Den 19. april 1864 bad en prest Fader vår på Ekeberg i Kristiania. I det han sa «Forlat oss vår skyld,» lot den legendariske bøddelen Samson Isberg øksen falle over hodet til Fredrich W. Priss. Så ble den samme prosedyren gjentatt. Denne gangen mot Knud Frederik Chr. Simonsen.I fengselet hadde Priss blitt kristen, og han påvirket også Simonsen i den retningen. Før avrettingen, gikk Priss med rolige, sikre steg opp på skafottet. Simonsen var derimot synlig nervøs, men presten knelte sammen med ham, og den dømte døde mens han selv deltok i bønnen. Priss døde også beende, uten tegn til nervøsitet. Det religøse perspektivet var på ingen måte uvanlig under henrettelser, forteller forfatter av Høyesteretts histore, Nils Rune Langeland.? En offentlig halshugging var en iscenesettelse av en religiøs sermoni. Det var på ingen måte uvanlig at det ble bedt Fader vår i det øksen falt. Kirkens bidrag var å gi denne groteske prossesen en verdighet. Det er svært vanskelig å forstille seg en eksekusjon på 1800-tallet utan kirkelig deltakelse, forteller han videre.? Prestene var ofte med hele veien, fra å lokke fram en tilståelse, til å overvære henrettelsen, for så til slutt å gravlegge den avrettede. Sirkus for folketEtter at Priss og Simonsen var halshugd, ble det ingen flere henrettelser i Oslo. Det ble også den siste eksekusjon for hardangermannen og skapretter Samson Isberg, som hadde vært bøddel i 28 år og henrettet 15 mennesker, ofte med stort publikum.Året før hadde Isberg halshugd to ransmenn og mordere på Etterstad. Da kom det 5000 mennesker for å se på. Mange var barn. Et slikt frammøte var ikke på noen måte uvanlig for tiden. Etter den rådende tankegangen burde allmugen nemlig ha tilgang til eksekusjoner. Skulle dødstraff virke avskrekkende, måtte folk selvsagt få se den utøvd.Den siste som ble sivilt avrettet her til lands, var en giftmorderske fra Halden. Hun hadde drept en famile som hun tjente hos. I 1876 ble også tjenestejenten halshugd. Med det var det slutt på barbariet.Kristne for dødsstraffDødsstraff har vært den kanskje hyppigst brukte straffemetoden i historien. Så lenge det nesten ikke eksisterte fengsler, var dødsstraff nærmest nødvendig for å uskadeliggjøre de farligste forbryterne. Men bruken rammet ikke bare drapsmenn og voldsforbrytere. Den var langt mer omfattende enn som så. Blant annet var det i England fram til 1827 dødsstraff for alle tyveri over 1 shillings verdi. Det engelske eksemplet var på ingen måte uvanlig. Støtte for dødsstraffen fant man i Bibelen: øye for øye, tann for tann.Historieprofessor Jan Eivind Myhre trekker fram den gradvise svekkelsen av kristendommen som grunnleggende årsak til at dødsstraffen kom under press, også her til lands. Han legger vekt på at kristendommen på ingen måte har en human tradisjon. ? Se bare på USA. I de statene der kristendommen står sterkest, har de dødsstraff. Der kristendommen står svakest, for eksempel i nordøst, har de ikke dødsstraff.? Men det gjelder vel ikke i Norge? Her er jo kristne mot dødstraff..? Dersom kristne i Norge er imot dødsstraff, er det ikke fordi de er kristne, men norske. De er motstandere av dødsstraff fordi de er medlemmer av en sekularisert og og rasjonalistisk stat. Stikkordet her er selvsagt Opplysningstiden, sier Myhre. OpplysningstidenSentrale forfattere i Opplysningsstiden, som Voltaire, Montesquieu og særlig Beccaria, gikk skarpt ut mot dødsstraff. Et samfunn som skulle baseres på ratio, fornuft og humanisme, og kunne ikke