Brit Bildøen den milde

IKKE BIOGRAFISK: ? Det kanskje eneste Johanne og jeg har felles, er at vi begge har syklet hjem på uopplyste veier i distriktet, sier Brit Bildøen om karakteren i sin nye roman «Mitt milde vesen».

Det er fint lite selvbiografisk i «Mitt milde vesen», sier Aukra-fødte Brit Bildøen. Men et par ting vedkjenner hun seg, og det ene er tittelen. At det milde vesenet i den er Bildøens eget. Det vil si: det er alle andres beskrivelse av vesenet hennes. Du med ditt milde vesen, sier de andre. Så ofte at hun til slutt tenkte: hmm, det er kanskje en romantittel? Kanskje en roman?

Det andre selvbiografiske går på lys og mørke og sykkelturer i grisgrendte strøk, men det skal vi komme tilbake til, først skal Brit Bildøen få si noe litt generelt om den nye romanen, og hvordan den føyer seg inn etter de to foregående («Landfastlykke» og «Alt som er»).

Smått og stort

– «Mitt milde vesen» er en fjordroman, sier Brit Bildøen. – Slik «Landfastlykke» var en øyroman og «Alt som er» en byroman, er den en fjordroman. Og hva skal det bety? Mest at stedet har blitt veldig viktig for meg som forfatter, i det jeg skriver. Enten om det er hjemstedet mitt, som i «Landfastlykke», bostedet mitt som i «Alt som er», eller denne gang: en tvers gjennom typisk, men oppdiktet, vestlandskommune, langs kysten et sted.

– Hvorfor oppdiktet?

– Jeg ville skildre småstedet på et annet vis enn det som har vært vanlig i litteraturen og filmen siste tida: enten alt for romantisk eller motsatt skitten-realistisk. Fordi: jeg opplever ikke småstedene og kommunelivet på det viset. Jeg ser ikke den store forskjellen mellom menneskene der og menneskene i byene. Derfor var det viktig ikke å konkretisere stedet.

Et småsted på Vestlandet som alle småsteder på Vestlandet, altså. Med hav og fjell og fabrikk og så videre. Og en kjernefamilie som alle kjernefamilier, får vi tro. «Mitt milde vesen» er det vi kan kalle en foreldrefortelling, datteren Johanne som først og fremst prøver å forstå mora Åsta, men også faren Johannes (som forsvant), og hva er det med foreldrefortellinga, spør journalisten, hvorfor fortelles den til stadighet?

– Fordi det er grunnfortellingen i livene våre. Kanskje den første måten vi forstår oss selv på. Men ikke dermed sagt den eneste. «Mitt milde vesen» er like mye en roman om to ekteskap som en familie, og viser, gjennom Johanne, at familien ikke er den eneste måten å virkelighetsorientere seg på.

Lys/ mørke

Noe som går igjen i «Mitt milde vesen», er bruken av lys og mørke i både konkret og det vi kan kalle metaforisk forstand. Bildøen har ikke valgt å være subtil i denne bruken, heller åpenbar. Lys og mørke gjennomsyrer nesten alt. Hvorfor gjøre det så åpenbart?

– Heh, jeg har alltid vært tydelig i metaforbruken min, smiler Bildøen. – Det har jeg da også fått litt pepper for opp gjennom. Om lyset og mørket i «Mitt milde vesen» vil jeg si at det nesten er for en liten poetikk å regne. Her har jeg latt meg inspirere veldig av Tor Ulvens gjennommørke roman «Avløsning» (1993). Jeg ser sånn på det: grunnstemningen i litteraturen skal være mørk, lerretet skal være mørkt, og så er det min jobb som forfatter å finne lys i mørket. Kaste lys over personene og historien min.

Som stjerner på en nattehimmel, kunne journalisten skrevet, men la oss håpe han styrer seg, og heller minner Bildøen på det andre selvbiografiske i «Mitt milde vesen», det med lys og mørke, det hun svarte da han spurte henne om hun, som romanens Johanne, også er mørkredd.

Hun sa: – Det kanskje eneste Johanne og jeg har felles, er at vi begge har syklet hjem på uopplyste veier i distriktet. Vi har begge syklet hjem i mørket. Og da var jeg nok redd. Ja. Jeg var veldig mørkredd som barn.

Og hun sa:– Jeg er ikke mørkredd nå. Men blir det veldig mørkt, får jeg gjerne den følelsen at alt kan skje.

Det ble litt latter av den noen sekunder senere.

Medlidenhet

Så snakker vi fortellingen som nesten avhengighetsskapende. Om fortellingen som forfatterens beste venn. En venn som tåler og tillater alt. Og ikke minst: en venn som har ingen andre venner. Ingen rivaler her. Og vi snakker om trøsten som ligger i fortellingen. Høre at andre har det som oss.

– Jeg føler en voldsom medlidenhet for mine egne personer, og jeg tror medlidenhet kanskje er romanens viktigste kraft eller side eller trekk. Medlidenhet og empati. Viljen til å se verden gjennom andre menneskers øyne.

– Tror du virkelig vi kan lære noe av det? Andres eksempler?

– Ja, det tror jeg.

Liten tenkepause.

– Men hvem vet? Jeg innbiller meg i alle fall at jeg blir klokere av å lese romaner og forholde meg åpent til andre mennesker. Men om det skulle være en gigantisk illusjon at vi kan lære av andres feil, så er det om ikke annet en stor trøst i at andre har vært like dumme som oss.

Slutt nå

Så snakker vi om det vi kan kalle samtidshistorie og litterær sammenheng, for ingen skriver i et vakuum og alle er orientert i en eller annen retning. Hvor står Brit Bildøen?

– Hvor jeg står? Det synes jeg det er litt skummelt å snakke om. Og egentlig er det vel andres oppgave å snakke om sånt?

– Kanskje . Men det er interessant å høre hva du tenker på innsida, så og si, av forfatterskapet ditt.

– Jaja, jeg ser jo at mange andre holder på med mer eller mindre det samme, og jeg kunne trukket fram et par kvinnelige kolleger som jeg føler meg særlig i slekt med: Cecilie Enger og Linn Ullmann. Uten at jeg kan si nøyaktig hva det er, noe med tematikk kanskje, og fortellerstil, men det er altså litt ugripelig.

Før vi returnerer til det med det milde og Bildøens eventuelle milde vesen, for det er litt irriterende, vedgår hun, å stadig få høre at hun er så mild.

– Sier du det til en mann, er det nesten snakk om en kastrering, ikke sant? Jeg vil ikke være den milde. Fra nå av skal jeg være uforutsigbar og umulig!

Så ler vi.

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg