Tracy Chapman synger om det, Beverly Donofrio skriver om det, og de aller fleste av oss gjør det. Vi kjører bil. Enten vi sitter bak rattet, eller sitter på. Enten det er en romantisk kjøretur med bankende hjerter og håpefulle sinn, eller køkjøring fra jobb til barnehage og hjem og i seng. Vi kjører, er på vei fra et sted til et annet, i bevegelse. Å kjøre kan gi befriende frihet, å kjøre kan være like irriterende som et utilgjengelig myggstikk. Noen blir født i bil, mange dør i bil. Bilen er en del av livet, menneskets mest benyttede fremkomstmiddel, men den er fortsatt mannens domene. Kvinner kjører også bil i de fleste deler av verden, men bilen er udiskutabelt en maskulin rekvisitt. Mannen råner, biljakter, pusher speedometeret, griper kjærlig girstanga, fallossymbolet. Kvinnen kan sitte i passasjersetet, ligge halvnaken lett henslengt over et nypolert panser, friste menn til å kjøpe biler. «Oh, deilige hingst av en middelaldrende vomfeit mann, hvis du kjøper denne bilen skal du ikke se bort i fra at du får med ei barbiedukke som meg på en kjøretur», eller noe i den duren. Vi har ingen kvinnelig Petter Solberg, og folk ville måpt herfra til evigheten hvis ei dame sa til VG at Subaruen var hakket viktigere enn familien. Selvsagt finnes det flust av kombinasjoner av kvinner, menn og biler, men klisjeene er ikke tatt ut av lufta. Bilen hører mannen til. Fortvil ikke kjære kvinns, ingen regler unnslipper unntaket. Om vi ikke har tatt veien tilbake i praksis, så har det skjedd mye i teorien. Feminismen setter damene bak rattet. I tankenes verden entrer hun førersetet, vrenger kjærra ut på sin egen vei og gir gass. Masse gass. Likevel er det sånn at alle veibaner, kanskje spesielt de teoretiske, har statlige påbud. For madamen i førersetet reguleres bilturen av skilt og kjøreforhold. Vanskelig å orientere seg? Hopp inn, her kommer noen trafikkregler for kvinner som kjører på mannlig territorium, nemlig kongeriket Norge. Kvinner som forsøker å manøvrere i et patriarkat. Når vi snakker om veier må det aller først understrekes at likestilling ikke er en lineær prosess hvor vi beveger oss på en vei mot et mål, det likestilte landet. Denne metaforen har blant annet makt- og demokratiutredningen kritisert for å være en fiksjon. Vi kjører ikke på en brei vei mot likestillingens oase som flyter av sekstimersdager og likeverd. Nei, veien i tankenes verden må anses mer som selve livet, mens likestillinga for mange er oljen i motoren. Vi suser av gårde, men vuups – hva er nå dette? Fartshumper og enveiskjøring? Ustanselig må det bremses ned for høye humper midt i motorveien. For dårlig lønn, for lite makt, for mye omsorgsansvar. Hump, hump, hump. Istedenfor å brenne gummi på livets landevei, ligger vi i tretti i åttisonen. Kvinner skal helst kjøre i anvist retning, kvinner som konjunkturbuffere.Samtidig har vi en del hjelpemidler som skal få fart på sakene. Trimmer motoren med likestillingsloven og girer til tredje. «Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling» (§ 1). Hu hei hvor det går! Vind i håret, sus i serken. Men, foten på bremsen, hva er det denne gangen? Det kommer en bil inn fra høyre, det står «indre forhold i trossamfunn» på sidedøra. Og da må hun sannelig bare stanse, for likestillinga har vikeplikt. Så kommer høytlønna arbeid kjørende og hu har vikeplikt igjen. Retten til likelønn, i retten til rettferdig deling av husarbeid, omsorg for barn. Vik, vik, vik. På livsveiene i patriarkatet Norge, har kvinners rett til likestilling vikeplikt et bankandes kjør. Og med dårligere lønn blir det dårligere biler. Kvinner møter noen kjønnsbaserte fartshindre.Videre må en uansett, livet lever liksom. Men hei, der kommer en veibom! Likestillingsbarometeret for 2004 viser