hente legitimitet fra Bibelen, hevdet de. Drap samsvarte uansett ikke med tanken om allmenne menneskerettighet.I Norge slo disse nye tankene tidlig gjennom. Vi fikk verdens mest moderne grunnlov, basert nettopp på tanker fra de franske opplysningsfilosofene. I tillegg var embetsmannsstanden med sitt høye utdanningsnivå nesten enerådende på det politiske feltet. Og embetsmennene hadde et klart politisk prosjekt. Verken adel, store jordeiere eller sterk kirkemakt stod i veien for en gradvis modernisering. «Det var en sammensatt politikk der humanisme og kontroll gikk side om side. Den embetsmannseliten som først og fremst drev [moderniseringen] fram, så den som en politikk for en mer sivilisert stat,» skriver Anne Lise Seip. Moderniseringen gikk raskt; alt i 1842 fikk vi en ny straffelov. En rekke av de gamle straffemetodene ? spesielt såkalte æresstraffer, som gapestokk, hadde lenge blitt sett på som inhumane og «uoverstemmende med Nutidens Begreber.» Nå ble æresstraff og gapestokk fjernet fra Norges lover.Mange mente at dødsstraffen burde lide samme skjebne, men det var ikke stortingsflertallet modent for. Dødsstraff var fortsatt en «sørgelig Nødvendighed,» sa majoritetenAvtagende brukGradvis avtok likevel bruken. I alt ble 40 dømt til døden etter 1842, men bare ni ble henrettet.Humaniseringen av rettspleien fortsatte gjennom århundret, men årsakene til at dødsstraff formelt ble avskaffet, må tilskrives riksadvokat og høyremann Bernhard GetzStraffeloven av 1902, kanskje verdens mest progressive på den tiden, var i vesentlig grad hans verk. Oppfatningen til Getz var at straff nok var et vesentlig element i kampen mot kriminaliteten, men på langt nær det eneste. Kriminalitet måtte sees på som et samfunnsproblem, derfor burde politikerne ha et helhetlig sosialt perspektiv på kriminalpleien, hevdet han. Tankene til Getz hadde stor gjennomslagskraft. Alt i 1894 fikk han vedtatt bruk av betinget straff i Norge. Og i 1902 vedtok Stortinget langt på vei uendret hans forslag til ny straffelov, en straffelov hvor sivil dødsstraff var tatt ut. Getz fikk ikke selv oppleve vedtaket. Han døde året før. I Stortinget gav den store sosialreformatoren og lederen av Radikalt folkeparti, Johan Castberg, uforbeholden anerkjennelse til sin politiske motstander. Lovforslaget står, sa Castberg, som et vitnesbyrd om «den genialitet, det fremsyn, den fordomsfrihet om den vitenskapelige innsikt, som var representert i den mann, som la sin største livsgjerning i dette.»MotstandHva så med dagens situasjon. Er den risiko for at dødstraff på ny kan bli aktuelt? Myhre er urolig for utviklingen.? Dødsstraffen er nok ikke på vei tilbake, men jeg ser en reaksjonær tendens i det norske samfunnet. Ikke i dommerstanden, men blant svært mange andre. Et rop om mer straff, høres stadig oftere, sier Myhre, som trekker fram Baneheia-saken som eksempel:? Når tabloidpressen trekker fram de pårørende og kringkaster utalelser som «Hva er nitten år mot min datters liv.» En ting er at dette blir sagt umiddelbart etter domsavsigelse, noe helt annet er det når det blir sagt år etter dommen. Dette er rop om hevn. Jeg har ennå ikke sett noen si at slike straffer skulle virke forebyggende mot pedofili. ? Vi ser antihumanistiske tendenser på stadig flere felt. Innvandring, narkotika, pedofili. Når en ledende strafferettesekspert som førsteamanuensis Svein Slettan etterlyser straffer på 30 år, er det noe galt fatt. Hva skulle 30 år hjelpe for? spør Myhre til slutt.

