Det er selvsagt et samspill av en rekke ulike faktorer som skal til for å forme og utvikle en så egenartet og sterk personlighet som Johannes Rian. Mange av disse er intimt knyttet til personlige opplevelser og inntrykk, slik at de for alltid forblir skjult. Andre lar seg lettere påvise. Bonden som ble maler

Johannes Rian ble født på gården Skistad i Namdalen i 1891. Han gikk på Mære landbruksskole, og i 1917 overtok han odelsgården som han drev på en mønstergyldig måte fram til 1927. Som bonde utmerket han seg tidlig gjennom å ha et helhetlig perspektiv på alt han foretok seg. I dette ligger også at tradisjonsstoff som var knyttet til drift og opplevelser i både inn- og utmark var en viktig del av tilværelsen. Natur og landskap ga ikke bare et økonomisk utkomme. Det var like mye en kilde til undring over tilværelsen, til drøm og fantasi. Som barn viste Johannes Rian tidlig en helt uvanlig interesse for musikk. En skadet finger satte imidlertid en stopper for å utvikle denne interessen ytterligere. Likevel var han hele livet en ivrig fiolinspiller. Selv om hans interesse for musikk tidlig var dominerende, var han også opptatt av å tegne og male, en interesse han dyrket lidenskapelig samtidig som han drev gården. Men i 1927 bryter han opp som bonde og reiser til Oslo. Her tilbringer han mye tid i Nasjonalgalleriet hvor i særlig grad bildene til Ludvig Karsten blir nøye studert. Noen dager senere møter han opp på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Fra innerlomma trekker han fram en rull med tegninger, og han får umiddelbart plass i tredje klasse. Året etter er han å finne som elev av Jean Heiberg og Axel Revold på Statens Kunstakademi. Forbilder Johannes Rian var tidlig opptatt av de kunstfaglige forbildene, både det tradisjonen kunne by på, og de problemer samtidige malere var opptatt av. Mens han ennå drev som bonde i Namdalen tok han ofte turen til Trondheim for å se og oppleve kunst. Samtidig fikk han også noe undervisning av maleren Gustav Undersaker. Det har til det kjedsommelige blitt fastslått at Johannes Rian var umåtelig opptatt av Matisse og hans fargelære. Men hans utrettelige utforsking av å skape rom og atmosfære i bildet, og hans interesse for bildets rent dynamiske muligheter, viser også at han var godt kjent med arbeidene til Braque og Picasso. Likeså studerte han nøye Cézannes utsagn om at alle former i naturen er bygget over kulen, kjeglen og sylinderen. Fra sine første år som maler var Rian levende opptatt av nettopp disse form- og fargeutfordringene. Med sin intense trang til å trenge til bunns i tingene, forsto han tidlig at for å kunne skape et levende kunstverk, måtte man kjenne alt dette fra grunnen av. Men han var ingen nyhetsjeger. For ham var kunsten noe sammenhengende og organisk ? noe som kom innenfra. Og når han studerte Cézanne, Picasso og Matisse, var det som den kritiske og gjennomreflekterte bruker som søkte fotfeste for eget arbeid. Mye kan tyde på at Rian opplevde utstillingen Klar Form i Kunstnernes Hus i 1952 som en bekreftelse på gyldigheten av sitt eget kunstnerskap. Utstillingen presenterte 20 av de mest fremtredende malerne fra Gallerie Denise René i Paris. Her gjorde blant andre ungareren Serge Poliakoff et sterkt inntrykk på ham. Noe senere viste Rian interesse for den japanske maleren Kumi Sugai som på denne tiden fikk oppmerksomhet i Skandinavia. Lek med lys og farge For å kunne komme hans bilder nærmere og utdype vår følelse for dem, må vi forsøke å følge sporene ? den veien og de stiene han vandret på for å nå sine kunstneriske mål. Umiddelbart kan de første bildene oppfattes som om motivet og figurasjonen spiller en vesentlig rolle. Men ved nøyere studium ser vi at allerede tidlig blir motivet og figurasjonen for Rian som det for eksempel også var for Picasso ? bare et