Sist torsdag snakket Klassekampen med Kjartan Fløgstad om dikteren Bjørn Aamodt, med utgangspunkt i Fløgstads etterord i den nylig lanserte «Bjørn Aamodt - Samlede dikt 1974-2004». Fløgstad utviste både stor glede og dyp beundring for «arbeidet han [Aamodt] sto i hele livet, tematikken i lyrikken hans og det at han var erklært marxist og representerte den store frigjøringsteorien til arbeiderklassen»: Aamodt var, og er, den store - og antakelig siste - norske arbeiderdikteren, sa Fløgstad.

Om akademias lesninger av og artikler om Aamodt er ikke Fløgstad like sjenerøs. For selv om det har kommet noen gode nærlesninger av enkeltdikt, mener Fløgstad at universitetet også opptrer arrogant overfor arbeideren og dikteren Aamodt - nettopp fordi han var arbeider, og først og fremst det.

- Han var en arbeidsmann som i tillegg skrev dikt, sa Fløgstad, og skriver i det nevnte etterordet: «I omtalane av Bjørn Aamodts lyrikk har vi eit sterkt og konsistent eksempel på at universitetet ikkje berre produserer kunnskap og innsikt, men også ideologi. På rekke og rad reproduserer heile flokken av akademikarar gjengse fordommar om 'arbeideren'.»

Litteraturprofessor Atle Kittang opplever Fløgstad kritikk av akademia som unødvendig og reduserende.

Et mantra

Men han begynner med å si:

- Kjartan Fløgstad er selv en eminent forfatter, og han er naturligvis klar over Aamodts særegne kvaliteter som lyriker, men jeg har allikevel en følelse av at de kvalitetene ikke kommer helt til sin rett i Fløgstads etterord til Aamodts samlede dikt. Det er noe med polemikken mot akademia som får ta litt overhånd. Jeg skulle ønske han var mer parat til å gå inn i en diskusjon om hva som er på gang i Aamodts dikt. Denne sterke understrekingen av Aamodt som arbeiderdikter: det er ikke sikkert det åpner for den fulle forståelsen av hans poesi. Det blir lett et mantra. Og det er det jeg generelt stusser litt over når jeg leser Fløgstads etterord.

Men på den annen side, er Kittang rask med å legge til:

- Det er ingen tvil om at Bjørn Aamodt sine dikt er skrevet ut fra en erfaring og et levd liv som arbeider og sjømann. Det er ingen diskusjon om det.

Enten eller

Diskusjonen går mer på hva en skal vektlegge i møte med diktsamlingene til Aamodt, og hvordan de best skal leses. Fløgstad velger en tematisk/biografisk tilnærming som, mener Kittang, i for stor grad går utover de faktiske trekkene ved forfatterskapet til Aamodt: dets sterke vilje til form. Her har de unge Aamodt-kritikerne som Fløgstad polemiserer mot, åpenbart sitt poeng i behold.

- Bjørn Aamodt var veldig formbevissthet og jeg forstår ikke at det skal være så galt. Poesi er jo formgitt språk! Sånn sett syns jeg at en del typiske polemiske poenger i debatten rundt Aamodt står i fare for å tilsløre mer enn det åpner. Fløgstad er litt for enten/eller her: Enten er du arbeider, eller du er det ikke. Enten skriver du i solidaritet med arbeiderklassens, eller du er en borgerlig poet. Men Bjørn Aamodts lyrikk kunne ikke funnet sin form om den ikke også hadde markert poetens blikk og avstand. Jeg er ikke sikker på at klasse og solidaritet skal være det altoverskyggende i diktene til Aamodt. Poeten må ta et skritt tilbake. Aamodt tematiserer da også dette i flere dikt.

I diktet «Skagen» fra samlinga «Anchorage» heter det blant annet: Tid er svenneprøven/ Avstand er mesterverket.

Utvidende flukt

-Fløgstad snakker om akademias frykt for arbeiderdikteren, men kunne vi like gjerne snudd på det, mener du, og snakke om Fløgstad frykt for borgerskapet?

Vi ler litt.

- Det får være intervjueren sine ord, sier Kittang.

- Det jeg undrer meg over, er den hissige tonen mot akademia. Det skulle ikke være nødvendig. Jeg vil vel bare først og fremst understreke at Aamodt er en glimrende lyriker og at vi derfor skylder å lese verket hans med både åpenhet og nysgjerrighet, spørre oss: hva er det som skjer i disse diktene?

Kittangs replikk til Fløgstads etterord og intervjuer gitt om Aamodts liv og verk, blant annet her i Klassekampen, samt Kittangs egen prøvende forståelse av forfatterskapet, blir publisert i neste nummer av det litterære tidsskriftet Vagant, en artikkel med tittelen «Poeten Bjørn Aamodt og ettermælet hans». Her spør han seg og oss: «Var Aamodt eksperimentell modernist eller vår siste arbeidslyrikar? Solidaritetens minnesongar eller språkmaterialistisk metafysiker?» - men svarer at «Aamodt var både det eine og det andre, og at den journalistiske uvanen med å karakterisere kunst i anten/eller-kategoriar ikkje gir særleg nyttige innsikter.»

- Vi må ikke redusere poesi til en bestemt type livserfaring. Det som er poesien i en tekst er jo nettopp det som er i stand til å åpne den partikulære livserfaringen, og se noe mer i forlengelsen av den. Løfte blikket ut av det levde livet. Jeg sier som Olaf Bull en gang sa: «dikteren flykter ikke fra virkeligheten; han utvider den med sin flukt». Det gir et bilde av hvordan jeg opplever poesiens forhold til det levde livet.