Klassekampen.no
Fredag 23. mars 2018
LØSRIVELSE
Ut i verden
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Løsrivelsen fra foreldre ­­kan sette varige spor.

Å flytte hjemmefra er mer enn en fysisk transport. Det er like mye en avskjed med oppvekst, bakgrunn og foreldre. Hensikten er å etablere en egen identitet, bli selvstendig og ta egne avgjørelser. For mange er denne overgangen uproblematisk, men for noen av oss blir den så opprivende at det føles som en kamp på liv og død.

Komplikasjoner under løsrivelses­prosessen kan få følger for vår selv­bestemmelse, vår toleranse for nærhet og evnen til å etablere, og bli værende, i kjærlighetsforhold.

Mennesket er det dyret som bruker lengst tid på å løsrive seg fra sine foreldre. Det å atskille seg, eksistere fullt ut på egen hånd og etablere et eget liv, kan derfor bli en kronglete, langdryg og i noen tilfeller brutal affære. Det kan skyldes reelle forhold, som gjør det nærmest umulig å reise uten for store kvaler. Om ekteskapet mellom foreldrene hangler, eller om vi har mindre søsken som vi er bekymret for, kan det føles hjerterått å reise.

Andre ganger er det samfunnsmessige forhold som påvirker løsrivelsesprosessen. For eksempel har arbeidsledighet tvunget mange spanjoler til å bo hjemme til de er tett på 30 år.

Mer problematisk er det når det er dynamikken i hjemmet som gjør løsrivelsen vanskelig. Foreldrene kan på den ene siden oppmuntre til selvstendighet, men subtilt kommunisere noe annet. Et eksempel kan være der foreldrene formidler at «huset ble veldig tomt etter at du dro» at «mor ble deprimert etter at du flyttet» eller at «helgene er tomme». Om de etterlatte stadig flagger sin ensomhet, skaper det skyldfølelse.

En slik dobbeltkommunikasjon er nokså vanlig, og kanskje noe ungdommer bare må tåle. På den annen side: Hvor lett er det å dra ut i verden med en beskjed om at du etterlater deg en ruin av savn? Felles for dem som skal løsrive seg fra en slik dynamikk, er at de føler seg dratt inn i en kamp mot noen som forsøker å holde dem tilbake.

Problemet på lang sikt er at de kan utvikle en radar mot alt som lukter av krav. De vil vokte sin autonomi med argusøyne og reagere instinktivt på alt som oppfattes som emosjonelle behov hos andre. For eksempel ble en mann spurt av sine foreldre om han ikke snart kom hjem. Han oppfattet det ikke som en invitasjon, men som «emosjonell utpressing». Det var som om friheten sto på spill, og det å gi etter ble ensbetydende med å tape kampen. De eneste gangene han kjente et snev av lyst til å dra hjem, var de gangene initiativet kom fra ham selv.

For noen har forholdet til foreldrene, paradoksalt nok, vært for nært. Hvis foreldrene er skilt, og barnet har vokst opp med kun den ene parten, kan det oppstå svært tette bånd. En jente som hadde vokst opp hos far, sa en gang: «Jeg hadde hele tida en følelse av at vi var minst en person for lite.» Når hun senere fant seg en kjæreste, trigget det en frykt for (igjen) å bli «rammet inn». Det henger sammen med at det å finne en partner, ofte kan minne om «å komme hjem».

Hennes frykt handlet om å bli fanget, oppslukt og miste seg selv. Et annet eksempel er mannen som likestilte kjærestens forslag om å flytte sammen, med å sitte i varetekt. Han beskrev alle sine forhold som et fengsel, hvor han verken kunne puste eller være seg selv.

For å holde ut utviklet han en lang rekke distanserende strategier. Han tiltalte konsekvent sin kjæreste med etternavn. Bak lå en frykt for styrken i egen lengsel. Hva ville skje om han slapp alt løs? Ville sårbarheten bli eksponert og utnyttet? Det overordnede prosjektet ble derfor å søke nærhet, for så å gjøre alt i sin makt for å holde kjæresten borte fra livet hans. Den eneste gangen han følte seg i stand til å elske, var på avstand. Når han var hjemme, hadde han ikke et godt ord å si til henne, på reiser skrev han lange kjærlighetsbrev.

Et siste eksempel kan være der autonomi kommer i konflikt med kulturelle forventninger. Mange jenter fra muslimske miljøer har fått tydelig beskjed om at de bør bo hjemme frem til de er gift. Her kan løsrivelsen bli særdeles smertefull, med utstøtelse som ytterste konsekvens. Måten vi frigjør oss på, har mye å si for hvilke erfaringer vi tar med oss inn i nye forhold. Mange forteller om en så vanskelig løsrivelse at den minner om en flukt.

Men farten ut av hjemmet sier lite om hvor sunn løsrivelsen har vært. Dessverre har alt vi løper fra, en tendens til å dukke opp igjen.

Ikke overraskende oppgis erfaringer fra oppvekst som årsak til senere samlivsbrudd. Et typisk utsagn kan være: «Alle mine forhold har vart i tre år. Da kommer alle kravene, og da stritter jeg imot. Det er som å bli satt tilbake til barndommen, hvor det kun var min mors behov som gjaldt.»

Det som kan forhindre at en løsrivelsesprosess forpurrer senere partnervalg og kjærlighetsliv, er i hvilken grad vi har tatt et oppgjør med urimelige forventninger, fikserte roller og mer eller mindre subtile emosjonelle beskjeder. Til det kreves det bevisstgjøring, og noen å snakke med.

Ikke alle må i langvarig terapi, det holder å spørre seg: Hvordan takler jeg kombinasjonen av begjær og nærhet? Hvilke forventninger har jeg? Selv om innsikt vil hjelpe, er det ikke alltid det fører til endring. Det er sterke krefter vi er oppe imot, og vi identifiserer oss med våre foreldre om vi vil eller ikke. Knut Hamsun måtte vente til han var over 60 før han klarte å være i samme hus som en kvinne.

De som i størst grad vil slepe med seg problemer inn i kjærlighetslivet, er de som i overkant har slukt rått de emosjonelle «oppgavene» barndommen bød på. Psykologisk sett bor de fortsatt hjemme. Mange risikerer derfor å leve et fortidig liv, eller i verste fall, noen andres liv. Om de begynner i terapi, er det gjerne med bekymringer om at de har mistet seg selv, tatt feil valg eller at livet er meningsløst. Løsrivelse er mer enn en periode i ungdomstiden. Den setter til enhver tid vår autonomi opp mot vårt behov for tilhørighet. Uten en levelig balanse risikerer vi enten å miste oss selv eller å havne helt på egen hånd. Hvordan vi forholder oss til dette dilemmaet, vil være bestemmende for om løsrivelsen blir et hinder, eller en mulighet.

chhaako@online.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 13.47

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk