En høst med religiøse og politiske stridigheter, og nå drapet på politiker Benazir Bhutto, har sikret Pakistan en framtredende plass i det internasjonale og norske mediebildet. Medregnet den såkalte andregenerasjonen, er pakistanere den største innvandrergruppa i Norge, og folk følger situasjonen via internett og fjernsynsskjermer. Men nordmenn og norskpakistanere som vil søke å forstå landet via skjønnlitteratur, finner lite. Oversatte titler finnes nesten ikke.

- Konsekvensen er at vi sitter med lite kjennskap til landet, fastslår Khalid Salimi.

Han er kunstnerisk leder for stiftelsen Horisont, som arbeider for kulturutveksling og arrangerer den årlige festivalen Mela i Oslo. Tidligere har han vært nestleder i Kulturrådet og har ledet litteraturdelen av Mosaikk-prosjektet, som blant annet arbeidet for flere bøker oversatt fra språkområdene til de største minoritetsgruppene her i landet.

- Det er gjennom litteratur at du får kjennskap til hverdagsliv, oppleve farger, dufter, smak, stemninger og hvordan samfunnet fungerer. Det er ikke uten grunn at «Hundre års ensomhet» av Gabriel García Márquez også brukes som faglitteratur for å forstå Latin-Amerika, sier han.

Betaler oversetteren

Rammebetingelsene for å oversette litteratur fra de sju største språkområdene som minoritetsspråklige i Norge kommer fra, er tilsynelatende gode. Forlagene kan søke Kulturrådet om at bøkene kjøpes inn i 500 eksemplarer til spredning i folkebibliotekene. Kulturrådet dekker oversettelseskostnadene.

Likevel uteblir altså oversettelsene, Mangfoldsåret 2008 til tross.

- Jeg mener man burde ha et mål om at de ti viktigste bøkene per innvandrergruppe burde finnes på norsk i løpet av noen år. Dette kunne igangsettes i 2008, mener Salimi.

Han plasserer ansvaret for at det foreligger så få oversettelser på forlagene.

- Ja, hvem andre kan det være? De utgir.

- Leseaktiviteten blant innvandrere er meget høy - det er bare at forbindelsen mellom dem og storsamfunnet er svak, legger han til.

Motebølger avgjør

Nina Stenbro er ansvarlig for blant annet litteratur på Pakistans nasjonalspråk urdu på Deichmanske bibliotek i Oslo. Hun ser på den manglende oversettelsespraksisen som del av en generell uvitenhet om verden utenfor USA og Europa. Interessen for ikke-vestlig oversatt litteratur er preget av bølger, mener hun.

- Det har vært en latin-amerikansk bølge. I det siste har det vært en bølge av arabisk litteratur, sier hun.

- Gis det ut mye pakistansk samtidslitteratur i Pakistan?

- Jeg har ikke tallet, men det gis ut ny litteratur hvert år. Men i forhold til hvor stort språket urdu er, er det jo lite. Her i Norge er det stor interesser for de samlingene vi har av urdu-litteratur her - vi har omkring 20.000 utlån i året. Og det er de nyeste bøkene folk er mest interessert i å låne, sier hun.

Kurser oversettere

Norsk Oversetterforening (NO) har i samarbeid med Kulturrådet kurset interesserte i å oversette litteratur på språk representert i det flerkulturelle Norge. Nestformann Ika Kaminka leder for tida oversetterprosjektet Flerstemt:

Hun forteller at det er stor interesse for å delta i prosjektet, men at det foreløpig ikke er mange som har kompetanse i å oversette fra urdu til norsk.

- Folk må være oppvokst i landet og kjenne begge språkene godt. Mange som kommer til landet ønsker ikke barna sine inn i lavlønnede yrker som oversettelse. Kanskje etterhvert. Men jeg tror det er et problem om forlagene ikke etterspør kompetansen.

- Hvilke tiltak kunne vært gjort i forbindelse med Mangfoldsåret 2008?

- Det Kulturrådet gjorde før Mosaikkprogrammet kunne vært gjentatt, nemlig å be en del beleste personer fra de aktuelle kulturene fortelle om bøker de mener burde vært oversatt. Om man kunne få noen til formidle hvorfor det er viktig at vi får lese dem, ikke bare av politiske årsaker, men fordi vi bare er nødt til å lese dem! Det tror jeg kunne hjulpet.

Indisk fellesarv

Janneken Øverland er redaksjonssjef for oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal. Hun vil nyansere bildet av den nesten fraværende pakistanske litteraturen ved å peke på at mye av den oversatte indiske litteraturen dreier seg om landets splittelse i 1947 og opprettelsen av Pakistan. Dermed er det vanskelig å skille den pakistanske litteraturen fra den indiske, mener hun. Hun sier også at de siste par årene er det kommet mange manus fra det pakistanske geografiske området fra yngre forfattere.

Øverland understreker at forlaget hele tiden må ha kvalitet som mål, og at bøkene dessuten må kunne selges. Også Øverland tror motebølgene kan ha noe å si for salget.

- Det er påfallende at pakistanere har vært så lenge i Norge uten at litteraturen har fått noe skikkelig nedslag, sier hun.

- Det burde være et marked blant unge med pakistansk bakgrunn som er vokst opp med norsk?

- Ja, jeg vil jo gjerne tro det. Det er jo mange som behersker urdu, så dette blir vel kanskje viktigere i framtida. Man kan også snu det på hodet og spørre hvorfor nordmenn ikke er interesserte. Vi i forlagene gjør så godt vi kan, vi er åpne for innspill og følger med i de internasjonale nettverkene.

En av de få pakistanske bøkene som faktisk er oversatt til norsk, er «Tapte generasjoner» av Abdullah Hussein, som kom i 2005. Øverland omtaler boka som en slags «bibel», en bok alle pakistanere kjenner til. Men den solgte ikke godt.

- Jeg er litt skuffet over det, sier hun.

- Kan noe gjøres for å forbedre situasjonen i forbindelse med Mangfoldsåret 2008?

- Jo mer bestselgerorientert bokbransjen blir, jo mer må Kulturrådet komme med som ikke-kommersiell aktør. Vi i forlagene kan gjøre vårt og sørge for kvaliteten, mens de kan komme med andre typer bidrag; hjelpe til å spre bøkene mer, for eksempel, i mer innsats via bibliotekene. Om prosjektene ikke umiddelbart munner ut i salg av bøker over disk, er disse bøkene en kunnskapsmasse vi og andre trenger.