Moderne eplebønder som lever etter vikingidealer og tyr til kvad når det passer seg. Ære omtales som frægd, en venn er en felag og er man så tøff som bokas hovedperson, en gutt som både stikker ut øyet på en venn og kløyver skallen til slakterens sønn, så er man en garp. Det er brynjer, kapper, økser, sverd og en gravhaug der en død blir begravd.

Ingrediensene er fra romanen «Frægd» av Lars Ove Seljestad, Odda-forfatteren det har vært knyttet store forventninger til etter suksessen med klassereiseromanen «Blind» fra 2005.

Kåthet og glede

Oppfølgeren kan man beskrive som ei fortellerdrevet skrønebok som henter språk og moral fra sagatiden. I tillegg til en del kåthet: Det er grove kvad, historier om fristerinner og en gris hvis seksualliv blir beskrevet med intimitet og ømhet før den voldtar bokas hovedperson.

Seljestad er ikke helt sikker på om han kommer unna med alle disse grovhetene, men legger til at det egentlig ikke spiller noen rolle:

- Det er en del sex, ja. Og kvinnene er utelukkende objekter. Jeg ser at det kan bli for mye. Men samtidig er det ikke for mye for meg. Jeg vil krysse streken og bort fra kutymene.

- Hvorfor er denne villskapen så viktig?

- Vi lever i ei gjennomdisiplinert tid. Og jeg sier ikke at det er feil. Vi må jo være snille. Men når jeg sitter ved pc-en og skriver, da vil jeg være en satan! Det som skjer der, skal være noe annet enn det som skjer i hverdagen. Litteraturen er et magisk sted der alt skal være mulig, et fristed, sier Seljestad.

Sjøltrygge tøffinger

Etter «Blind» og den beslektede essaysamlingen «Bastard» fra 2006 har begrepene klasse, klassereise og industriarbeiderliv blitt hengende ved Seljestad. Og selv om «Frægd» er noe helt annet, så får han sagt noe om klasse i Hardanger i denne boka også.

- Jeg ville bort fra smelteverket som åsted. Og fra barndommen kan jeg huske fjerne slektninger som var fruktbønder. Det var noe egenrådig og stolt over disse folkene. Sjøltrygge er kanskje et riktig ord. For selv om Vestlandets bonde- og fiskerkultur stort sett er egalitær, så finnes denne sjøltrygge typen også. Og slik er det med de tre generasjonene vi møter i «Frægd».

Når gutten får bli med den sjøltrygge faren og bestefaren for å hente en gris de mener slakteren på nabogården skylder dem, så er de alle tre iført flotte kapper i blått og purpur:

«Far og besten hadde jamvel tatt på seg tre kapper, den eine utanpå den andre. Og skulle du sett slike armringar som dei bar? tjukke som hoggormar og kjælande kvinnehender tvinna dei seg rundt underarmane på far og besten.»

- Det er som om vikinger møter dagens overflatefikserte gangsterrappere ...

- Det er i hvert fall en slags rockeestetikk her. På slutten har bestefaren til og med tatoveringer på knokene. Men i stedet for «Love» og «Hate» på hver sin hånd, så er det «Odin» og «Loke» som gjelder for ham. Ære, mannsmot og handling er idealene.

- Likevel er det flotte kapper, armringer og den slags som gjelder når familien går ut i strid.

- Du kan kanskje si at det poenget er bokas kapitalismekritikk. At det er de som har historien, makten og rikdommen som til slutt vinner.

Islandske ledestjerner

Seljestad sier at boka er et resultat av to konkrete leseopplevelser.

- I tredje klasse leste yndlingslærerinna mi høyt om vikingene. Det gjorde at jeg til niårsdagen min ønsket meg, og fikk, Snorres kongesagaer. Jeg leste hele greia og det gjorde inntrykk.

- Samme følelse fikk jeg for noen år siden da jeg leste «Kjempeliv i nord» av Halldor Laxness. I boka tar han den oppblåste skaldemoralen på alvor og viser at det går ille om man lever etter norrøn etikk. Akkurat slik som i «Frægd». Det går dårlig for både bestefaren og faren på gården.

Men selv om det går ille for dem som lever på gamlemåten og holder ære høyt, så er Seljestad likevel usikker på om slike begreper er helt utdaterte:

- I min egen oppvekst lærte jeg at uansett hvor lite man har, så kan ingen kan ta fra deg din selvrespekt og ære. Den feminine varianten i Oddas arbeiderklasse var skikkelighet. Selv om man levde trangt, skulle det lille man hadde være skikkelig, rent og helt. Og den maskuline varianten var at man alltid skulle ta igjen. Ikke la noen tråkke på en og ikke gi seg uten kamp.

Den brune språkfrykten

Men først og fremst er «Frægd» en lek med den norrøne arven, både i innhold og ikke minst i form. Først og fremst personifisert i den utradisjonelle bestefaren som insisterer på at tradisjonen er viktigst. På en hylende morsom måte blander han norrøne elementer med mer moderne referanser.

Slik som i dette jubelkvadet:

Hit eit steg og dit eit steg

sjanglar med fram på sigersveg

Traktoren vår er

dritafull

Manglar berr’ eit

lite dameknull.

Og henter argumentasjon fra «dei gamle» for hvorfor han bare bader to ganger i året:

Betre byrdi

du ber’kje i bakken

enn mannalukt mykje.

...

Di meir du laugar deg

di mindre kvinnfolk

mun du hava

- Det er ikke vanlig at romanforfattere bruker tradisjonen på denne måten...

- Det tror jeg har å gjøre med konteksten en slik stil blir plassert i. At den norrøne krigeretikken skaper et ubehag som har med nasjonalisme og NS å gjøre. Og derfor har nok mange styrt unna. Men jeg har vært på jakt etter andre fortellinger som jeg har kunnet gjøre til mine og det med å mikse denne tradisjonen med en skildring av hardangerkultur har vært veldig forløsende for meg.

Sannhet i humor

I Aftenposten ble boka rost for sin sprelske språklek, men fikk minus fordi det var vanskelig å finne mening under den språklige overflata. Seljestad sier at han ikke helt skjønner den kritikken.

- Det virker som et bokprosjekt må være uttalt politisk eller eksistensielt for at det skal være fullverdig nok. Det er en rar holdning. Det kan da ligge store sannheter i humor.

- Smelteverksarbeideren i Hardanger i forrige bok og nå bruker du overdrivelser, humor og populærkulturelle referanser. Nærmer du deg Kjartan Fløgstad på noe vis?

- Det er vel ingen tvil om at jeg holder ham høyt. Men vi har vel litt forskjellig syn på overgangen fra jordbruks- til industrisamfunn. Dessuten bruker jeg helt andre verseformer enn ham, sier Seljestad.