Den 19. april 1864 bad en prest Fader vår på Ekeberg i Kristiania. I det han sa «Forlat oss vår skyld,» lot den legendariske bøddelen Samson Isberg øksen falle over hodet til Fredrich W. Priss. Så ble den samme prosedyren gjentatt. Denne gangen mot Knud Frederik Chr. Simonsen.

I fengselet hadde Priss blitt kristen, og han påvirket også Simonsen i den retningen. Før avrettingen, gikk Priss med rolige, sikre steg opp på skafottet.

Simonsen var derimot synlig nervøs, men presten knelte sammen med ham, og den dømte døde mens han selv deltok i bønnen. Priss døde også beende, uten tegn til nervøsitet. Det religøse perspektivet var på ingen måte uvanlig under henrettelser, forteller forfatter av Høyesteretts histore, Nils Rune Langeland.

? En offentlig halshugging var en iscenesettelse av en religiøs sermoni. Det var på ingen måte uvanlig at det ble bedt Fader vår i det øksen falt. Kirkens bidrag var å gi denne groteske prossesen en verdighet. Det er svært vanskelig å forstille seg en eksekusjon på 1800-tallet utan kirkelig deltakelse, forteller han videre.

? Prestene var ofte med hele veien, fra å lokke fram en tilståelse, til å overvære henrettelsen, for så til slutt å gravlegge den avrettede.

Sirkus for folketEtter at Priss og Simonsen var halshugd, ble det ingen flere henrettelser i Oslo. Det ble også den siste eksekusjon for hardangermannen og skapretter Samson Isberg, som hadde vært bøddel i 28 år og henrettet 15 mennesker, ofte med stort publikum.

Året før hadde Isberg halshugd to ransmenn og mordere på Etterstad. Da kom det 5000 mennesker for å se på. Mange var barn.

Et slikt frammøte var ikke på noen måte uvanlig for tiden. Etter den rådende tankegangen burde allmugen nemlig ha tilgang til eksekusjoner. Skulle dødstraff virke avskrekkende, måtte folk selvsagt få se den utøvd.

Den siste som ble sivilt avrettet her til lands, var en giftmorderske fra Halden. Hun hadde drept en famile som hun tjente hos. I 1876 ble også tjenestejenten halshugd. Med det var det slutt på barbariet.

Kristne for dødsstraffDødsstraff har vært den kanskje hyppigst brukte straffemetoden i historien. Så lenge det nesten ikke eksisterte fengsler, var dødsstraff nærmest nødvendig for å uskadeliggjøre de farligste forbryterne. Men bruken rammet ikke bare drapsmenn og voldsforbrytere. Den var langt mer omfattende enn som så. Blant annet var det i England fram til 1827 dødsstraff for alle tyveri over 1 shillings verdi. Det engelske eksemplet var på ingen måte uvanlig.

Støtte for dødsstraffen fant man i Bibelen: øye for øye, tann for tann.

Historieprofessor Jan Eivind Myhre trekker fram den gradvise svekkelsen av kristendommen som grunnleggende årsak til at dødsstraffen kom under press, også her til lands. Han legger vekt på at kristendommen på ingen måte har en human tradisjon.

? Se bare på USA. I de statene der kristendommen står sterkest, har de dødsstraff. Der kristendommen står svakest, for eksempel i nordøst, har de ikke dødsstraff.

? Men det gjelder vel ikke i Norge? Her er jo kristne mot dødstraff..

? Dersom kristne i Norge er imot dødsstraff, er det ikke fordi de er kristne, men norske. De er motstandere av dødsstraff fordi de er medlemmer av en sekularisert og og rasjonalistisk stat. Stikkordet her er selvsagt Opplysningstiden, sier Myhre.

Opplysningstiden

Sentrale forfattere i Opplysningsstiden, som Voltaire, Montesquieu og særlig Beccaria, gikk skarpt ut mot dødsstraff. Et samfunn som skulle baseres på ratio, fornuft og humanisme, og kunne ikke hente legitimitet fra Bibelen, hevdet de. Drap samsvarte uansett ikke med tanken om allmenne menneskerettighet.

