Klassekampen.no
Fredag 23. mars 2018
TA DEN! Deltakere på den spanske festivalen «Enfarinats» dynker hverandre i mel og egg. FOTO: JAIME REINA/AFP
Vi skal passe oss for å være for rene og dydige, både kroppslig og politisk.
Fri oss fra renheten!

Jeg er så lei av alle vaskefanatikerne. Etter hvert har jeg forstått at uten litt smuss ville vi dø. Dere har vel hørt at 90 prosent av cellene i kroppen ikke er våre egne, men bakterier? Krigen mot bakteriene er kroppens eget miljøproblem. Vi forvandler vårt indre til biologiske ørkener! Hvis man skriker «Vi forvandler vårt indre til biologiske ørkener!!» med skarp stemme og tysk aksent forstår man det morsomme i denne sørgelige sannheten.

Jeg synes det er morsomt. Jeg har tysk bakgrunn og forstår motsetningen som finnes mellom schmuts og reinheit. I Tyskland finnes det en fiksering på tarmfunksjonen, samtidig en nevrotisk opptatthet av hygiene.

Jeg var ingen stjerne på ungdomsskolen, og jeg fikk dårlig karakter i biologi. Så jeg kan ikke så mye om biologisk teori. Men det begynner å gå opp for meg nå hvor utrolig avhengig vi er av hverandre på denne planeten. Ikke bare at vi mennesker er utrolig avhengige av hverandre, men at vi spreller i en økologisk vev der hullene blir større og større. 5000 arter dør ut på denne planeten. I måneden. Når det gjelder de aller fleste av disse artene, har vi ikke en anelse om hva de betyr. For oss. Guffent.

Vi tar livet av så mye i vår kamp for renheten. Man kan aldri vite, de fleste vesener vi har å gjøre med, er ikke synlige. Jeg tror vi må akseptere det i stedet for å kjempe en fåfengt kamp.

All denne skrubbingen, støvsugingen og rakingen er en kamp som vi til slutt taper. Hvordan det enn går for menneskeheten, kommer alle de små organismene tilbake og tar over. Om vi mislykkes som menneskehet, noe som er en ganske overhengende fare, vil livet ta nye veier. Men det hadde jo vært litt synd. Derfor vil jeg si noen ord om kampen for mental og politisk renhet også. Jeg tror det har stor betydning at vi har samme innstilling der; heller litt skitt i hjørnene enn et rent helvete.

Her forleden traff jeg en bonde som jeg virkelig beundrer. Han er med i et kooperativ som selger melk fra kyr som i stedet for å plages med kraftfôr får spise gress og høy, og får gå i skogen og bidra til skogens biologiske mangfold ved å beite, drite og trampe. De solgte upasteurisert melk helt til politiet kom og stoppet det på grunn av brudd på svenske renhetslover. Det er fint at de finnes, men bonden sier: Gir du en kalv pasteurisert melk, blir kalven laktoseintolerant.

Man ødelegger noe i melka når man varmer den opp. Det er kanskje derfor halve bekjentskapskretsen min er laktoseintolerant? De svenske reglene for næringsmiddelproduksjon er utviklet i samråd mellom staten og de store næringsmiddelkjempene. Kanskje de skal hindre nærkontakt mellom bønder og forbrukere? Jeg vet ikke, men jeg skal finne det ut.

Men jeg vet at jeg liker kyr. Ja, dere vet kanskje at det er kyrne som kan redde oss. De kan hjelpe til med å bygge opp matjord på denne delen av planeten. De kan binde karbon i bakken slik at det blir mindre CO2 i lufta. Jeg håper de rekker det!

Uansett hadde bonden lest det jeg og noen andre svenske såkalte kjendiser hadde skrevet om at vi skal slutte å fly.

Vi lovet det, på stående fot. Det var jo fint å love, ikke fordi det ville bety så mye i seg selv, men selve markering av at nå er det for faen alvor. Det har startet et press som jeg tror er veldig bra.

Men bonden, mitt idol, han fnyste.

– Jævla elitisme. Man endrer ingenting med å få folk til å skamme seg. Sa han. – Når du anklager folk, hva skjer med dem? Og hva skjer med deg?

Da forsto jeg at jeg må passe meg. En kar sa en bra greie en gang: Det er ikke våre onde sider vi må passe oss for, det er de gode. Jeg har hengt i utkanten av venstresida fra jeg var tretten, og det har alltid vært en kjip tendens blant oss verdensforbedrere, strevet etter å være helt ren fra denne verdens ondskap. Da jeg var tretten, var venstresida på frammarsj.

Masse folk strømmet til, bra og mindre bra, men de som var absolutt minst bra var de som syntes de var kjempebra. Og de var også de mest notoriske medlemmene av språkpolitiet og hadde de mest korrekte klærne. De sparket oss ut fra vår lille Rød Ungdom-klubb fordi vi røkte hasj og hadde afghanerpels. Da vinden så snudde og det ble 80-tall, tok de samme folkene seg jobber i høyresidas tankesmier.

Nå slipper vi de folka, når moten skifter. Men jeg synes vi skal passe oss likevel. For å være rene og fine.

Øystein Heggdal, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag. Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 13.46

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk