Mytisk, virkelighetsfjernt, okkult og med et ideologisk stammespråk - dette var noen av karakteristikkene queer-teorien fikk klistret på seg under hjernevask-debatten.

Fullstendig grunnløst, mente Eia-kritikerne allerede da. I det kommende nummeret av Vagant, som lanseres onsdag denne uka, foretar Matias Danbolt en gjennomgang av Hjernevask-debatten, sett gjennom en queer-teoretikers øyne. Danbolt, som for tiden jobber med en doktorgradsavhandling i kunsthistorie, og er redaktør av «Trikster - Nordic Queer Journal», mener at queerteorien både i Hjernevask og i debatten som fulgte ble utsatt for en kritikk det var umulig å svare på.

- Karakteristikkene i det jeg leste av avisinnlegg, kronikker og liknende, ligger veldig langt fra hva jeg selv kjenner til som queerteori. Samtidig er det veldig vanskelig å komme med motinnlegg - både fordi angrepene nesten alltid mangler kilder og empiri - men også fordi det var vanskelig å komme på trykk, sier han.

Queer-demon

«Repetisjonen av historien om queerteoriens tåpeligheter i artikkel etter artikkel får den til å framstå som en sannhet, common sense», skriver Danbolt i artikkelen. Han mener at man gjennom Hjernevask-debatten utviklet en allestedsnærværende «queer-demon», som det var vanskelig å peke konkret på.

- Det var snakk om at queerteorien var uforståelig, og det er kanskje grunnen til at den tydelig er blitt så lite lest. Det kan hende det finnes tekster med «queer» i tittelen som mener at kroppen ikke finnes og at kjønn er like viktig som hårfarge, slik noen debattanter hevdet, men selv kjenner jeg ikke til disse tekstene. Jeg har forsøkt å stille spørsmålet, uten å få noe svar. Nå synes jeg vi skal senke skuldrene og snakke om hva som egentlig står på spill. For denne debatten har verken handlet om queerteori eller kjønnsforskning, slik jeg ser det.

Dunk i hodet

- Hva har debatten handlet om?

- Den har handlet mye om forestillinger om hva som skjer på universitetene, om makt og posisjonering, og om hva som skjer med skattebetalernes penger. Eia viser sin dannelsesreise fra hjernevasket politisk korrekt og feministinspirert sosiolog, til en oppdagelse av biologiens betydning. Etter hvert endret det sjanger fra å være forskningsformidling til et gravende journalistikkprogram, hvor man ønsker å avsløre at feminismen og kjønnsforskningen har sittet med makten. Dramaturgien programmet så legger opp til, er en ufruktbar motsetning mellom biologi og kjønnsforskning.

- Men det fantes jo motstemmer, som biolog Dag O. Hessen, som i flere innlegg forsøkte å dempe polariseringen?

- Ja, det fantes motstemmer. Men min motivasjon for å skrive dette essayet er nettopp at når rammene for diskusjonen til den grad er fastlåst, er det umulig å få en interessant debatt. Som debattant blir man kastet inn i en kamp hvor man ikke helt vet hvem man spiller på lag med. Det skaper ikke akkurat rom for nyanser og selvkritikk når man er nødt til å kjempe for sin egen overlevelse. Queerteori er ikke et fagfelt, men et perspektiv som brukes innen flere fagfelt.

Den offentlige debatten etter programserien, videreførte akkurat den samme dramaturgien, mener Danbolt.

- Det gjorde det vanskelig både å tenke og formidle som forsker. Det finnes naturligvis forskere med ulike temperamenter. Noen liker å gå i klinsj, andre gjør ikke det. For min del ønsker jeg meg ut av en debattsetting som bare er ute etter å dunke motstanderen i hodet og si at han er en idiot, og minne om at også ydmykhet er en viktig forskningsstrategi. Vi trenger å åpne et usikkert rom. Et av mine formål med dette essayet, er å bidra til å senke tempoet og intensiteten. Jeg vil dempe den dramatiske polariseringen programserien la opp til, og som massemediene videreførte. Den kollisjonen det er blitt lagt opp til, gjør det ikke mulig å snakke om de viktige tingene dette kunne ha handlet om.

Kompleksitet

- Hvorfor er queerteorien så lett angripelig?

- Jeg vet ikke helt. Men det kan ha noe å gjøre med at den stiller spørsmål om hvordan vi forstår kjønn og seksualitet - begreper vi alle har et forhold til. Queerteorien tar ikke disse størrelsene for gitt, men undersøker heller hvordan de tolkes. Når man stiller spørsmål ved noe «selvsagt» og retter fokus mot hverdagslige grunnvilkårene, føler folk seg veldig lett angrepet, og lurer på hvorfor i all verden akademikere skal mene noe om dette.

Danbolt mener å ha registrert en stigende motstand mot fokus på språk, kompleksitet og ambivalens - begreper som queerteorien ifølge ham selv tar på alvor. Denne tilnærmingen blir nå lest som en postmodernistisk relativisme hvor ingen ting har noen betydning, mener han.

- Det er få queerteoretikere som mener at kjønn ikke betyr noe. Tvert imot har de nok en sterk interesse for hvordan kjønn og seksualitet skaper betydning, sier han.

Danbolt vedgår at noen queerteoretiske tekster er vanskelig tilgjengelige. Men ikke i større grad enn hvilke som helst andre akademiske tekster, mener han.

- Om man ikke er biolog, er det jo ikke akkurat enkelt å sette seg inn i hva komplekse biologiske fagtekster handler om, sier han.

Krav til salgbarhet

- Men hvis dette ikke handler verken om motstand mot queerteori eller kjønnsforskning, hva er det da du beskriver? En tidsånd?

- Så bombastisk vil jeg ikke være. Men jeg merker meg at blant andre Bjørgulv Braanen har skrevet om tilbakekomsten av en sunn og sannhetssøkende kultur. Folk puster lettet ut fordi vi endelig kan snakke om sannhet igjen. Så skrives dette opp mot queerteorien - som om queerteoretikerne har hatt makt til å fjerne sannheten fra samfunnet. Jeg visste ikke engang at sannheten var borte, sier han, og avslutter:

- Det virker som det er en lett avleselig og gjenkjennelig kunnskapsform som virker å ha prioritet. Det passer veldig godt inn i de endringsprosessene vi ser ved universitetene, med økende krav om at man skal produsere noe salgbart. Det som ikke er umiddelbart omformbart, har ikke så gode kår, og det bekymrer meg.