«Det nesten utenkelige er skjedd, den globale monopolkapitalisten Bill Gates og ledelsen i det norske Arbeiderpartiet har funnet sammen. Her blir norske skattepenger blandet sammen med Gates’ skattefrie formue til et felles formål».

Slik beskriver grunnlegger av utviklingsmagasinet Development Today og mangeårig bistandsjournalist Bjørn Amland omleggingen av Arbeiderpartiets bistandspolitikk i denne ukas utgave av Syn og Segn.

Stoltenberg-regimet

I år 2000 sørget Norges statsminister Jens Stoltenberg for å kanalisere en betydelig del av Norges bistandsbudsjett inn i et vaksinefond stiftet av Microsoft-gründer og mangemilliardær Gates. Ifølge Development Today kan det være snakk om så mye som én milliard dollar fram mot 2015.

For anledningen kom Gates og hans datter til Norge og ble tatt imot av Stoltenberg, som kunngjorde avgjørelsen foran en fullsatt opera.

Prosjektet forutsatte støtte fra en rekke andre amerikanske millionærer som hadde sviktet. Skryten fra Gates og PR-effekten nasjonalt og internasjonalt var stor. Amland mener hendelsesforløpet rundt Stoltenbergs og Gates’ vaksineallianse illustrerer en kraftig endring av prioriteringsorden i norsk bistandspolitikk.

Advance Market Commitment (AMC) er en mekanisme som brukes for å utvikle og distribuere nye vaksiner og medisiner til fattige land gjennom statlige subsidier til multinasjonale legemiddelfirmaer.

Etterlyser helsepersonell

«Alle disse initiativene er drevet fram av en liten gruppe embetsfolk i nært samarbeid med statsminister Stoltenberg. G8-landene, Gates-stiftelsen, Verdensbanken og legemiddelindustrien har presset fram hemmelighold (…)» skriver Amland.

Han forklarer til Klassekampen at medisiner og vaksiner alltid er nødvendig, men sier det blir feil når denne typer initiativer går på bekostning av støtte til helsesystemer i de fattige landene.

- Uten helsepersonell og infrastruktur kommer avanserte vaksiner til kort, forklarer han. Amland sier til Klassekampen at Stoltenberg-regjeringens bistandsomlegging har vært radikal.

«Han [Stoltenberg] har bevisst brukt u-hjelpen som et viktig politisk redskap i det utenrikspolitiske engasjementet sitt. En egen internasjonal avdeling ved Statsministerens kontor er bygd opp og har hatt et direkte grep over deler av u-hjelpsbudsjettet, noen ganger til sterk irritasjon for embetsverket i UD,» skriver han i Syn og Segn.

En konsekvens av omleggingen er at utviklingsministeren ikke lenger sitter med tømmene i norsk bistandspolitikk. Under Stoltenberg er en stor del av u-hjelpsbudsjettet overført til utenriksminister Jonas Gahr Støres budsjettportefølje. Faktisk sitter miljø- og utviklingsminister Erik Solheim bare på 60 prosent av pengesekken, sier Amland.

Etter at Solheims ansvarsområde for to år siden ble utvidet til også å gjelde miljøspørsmålet, ble Afghanistan og Midtøsten overført til utenriksminister Støre, og dermed fulgte bistandsbudsjettene for disse områdene med. I Bistandsaktuelt fra 8. oktober kritiserer en rekke bistandsorganisasjoner bistandsbudsjettet.

- I en verden som lider under en global økonomisk krise, matkrise og store humanitære katastrofer, er det pinlig at regjeringen i ett av verdens rikeste land vil bruke mer penger på tiltak i Norge enn på den samlede internasjonale nødhjelpen sier generalsekretær i Flyktninghjelpen Elisabeth Rasmusson til Bistandsnytt.

Klimahjelp som bistand

Med økte oljepriser og stadig større statsbudsjett de siste årene har den rødgrønne regjeringen strevd med å holde løftet om bistandsposten som én prosent av statsbudsjettet. Stoltenberg-regjeringen ser ut til å ha funnet løsningen i å inkludere stadig nye formål i bistandsbudsjettet.

I dag kvalifiseres pengestøtte til flyktningmottak i Norge som bistand.

Også penger som overføres til utviklingsland for å redusere verdens totale CO2-utslipp, regnes som bistand.

- Det ville vært mindre kontroversielt om det bare dreide seg om penger som går til tilpasning til klimaendring i u-land. Men her dreier det seg om penger til utslippsreduksjoner, noe u-land har bedt om at ikke skal regnes som u-hjelp foran klimakonferansen i København. Her har Norge forskuttert, forklarer Amland.

Han legger til at de borgerlige partiene, utenom Frp, går mot å regne slike overføringer som u-hjelp.

Amland kritiserer den norske regjeringen for å regne reine oppkjøp av selskaper i u-land som bistand. I artikkelen sin beskriver han et tilfelle der det statlige norske energiselskapet Statkraft fikk en milliard kroner fra bistandsbudsjettet til å kjøpe seg opp i utenlandske kraftverk. Mesteparten ble brukt til oppkjøp på Filippinene og i Peru.

Pengene ble tatt fra Norfund, et statlig utviklingsfond med oppgave å prioritere Afrika.

Ikke bistand

Amland understreker overfor Klassekampen at han er tilhenger av økte norske investeringer i u-land, men at slike reine oppkjøp ikke har noe med bistand å gjøre.

Både Amland og en rekke bistandsorganisasjoner og aktivister er kritiske til hvordan Afrika kommer stadig dårligere ut med omleggingen av norsk utviklingspolitikk. Som et illustrerende eksempel trekker Amland fram at bistandsbudsjettet for 2010 har mer penger til norske kommuner enn til afrikanske regjeringer.

Også den borgerlige regjeringen ledet av statsminister Kjell Magne Bondevik hadde noen «kreative» bistandsposter. Én av dem var finansiering av soldater til Bush-administrasjonens Irak-okkupasjon. Amland mener likevel borgerlige regjeringer har gjort en bedre jobb på bistandsfronten, og trekker fram Sverige og Danmark.

Han mener disse regjeringene, begge på borgerlig side, har vist en langt større vilje til å følge det han mener er konsensus på bistandsfronten, nemlig å konsentrere bistand til færre og fattigere land, hovedsakelig i Afrika.