Klassekampen.no
Fredag 4. mai 2018
LANDSKAPETS HEMMELIGHETER: Jens Esmark leste historien i flyttblokker, isbreer og fjellformasjoner. Her fra Buerbreen i Hardanger. 8FOTO: RIKSANTIKVAREN/NASJONALBIBLIOTEKET
En absurd tanke: Der folk dyrket roser, hadde det en gang ligget isbreer!
Esmark oppdageren

I dag verdiges de knapt et blikk, men for to hundre år siden skapte de atskillig oppstuss. Alle kampesteinene. Det var dem geologer og bergkunnige diskuterte. De ligger der fortsatt – kantete mosegrodde beist, til fjells, på svaberg uti havgapet eller langs skogkledde åsrygger på Østlandet, som fra en svunnen naturens diaspora. Gjennom Polen og Nord-Tyskland, Danmark, Nederland og opp til Skottland er det nok av dem. Var de kastet ut fra fjerne vulkaner, eller var de kommet på isflak fra Grønland? Eller var de kanskje spylt utover av selveste Syndefloden? Ett var sikkert – de hadde kommet langveisfra, for de besto ofte av andre bergarter enn underlaget. Så man kalte dem flyttblokker.

Det skulle bli den dansk-norske geologen Jens Esmark (1763–1839) som løste gåten, og som dermed gjorde den viktigste naturvitenskapelige oppdagelsen noensinne i norsk natur: Han oppdaget istidene. I fjor høst kom biografien «Istidens oppdager», ført i pennen av Geir Hestmark.

Esmarks erkjennelse innebærer en dyptgående revisjon av europeisk tenkning. Tre hundre år tidligere hadde Kopernikus vist at jorden likevel ikke var verdens sentrum, men bare et vilkårlig punkt ute i det store intet. Det nye verdensbildet gjorde menneskene hjemløse. Men fortsatt levde de fleste i «tidens sentrum»: Jorden var spent ut mellom en paradisisk opprinnelse og en dunkel slutt et sted langt fremme, som knyttet jordens historie sammen med menneskene. Med dette sinnelaget entret Europa attenhundretallet.

Esmark hadde nettopp blitt professor i bergvitenskap ved det vesle Fredriks Universitet i Christiania. Sommeren 1823 reiste han Vestlandet rundt med to studenter, og dro hjem til Østlandet igjen via Stryn. Oppe ved Rauddalsbreen gjorde de holdt, omgitt av glattskurte knauser og svaberg, med vollformete åsrygger av grus og stein – morener – nedenfor. Svære kampesteiner og flyttblokker lå spredt omkring, og langt nedi dalen bak seg så de eldre voller av løsmasser og flere flyttblokker. Synet minnet om noe de tre hadde sett nede ved Lysefjorden tidligere på ferden. En absurd tanke: Der folk nå dyrket roser hadde det en gang ligget isbreer!

Esmark forfattet straks en lang artikkel. Han gjør grundig rede for morenene både ved Lysefjorden og på fjellet, som han sammenholder med hva han har sett ellers i landet. Han dveler ved forestillingen om enorme ismasser som en gang dekket landet, og mener årsaken til en slik kald klimaperiode må handle om endringer i jordens bane – en faktor som fortsatt ansees som medvirkende til istider.

Artikkelen ble trykket i Magazin for Naturvidenskaperne, og allerede året etter skrev den navngjetne svenske kjemikeren Jakob Berzelius et sjenerøst sammendrag, som også ble oversatt til tysk og fransk. I 1826 utkom dessuten hele artikkelen på engelsk. Esmarks oppdagelse ble slik formidlet til hele Europa. Likevel forsvant han raskt ut av vitenskapshistorien. Hvorfor? Dels sto ulike meninger steilt mot hverandre og skapte fiendskap. Jens Esmark gjorde også merkelig lite for å følge opp sin store oppdagelse. Mens diskusjonene om kampesteinene fortsatte å rase, brukte han tiden på å lete etter drivverdige malmforekomster. Hestmark viser i sin biografi hvordan Esmarks oppdagelse likevel via mellommenn nådde frem til de nøkkelpersonene som kom til å gjøre ideen kjent i Europa – men stadig uten at opphavsmannen ble kreditert. Han påviser blant annet at Berzelius møtte Johann Wolfgang von Goethe kort tid etter den svenske gjengivelsen – som i sin tur kort etter plutselig spekulerer om istider i sin neste roman. Andre forbindelser leder til sveitseren Louis Agassiz, i ettertid ofte omtalt som «istidens oppdager». Agassiz var i ett og alt Esmarks rake motsetning: visjonær og karismatisk, en glitrende taler med teft for hvem han burde holde seg inne med og hvilke kongresser han burde besøke.

Heller ikke her hjemme brød noen seg om mannen bak oppdagelsen. Tvert om. Det toppet seg med den dominerende geologen Theodor Kjerulf, som i krasse ordelag fullstendig avskrev Esmarks betydning. Først etter århundreskiftet begynte enkelte geologer å nevne denne «tidens Kopernikus» som istidens oppdager. I mellomtiden har de fleste forsonet seg med at jordens historie inneholder andre eventyr enn de som kan knyttes til oss selv.

Jordens tid og menneskets tid har skilt lag. Men Esmark var den første som så det. Mot et slikt bakteppe foreslår hans biograf at formasjonene ved Lysefjorden og Ruaddalsbreen fredes som naturminner og plasseres på Unescos verdensarvliste. Det er et betimelig forslag.

markus.lindholm@niva.no

Øystein Heggdal, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag. Markus Lindholm er gjesteskribent.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.01