I Norge slo disse nye tankene tidlig gjennom. Vi fikk verdens mest moderne grunnlov, basert nettopp på tanker fra de franske opplysningsfilosofene. I tillegg var embetsmannsstanden med sitt høye utdanningsnivå nesten enerådende på det politiske feltet. Og embetsmennene hadde et klart politisk prosjekt. Verken adel, store jordeiere eller sterk kirkemakt stod i veien for en gradvis modernisering.

«Det var en sammensatt politikk der humanisme og kontroll gikk side om side. Den embetsmannseliten som først og fremst drev [moderniseringen] fram, så den som en politikk for en mer sivilisert stat,» skriver Anne Lise Seip.

Moderniseringen gikk raskt; alt i 1842 fikk vi en ny straffelov. En rekke av de gamle straffemetodene ? spesielt såkalte æresstraffer, som gapestokk, hadde lenge blitt sett på som inhumane og «uoverstemmende med Nutidens Begreber.» Nå ble æresstraff og gapestokk fjernet fra Norges lover.

Mange mente at dødsstraffen burde lide samme skjebne, men det var ikke stortingsflertallet modent for. Dødsstraff var fortsatt en «sørgelig Nødvendighed,» sa majoriteten

Avtagende brukGradvis avtok likevel bruken. I alt ble 40 dømt til døden etter 1842, men bare ni ble henrettet.

Humaniseringen av rettspleien fortsatte gjennom århundret, men årsakene til at dødsstraff formelt ble avskaffet, må tilskrives riksadvokat og høyremann Bernhard Getz

Straffeloven av 1902, kanskje verdens mest progressive på den tiden, var i vesentlig grad hans verk. Oppfatningen til Getz var at straff nok var et vesentlig element i kampen mot kriminaliteten, men på langt nær det eneste. Kriminalitet måtte sees på som et samfunnsproblem, derfor burde politikerne ha et helhetlig sosialt perspektiv på kriminalpleien, hevdet han.

Tankene til Getz hadde stor gjennomslagskraft. Alt i 1894 fikk han vedtatt bruk av betinget straff i Norge. Og i 1902 vedtok Stortinget langt på vei uendret hans forslag til ny straffelov, en straffelov hvor sivil dødsstraff var tatt ut.

Getz fikk ikke selv oppleve vedtaket. Han døde året før. I Stortinget gav den store sosialreformatoren og lederen av Radikalt folkeparti, Johan Castberg, uforbeholden anerkjennelse til sin politiske motstander.

Lovforslaget står, sa Castberg, som et vitnesbyrd om «den genialitet, det fremsyn, den fordomsfrihet om den vitenskapelige innsikt, som var representert i den mann, som la sin største livsgjerning i dette.»

MotstandHva så med dagens situasjon. Er den risiko for at dødstraff på ny kan bli aktuelt? Myhre er urolig for utviklingen.

? Dødsstraffen er nok ikke på vei tilbake, men jeg ser en reaksjonær tendens i det norske samfunnet. Ikke i dommerstanden, men blant svært mange andre. Et rop om mer straff, høres stadig oftere, sier Myhre, som trekker fram Baneheia-saken som eksempel:

? Når tabloidpressen trekker fram de pårørende og kringkaster utalelser som «Hva er nitten år mot min datters liv.» En ting er at dette blir sagt umiddelbart etter domsavsigelse, noe helt annet er det når det blir sagt år etter dommen. Dette er rop om hevn. Jeg har ennå ikke sett noen si at slike straffer skulle virke forebyggende mot pedofili.

? Vi ser antihumanistiske tendenser på stadig flere felt. Innvandring, narkotika, pedofili. Når en ledende strafferettesekspert som førsteamanuensis Svein Slettan etterlyser straffer på 30 år, er det noe galt fatt. Hva skulle 30 år hjelpe for? spør Myhre til slutt.