«Vi har en død religion. Den stenger oss inne i to muligheter: Enten et rasjonelt, tørt liv som avler frustrering og dermed en forferdelig aggresjon. Eller et dumt svermeri rundt ingenting». Dette skrev Georg Johannesen i 1965.

Året etter ble jeg født på nordspissen av Andøya, omtrent der Golfstrømmen gir tapt for Nordishavets bølger. Jeg hørte knapt et gudsord før jeg begynte på videregående og traff Torbjørn. Han delte mine interesser for realfag, men i motsetning til andre jeg hadde møtt så innrømmet han å tro på Gud. Han sa: «På denne måten kan jeg dø i spennende forventning - og hvis Gud ikke fins vil jeg aldri få vite jeg tok feil.» Jeg forstod logikken, men syntes den var feig og fornuftsstridig.

Etter førstegangstjenesten reiste jeg i 1986 til Bergen for å studere data, før jeg tre år senere dro til Trondheim for å bli sivilingeniør. Studiene styrket min realfaglige rasjonalitet, og jeg kunne nå bli voldsomt provosert når oppegående mennesker ikke lot seg overbevise om at gudstro er en ynkelig håndtering av dødsbevissthet og en latterlig utdatert overtro, helt overflødig fysikkens fundamentale krefter som kan forklare alt.

Ved elektroavdelingen på Norges Tekniske Høgskole var elektromagnetismen naturlig nok den viktigste kraften. Jeg lærte at den forplanter seg som bølger, og at disse bølgene navngis etter sin avstand fra topp til topp, for eksempel er radiobølger meterlange, optiske bølger noen tusendels millimeter, og røntgenbølger enda hundre tusen ganger kortere. Alle elektromagnetiske bølger er usynlige, med unntak av de optiske, som evolusjonen har gitt oss en spesiell sans for, nemlig øyet. Å se lyset er å få et lite glimt av den elektromagnetiske kraften.

Mens havet bølger i væske, lydbølger i gass og jordskjelv i fast stoff, så forplantes elektromagnetiske bølger i et felt uten masse - et immaterielt felt. Dette strekker seg faktisk sammenhengende gjennom hele universet. James Clerk Maxwell (1831-1879) beskrev det elektromagnetiske feltet matematisk, blant annet hvordan svingende elektriske ladninger i enhver antenne former og blir formet av feltets kraftbølger. All materie, inklusive oss mennesker, bader i universets elektromagnetiske spenningsfelt. På elektroavdelingen gikk de mest nerdete medstudentene med T-skjorter med Maxwells ligninger, slik jeg kan tenke meg teologistudenter går med T-skjorter som sier Jesus lever. En viktig forskjell er at Jesus er beviss, det hørte jeg aldri om elektromagnetismen.

I 1992 var jeg tilbake i milde Bergen for å ta en doktorgrad. Statistikk og sannsynlighetsteori er en verdensanskuelse, og det nærmeste man kommer matematisk ateisme. Ifølge denne teorien er verden en stokastisk prosess, der hver hendelse skjer med tilfeldighet. Det eneste vi kan vite sikkert er med hvilken sannsynlighet hendelser vil skje. Første forelesning påstår alltid at sannsynligheten for kron og mynt er en halv. Man tenker seg ikke med David Hume (1711-1776), eller med filmen «The Matrix» (1999), at noe kan endre oddsen fra kast til kast. Nei, i sannsynlighetsteorien er oddsen fast i hvert kast om så livet står på spill.

Med kontor på Fysiologisk institutt tok jeg doktorgraden på et arbeid om statistiske feltmodeller av ultralyd i vev. I løpet av denne tiden fikk jeg et helt nytt syn på livets biologiske enhet. Cellen er som kjent en fettboble senket i vann. Vannet som fyller den er ferskere enn saltvannet rundt, fordi fettmembranen har porer som hele livet pumper salte atomer ut og ferskere atomer inn. Siden disse pumpene brenner mye av føden en organisme får i seg, så må de være viktige.

Det viser seg at atomene som pumpes ut og inn har forskjellige elektriske ladninger, de er ioner som gjør at vannet inni får motsatt ladning av vannet utenfor. Hver celle opprettholder på denne måten en elektrisk spenning mellom seg selv og omgivelsen. Livets enhet kan altså betraktes som en spenning i universets elektromagnetiske felt - i cellen realisert som levende vann. Likevel hadde elektromagnetismen i dette miljøet ingen spesiell status.

I 1996 flyttet jeg tilbake til Trondheim og fast stilling ved det som da ble døpt Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU. Som forsker skulle jeg prøve å virkeliggjøre datamaskinens største potensial, å skape motivert adaptiv teknologi, ved å simulere hvordan psykologiske fenomener oppstår i nevrale nettverk. Jeg måtte derfor studere psykologi og nevrofysiologi. Det var da jeg innså det unike i nervecellen.

I likhet med andre celletyper bruker nervecellen energi på å lade seg opp. Men i motsetning til andre celler kan den på et tusendels sekund reversere ionestrømmen og svinge seg elektrisk ned, før den svinger seg opp igjen klar for neste utladning. Slik skaper nervecellen elektriske pulser på 0,1 volt, opp til hundre i sekundet.

Aksjonspotensialer er karakteristisk for muskel- og nerveceller, og alle biologer vet at nervesystemets skiftende mønster av slike ionepulser driver musklenes handlinger. Men fra min tid på NTH visste jeg i tillegg at ladde atomers svingninger ifølge Maxwells sikre ligninger skaper bølger i universets elektromagnetiske felt. Nervecellen er praktisk talt en mikroskopisk antenne.

En menneskehjerne har flere hundre tusen millioner nerveceller. De ligger for det meste som lange rørformede fibre ved siden av hverandre og pulserer i delvis synkroni. Dette gjør at et stort nervesystem som vårt kan fokusere elektromagnetiske bølger med større kraft. Bølgelengden er flere hundre mil, og selv om det meste av bølgene er svake, så er hjernen like fullt en våt antenne. Det var for meg en besnærende innsikt at hjernemassens komplekse pulsmønstre henger sammen med rike bølgemønstre i universets elektromagnetiske felt.

Jeg vendte meg nå mot det fenomen psykologiprofessor Arne Vikan så treffende kaller bevissheten, fordi den er sikker og viss, den tviler ikke på at den er. Fra jeg våkner til jeg sovner, og i drømme, har jeg denne kontinuerlige subjektive opplevelse av å være i verden. Min bevisse erfaring er enhetlig og samlet, selv om dens relaterte nerveceller er utallige og spredt. Og slik hjernens pulsmønstre endrer seg er også mine mentale tilstander skiftende.

I lange samtaler med filosofen Kjetil Audsen lærte jeg de bevisshetsfilosofiske posisjonene, blant biologer forskjellige former for materialisme, altså at bevisshet egentlig er spesifikke ionefrekvenser og/eller lokaliserte kretsers funksjon. Problemet med slike posisjoner er at uansett hvor og hva man måler i hjernen, så erfares bevissheten på sin helt egne måte, som intet instrument kan fange. Egentlig beveger alle materialistiske posisjoner seg mot elliminativismen, at det mentale er en illusjon, for når munnen formulerer Cogito Ergo Sum skyldes det jo intet annet enn millioner ioners svinginger i hjernens spredte språkvev. Likevel er jeg med visshet én.

Bevissheten er ikke materiell i vanlig forstand, og heller ikke noe ikke-fysisk spøkelse. Gradvis demret det at min bevisshet ikke kan være noe annet enn et subjektivt aspekt ved hjernens elektromagnetiske bølgemønster, begge forut for handling, og begge kontinuerlig, samlet og skiftende. Bevissheten er et immaterielt feltfenomen.

Lenge strevde jeg med å formulere dette enkelt og greit. Og i fjor oppdaget jeg at en fysiker allerede har gjort det i bokform: «The Nature of Consciousness: A Hypothesis» (2000). Forfatteren Susan Pockett er tilknyttet Fysisk institutt ved Universitetet i Auckland, New Zealand. I boken beskriver hun blant annet egne og andres målinger av hjernens feltpotensial (EEG), som viser at forskjellige bevisse sanseopplevelser (lukt, hørsel, syn) og bevisshetstilstander (våkenhet, drøm, meditasjon) henger sammen med spesifikke feltbølger. For eksempel kan mediterende munker senke sin EEG ned mot én puls i sekundet, altså ned i hjertemuskelens gode elektromagnetiske puls. Pockett kommer også inn på hvordan det elektromagnetiske feltet virker tilbake på hjernens materie. Telepati er i teorien mulig, men usannsynlig. I kapittel etter kapittel imøtegår hun mulige innvendinger.

I siste kapittel utledes den logiske konsekvensen av bevisshetens elektromagnetiske feltteori. Denne konsekvensen kan tolkes åndelig, og publiseres seks år før biologen Richard Dawkins fremsetter sin ikke-fysiske antitese, «The God Delusion» (2006). Susan Pockett skriver:

«Hvis enkel bevisshet virkelig er identisk med visse lokaliserte bølgemønstre i det elektromagnetiske feltet, da inkluderer det elektromagnetiske feltet i sin helhet (som så vidt vi vet gjennomsyrer hele universet) all den bevisshet som for tiden eksisterer i universet. Det elektromagnetiske feltet som helhet kan tenkes på som en svær bevisshet. […]

Om denne universelle bevissheten har et eget selv, og om Det har kapasitet til å initiere egne aksjoner, skal vi ikke fordype oss i nå. Poenget er at hvis tesen presentert i denne boken er sann, så er universet som helhet beviss. Og denne universelle bevissheten kan tenkes på som kontinuerlig å erfare, fra øyeblikk til øyeblikk, hver sansning og oppfatning, hver tanke, hver følelse som blir skapt i hver bevisse skapning i universet. Hvis ikke dette er en beskrivelse av hvordan mennesker gjennom tidene har forestilt seg Gud, da må det komme ganske nært.»

Altså: hvis mine nervecellers samlede feltbølger erfares som min ene bevisshet, da må samtlige (hjerners) feltbølger erfares som universets ene bevisshet.

Dette utgjør verken noe logisk gyldig gudsbevis eller noen falsifiserbar vitenskapelig hypotese, siden bevisshet per se ikke kan måles empirisk. Men jeg mener det er rimelig å hevde, om man forstår Pockett rett, at tesen gir en ny og fornuftsmessig åpning for, eller sannsynliggjøring av, at det i universet eksisterer én allvitende kraft, som også er knyttet til livets enhet.

Den presenterte tesen skal ikke tas til inntekt for kreasjonisme av noe slag. Tvert om, denne naturfaglige tesen hører mer naturlig hjemme med big bang, evolusjonsteori og mirakuløse selvorganiseringer i ursuppa. Tesen støtter intet spesifikt sett av moralnormer eller levemåter. Tesen går (kun) til eksistensen av en universell bevisshet, sentral i alle religioner. Dens eneste antitese er ateismen.

Religion er det ytre uttrykk for en affektfamilie med mange navn: harmoni, åndelighet, ro, sjel, spiritualitet, godhet. I likhet med våre andre affekter har den sin medfødte base i hjernes dypere strukturer, med egne elektromagnetiske feltbølger når aktivert. For en majoritet av menneskeheten er religiøse følelser godt kjent.

Helt siden Freud har det også vært kjent at aktiverende affekter kan hemmes av (tidlig) lærte forsvar, lokalisert i hjernens plastiske overflate, for eksempel intellektualisering og rasjonalisering. I fordreid form kan en kjent vitenskapelig metode for simplifisering av virkelighetsbeskrivelser også fungere som et effektivt forsvar mot eget sjelsliv: åndelig selvskading med Ockhams barberblad.

Når så slike rasjonelle illusjoner om en totalt overskuelig virkelighet blir truet, mobiliseres en sterk motstand, lett gjenkjennelig ved et uforholdsmessig aggressivt uttrykk. Tryggere ateister, derimot, kjennes ved en aksepterende eller mer likegyldig holdning til andres tro.