Jon Blund er for de fleste nordmenn en uskyldig figur som ble introdusert for tv-seerne gjennom Barne-TVs julekalender «Jul i skomakergata» (1979). I kveld viser NRK1 Jannicke Systad Jacobsens dokumentarfilm «Jon Blund – en sosialistisk supermann», og ifølge Systad Jacobsen var Jon Blund, eller Sandmann som han heter på tysk, et propagandaverktøy i hendene på regimet i DDR. Den norske kjenningsmelodien («Hvem er denne karen med sekk og lue på?») kan dermed vise seg å være et mer betimelig spørsmål enn først antatt.

– Jon Blund var først et indoktrineringsverktøy for øst-tyske barn, men etter hvert som det gikk dårligere med regimet, og behovet for å pynte på sannheten økte, kan man sammenligne pulveret han kastet i øynene på barna med å strø løgner. På sent 1970-tall og på 1980-tallet, da optimismen stagnerte og regimet holdt på sitt, føler jeg at Jon Blund ikke hadde rent mel i posen, sier regissør Systad Jacobsen.

Kappløp

Jannicke Systad Jacobsen fikk ideen om å lage film om Jon Blund da hun oppdaget ham på forsiden av en bok i Berlin, og deretter fant ut at tysk fjernsyn fortsatt produserer nye episoder om mannen som får barna til å sove.

– Jon Blund begynte som et kappløp mellom vest-tysk og øst-tysk fjernsyn. I 1959 fikk DDRs tv-kanal DFF vite om vestlige planer om å la en animert Sandmann introdusere barne-tv, og siden denne vest-tyske kanalen kunne sees i det østlige Berlin, ønsket DFF å komme Vesten i forkjøpet med sin egen eventyrkarakter beregnet på barn. I DDR fikk de laget denne figuren veldig raskt, og den vestlige Sandmann ble snart utkonkurrert, forteller Systad Jacobsen.

– Hvorfor trengte øst-tysk tv en slik figur?

– Regimet i DDR skjønte at en slik serie hadde et sterkt påvirkningspotensial på barn. Det var noe som het «stor politisk virkning gjennom følelser». DDR-systemets ideologi gjennomsyret det meste i samfunnet, og Jon Blund skulle virke oppbyggende på den sosialistiske moralen. Barnas ungpionér-opplegg fulgte dem gjennom hele barndommen. Hvis man ikke var en del av dette systemet kunne man lett bli beskyldt for å være imot hele landet sitt, sier Systad Jacobsen til Klassekampen.

Propagandasystem

Barna i DDR var en del av ungpionér-systemet, der barn fra tidlig alder ble organisert og utførte samfunnsnyttige oppgaver, som å samle flasker. Dette var en uniformert fritidsaktivitet ved siden av skolen, og bidro også til å indoktrinere en bestemt oppfatning av og holdning til samfunnet.

– Hva slags type sosialistisk indoktrinering representerte Jon Blund?

– Han var en eventyrfigur som tok steget ut i den virkelige verden. Filmene i seg selv hadde en oppdragende funksjon ved at sosialistiske verdier ble formidlet på ulike måter, for eksempel med bruk av øst-tyske produkter som Trabant, Wartburg og MZ, reiser til andre østeuropeiske land, deltakelse i romfart på sovjetisk side, realisering av Honeckers store boligprosjekt i betong, samvær med ungpionérene, sport – og at programmet formidlet en sterk bevissthet og stolthet rundt sosialismen i DDR. Det var naturligvis bare solskinnshistoriene som ble vist, muren og Stasi var ikke-temaer hos Jon Blund.

– Noen moral?

– Om det var moral, var den helt universell, som at man skal være snille mot hverandre, ikke kaste snøballer på andre eller slåss. Det var vel ikke så pedagogisk eller lærerikt. Mer dannende, kan man si. Jon Blund oppmuntret barna til å være gode og lydige borgere av DDR, mener Systad Jacobsen.

– Dessuten ble serien en viktig del av barns ritualer, da det var det siste barna fikk se før de måtte legge seg. Den ble vist 18.55 hver dag, og pulveret Jon Blund kaster i øynene på barna i serien hjalp faktisk foreldre med å få barna til å sove også i virkeligheten, sier filmskaperen med et smil.

Uskyldig

– Var NRK bevisste på seriens intensjoner da Jon Blund ble vist på «Jul i skomakergata»?

– Nå var det nok mange NRK-ansatte som synes Øst-Europa var interessant, og det ble også vist tsjekkiske og polske serier på barne-tv. Noen av de som arbeidet direkte med programmet har sagt til meg at de ikke visste at dette var sosialistisk propaganda. Men jeg synes absolutt ikke at noen i NRK har gjort noen blunder her. Det er ingen som kommer til å miste jobben på grunn av dette, ler regissøren.

– Det hele virket jo ganske uskyldig?

– Det som ble vist på NRK var snilt og uskyldig. Det eneste symbolet var vel at Jon Blund landet på Den Røde Plass. Men på NRK ble det kun vist 24 episoder, og det er laget over fire hundre. Noen ganger er det litt skummelt å se hvor mye seriens skapere har lagt i en barnefigur. Men hele karakteren er jo snill, og hvis han er litt tvetydig er det fordi han måtte være en del av systemet for i det hele tatt å eksistere, sier Systad Jacobsen.

Ostalgi

Regissøren forteller at de nye filmene om Jon Blund har blitt mer eller mindre meningsløse, og at karakteren selv har blitt gjort mindre og mer barnlig, som en liten gutt.

Hvorfor overlevde så Jon Blund murens fall? Er det kun såkalt ostalgi, denne kulturelle lengselen tilbake til DDR-tiden, som ble så godt presentert i Wolfgang Beckers film «Good bye, Lenin!» (2003)?

Systad Jacobsen forklarer:

– Vi må huske at innbyggerne i DDR var et folk som mistet all sin identitet over natta. Det var jo ikke snakk om å ta litt fra Vest og litt fra Øst, her måtte alt legges om. Hvis Jon Blund forsvant, ville det blitt for mye for mange. DFF ble også nedlagt. Barn sendte tegninger og ungdom brev til tv-kanalene med bønn om å fortsette serien. Det ble til og med arrangert demonstrasjonstog. Det var rett og slett et folkekrav om at Jon Blund ikke måtte forsvinne, også fra en del vest-tyskere i Berlin.