Hijab – rett eller plikt?

Skriv ut Tips en venn

Det har foregått en hijab-diskusjon i Norge i den senere tid. Frankrikes nye lov mot det muslimske hodeplagget hijab synes å ha vært utgangspunktet. Diskusjonen i Norge begynte i hvert fall med oppsigelsen av en kvinnelig ansatt som nektet å ta av sitt hodeplagg på jobben. Deretter har vi sett en protestbevegelse fra noen muslimske kvinners side og vi har vært vitne til en het diskusjon som handlet mest om uttrykksfrihet, religionsfrihet, modernitet, minoriteter, islam og kvinnesyn. De som forsvarte kvinnenes krav til å bære hijab gjorde det enten ved å anse dette som en menneskerett i sammenheng med uttrykksfrihet, eller som retten til å utøve religion. De som kritiserte hijab eller kvinnenes krav om å gå med hijab, baserte sin kritikk på forskjellige grunner: «Hijab er en måte å undertrykke og diskriminere kvinnene på» så ut til å være det mest brukte argumentet. Hijab ble ifølge dette synet påbudt av religionen for at kvinner ikke skulle vekke erotisk begjær hos menn. På denne måten ble kvinnene gjort ansvarlige for mennenes handlinger ? noe som er typisk kvinneundertrykkende, ble det sagt. Når det gjelder spørsmålet om hvorfor noen kvinner insisterte i å bære hijab, møtte man den åpenbare forklaringen: «fordi islam påbyr det». Om kvinnene frivillig valgte å følge Koranens påbud eller om de var tvunget til det, ble også tatt opp. Man var i høyeste grad skeptisk til at noen frivillig kunne velge å «begrense seg» på den måten. At familien eller det nærmeste miljøet presset jentene til å gå med hijab, var noe de fleste kunne være enige i. Noen koblet i tillegg fenomenet til islamistiske bevegelser. Ifølge denne forklaringen som ofte ikke ble ytret åpent, var kvinnene blitt et ledd i politisk islams spill for å ødelegge Vesten og alle verdier Vesten står for. Politisk islams skjulte agenda var å vinne over den ikke-islamske verden og etablere en Guds stat. Kvinnene ble brukt av islamister i et forsøk på å lage «åpninger» i vestens verdigrunnlag. Uansett hva den «egentlige grunnen til å bære hijab var, ble kvinnene fremstilt som svake, påvirkede, ikke-selvstendig tenkende og ofre.Så var det også forskjellige meninger om hva som burde gjøres med dette «fenomenet». De fleste i debatten har vært opptatt av kvinnenes beste. Problemet var slik de så det at disse kvinnene åpenbart ikke visste sitt eget beste! De burde vises veien, ja, tvinges om nødvendig, til å leve sitt liv etter modernitetens og demokratiets regler. Hvis kvinnene var marionetter i de politiske islamistenes hender, måtte kvinnene rives løs fra dem. I de usynlige bilder man hadde i bakhodet sto det skjeggete menn, krig, fundamentalisme og terror bak kvinnene! Og disse kommer uansett til å ødelegge kvinnebevegelsen, det kvinnesynet og de kvinnerettighetene som var oppnådd etter en lang og krevende kamp, mente de fleste. Man kunne ikke tillate en tilbakegang i kvinnenes oppnådde status og rettigheter. De som var for å tillate hijab, gjorde det primært, som sagt, av hensyn til menneskerettigheter, uttrykksfrihet og religionsfrihet. Man følte generelt verken sympati for kvinnenes krav, eller var empatiske med disse kvinnene; dette var en kamel som måtte svelges i demokratiets og menneskerettighetenes navn. Ja, kvinnene burde få lov til å gå med hijab i frihetens navn. Men i et mer langsiktig prosjekt burde kvinnene (og islam) moderniseres ? ovenfra hvis nødvendig ? eller ved å bidra til omdanningsprosessen som nødvendigvis måtte komme nedenfra.Ordet hijab slik det brukes i diskusjoner er synonymt med muslimsk hodeplagg eller det å dekke håret med et religiøst hodeplagg. Religiøst hodeplagg i denne sammenheng betyr ofte plagg som påbys, beordres eller «i beste fall» anbefales av religionen. Men hvis du spør muslimer som har reflektert over sin tro og religion, vil de si at hodeplagg er bare en del av hijab. Hijab er «en måte å være på i offentligheten». Hijab forstås som oppførsel og manerer en skal ha når en snakker eller trer frem offentlig. Kleskoder er en del av kodesettet som fremmer en beskjeden og diskré væremåte: å flytte blikket ned mens man snakker, ikke å snakke høyt eller unødvendig og ikke å kle seg for å oppnå oppmerksomhet er blant retningslinjene i kodesettet. Disse muslimene ville si at det samme prinsippet også gjelder menn, men at graden av diskresjon varierer mellom kvinner og menn. Noen muslimske lærde betrakter ikke hijab som et diskuterbart tema og betrakter kvinnenes dekning av hår ned til brystene som påkrevd ? for Koranen skal være tydelig på dette punktet:«30. Si til de troende menn, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme. Dette er mer sømmelig for dem. Gud er velunderrettet om det de foretar seg.31. Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, ? » (Koranen vers 24) Majoriteten av muslimer mener allikevel at å dekke håret ikke er nødvendig og at diskresjon trenger ikke å bli «oversatt» til visse klestyper. Noen er tilhengere av en middelvei og mener at instruksjonene i de hellige tekstene er tvetydige, og at kravet til diskresjon i klesveien varierer individuelt og avhengig av situasjon. Kvinnene til profeten Muhammad var påkrevd å dekke sine ansikt; ingen skulle tenke på dem som sexobjekt, fordi de var «Mødrene til Troende»; men dette kravet kan ikke forlenges til andre kvinner, mener de.Bruk av hodeplagg og typen av hodeplagg varierer fra et muslimsk land til et annet, fra et sted til et annet i samme land, fra et strøk til et annet i samme sted, fra et familiemedlem til et annet og til slutt innenfor en kvinnes levetid. Økonomisk tilstand og utdanning kan også skape variasjoner i bruken innenfor samme land, sted, strøk eller familie. Disse variasjoner gjelder den «tradisjonelle» bruken av hijab: når man er født i et land, i et miljø hvor man har en naturlig tilknytning til islam. I flere muslimske land kan det være slik at hijab ikke er påbudt, men fortsatt likevel kan brukes i det private rom, som for øvrig oppfattes slik at det å gå på gaten eller spise på restaurant er del av dette private rommet. I slike land blir en jentes fremtidige religiøse og sosiale tilhørighet mer eller mindre bestemt av foreldrenes forhold til religion. Er man født i en familie hvor moren dekker håret, er sannsynligheten ganske stor for at datteren også kommer til å gjøre det. En muslimsk jentes valg av å bruke hodeplagg i en alder av 13-14 (som vanligvis er alderen der en jente bør begynne å dekke håret sitt) er like lite reelt som en kristen jentes valg om hun skal konfirmeres i kirken eller ikke. Samtidig gir et sekulært samfunn og en sekulær stat jenter muligheten til å ikke bære hijab hvis de vil. I det sekulær-muslimske landet Tyrkia har den verdslige tradisjonen siden dannelsen av den tyrkiske republikken i 1923 vært så sterk at de fleste kvinner i Tyrkia går uten å dekke håret. De som gjør det av tradisjonelle grunner vil man heller ikke se så mye til ute i arbeid. I disse delene av samfunnet har kvinner vært mindre utdannet og mindre arbeidsaktive enn menn ? bortsett fra i landbruket. Kvinneundertrykkelse, slik det blir oppfattet i et moderne perspektiv, har altså funnet sted til tross for statsgarantert likhet i samfunnet. Flerkoneri, som har vært opphevet siden dannelsen av den moderne tyrkiske republikken, forekommer muligens fortsatt i mindre utviklede strøk, men er altså strengt forbudt ifølge loven. Muslimske innvandrere som bor i