«Arbeidet, og organiseringa av lønnsarbeidet i timelønn og akkord, er eit viktig utgangspunkt for Bjørn Aamodts diktning,» skriver Kjartan Fløgstad i sitt etterord til den nylig utkomne «Bjørn Aamodt. Samlede dikt 1973-2004». Han fortsetter noen linjer senere: «Frå starten av var det [...] fellesskapen rundt arbeidet som var sjølve ursituasjonen i diktinga hans.»

Og vi begynner der, journalisten og Fløgstad, som har møttes på Sagene Lunsjbar («et sted litt mer i Bjørns ånd enn de mer feminine kaffebarene,» sier Fløgstad på telefonen) for å snakke om forfatterskapet til Bjørn Aamodt. Som vil si: sju diktsamlinger. Fra debuten «Tilegnet» i 1973 til det som dessverre skulle bli den siste, «Arbeidsstykker og atten tauverk» i 2004. Det er denne siste Fløgstad setter høyest, forresten, men det kommer vi tilbake til. Først er det altså ursituasjonen i Aamodts samlede lyriske produksjon: arbeidet, arbeidsplassen og jobbfellesskapet.

- Det er ikke mange som har industriarbeidererfaring, men Bjørn Aamodt hadde det til gangs. I de tidlige bøkene hans er det det sosiale rundt arbeidet som er det viktige, mens det mot slutten mer er selve arbeidet, og i den aller siste forteller han om industriarbeid som ingen annen, sier Fløgstad.

Kom tilbake

Dette er faktisk ikke første gang Fløgstad har skrevet etterord til Aamodts dikt i samling. Også da Gyldendal ga ut «Samlede dikt 1973-1994» var han på pletten og skrev om det vi kan kalle arbeidsdiktene til Bjørn Aamodt, at han «kanskje var den siste diktaren som kunne skrive slike vers på norsk». Og la til: «Kanskje han ikkje kunne gjera det han heller? Kanskje ingen kunne skriva slik lenger?» Fordi Aamodts to første bøker på 1990-tallet - «Stå» i 1990 og «ABC» i 1994 - etter et totalt fraværende 1980-tall, var systemdikting om termodynamikk og relativitetsteori.

- Men så kom han tilbake (med «Anchorage» i 1997, «Atom» i 2002 og «Arbeidsstykker...» i 2004, journ. anm.) og skrev bedre om sjømannsliv og industriarbeid enn noen gang.

- Hvorfor det systemdikteriske sidesporet?

- Det har kanskje noe med avstand å gjøre? Det var først da han mistet jobben på Kværner i 1999 at han klarte skrive dikt om industriarbeid. Bjørn tok aldri på seg en annen drakt når han skrev. Selv etter stor motstand og elendig kritikk fra konservativt hold. Det lot han seg ikke hefte ved.

Aftenposten skrev blant annet om «Knuter, mulm og andre dikt» fra 1980: «Gyldendal utgir i disse dager Bjørn Aamodts 'Knuter, mulm og andre dikt' som Steinar Wiik (Aftenpostens anmelder, journ. anm.) mener har liten verdi og nærmest advarer leseren mot».

Frykt

Anmeldelsen het forresten «Intellektuell proletarromantikk» og da har vi nesten allerede kommet til begrepet «arbeiderdikter», som gjerne brukes om Bjørn Aamodt, i positiv og negativ forstand.

Fløgstad: - For meg er arbeiderdikter en hedersbetegnelse. Og ingen har gjort seg mer fortjent betegnelsen enn Bjørn, både for arbeidet han sto i hele livet, tematikken i lyrikken og det at han var erklært marxist og representerte den store frigjøringsteorien til arbeiderklassen. Når så akademia mener at «arbeiderdikter» reduserer dikteren til sitt tema, føler jeg at jeg må rope varsku.

Det Fløgstad sikter til her, som han også nevner i etterordet til Aamodts samlede, er litteraturviter og kritiker Dag Christer Haugstvedts tekst fra Norsk Litterær Årbok i 2003, «Aamodts linje» hvor det blant annet heter at merkelappen arbeidardikter «vil redusere dikteren til å være sin egen motivkrets». I Thorstein Norheim, universitetslektor ved Universitetet i Oslo, sin tekst om Aamodt i Norsk Litterær Årbok av året før (2002) får Aamodt følgende avslørende kompliment: «i den særpregede kombinasjonen av raffinert tankediktning på den ene siden og enkel og uttrykksfull arbeiderdiktning på den andre».

- Enkel?

- Et arbeiderdikt kan være like universelt eller like lite universelt innrettet som en hvilken som helst annen dikters, med en hvilken som helst annen ideologisk tilnærming og retning. Det fins riktignok en del fine nærlesninger i den akademiske Aamodt-resepsjonen, men redselen for arbeiderdikteren er gjennomgående.

- Hva er de redde for?

- Ja, det kan du si. De skal på en måte redde Bjørn Aamodt fra seg selv, smiler Fløgstad.

- Men la meg også få sagt at poeten Jan Erik Vold her har stått fram på sitt aller mest storarta, i sin evne til straks å gjenkjenne storheten i sin kollega, og siden fulgt ham og skrevet om ham med innsikt og varme.

Journalisten lar seg friste til å sitere fra diktet «Varna» fra samlinga «Anchorage» hvor det heter: «Det er en håndfull yrker. Bønder, gruvearbeidere, fiskere,/ tømmerhuggere, snekkere. Og smeder./ Resten er bare juggel og søl./ Og sjøfolkene sanne kunstnere. I en tom sal.» Og spøkefullt legge til: Kanskje ikke så rart at Akademia blir skremt?

Takk

- Men jeg må få legge til at Bjørn Aamodt og jeg er generasjonskamerater de lux. Vi er født samme år. Vi har gjort mange av de samme erfaringene. Og diktene hans taler nok derfor spesielt sterkt til meg.

Vi snakker om en type erfaringer som den gang hang litt lavere på treet, kan man si: å dra ut, jobbe til sjøs, som alle kunne gjøre, tross alt, om alt annet gikk galt.

- Eller for å si det sånn, sier Fløgstad, det er ikke like greit å komme seg til Matadi i Kongo i dag.

Når så journalisten lurer på om det ligger en slags industrilengsel i Fløgstads begeistring for og forståelse av Aamodts forfatterskap, blir han vennlig satt på plass:

- Det har aldri vært flere industriarbeidere i verden enn i dag. Det er bare at de ikke er her. De tingene vi bruker ble ikke laget i gamle dager, vet du. De blir laget i Kina.

- Hvordan forholdt Aamodt seg til det å være dikter?

- Han var veldig klar på at han var en arbeidsmann som i tillegg skrev dikt. Han var veldig stolt av virket sitt på Kværner. Og da Kværner ble nedlagt i 1999 kunne han helt sikkert ha levd på et eller annet stipend, men det ville han ikke, og tok seg heller ny jobb i Blå Kors. Han mistet aldri troen på verdien som ligger i arbeidet. Og jeg kan ikke annet enn takke og bukke for at jeg har fått oppleve en stor norsk poet skrive så vidunderlig om ting jeg vet litt om.