakte som du hadde trodd at det skulle smake. Som deg selv, som ditt eget, var det sånn?

Og at du ropte. At han ropte, eller at hun ropte, og at hun var i munnen hans, og at du var i munnen hennes, og at han var i munnen din.»

- Din forfatterkollega Gert Nygårdshaug sa i Dagbladet på mandag at det er for mye erotikk i samtidslitteraturen, og at det er en lettvint løsning for en forfatter, plankeoppgaven ...?

- Jeg tror at det å skrive om seksualitet er en av de vanskeligste veiene til litterær suksess. Det skal mye til for å få det bra nok, for det første. Vi har ikke et spesielt utviklet språk for seksualiteten, den hviler i et ubekvemt mørke. Å skrive denne boka var derfor veldig vanskelig. I starten ble jeg pinlig berørt av både boka og meg selv. Men etter hvert ble det morsommere, må jeg vel si.

- Ektemannen som foreslår for kona at hun kan ha en elsker, er enig med seg selv i at det han gjør, er et brudd på uskrevne regler heterofile menn imellom. Hvor negativt tror du mannlige lesere vil reagere på dette kjærlighetsforholdet?

- For den vanlige heterofile mannen er jo dette antakelig en variant av helvete. Så hvis noen reagerer med forskrekkelse, er det for så vidt også meningen. Noe av det som interesserer meg mest, er å skrive om kjønnsidentitet. På dette området er jeg forbauset over at vi ikke er kommet lenger. Kjønnsrollene nå ser jo nesten ut som på 50-tallet igjen, helt faststivnet i synet på hvordan menn og kvinner skal være.

- Men blir ikke disse stereotypiene utfordret mange steder i dag? I akademia, i populærkulturen, i debatter og i litteraturen?

- Nei, det er bare å se rundt deg. Går du inn i hvilken som helst skolegård, vil du knapt finne en jente med kort hår. Og tenk at «Glitterfitter»-redaktørene må forsikre oss om at feminister ikke bruker Sloggi-truser.

Indre kommersialisering

Kjønnsroller er også markører når Gulliksen i «Tjuendedagen» skriver lengselsfullt om den alternative musikkens, postpønkens, vilje til omveltning tidlig på 80-tallet. For den radikale musikalske viljen som forsvant i 1985, mener Gulliksen illustreres med forskjellen mellom rockelegenden Patti Smith og bandet Eurythmics:

- Det finnes et musikalsk hierarki i denne romanen, der Patti Smith representerer det frieste, en kjønnsoverskridende kunstner som likevel jobber innenfor rock ’n’ roll som tradisjon. Mens Annie Lennox og duoen hun var en del av, Eurythmics, er symbolet på hva man mistet fra 1985 av.

- Hva var galt med Eurythmics?

- Musikken deres var bra nok, men når du hører dem nå, er det lett å se at de var et overgangsfenomen, den kommersielle utgaven av det alternative, som kanskje til og med legitimerte en form for indre kommersialisering.

- Og det som endret seg i musikken fra 1985 av, var da allerede godt i gang i politikken med høyrebølgen, og er noe du også mener seksualiteten ble preget av?

- Privatiseringen gjelder i konkret, økonomisk forstand, men også mentalt. Kvinneidealene og mannsidealene ble konvensjonelle igjen samtidig som tanken om samfunnsmessige utopier forsvant. Da blir seksualiteten ett av få områder for avgrenset, individuell overskridelse.

- I Bokmagasinet på lørdag skrev Klassekampens Tom Egil Hverven et essay om denne tematikken, blant annet om «Tjuendedagen», der han viste til den polske sosiologen Zygmunt Baumans tanker om flytende kjærlighet, «Liquid Love», der det knyttes sammenhenger mellom sex, innføring av New Public Management og allmenn konsumideologi. Er det slik at dette fokuset på seksuell overskridelse gjør at vi er dømt til å mislykkes, at vi blir ulykkelige?

- Jeg er ikke så opptatt av om man lykkes eller ei med dette. Det er i hvert fall ikke det viktige for romanen. Det sentrale er undersøkelsen av overskridelse og forsøket på å gi den et språk.

Legitimering av inntjening

- Og da er vi over i parallellen til politikken og framveksten av New Public Management. Det var en prosess som også startet tidlig på 80-tallet, og der språket var sentralt ...?

- I modernismen var det en grunnforutsetning at man måtte forandre språket for å forandre verden. Men dette er jo ikke en rent litterær innsikt. Offentlig sektor har blitt endret på denne måten i 25 år, og i næringslivet jobbes det knallhardt med å etablere et språk som legitimerer organisasjonsformer og inntjeningskrav, sier Gulliksen, som i «Tjuendedagen» skriver at omorganiseringen av offentlig virksomhet nettopp handler om å tilegne seg et nytt språk:

«Rapportene, konferansene, motiveringskonferanser og ledelseskurs, alle gatherings og kick-offs og events handlet om å utvikle språkformer som moderniserte forståelsen av hva statlig styring kunne være, for at enhetene innenfor byråkratiet skulle begynne å forstå seg selv som bedrifter med markedsfølsomhet, behov for cash-flow, krav til inntjening. Du brukte uttrykk som politisk betalingsvilje, tjenesteportefølje, kvasimarkeder.»

En viktig formulering i romanen er «å utløse energi i organisasjonen». Gulliksen sier at han ikke fant den opp selv, men rappet den fra tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen.

- Hva betyr egentlig disse tingene? Som regel noe dårlig; at noen må gå, eller at noe skal legges ned. Det er det den eksplosjonsaktige veksten av mellomlederstillinger også har handlet om. At de upopulære beslutningene skal flyttes nedover, slik at det ser demokratisk ut.

- Da du ga ut diktsamlingen «Et ansikt som minner om norsk politikk» i fjor, snakket du om skuffelse over den rødgrønne regjeringen. Du høres fortsatt like skuffet ut, om ikke mer?

- Ja, jeg er jo det. Skuffet over valgene Ap og venstresida gjorde da de skulle modernisere staten. I kjølvannet har det jo også blitt slik at det er en del begreper venstresida ikke kan bruke. Liberalister på høyresida mener å ha hevd på størrelsene «frihet» og «individ». Men «frihet» og «individ» var grunnene til at jeg endte opp på venstresida. Dette må vi finne et språk for.

- Rekker vi det før valget?

- Det er tvilsomt, smiler Geir Gulliksen, og skynder seg å legge til:

- Romanens mulighet ligger i å løse opp det som tilsynelatende er uoppløselig, kaste nytt lys inn over det «vanlige» og sette sammen det som man tror ikke passer sammen. Såpass ambisiøs er denne boka.