ikke-muslimske land, blir som regel mer knyttet til sin religion. De holder mer sammen og blir som regel mer konservative. Mye av årsaken ligger i at de føler seg fremmede og truede i det nye samfunnet. Når en ikke vil bli «spist opp» av det store samfunnet, kan en velge å beskytte seg ved å øke avstanden mellom seg selv og de andre. Jeg antar at flertallet av de muslimske innvandrerkvinnene som nå bor i Norge, og som dekker seg, hadde gjort det uansett om de hadde bodd i Tyrkia eller Pakistan. Når det gjelder små jenter som går med hodeplagg i barneskolen er jeg mer usikker. Samtidig er det en stor gruppe med eldre jenter fra forskjellige muslimske land som velger å gå med hijab, og dette er et relativt nytt fenomen. Samme fenomenet ser vi blant annet i Tyrkia. I det sekulære Tyrkia, hvor det ikke er tillatt å bruke hijab på universiteter og offentlige arbeidssteder og rettssaler, finnes det altså et stort antall jenter som vil gjøre det meste av det som andre, «moderne» tyrkiske jenter gjør (å ta utdanning, å kjøre bil, å jobbe). Men de vil gjøre dette med sitt hijab. La oss se nærmere på dette for det er her det «uforståelige» skjer.Unge jenter og kvinner som vil gå med hodeplagg, og som anser dette som sin rett, kan bli stigmatisert. Ordet «stigma» kommer opprinnelig fra gresk og betyr tegn som ble brent inn i eller skåret inn i kroppen for å vise at bæreren var en slave, en kriminell, forræder, en skjemt person som man måtte unngå på offentlige steder. I dag er ordet stigma heller knyttet til følelsen av ydmykelse som skapes av sosial eksklusjon og undertrykkelse. Kvinner som vil gå med hodeplagg blir ofte stigmatisert. Men så kan man spørre seg: Er hijab-bruken deres en årsak til stigmatiseringen? Eller velger de å bruke hijab som selvforsvar mot en stigmatisering som allerede finnes? Hvis vi overfører denne tanken til islam, kan man snakke om «stigmatisering av islam» på den ene siden, og en «stigmatiserende islam» på den andre? Islam kan stigmatisere andre, for eksempel sekulære kvinner som obligatorisk må tilsløre seg, som i Iran siden 1979.Den kvinnelige tyrkiske akademikeren Nilüfer Göle tar ordet «stigma» i sin opprinnelige betydning. Hun viser hvordan sosiale forskjeller og utelukkelse foregår gjennom kroppslige signaler og praksis. Via et stigma gir individet sosial informasjon om seg selv som diskvalifiserer henne i samfunnet. Når vi forstår det islamske hodeplagget som et stigma på denne måten, ser vi at islamsk hodeplagg er mer enn et tegn på å adlyde religionens påbud, det er også å hevde en rett. Og dessuten ? å bære plagget og med det også stigmaet er ikke bare et personlig, men et kollektivt, valg. Det er ikke privat, men er del av den kollektive logikken til en sosial protestbevegelse, nemlig islamismen. Islamisme som en kollektiv sosial bevegelse får muslimske aktører til frivillig å adoptere religiøse attributter som anses som mindreverdige sett fra «den moderne kulturens» tenkemåter. Islamisme tar tak i den uønskede forskjelligheten i det å være muslimsk, og omformer dette ved frivillig å ta på seg et stigmasymbol og å vise det offensivt. Islamistisk politikk gjør religion synlig som et personlig signal i den offentlige sfære. Istedenfor å gi opp religiøsiteten, som av andre regnes som kilde til tilbakeliggenhet, tar de nye religiøse aktørene «muslimskheten» over i en åpen protest som heter islamisme.Graden av å være islamismens agenter og graden av opposisjon til omverdenen varierer enormt: fra den islamske revolusjonen i Iran til muslimske innvandrere i Europa, fra den demokratiske valgseieren til Rettferdighet- og fremskrittspartiet (AKP) i Tyrkia til verdensomfattende terrorisme. For islamisme basert på fundamentalisme