- Deler av Alf Prøysens forfatterskap kjennetegnes av skjulthet, dobbeltheter og tvetydigheter, sier litteraturviter Britt Andersen.

Andersen, førsteamanuensis på NTNU, har nylest deler av Prøysen i lys av avsløringene om hans bi- eller homoseksualitet som kom fram i løpet av en opphetet avisdebatt sommeren 2004. Hun mener at disse biografiske elementene får fram nye betydninger i Prøysens forfatterskap.

- Overflaten kan i en del tekster tilsløre temaer som er dypere, men som er mindre sosialt akseptable. Gjelder kjærligheten for eksempel en mann eller en kvinne?

Det mest tydelige eksempelet er ifølge Andersen kanskje «Mannen på holdeplassen» (se egen sak), som nå har blitt til grunnlaget for danseforestillingen «The Man at the Tram Stop» med danseteaterduoen Toyboys. I denne teksten er det ifølge Andersen uklart om «Mannen på holdeplassen» refererer til personen som ser, eller personen han ser på. Og fortellerjeget skynder seg å tenke at det han tenker er galt og skynder seg å tenke «normalt».

- Vi må også huske på hvilken tid dette var. Frykten for represalier var helt reell. Homoseksualitet var forbudt og en sykdomsdiagnose, i tillegg til den eventuelle indre stigmatiseringen man måtte ha.

Innforståtthet

Andersen mener at Prøysen uttrykker en del temaer indirekte i sine tekster:

- Prøysen omskriver dette. Han sier det aldri direkte. Det er et veldig innforstått, hemmelig språk som man sannsynligvis bare forstår om man er i samme situasjonen. Bildene hans sier ting halvveis. De henviser til noen erfaringer som man må ha gjort seg for å forstå den andre siden av dem.

- Et av de vanligste kodene er at han ofte skriver for kvinnestemmer, som blir sunget av menn, eller seg selv. «Pikeønsker fra en veranda» slutter sånn: «Og jeg fikk stå med smil på kinn/og vite han var min.»

Ufarliggjort

Andersen mener at det er på tide at disse sidene ved Prøysens forfatterskap kommer fram. Det har vært en tendens i retning av å tolke ham for enkelt, mener hun:

- Generelt kan man si at Alf Prøysen har blitt ufarliggjort. De lykkelige tekstene har blitt forsket på og lest. De såre og rå visene hører vi ikke så mye om, og det er synd, for det er noen av de største tingene han skrev, mener jeg. Det er mye sårbarhet og sårhet hos Prøysen, og en lengten etter trøst. Eller vanskelig kjærlighet, som i «Slipsteinsvalsen». Men i Norge insisterer vi på å gjøre ham til en snill barnehageonkel.

- Hva er årsaken til det?

- Han er jo et nasjonalt ikon. Omtrent det mest folkelige vi har. Vi må huske på at i sin tid var han den største mediepersonligheten vi hadde i Norge. Og det ble klart i Prøysendebatten at man stadig skulle skjule sannheten, og det begynner å bli rart, for det er snart 40 år siden han døde.

Homofiendtlig debatt

Andersen ble overrasket over temperaturen på debatten rundt Prøysens seksualitet.

- Jeg mener at det var en homofiendtlig debatt. Det var helt utrolig hva som ble sagt. Erik Bye snakket om «forpøbling av noe hederlig», og Ole Paus anklaget Ove Røsbak, som avslørte dette, for å fare med løgn. Senere kom det fram at han visste om Prøysens biseksualitet.

- Nå hører jeg at en ny Prøysenbiografi er i emning, og den tar det visstnok for gitt at Prøysen hadde en såkalt legning, selv om jeg nå ikke liker det ordet. Det er opplest og vedtatt nå. Så debatten er død. Men kanskje den blusser opp igjen til Prøysenjubileet i 2014. Hvem vet?

Tilfellet Woolf

Andersen mener at debatten var en indikasjon på at man ikke er kommet like langt i retning aksept som man tror.

- Jeg skrev doktoravhandling om Virginia Woolf. Jeg så nylig en dokumentarfilm om Virginia Woolf og hennes lesbiske forhold til Vita Sackville-West. Der sto sønnen til Sackville-West frem og sa som en selvfølge at «som alle nå vet, hadde min mor og Woolf en kjærlighetsaffære.» Når til og med snerpete England har kommet så langt, så burde da det frigjorte Norden kunne matche det. Sackville-West er en veldig borgerlig og tilknappet mann på 60-70 år.

- Det virker så amatørmessig å drive på og skjule Prøysens seksualitet. Jeg forstår selvsagt at det er vanskelig, men det er nå en gang så komplisert livet er. Han var helt sikkert en god familiefar og ektemann, men han hadde altså også andre sider.

Stort forfatterskap

Uansett debatten er det klart for Britt Andersen at forfatterskapet til Prøysen er stort.

- Dette er et veldig viktig forfatterskap. Alf Prøysen var en stor kunster, større enn vi helt har sett ennå. Om man først ser disse tingene i dem, så ser man at her er det et vanskeliggjort språk. Prøysen var jo ikke noen utpreget modernist, men han har et forhold til språket som er ganske avansert, ville jeg si. Det er som om man tar på seg noen andre briller og plutselig er det andre ting som står skarpt fram.

- I et heteronormativt samfunn som vårt er det mange ting som er tatt for gitt. Man kan like gjerne si at man ikke skal ta for gitt at referansene er heteroseksuelle, og så ser man at tekstene ikke er så enkle og rett frem som de ser ut til. Det er noe uutsigelig i tekstene, noe som forblir usagt. Det er aldri enkelt.