utgangspunkt for å arbeide med de elementer som er kjent innenfor maleriet. Det er eksempelvis planer og masser, størrelser og avstander, romvirkning, rette og krumme linjer og fargespill. ? Alt dette innenfor en nøye bestemt firkant. Selv de aller tidligste bildene av Rian viser at han ofte ikke ser tingene under en bestemt synsvinkel. Han søker derimot å fortolke dem, gi dem en ny og ukjent dimensjon, verdi og betydning. Slik utforsker han de ulike billedelementenes formale muligheter i rommet. Det statiske avløses mer og mer av det dynamiske. Å skape en labil balanse i komposisjonene var åpenbart et mål. Han arbeider planmessig med å få elementene til å leve sitt eget liv.Beregningene og oppbyggingen av en komposisjon fremstår øyensynlig som en lek for Rian, som vi som betraktere til et visst punkt kan følge. Derimot blir hans behandling og utnyttelse av de koloristiske mulighetene mer og mer fremmed og imponerende. Fargebruken er alltid behersket og oftest dominert av variasjoner av tilnærmet monokrome flater. Slik tilsynelatende leker han med lys- og fargeverdier og avstemmer alt i forhold til helheten. Han liksom tryller med fargen slik at den blir musikalsk og full av merkelig, vibrerende liv. Slik blir maleriet for Johannes Rian en mystisk skrift, eller en stum stemme ? som taler gjennom å være tyst. Men det er ikke en menneskelig stemme. Det er mer en stemme som kommer fra et sted langt borte utenfor livet.Det er lett å fastslå at ingen annen norsk maler i samtiden har vært så langt inne i dette fargemysteriet som Johannes Rian.Slik beveger Rians maleri seg i spenningsfeltet mellom en figurativ form og abstrakte kvaliteter, slik disse kommer til utrykk uavhengig av det forestillende i kunstverket. Det dreier seg om forholdet mellom det rasjonelle, det som lar seg intellektuelt beregne, og det irrasjonelle, det som ikke lar seg underkaste og bestemme av formale beregninger.Fra de tidligste arbeidene kan det hevdes at det litterære innholdet betyr intet. Figurene betyr ingen ting utover det å være form og farge i rommet. Motivene forenkles til enkle, samlede plan, og abstraheres gradvis ved å reduseres mer og mer henimot de geometriske grunnformene. Sluttresultatet fremstår som et gjennomført nonfigurativt bilde.Betrakter vi Rians livsverk under ett, preges dette av en iøynefallende indre sammenheng. Utviklingen fra et figurativt formspråk til nonfigurasjon er ikke noe radikalt brudd, men en konsekvens av de problemstillinger Rian utprøvde i sine tidligere arbeider. Det betyr ikke at Rians bilder er ensartet. Vi kan skille mellom perioder med hver sine særtrekk. Enkelte ganger konsentrerer maleren seg om formale problemstillinger som går på bildets komposisjon, men oftest er det et koloristisk tema som er gjenstand for undersøkelse. Taus tiltale Jo mer avstand i tid vi får til Rians kunstnerskap, jo klarere fremstår han som en fremmed fugl i det norske kunstlandskapet. Tidvis kunne han som person gi uttrykk for en eksistensiell ensomhet, en sårbarhet og et tanke- og følelsesliv som hørte til på en annen klode. Han omgikkes få, og av samtidige malere var det nok ingen som kom ham nærmere enn Jens Johannessen. Begge var de like opptatt av dette mystiske samspill mellom form og farge, og begge var de på innsiden av den stille samtalen og den tause tiltalen som bare god billedkunst kan formidle.Et bilde av Johannes Rian er en slik taus tiltale om de største spørsmål og om de evige verdier. Selv om det er uråd å vite akkurat hva bildene sier, så uttrykker de seg hele tiden, akkurat så klart og tydelig en kan si det som ikke kan sies. Bildene meddeler noe som er så viktig at det er uråd å si nøyaktig hva de meddeler, og dermed greier de å formidle i alle fall en følelse av det viktigste, av det som ikke kan sies på noe annet vis.

