En hel mengde ungdommer står på et idyllisk tun i Hedmark og kommanderer hverandre hit og dit, med skrik og skrål. Det er dag tre på Natur og Ungdoms sommerleir, og ungdommer fra ungdomsskolealder til tjueårene skal snart diskutere miljøpolitikk, men først ha en kollektiv start på dagen. Det er en form for lek hvor to og to skifter på å styre og bli styrt: Gå rett fram, bjeffer noen. Stå stille, hoier andre.

I dag feirer NU-erne at de i 40 år har arbeidet for å styre miljøpolitikken i Norge.

Krav om mangfold

NU er nå blant de største ungdomsorganisasjonene. Noen mener NU burde bli om ikke større, så bredere. I januar i år var tidligere miljøvernminister Knut Arild Hareide (Krf) invitert for å snakke om NU sett utenfra. Han mente NU måtte passe seg for å bli en elitekultur hvor de som ikke liker å «strikke og gå i tøfler» følte seg hjemme.

Forrige gang NU feiret et rundt jubileum, for ti år siden, ga de ut boka «30 år i veien». Der forteller de om den eksplosive medlemsveksten de opplevde fra 1986 til 1990, da medlemsmassen foretok et byks, fra 3500 medlemmer til 10.000 medlemmer. Det satte de naturlig nok pris på. Men, skriver de i boka, det skapte også engstelse for om NU skulle bli en stor og tannløs organisasjon – og mangeårige aktivister i NU ble forskrekket da de fra hovedkontoret så innmeldingene hope seg opp. «Jeg lurer på hva slags folk det er? Tenk om det er Frpere alle sammen,» siteres en av dem på.

Dem var det ikke mange av, men NU selv hevder rekrutteringen foregikk mye breiere enn tidligere, terskelen for å melde seg inn var blitt lavere, og det kom til ungdom fra flere ulike miljøer.

Skoleflinke

I fjor holdt de over 700 skoleforedrag. I tillegg til oppsøkende aktivitet på skolene holder de flere årlige aktivistkurs. Og statsrådene som har takket nei til å komme på årets sommerleir får i år nyte godt av en aktivistisk hilsen i stedet: NU-erne har lagd et fire og en halv kvadratmeter stort postkort adressert politikerne.

– Dersom noen går gjennom medlemsmassen vår, kan man sikkert finne ut at de lagene i samfunnet som vanligvis engasjerer seg politisk er overrepresentert også hos oss. Men vi vet at det finnes mange typer folk hos oss – og vi er opptatt av andre ting. Å fokusere på hvem vi er kan være en nedvurdering av det vi er engasjert i, sier nåværende lederBård Lahn.

– Vi er ikke selektive, vi holder ikke flere foredrag på musikklinja enn på maskin og mek., men at responsen er forskjellig de to stedene kan godt tenkes. Det vi legger vekt på, er å lære folk å jobbe konkret: Sånn arrangerer du en demonstrasjon, sånn går du på møte med ordføreren, sånn skriver du et innlegg i avisa. Vi er resultatorienterte, sier Bård Lahn.

Fra symbol til stempel

– Det kvernes og kvernes rundt spørsmålet om miljøvernernes klassetilhørighet. Jeg ville ikke avfeie deres engasjement ved å spørre meg om det bare stammet fra at de var middelklasse, jeg ville ta det de sa på alvor: Grunnen medlemmene oppgir for å organisere seg i NU, er at de vil gjøre noe for miljøet, sier førsteamanuensis ved Høyskolen i Telemark, Connie Reksten, som viet sin hovedfagsoppgave til NU-ernes engasjement.

På 1980-tallet fikk ikke bare NU stor medlemsvekst: De ble også et symbol på radikal, miljøbevisst ungdom, den typiske NU-er bar gjerne jordnær islender eller markante skjerf.

– Tenk på Pelle og Proffen, sier Connie Reksten om filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsen-romanene.

– NU-erne skapte en kulturelt befestet identitet som miljøvernere, sier hun.

Bård Lahn peker på en paradoksal følge av 80-tallets storhetstid:

– Siden 80-tallsbølgen har vi slitt litt med at det har blitt skapt et litt ensidig bilde av hva en miljøverner er. Identiteten som ble bygd opp da førte til at man fikk en veldig oppblomstring i noen år, men det skapte også et stempel som gjorde det lett å avvise oss som «sånne typer». Jeg tror vi er på vei bort fra det.

– Kan det stemme at dere er like effektive nå som på 80-tallet, fordi dere er blitt en proffere organisasjon?

– Det kan sikkert stemme. Vi har bygd opp en stabil måte å fungere på som organisasjon. Det at vi holder på tradisjoner gjør nok at vi også stadig kan bli proffere og ikke blir satt tilbake til scratch. Vi får veldig mye aktivitet ut av de medlemmene vi har, sier han.

I takt med befolkningen

Og vet man om anklagen om å være middeklassetung stemmer i NUs tilfelle?

En ringerunde til en rekke forskningsinstitusjoner – Nova, Institutt for samfunnsforskning, Rokkansenteret i Bergen, med flere – gir et heller magert resultat. Ikke mange har sett nærmere på om påstanden holder vann. Det nærmeste Klassekampen kommer, er Kristin Strømsnes, som for over ti år siden undersøkte tolv miljøvernorganisasjoner i forhold til hverandre og i forhold til befolkningen.

51 prosent i NU svarte at de tilhørte middelklassen, 20 prosent at de tilhørte øvre middelklasse. Men: Det er ungdommenes eget svar på sin klassetilhørighet. Hovedfunnet til Strømsnes og hennes kolleger var derimot at miljøvernerne og befolkningen slett ikke var så mye mer radikal enn folk flest, befolkningen og miljøvernerne hadde et overraskende likt syn i en rekke spørsmål.

Vil vinne

Om de organiserte miljøvernerne ikke skiller seg så radikalt fra befolkningen, er det kanskje i handling de utmerker seg. Ungdommen som er på sommerleiren har valgt seg ulike fordypninger i løpet av sommerdagene: noen jobber med samferdsel, andre med energi, jordbruk, forbruk og avfall eller naturmangfold.

– Jeg mener oppriktig at det er viktigere for ungdom å være med i NU enn å kildesortere. For NU jobber for de store løsningene, sier nestleder i NU, Ingeborg Gjærum.

– Det er en interessant utvikling i NU, det ser ut som om kivingen om medlemmer er mindre aktuell nå. Under gasskraftsaken jobbet NU mindre for å få medlemmer, og mer for allianser. De profilerte seg ikke på ungdommelig identitet som på 80-tallet, slagordet var «unge og gamle». De ville også sette i gang engasjementet hos og bygge allianser med dem som ikke var medlemmer. De er en del av de nye, sosiale bevegelsene, sier Reksten.

Ingeborg Gjærum er dels enig i analysen:

– Det er ikke noen tvil om at vi er opptatt av å vokse som organisasjon, men vi er også opptatt av å nå ut med budskapet og samarbeide med andre organisasjoner, og da er vi jo ikke på medlemsjakt. Det er ikke noe konflikt mellom de to strategiene, de går begge ut på det som er bottom line: Vi vil vinne sakene våre.