Han har aldri gitt opp sine idealer, Alain Badiou. Som ung filosof i 1968 var han aktiv i den maoistiske bevegelsen, og da det alternative universitetet i Vincennes (nå Université Paris VIII - Saint-Denis) åpnet året etter, var han blant de første til å innta kontorene.

Kollega av Gilles Deleuze, Michel Foucault, Dario Fo og Jean-François Lyotard, nær venn av Slavoj Zizek: Siden slutten av 1960-tallet har Alain Badiou i stadig sterkere grad befestet sin posisjon som en av de viktigste marxistiske tenkerne i samtidas Europa, og hevdet sin rett til «ikke å kaste barnet ut med badevannet».

Mot nyfilosofien

Filosofer har sjelden for vane å slutte å skrive når de runder 70, og Badiou er intet unntak. I 2006 ble hans politiske essay «De quoi Sarkozy est-il le nom?» («Hva er Sarkozy benevnelsen på?») en bestselger, og nylig ga han ut sitt «Second manifeste pour la philosophie» («Andre manifest for filosofien»). Det første kom ut for 20 år siden, som en reaksjon på dominansen til de maktnære «nyfilosofene» Bernard Henri-Lévy, André Glucksmann og Alain Finkielkraut.

- Filosofiens stilling i Frankrike og verden har endret seg kraftig på disse årene, noe som selvfølgelig har sammenheng med utviklingen i politikken. På 1980-tallet ble filosofene stadig mer opptatt av moralske spørsmål, mens det politiske ble liggende i bakgrunnen. Mitt første manifest stadfestet at det ikke nødvendigvis trengte å være slik, at alt ikke kan reduseres til spørsmål om moral. Vi er ikke nødt til å underlegge oss den etablerte intellektuelle ordenen.

Sannhetsbegrep

Om dagens situasjon ikke er diametralt motsatt, er den i hvert fall svært annerledes: kapitalismen har fått et ikke ubetydelig skudd for baugen med den pågående finanskrisa, og vestlige land har tapt anseelse i kjølvannet av krigene i Afghanistan og Irak. Derfor ser vi at ideer som lenge har ligget brakk, kommer tilbake, mener Badiou.

- Hvilke ideer tenker du på?

- Jeg tenker først og fremst på ideen om at vi ikke er nødt til å føye oss under den liberale kapitalismen og det parlamentariske demokratiet. Uten at det betyr at vi er tilbake til gamle revolusjonære ideer, begynner folk å innse at politikken må ha et bredere fokus, og ikke minst at selve den politiske formen må åpne seg for forandring.

Men for at dette skal være mulig, må sannhetsbegrepet bli gjeninnført i filosofien for å utfordre den postmoderne relativismen.

- De siste tiårene har antallet relativistiske doktriner vokst, og det har etter hvert blitt en veletablert sannhet at det ikke finnes universelle sannheter.

I det første manifestet ville Badiou føre erkjennelsen av at absolutte sannheter finnes, tilbake til filosofien. I det andre har han vært mer opptatt av hvordan sannhetene framtrer.

- For å si det litt teknisk-filosofisk, har jeg gått fra å undersøke sannhetens ontologi til å undersøke dens fenomenologi.

Den tredje årsaken til at han igjen satte seg til tastaturet, er endringen i filosofiens plass i samfunnet.

- Vi lever i en tid hvor ideene er i ferd med å bli omformulert. Det er ikke mange år siden det var en utbredt oppfatning at vi hadde kommet til historiens slutt, og at verden slik den så ut da ville fortsette å være sånn i all overskuelig framtid. Nå ser vi at den tanken var feil, og at det tvert imot er i ferd med å åpnes nye perspektiver for menneskeheten.

Populærfilosofer

1980-tallet: Perioden da dekonstruksjonen var på topp, og metafysikkens og filosofiens slutt var annonsert for lenge siden.

Det har snudd. I dag sendes filosofene inn i styrerom og departementer, og blir til stadighet innkalt til TV-studio for å uttale seg om aktuelle emner.

- Lenge trodde man faktisk at man klarte seg godt med antropologien, ispedd litt etikk. Nå er den situasjonen snudd på hodet - alle er filosofer, alt er filosofi. Mens filosofien tidligere sto i fare for å forsvinne, er dens største fare i dag at den blandes sammen med opinionen. Å filosofere er blitt synonymt med å ytre meninger.