Det er selvsagt et samspill av en rekke ulike faktorer som skal til for å forme og utvikle en så egenartet og sterk personlighet som Johannes Rian. Mange av disse er intimt knyttet til personlige opplevelser og inntrykk, slik at de for alltid forblir skjult. Andre lar seg lettere påvise. Bonden som ble maler Johannes Rian ble født på gården Skistad i Namdalen i 1891. Han gikk på Mære landbruksskole, og i 1917 overtok han odelsgården som han drev på en mønstergyldig måte fram til 1927. Som bonde utmerket han seg tidlig gjennom å ha et helhetlig perspektiv på alt han foretok seg. I dette ligger også at tradisjonsstoff som var knyttet til drift og opplevelser i både inn- og utmark var en viktig del av tilværelsen. Natur og landskap ga ikke bare et økonomisk utkomme. Det var like mye en kilde til undring over tilværelsen, til drøm og fantasi. Som barn viste Johannes Rian tidlig en helt uvanlig interesse for musikk. En skadet finger satte imidlertid en stopper for å utvikle denne interessen ytterligere. Likevel var han hele livet en ivrig fiolinspiller.

Selv om hans interesse for musikk tidlig var dominerende, var han også opptatt av å tegne og male, en interesse han dyrket lidenskapelig samtidig som han drev gården. Men i 1927 bryter han opp som bonde og reiser til Oslo. Her tilbringer han mye tid i Nasjonalgalleriet hvor i særlig grad bildene til Ludvig Karsten blir nøye studert. Noen dager senere møter han opp på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Fra innerlomma trekker han fram en rull med tegninger, og han får umiddelbart plass i tredje klasse. Året etter er han å finne som elev av Jean Heiberg og Axel Revold på Statens Kunstakademi. Forbilder Johannes Rian var tidlig opptatt av de kunstfaglige forbildene, både det tradisjonen kunne by på, og de problemer samtidige malere var opptatt av. Mens han ennå drev som bonde i Namdalen tok han ofte turen til Trondheim for å se og oppleve kunst. Samtidig fikk han også noe undervisning av maleren Gustav Undersaker.

Det har til det kjedsommelige blitt fastslått at Johannes Rian var umåtelig opptatt av Matisse og hans fargelære. Men hans utrettelige utforsking av å skape rom og atmosfære i bildet, og hans interesse for bildets rent dynamiske muligheter, viser også at han var godt kjent med arbeidene til Braque og Picasso. Likeså studerte han nøye Cézannes utsagn om at alle former i naturen er bygget over kulen, kjeglen og sylinderen. Fra sine første år som maler var Rian levende opptatt av nettopp disse form- og fargeutfordringene. Med sin intense trang til å trenge til bunns i tingene, forsto han tidlig at for å kunne skape et levende kunstverk, måtte man kjenne alt dette fra grunnen av. Men han var ingen nyhetsjeger. For ham var kunsten noe sammenhengende og organisk ? noe som kom innenfra. Og når han studerte Cézanne, Picasso og Matisse, var det som den kritiske og gjennomreflekterte bruker som søkte fotfeste for eget arbeid. Mye kan tyde på at Rian opplevde utstillingen Klar Form i Kunstnernes Hus i 1952 som en bekreftelse på gyldigheten av sitt eget kunstnerskap. Utstillingen presenterte 20 av de mest fremtredende malerne fra Gallerie Denise René i Paris. Her gjorde blant andre ungareren Serge Poliakoff et sterkt inntrykk på ham. Noe senere viste Rian interesse for den japanske maleren Kumi Sugai som på denne tiden fikk oppmerksomhet i Skandinavia. Lek med lys og farge For å kunne komme hans bilder nærmere og utdype vår følelse for dem, må vi forsøke å følge sporene ? den veien og de stiene han vandret på for å nå sine kunstneriske mål. Umiddelbart kan de første bildene oppfattes som om motivet og figurasjonen spiller en vesentlig rolle. Men ved nøyere studium ser vi at allerede tidlig blir motivet og figurasjonen for Rian som det for eksempel også var for Picasso ? bare et utgangspunkt for å arbeide med de elementer som er kjent innenfor maleriet. Det er eksempelvis planer og masser, størrelser og avstander, romvirkning, rette og krumme linjer og fargespill. ? Alt dette innenfor en nøye bestemt firkant. Selv de aller tidligste bildene av Rian viser at han ofte ikke ser tingene under en bestemt synsvinkel. Han søker derimot å fortolke dem, gi dem en ny og ukjent dimensjon, verdi og betydning. Slik utforsker han de ulike billedelementenes formale muligheter i rommet. Det statiske avløses mer og mer av det dynamiske. Å skape en labil balanse i komposisjonene var åpenbart et mål. Han arbeider planmessig med å få elementene til å leve sitt eget liv.

