Med brask og bram og besøk fra statsledere fra hele verden feires i dag den offisielle selvstendigheten til Afrikas 54. stat, Sør-Sudan. I hovedstaden Juba er det pyntet til fest, og folk har øvd inn den nye nasjonalsangen.

Men på det som er en festdag for sørsudanere finnes det fortsatt mange uavklarte spørsmål som gjør en stabil framtid vanskelig. Både for det nye landet og for naboen i nord, Sudan,

- Det internasjonale samfunnet har ikke en klart gjennomtenkt strategi for hva som skal skje videre, sier Øystein H. Rolandsen til Klassekampen.

Han er Sudan-kjenner og seniorforsker ved Prio og mener verdens yngste land står overfor store utfordringer i tida framover.

Nye væpnete kamper

En vanskelig framtid handler mye om en vanskelig fortid, og 22 år med borgerkrig som indirekte kan ha krevet livet til så mange som 2.5 millioner mennesker. I 2005 ble fredsavtalen mellom Khartoum-regimet til Omar al-Bashir og den sørsudanske opprørsbevegelsen SPLM/A (Sudan People’s Liberation Army/Movement) undertegnet.

I januar i år stemte 99 prosent av befolkningen i sør for løsrivelse fra nord og opprettelse av en uavhengig stat i Sør-Sudan.

Problemene har ikke latt vente på seg. I begynnelsen av juni brøt det ut væpnede kamper i grenseområdet etter at regjeringsstyrker fra nord invaderte den svært omdiskuterte regionen Abyei. Seinere flyttet kamphandlingene seg østover til delstaten Sør-Kordofan. Kampene står mellom regjeringshæren og enheter fra SPLA i den nordlige delen av Sudan, og har spredd seg til andre deler av grenseområdene.

Rolandsen mener framtida til Sør-Sudan er usikker så lenge det ikke foreligger langsiktige avtaler som sikrer stabilitet mellom de to partene.

- Fredsavtalen la ned en krevende timeplan, med valg i 2010, og folkeavstemning i 2011. Verken de sudanske lederne eller det internasjonale samfunnet har kapasitet til å tenke langsiktig, og i stedet har man hoppet fra en krise til en annen, og fra én kort tidsfrist til den neste, sier han.

Omstridt grenseområde

Et av de betente og uavklarte spørsmålene er hvor grensene mellom de to landene faktisk skal gå. I flere av områdene som befinner seg i den nordlige delen av dagens Sudan, som i Abyei, Blue Nile og Nubafjellene (Sør-Kordofan), lever det mange befolkningsgrupper som i første rekke sympatiserer med Sør-Sudan.

- Problemet er at befolkningen i dette området er splitta og sto på hver sin side av krigen. SPLA har fortsatt er sterkt fotfeste her, og det er vanskelig å lege sårene etter mange år med krig, sier Rolandsen.

Befolkningen i Abyei skulle ifølge fredsavtalen få avgjøre om de ville tilhøre nord eller sør gjennom en folkeavstemning. En slik avstemning er foreløpig ikke gjennomført, og Rolandsen mener denne prosessen er blitt halet ut av ledelsen i Khartoum.

- I Khartoum vegrer de seg for å gi slipp på Abyei, siden dette kan oppmuntre politisk grupper i andre deler av nord som enten vil løsrive seg eller slutte seg til Sør-Sudan. De frykter derfor at innlemmelse av Abyei i Sør-Sudan kan skape en dominoeffekt hvor andre opprørsbevegelser, som i Darfur, ser at uavhengighet er mulig.

Samtidig har konflikten bakgrunn i ulike levesett og rett til jord og vannressurser.

- Det bor sørsudanere i nord og omvendt. Den naturlige løsningen kunne være dobbelt statsborgerskap, men konfliktbakgrunnen fører til motstand mot dette. De som bor på ”feil” side av grensen blir en form for gisler i dette, sier Rolandsen.

Han mener det er nødvendig med grundig utarbeide avtaler for å sikre framtida til begge statene.

- Partene må ha en runde med gi og ta, hvor de blir enige om blant annet grensedragning, migrasjonsspørsmål og forhold knyttet til oljeforvaltning, sier Prio-forskeren.

Gjensidig skjebnefellesskap

Nettopp olje, den viktigste inntektskilden til både Sudan og Sør-Sudan, vil være en sentral del av utviklingen videre.

Store deler av oljeforekomstene finnes i sør, mens infrastrukturen eksporten avhenger av finnes i nord.

Etter fredsavtalen har sør og nord delt inntektene fra oljeindustrien likt mellom seg. Men Rolandsen mener betingelsen for avtalen i stor grad vil falle bort etter selvstendigheten, og at Sudan i nord på sikt vil oppleve drastisk reduserte oljeinntekter.

- Det vil bli et sjokk for Sudans økonomi når oljeinntektene faller bort, sier han.

Dette vil få konsekvenser.

- Det politiske systemet er smørt av oljeinntekter som brukes til å opprettholde regimets patron-klient-forhold til lokale eliter, sier Rolandsen.

Prio-forskeren tror en svekket økonomi i nord kan gå ut over stabiliteten i landet, og igjen slå negativt ut for Sør-Sudan. Han mener det ikke er mulig å vurdere Sør-Sudans bærekraftighet uten å vurdere det samme hos Sudan i nord.

Utenlandske beilere

- Det går en kunstig debatt om Sør-Sudan er bærekraftig eller ikke. Man må isteden stille spørsmål om hvorvidt begge statene vil være bærekraftige etter løsrivelsen, nettopp fordi det eksisterer et sterkt gjensidig skjebnefellesskap mellom de to landene, sier Rolandsen.

Norge har sammen med USA og Storbritannia investert mye i utviklingen av Sør-Sudan. Ifølge NTB vil det amerikanske bistandsdirektoratet USAID, tross for trange budsjettider hjemme, fortsette å bevilge mellom 1,3 milliarder og 1,6 milliarder kroner i årlig økonomisk støtte til Sør-Sudan i løpet av de nærmeste årene.

Rolandsen sier at Sør-Sudan vil være en svak stat som er avhengig av å importere mange livsnødvendigheter fra utlandet og at det mangler administrativ kapasitet til å utvikle en selvstendig politikk på viktige samfunnsområder som pengepolitikk, forsvarspolitikk og utdanning.

- Sør-Sudan kan lett bli en kasteball mellom regionale stormakter, og en prøveklut og et laboratorium for det internasjonale samfunnets nye bistandstilnærminger, sier Prio-forskeren.

Han tror også det er stor fare for at andre land og utenlandske organisasjoner og firma utnytter at Sudan er en svak stat for å fremme egne interesser.

- Ett eksempel er utstrakt hamstring av landområder som gjør at nesten ti prosent av Sør-Sudans landjord nå er leid bort for flere tiår til utenlandske selskaper.

Videre har stormakter som USA og Kina både nærings- og sikkerhetsinteresser i regionen. Sterke naboland som Uganda og Kenya har også stor innflytelse over regjeringen i Sør-Sudan, og bruker denne til å fremme sine egne interesser.