at eliten her til lands er dominert av menn. Menn med makt. Og å reprodusere eksisterende maktstrukturer er elitens hjertesak, det kan umulig være kontroversielt å hevde. Å opprettholde patriarkatet vil si å beholde de feteste bilene, beholde sine egne filer. For det er sånn de norske veiene ser ut i dag. Elite er lik menn, gutta får kjøre fortest. Hva hjelper det om du har nok til å betale bompengene, hvis du loffer rundt i en rusten Lada som ikke gjør noe godt for det kjørende mennesket (Lada-eiere får ha meg unnskyldt, noen må alltid ofres for den gode sak).Selvsagt er det mange kreative kvinner som ikke lar seg stanse av noen hindringer på veien. Vi har kvinnegrupper, offentlig debatt, engasjement, vilje til endring, initiativ. Vi har veiarbeidere. Som jevner ut fartshumper, river ned røde trekanter, skaffer oblater til bommene, sørger for flyt i trafikken. Like kjøreforhold. For jeg mener ikke at vi skal ha våre egne filer, forholdene tilrettelagt spesielt for en litt bakstreversk gruppe; damene. Jeg vil bare kjøre min egen bil på min egen vei i min egen fart. En fet bil med blanke felger som går fra null til hundre på fem sek. Okei?En fattigkvinnes trøst er at livets vei både i teori og praksis ender i døden, og også på avkjøringa til det hinsidige har mannen forkjørsrett. Statistisk sett dør menn før kvinner. Og den siste skjorta skal jo være uten lommer, det må kunne tolkes dit hen at i døden er alle like. Og for de som ikke er nøyd med å vente til de entrer landet på den andre sia – vi har alltids rundkjøringer og der er det vikeplikt fra venstre! De fem feministene Jørgen Lorentzen, Grethe Nestor, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing skriver i Klassekampen på mandager.@sitat:«Folk ville måpt herfra til evigheten hvis ei dame sa til VG at Subaruen var hakket viktigere enn familien»@
Tracy Chapman synger om det, Beverly Donofrio skriver om det, og de aller fleste av oss gjør det. Vi kjører bil. Enten vi sitter bak rattet, eller sitter på. Enten det er en romantisk kjøretur med bankende hjerter og håpefulle sinn, eller køkjøring fra jobb til barnehage og hjem og i seng. Vi kjører, er på vei fra et sted til et annet, i bevegelse. Å kjøre kan gi befriende frihet, å kjøre kan være like irriterende som et utilgjengelig myggstikk. Noen blir født i bil, mange dør i bil. Bilen er en del av livet, menneskets mest benyttede fremkomstmiddel, men den er fortsatt mannens domene. Kvinner kjører også bil i de fleste deler av verden, men bilen er udiskutabelt en maskulin rekvisitt. Mannen råner, biljakter, pusher speedometeret, griper kjærlig girstanga, fallossymbolet. Kvinnen kan sitte i passasjersetet, ligge halvnaken lett henslengt over et nypolert panser, friste menn til å kjøpe biler. «Oh, deilige hingst av en middelaldrende vomfeit mann, hvis du kjøper denne bilen skal du ikke se bort i fra at du får med ei barbiedukke som meg på en kjøretur», eller noe i den duren. Vi har ingen kvinnelig Petter Solberg, og folk ville måpt herfra til evigheten hvis ei dame sa til VG at Subaruen var hakket viktigere enn familien. Selvsagt finnes det flust av kombinasjoner av kvinner, menn og biler, men klisjeene er ikke tatt ut av lufta. Bilen hører mannen til. Fortvil ikke kjære kvinns, ingen regler unnslipper unntaket. Om vi ikke har tatt veien tilbake i praksis, så har det skjedd mye i teorien. Feminismen setter damene bak rattet. I tankenes verden entrer hun førersetet, vrenger kjærra ut på sin egen vei og gir gass. Masse gass. Likevel er det sånn at alle veibaner, kanskje spesielt de teoretiske, har statlige påbud. For madamen i førersetet reguleres bilturen av skilt og kjøreforhold. Vanskelig å orientere seg? Hopp inn, her kommer noen trafikkregler for kvinner som