Beregningene og oppbyggingen av en komposisjon fremstår øyensynlig som en lek for Rian, som vi som betraktere til et visst punkt kan følge. Derimot blir hans behandling og utnyttelse av de koloristiske mulighetene mer og mer fremmed og imponerende. Fargebruken er alltid behersket og oftest dominert av variasjoner av tilnærmet monokrome flater. Slik tilsynelatende leker han med lys- og fargeverdier og avstemmer alt i forhold til helheten. Han liksom tryller med fargen slik at den blir musikalsk og full av merkelig, vibrerende liv. Slik blir maleriet for Johannes Rian en mystisk skrift, eller en stum stemme ? som taler gjennom å være tyst. Men det er ikke en menneskelig stemme. Det er mer en stemme som kommer fra et sted langt borte utenfor livet.

Det er lett å fastslå at ingen annen norsk maler i samtiden har vært så langt inne i dette fargemysteriet som Johannes Rian.

Slik beveger Rians maleri seg i spenningsfeltet mellom en figurativ form og abstrakte kvaliteter, slik disse kommer til utrykk uavhengig av det forestillende i kunstverket. Det dreier seg om forholdet mellom det rasjonelle, det som lar seg intellektuelt beregne, og det irrasjonelle, det som ikke lar seg underkaste og bestemme av formale beregninger.

Fra de tidligste arbeidene kan det hevdes at det litterære innholdet betyr intet. Figurene betyr ingen ting utover det å være form og farge i rommet. Motivene forenkles til enkle, samlede plan, og abstraheres gradvis ved å reduseres mer og mer henimot de geometriske grunnformene. Sluttresultatet fremstår som et gjennomført nonfigurativt bilde.

Betrakter vi Rians livsverk under ett, preges dette av en iøynefallende indre sammenheng. Utviklingen fra et figurativt formspråk til nonfigurasjon er ikke noe radikalt brudd, men en konsekvens av de problemstillinger Rian utprøvde i sine tidligere arbeider. Det betyr ikke at Rians bilder er ensartet. Vi kan skille mellom perioder med hver sine særtrekk. Enkelte ganger konsentrerer maleren seg om formale problemstillinger som går på bildets komposisjon, men oftest er det et koloristisk tema som er gjenstand for undersøkelse. Taus tiltale Jo mer avstand i tid vi får til Rians kunstnerskap, jo klarere fremstår han som en fremmed fugl i det norske kunstlandskapet. Tidvis kunne han som person gi uttrykk for en eksistensiell ensomhet, en sårbarhet og et tanke- og følelsesliv som hørte til på en annen klode. Han omgikkes få, og av samtidige malere var det nok ingen som kom ham nærmere enn Jens Johannessen. Begge var de like opptatt av dette mystiske samspill mellom form og farge, og begge var de på innsiden av den stille samtalen og den tause tiltalen som bare god billedkunst kan formidle.

Et bilde av Johannes Rian er en slik taus tiltale om de største spørsmål og om de evige verdier. Selv om det er uråd å vite akkurat hva bildene sier, så uttrykker de seg hele tiden, akkurat så klart og tydelig en kan si det som ikke kan sies. Bildene meddeler noe som er så viktig at det er uråd å si nøyaktig hva de meddeler, og dermed greier de å formidle i alle fall en følelse av det viktigste, av det som ikke kan sies på noe annet vis.