- Nå som jeg er pensjonert kan jeg ta bladet fra munnen, sier Yash Tandon med et smil, vel vitende om at han alltid har hatt ord på seg for å ikke legge fingre mellom.

Den London School of Economics-utdannede professoren i internasjonal politikk sitter sjelden stille. I løpet av sine 70 år har han vært med på å:

* grunnlegge Uganda National Liberation Front (UNLF), som kastet Idi Amin ut av Uganda i 1979

* lede en rekke parlamentariske komiteer og sette rammevilkår for det ugandiske næringslivet

* starte Southern and Eastern African Trade Information and Negotiations Institute (SEATINI), for å bedre Afrikas stilling vis-à-vis WTO og EU

* lede South Centre, en mellomstatlig organisasjon for 50 utviklingsland, deriblant Brazil, India og Kina.

Advarer mot selvgodhet

Yash Tandon har de siste dagene besøkt Oslo for å foredra for Polyteknisk forening om Kinas offensive rolle i Afrika og om bistandsavhengighet for Latin-Amerikagruppene. Han har ingen sans for Norge som «humanitær stormakt».

- Det er ingen hjelp i at Norge har økt andelen bistand opp fra 0,7 prosent til én prosent av BNP. Null prosent ville gått helt fint! Øst-Afrika er en region med enorme ressurser, og løsningen ligger i at vi får disponere over dem selv i stedet for å la vestlige land sette premissene gjennom bistanden sin, sier Tandon.

Som leder av det ugandiske parlamentets komité for industrigjenoppbygging etter Amin-regimet, deltok han i en rekke forhandlinger med blant annet IMF, WTO og giverland. Han har sett flere bistandsregimer komme og gå, men fellesnevneren er alltid at det ligger krav i bånn.

Budsjettkontroll

- Etter at forrige runde med nyliberal strukturtilpasning ikke etterlot seg noen bevis på utvikling, har Vesten pekt ut afrikanske land som uansvarlige og korrupte, noe som betyr skjerpede krav. OECDs Paris-erklæring om bistandseffektivitet (som Norge har undertegnet, journ.anm.) er meget klar på dette: Mottakerlandene skal bli stilt til ansvar, ikke giverlandene.

- Hva er teknikkene som brukes?

- For eksempel høres det bra ut at giverland spytter inn ti prosent til Tanzanias statsbudsjett, men gjennom kriteriene for budsjettstyring kan de kontrollere 100 prosent av budsjettet. Intet land har skåret mer enn D minus etter kriteriene, og da kommer giverlandenes eksperter og tar over!

Tankepoliti

Ja vel, det var generell budsjettbistand. Hva med konkrete utviklingsprosjekter? Den rødgrønne regjeringen har blant annet brisket seg med at tunge utdanningsforbund og Unicef har kåret Norge til best i klassen på utdanningsprosjekter.

- Utdanning er den verste form for bistand, sier Tandon bryskt.

- Hvis du gir penger, kan jeg gi dem tilbake. Men med utdanning kommer ideologi det er vanskelig å bli kvitt. De siste 20 årene har for eksempel ugandiske universiteter blitt sponset gjennom bistand. Det har totalt ødelagt miljøet for fri tenkning, særlig på fakulteter for samfunnsvitenskap. De som utdannes der, ender opp som hjernevaskede statstjenere, sier Tandon.

I tillegg kommer problemene med «brain-drain», altså at man utdanner ingeniører og leger i en økonomi som ikke kan gi dem arbeidsplasser. I 2005 meldte Verdensbanken at 36 prosent av universitetsutdannede ugandere jobbet i utlandet. For Haiti var andelen 84 prosent.

Tandon nevner en anekdote fra da britiske representanter tilbød SEATINI tre millioner dollar, mot at organisasjonen sluttet med aktive forhandlinger og heller ble en ren akademisk institusjon. Tandon sa nei til pengene.

Olje og gass

Slik Yash Tandon ser det, står Europa på vaklende grunn, og bruker bistand til å knytte til seg fattige land med naturressurser, særlig olje. Sentralt står EUs økonomiske partnerskapsavtaler, som skal erstatte EU-landenes bilaterale handelsavtaler med fattige land.

- Partnerskapsavtalene er et forsøk på å løse EUs egne problemer. Hvor skal de få tak i olje? Norge er mer eller mindre den eneste kilden igjen i Europa, Russlands gassleveranser har vist seg uforutsigbare og de arabiske landene har fått store innenrikspolitiske problemer på grunn av sine nære bånd til Vesten. Så Eu ropa, deriblant Norge, går til Nigeria, Angola og nå Uganda, som nylig har funnet olje.

Tandon forteller om sine samtaler med afrikanske statsledere i land som har inngått avtaler med vestlige selskaper om oljeutvinning.

- De sier: Vi har olje, men vi trenger vestlig ekspertise og kapital til å utvinne den. Da spør jeg hvorfor statslederen ikke tar en prat med for eksempel Hugo Chávez, siden Venezuela sikkert vil gi dem bedre betingelser. Da sier de at Chàvez ikke kan slenge like mye penger på bordet med en gang som for eksempel norske selskaper.

Tandon bruker dette som en illustrasjon på dilemmaet mellom akutte kontantbehov på den ene siden og langsiktig næringsutvikling på den andre.

- Se til Latin-Amerika

Tandon kommer flere ganger tilbake til «det latinamerikanske eksempelet».

- Er det ikke mye lærdom å hente fra Sørøst-Asia? På 1950-tallet var Sør-Korea like fattig som Kenya, men nå har de gått forbi Portugal i BNP per innbygger.

- Det er ikke lenger rom for å gjøre det de asiatiske tigrene gjorde under den kalde krigen. Da trengte man et teppe rundt Kommunist-Kina, og lot landene rundt kopiere vestlig teknologi for å bygge industri. I dag er dette umulig på grunn av opphavsrettsbeskyttelser - Vestens siste skanse. Jeg har mer tro på å lære av det Latin-Amerika gjør i dag, under ledelse av Cuba og Venezuela. De utvikler en felles utviklingsbank, en egen valuta, sucre, kort sagt en regional økonomi på egne vilkår.