741 sider med rock, Kolbotn, Chile, overgrep, militærkupp, chilensk poesi og kampsanger, oppvekst, eksiltilværelser, forelskelser, savn, sorg og tomrom, der har du kortversjonen av Pedro Carmona-Alvarez’ ferske roman «Rust».

- Jeg ville skrive om mye, jeg ville utforske - det er et ambisiøst prosjekt, sier forfatteren til Klassekampen.

Men selv om Carmona-Alvarez selv er frontmann i et band (Sister Sonny), er født i Chile og oppvokst på Kolbotn, så avviser han at denne boka er noe han «alltid» har hatt i tankene:

- Jeg fikk Sult-prisen i 2005, noe som innebar litt penger. Og i stedet for å gire ned, så intensiverte jeg skrivingen. Jeg kjøpte billett til Buenos Aires, med et stopp i Madrid på veien, bodde på et pensjonat og skrev litt. Blant annet om et bryllup der et band spilte. Da startet det. Så dette er ikke historien om mitt liv, dette er ei bok som har blitt til underveis. Og i en sånn prosess stjeler man fra alt, alle og sitt eget liv.

Bandet fra helvete

Første del av «Rust» handler om det norske 90-tallsbandet The White House, mens andre del tar utgangspunkt i en nåtidig henrettelse av åtte personer i Buenos Aires, åtte personer som var overgripere med liv på samvittigheten under de blodige årene rundt militærkuppet i Chile i 1973.

En av dem som kobles til henrettelsene er Miguel Ángel Darío Cortez, som også er hovedpersonen i bokas første del, men da under navnet Passolini. Miguel kommer til Kolbotn som guttunge og blir straks bestevenn med Daniel og Thomas. På slutten av barneskolen tar han navnet Passolini («sånn som han filmfyren. Bare at jeg skriver det med to s-’er, sier han, sånn som Kiss.»), blir leder i gjengen og frontmann i det etter hvert suksessrike bandet The White House. Men på et tidspunkt forsvinner han, og historien om bandet, oppveksten og Passolini fortelles i første del av flere stemmer.

- Å skrive om oppvekst i Norge er ikke enkelt, etter alle norske suksessromaner med samme tematikk. Derfor ville jeg gjøre det med litt distanse og et smil. Men å skrive om bandet var enda morsommere. Og veldig viktig siden jeg ville jeg tegne et portrett av folk som hengir seg helt til det de gjør. Guttene blir voksne med bandet, men identiteten og livsstilen er hele veien knyttet til bandet.

- Er det slik at de åtte som henretter overgriperne i Buenos Aires også er et slags band? De er jo også i ett med det de gjør…?

- I så fall er de bandet fra helvete, for det er ingen musikk igjen etter dem.

De som dukker opp igjen

Los Desaparecidos er den vanlige betegnelsen på de opposisjonelle som bare forsvant da militærdiktaturene tok makten i Latin-Amerika på 70-tallet. I «Rust» heter del 2 «Los Aparecidos» - de som dukker opp igjen - og tar utgangspunkt i en hevnaksjon utført av åtte mennesker som på en eller annen måte ble offer for 70-tallets forsvinninger. Carmona-Alvarez lar de åtte i varierende grad komme til orde med sin versjon av veien fram mot hevnen.

- Den ene av de åtte beskriver henrettelsene som en ytring, et forsøk på å få overgriperne til å ønske sine forbrytelser ugjort, og dermed forene overgriperne med sine ofre. Er ikke det en kynisk måte å begrunne hevn på?

- Det er Julia som ser på dette som en symbolsk hevn. Men jeg har prøvd å drøfte dette på mange nivåer. Og jeg har vært opptatt av hva RAF gjorde i Tyskland. Men der Baader-Meinhof aksjonerte med håp om forandring, gjør de åtte i min bok det ikke. Det er et annet prosjekt, et veldig desillusjonert prosjekt der det ikke finnes noe håp om forandring.

Gjenfortellinger

Blant de åtte terroristene er også Catalina og Tomás. Begge måtte flykte fra Chile som barn og havnet i Sverige sammen med henholdsvis sin mor og sin far. Der hører de på deres konstante historier om hva som skjedde den gang. Og de to barna prøver i starten å motstå dette pratet, og vil ikke være en del av det chilenske eksilmiljøet. Men etter hvert gir de etter.

Pedro Carmona-Alvarez sier at han i sin oppvekst taklet sin chilenske bakgrunn på en helt annen måte:

- Jeg avviste aldri mine foreldres bakgrunn. Tvert imot var min chilenske bakgrunn en stor del av meg. Noe jeg var glad i. Og da er man over i et av bokas hovedtema: Hva er det man er glad i? Foreldrenes minner er jo hukommelse i annen potens. Og det er nok derfor boka har så mange stemmer. Jeg liker gjenfortellingene, det blir så mange hull av den måten å fortelle videre på, sier Carmona-Alvarez og sier at Passolinis forsvinning er et slikt hull:

- Jeg er veldig opptatt av Passolinis sprang. Som da Ulrike Meinhof hopper ut etter Andreas Baader gjennom det vinduet på 60-tallet og beseglet sin skjebne. Spørsmålet er jo hvorfor hun gjorde det. Og akkurat det spørsmålet er «hullet» i «Rust». Hvorfor gjorde Passolini det han gjorde? Og boka mi er alt det som skjer rundt det spørsmålet.