kan fort bli totalitær og ekstremistisk.Nilüfer Göle skiller mellom muslimsk og islamistisk identitet. Muslimsk identitet er noe man stort sett har i kraft av å være født i et muslimsk samfunn, å tilhøre en familie eller lokalsamfunn som har islam som sin religion. Muslimsk identitet kjennetegnes av følelsen av naturlig å tilhøre islam. En vokser opp med islams tradisjoner, og anser ofte religion som en individuell praksis selv om man gjerne ber kollektivt eller feirer religiøse festdager sammen med andre. Man er muslim på samme måte som man er mørkhudet eller har et bestemt morsmål.Man kan derimot ikke være en islamist, men man velger å bli det. Som Göle skriver, fungerer islamismen i dag som en idé, som forestillingen om et felleskap, som en sosialt eller ideologisk skapt størrelse. En tenker et felleskap der forskjellige muslimske aktører handler sammen og samtidig til tross for de store historiske forskjellene mellom ulike former for islamistisk praksis der de kommer fra eller lever. Islamismen er radikal i den forstand at den benekter sannheten av de «gitte» «tradisjonelle» definisjonene av islam. Den tradisjonelle utformingen oppfattes å være altfor føyelig. Islamisme krever at alle skal være aktive talspersoner og skal kollektivt hevde seg foran den moderne makt. Muslimsk identitet blir gjenskapt som et kollektivt «vi». Samtidig blir muslimsk identitet noe som man kan velge å ha eller ikke ha. Islamisme er en kollektiv bevegelse.Frivillig bruk av stigmasymboler og strengere bruk av religiøse tegn og praksiser skiller islamismen fra de måter som muslimsk identitet uttrykker seg på, sier Nilüfer Göle. Islamistisk identitet uttrykkes via stigmasymboler som hodeplagg, forskjellige kleskoder, visse typer skjegg, osv. De som bærer disse symbolene befinner seg samtidig i modernitetens institusjoner, på skoler, arbeidssteder og organisasjoner. De lever stort sett et moderne liv. Samtidig tviholder de på symboler som vanligvis assosieres med tilbakeliggenhet. De tar på en måte negative attributter som tilordnes dem og deres tro og snur dem opp ned. De omformer en ulempe til en fordel, og bruker denne fordelen til å hevde seg over de som har makten. De bruker stigmasymbolene for å vise at de også har makt ? til å ryste vestens etablerte syn på islam og til ikke å gjøre det muslimer etter deres mening har gjort i mange århundre. De vil vise at de ikke vil kopiere vestens modernitet og ønsker sosial anerkjennelse for det de er, for sin religion som kilde å orientere seg etter, og for de verdier de står for.Demokrati er inkluderende. I hvert fall i prinsippet. Demokrati handler om å få ekskluderte grupper og minoriteter til å bidra i samfunnet gjennom politiske kanaler og ved å gi dem sosiale muligheter. Det handler om å inkludere disse gruppene i det offentlige rom. Men dette er ikke så lett som Göle påpeker, fordi i dette tilfellet er det nettopp der uenigheten ligger, nemlig definisjonen av det offentlige rom. I Norge, i de fleste andre ikke-muslimske land og i muslimske, men sterkt sekulære land som Tyrkia, er definisjonen av det offentlige rom at det er kjemisk fritt for religion. Denne definisjonen, som har vært gjeldende i den sekulære verden, blir nå utfordret. Muslimske innvandrere som er kommet til vestlige land og en del av den muslimske befolkningen i muslimske men sekulære land, tvinger frem en åpning for seg selv i dette rommet. Med sitt prinsipp om å inkludere bør demokratiet kunne utvide det offentlige rommet til å dekke islamistenes krav om å bli synliggjort.I sin anmeldelse av Stasi-rapporten, som er en offentlig fransk utredning om bruk av hijab, analyserer den franske sosialvitenskapsprofessoren Emmanuel Terray hijab-debatten