- Du uttrykker en viss optimisme med tanke på mulighetene for endring i den retningen du ønsker, altså en bredere idédebatt. Ser du også tegn til endring i fransk politisk liv?

- Vi kan observere noen symptomer. De sosiale bevegelsene vokser, streikene er tøffere. At arbeidere kidnapper direktører, som har skjedd i det siste, har vi ikke sett på førti år. Det er en slags agitasjon som medfører ideologiske diskusjoner vi ikke har sett på veldig mange år.

Dette er ikke ensbetydende med at et nytt politisk alternativ er i ferd med å vokse fram, mener Badiou, som heller vil kalle det en «undergrunnsbevegelse».

- Alle politiske fenomener begynner med subjekter. Og det vi ser i dag, er en viktig subjektiv bevegelse.

I Frankrike har motstanden mot regjeringen sjelden har vært så sterk som nå, under president Sarkozys styre, mener filosofen.

- Motviljen mot Sarkozy og regjeringen er enorm - selv om antallet motstandere ikke er eksepsjonelt høyt, er kritikerne veldig sterke, sier han.

Hendelser

Et av de viktigste begrepene i Badious filosofi er «évènement», som kan oversettes med «hendelse». Kort fortalt defineres en hendelse av at den ikke er kalkulerbar eller forutsigbar. Slik er 68-opprøret den viktigste «hendelsen» i vår tid, mener Badiou, som ikke ser bort fra at noe liknende kan skje igjen i overskuelig framtid.

- Du skriver at filosofen er å regne som en arbeider. Hva legger du i det?

- Å filosofere har et hardtarbeidende aspekt ved seg. En filosof er ingen profet, det er nok litt mer komplisert enn som så. Med bestemte verktøyer meisler han ut sine ideer.

Den nødvendige alliansen mellom arbeiderklassen og de intellektuelle ble påpekt allerede av Auguste Comte, og selvsagt av Marx, påpeker Badiou, som ikke mener at tidligere mislykkede forsøk i denne retningen avskriver at dette er umulig i framtida. Den riktige allianseformen har bare ikke blitt funnet ennå, mener han.

I fjor skrev Dag Solstad et essay om Ibsens skuespill Brand her i Klassekampen, hvor han blant annet skrev: «Jeg innser igjen det nødvendige. Jeg er atter kommunist.» Badiou på sin side mener det viktige i dag må være å undersøke hva som ligger i selve kommunistbegrepet.

- Hva det presist innebærer å være kommunist i dag, virker for meg ganske uklart. Men jeg tror vi igjen nærmer oss en idé om kommunismen som ligger tett opp til hva den var på 1800-tallet, da den var en ideologi, og ikke en politikk. Jeg tror det er helt nødvendig å undersøke hva som egentlig ligger i dette bannlyste ordet. For meg er kommunismen et samfunn som ikke styres av private interesser, og som strekker seg mot mer likhet mellom menneskene.

Kommunisme

I mars arrangerte Badiou - i selskap med Slavoj Zizek, Toni Negri og flere andre framtredende venstreintellektuelle - en konferanse i London, med det formål å diskutere betydningen av begrepet «kommunisme» i dag. Badiou forteller at han var overveldet over det store oppmøtet fra unge mennesker.

- Det finnes en stor del mennesker som er på søken etter ideer, eller et helhetlig syn på at noe annet enn status quo er mulig. Denne ideen trenger ikke være veldig konkret når det kommer til innhold - det viktigste nå er å fastslå muligheten.

Problemet med vår tids kapitalisme er at den er avhengig av at menneskene lever uten å tenke, kun gjennom forbruk og ved å hente raske tilfredsstillelser her og der, mener Badiou.

- På 1980-tallet hersket det en oppfatning om at det lå noe kriminelt, eller i det minste utopisk, bare i det å ha ideer. Da jeg skrev det første manifestet, var det viktig for meg å korrigere det synet. I dag er jeg mer opptatt av å framheve at de gamle grekernes ideal om «udødelig liv» faktisk kan være tilgjengelig for oss alle.