kjører på mannlig territorium, nemlig kongeriket Norge. Kvinner som forsøker å manøvrere i et patriarkat. Når vi snakker om veier må det aller først understrekes at likestilling ikke er en lineær prosess hvor vi beveger oss på en vei mot et mål, det likestilte landet. Denne metaforen har blant annet makt- og demokratiutredningen kritisert for å være en fiksjon. Vi kjører ikke på en brei vei mot likestillingens oase som flyter av sekstimersdager og likeverd. Nei, veien i tankenes verden må anses mer som selve livet, mens likestillinga for mange er oljen i motoren. Vi suser av gårde, men vuups – hva er nå dette? Fartshumper og enveiskjøring? Ustanselig må det bremses ned for høye humper midt i motorveien. For dårlig lønn, for lite makt, for mye omsorgsansvar. Hump, hump, hump. Istedenfor å brenne gummi på livets landevei, ligger vi i tretti i åttisonen. Kvinner skal helst kjøre i anvist retning, kvinner som konjunkturbuffere.Samtidig har vi en del hjelpemidler som skal få fart på sakene. Trimmer motoren med likestillingsloven og girer til tredje. «Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling» (§ 1). Hu hei hvor det går! Vind i håret, sus i serken. Men, foten på bremsen, hva er det denne gangen? Det kommer en bil inn fra høyre, det står «indre forhold i trossamfunn» på sidedøra. Og da må hun sannelig bare stanse, for likestillinga har vikeplikt. Så kommer høytlønna arbeid kjørende og hu har vikeplikt igjen. Retten til likelønn, i retten til rettferdig deling av husarbeid, omsorg for barn. Vik, vik, vik. På livsveiene i patriarkatet Norge, har kvinners rett til likestilling vikeplikt et bankandes kjør. Og med dårligere lønn blir det dårligere biler. Kvinner møter noen kjønnsbaserte fartshindre.Videre må en uansett, livet lever liksom. Men hei, der kommer en veibom! Likestillingsbarometeret for 2004 viser at eliten her til lands er dominert av menn. Menn med makt. Og å reprodusere eksisterende maktstrukturer er elitens hjertesak, det kan umulig være kontroversielt å hevde. Å opprettholde patriarkatet vil si å beholde de feteste bilene, beholde sine egne filer. For det er sånn de norske veiene ser ut i dag. Elite er lik menn, gutta får kjøre fortest. Hva hjelper det om du har nok til å betale bompengene, hvis du loffer rundt i en rusten Lada som ikke gjør noe godt for det kjørende mennesket (Lada-eiere får ha meg unnskyldt, noen må alltid ofres for den gode sak).Selvsagt er det mange kreative kvinner som ikke lar seg stanse av noen hindringer på veien. Vi har kvinnegrupper, offentlig debatt, engasjement, vilje til endring, initiativ. Vi har veiarbeidere. Som jevner ut fartshumper, river ned røde trekanter, skaffer oblater til bommene, sørger for flyt i trafikken. Like kjøreforhold. For jeg mener ikke at vi skal ha våre egne filer, forholdene tilrettelagt spesielt for en litt bakstreversk gruppe; damene. Jeg vil bare kjøre min egen bil på min egen vei i min egen fart. En fet bil med blanke felger som går fra null til hundre på fem sek. Okei?En fattigkvinnes trøst er at livets vei både i teori og praksis ender i døden, og også på avkjøringa til det hinsidige har mannen forkjørsrett. Statistisk sett dør menn før kvinner. Og den siste skjorta skal jo være uten lommer, det må kunne tolkes dit hen at i døden er alle like. Og for de som ikke er nøyd med å vente til de entrer landet på den andre sia – vi har alltids rundkjøringer og der er det vikeplikt fra venstre!
De fem feministene Jørgen Lorentzen, Grethe Nestor, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing skriver i Klassekampen på mandager.@sitat:«Folk ville måpt herfra til evigheten hvis ei dame sa til VG at Subaruen var hakket viktigere enn familien»@
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.