som har ledet til en lov i Frankrike i år. Han mener debatten rundt og lovgivningen mot hijab kan forstås som en episode av politisk hysteri. Politisk hysteri oppstår når et samfunn mislykkes med å finne gode midler eller nok energi til å jobbe med et problem som utfordrer, om ikke dets eksistens, men iallfall dets måte å være på og dets selvbilde. Og samfunnet reagerer på dette med en merkelig, defensiv taktikk, nemlig ved å skape et fiktivt problem som kan formidles bare ved hjelp av ord og symboler. Dermed lager samfunnet en erstatning for det virkelige problemet som det finner uoverkommelig. For når samfunnet blir opptatt med det fiktive problemet, kan det overbevise seg selv om at det har konfrontert det egentlige problemet.Det egentlige problemet i Frankrike, som med noen forskjeller også kan gjelde for Norge, er tosidig, mener Terray: På den ene siden mislykket integrasjon for Frankrikes over fem millioner muslimer: segregerte byer, elendighet og arbeidsledighet, gettoskoler, feil i utdanningssystemet, diskriminering i arbeids- og boligmarkedet, arbeidsplassrasisme og til slutt bitterhet og vold som disse fenomenene provoserer frem hos sine ofre, særlig de unge. På den andre siden nedbremsing eller stopp i utvikling av likhet mellom kjønnene. Gapet mellom menns og kvinners lønn finnes fortsatt, kvinner er stort sett ekskludert fra høyere posisjoner i politiske, administrative og økonomiske hierarkier, vold i hjemmene fortsetter og porno-industrien er mer lønnsom enn noensinne. Forsøkene på å løse disse problemene har hittil ikke vært effektive nok. Som Terray sier, i alle disse tilfellene trengs en direkte konfrontering med etablerte vaner, fordommer og privilegier. Både franskmenn og nordmenn er utdannet i en politisk kultur der det primært er staten og loven som tar seg av samfunnsproblemene. Samfunnet er dårlig utstyrt til å jobbe med problemer som forventer andre former for kollektiv innsats: opplæring, overbevisning, vise eksempler, osv. Dessuten, hvorfor skal noen engasjere seg når konsekvensen av å lykkes i denne kampen blir å avskaffe egne privileger?Det symbolske problemet som har erstattet disse alvorlige samfunnsproblemene har vært hijab. Hijab er en mulig erstatning, fordi den har en vag tilknytning til problemene som angår kulturell ekskludering og kjønnsdiskriminering. Det passer liksom så godt siden det er muslimske jenter som bærer hijab og siden de kommer fra innvandrerfamilier. Perfekt match!Ifølge offisielle statistikker var det knapt 1200 tilfeller der jenter gikk med hijab på skolen i 2003 i Frankrike. I mindre enn tretti tilfeller kom saken opp for retten, og kun fire av dem endte med utestengelse fra skolen med begrunnelsen at de gikk med synlige religiøse symboler og klær som stod for forkynnelse og propaganda. Man glemte statistikken, men blåste opp omfanget av problemet. Tretti rettssaker og fire utestengelser var bare toppen av isfjellet som skjulte «politisk-religiøse aktivister» og «ekstremistiske politisk-religiøse tendenser», ble det sagt. Den offentlige rapporten om dette fortalte aldri konkret hvem eller hva disse var, men det var desto bedre å la det stå åpent. For da kunne man forestille seg at dette var en del av islamistisk-fundamentalistisk nebula som vi alle liksom vet har al-Qa'ida i sin kjerne! Min konklusjon er at hijab ikke lenger er et klart tegn på kvinneundertrykkelse, og hijab kan ikke alltid sies å bli påtvunget kvinner: Det finnes kvinner som bruker hijab fordi dette er helt naturlig for dem. Det finnes også kvinner som går med hijab som helst ikke ville ha gjort det. Og det er også kvinner (særlig unge jenter) som mer bevisst velger å gå med hijab, som frivillig bruker et stigma. De representerer en prosess hvor et stigma er omformet til et emblem på stolthet.Tilbake til den norske debatten: Hva skal vi gjøre? «Vi» som stat skal verken påby å ikke gå med hijab eller forby å gå med hijab. Det er en rett å gå med hijab og en rett å argumentere mot det. En kamp om dette må utspille seg i det sivile samfunn. Staten skal heller konfrontere de faktiske problemene som minoritetene og samfunnet generelt møter: manglende integrasjon, problemer i utdanningssystemet, diskriminering i bolig og arbeidsmarkedet, kulturell ekskludering og kjønnsbasert diskriminering. Samfunnet må også innstille seg på å spille en aktiv og kanskje uvant rolle i å forebygge og løse disse problemene. «Vi» som samfunn må mene at hijab er en rett, må mene at hijab er kvinneundertrykkelse, må gjerne mene at den skjuler en farlig politisk agenda, men «vi» som samfunn må utvide diskusjonsfeltet ved å høre på alternative røster som kanskje kan vekke oss og ryste våre etablerte verdier for å oppnå noe bedre. Gülay Kutal er leder for Oslo SVs etniske likestillingsgruppe og har engasjert seg i debatter om politisk islam.Klassekampen har de siste fire ukene trykket en serie radioforedrag som holdes i NRK P2-Akademiet, og utgis i P2-Akademiets bokserie høsten 2004. Se www.nrk.no/p2akademiet. Tekstene er noe forkortet i forhold til radioversjonen.Tidligere tekster i serien:Mandag 14. juni: Knut Kjeldstadli: Å vandre er å forandreMandag 21. juni: Sigurd Skirbekk: Det store skillet. Om innvandringspolitikk og ideologi Mandag 28. juni: Mette Andersson: Bad guys og good guys. Om rasismebegrepet i den norske innvandringsdebatten @sitat:«Definisjonen av det offentlige rom i den sekulære verden som kjemisk fritt for religion blir nå utfordret» @@sitat:«Kvinner som mer bevisst velger å gå med hijab representerer en prosess hvor et stigma er omformet til et emblem på stolthet»@@sitat:«Muslimske innvandrere som bor i ikke-muslimske land, blir som regel mer knyttet til sin religion»@

Det har foregått en hijab-diskusjon i Norge i den senere tid. Frankrikes nye lov mot det muslimske hodeplagget hijab synes å ha vært utgangspunktet. Diskusjonen i Norge begynte i hvert fall med oppsigelsen av en kvinnelig ansatt som nektet å ta av sitt hodeplagg på jobben. Deretter har vi sett en protestbevegelse fra noen muslimske kvinners side og vi har vært vitne til en het diskusjon som handlet mest om uttrykksfrihet, religionsfrihet, modernitet, minoriteter, islam og kvinnesyn. De som forsvarte kvinnenes krav til å bære hijab gjorde det enten ved å anse dette som en menneskerett i sammenheng med uttrykksfrihet, eller som retten til å utøve religion. De som kritiserte hijab eller kvinnenes krav om å gå med hijab, baserte sin kritikk på forskjellige grunner: «Hijab er en måte å undertrykke og diskriminere kvinnene på» så ut til å være det mest brukte argumentet. Hijab ble ifølge dette synet påbudt av religionen for at kvinner ikke skulle vekke erotisk begjær hos menn. På denne måten ble kvinnene gjort ansvarlige for mennenes handlinger ? noe som er typisk kvinneundertrykkende, ble det sagt. Når det gjelder spørsmålet om hvorfor noen kvinner insisterte i å bære hijab, møtte man den åpenbare forklaringen: «fordi islam påbyr det». Om kvinnene frivillig valgte å følge Koranens påbud eller om de var tvunget til det, ble også tatt opp. Man var i høyeste grad skeptisk til at noen frivillig kunne velge å «begrense seg» på den måten. At familien eller det nærmeste miljøet presset jentene til å gå med hijab, var noe de fleste kunne være enige i. Noen koblet i tillegg fenomenet til islamistiske bevegelser. Ifølge denne forklaringen som ofte ikke ble ytret åpent, var kvinnene blitt et ledd i politisk islams spill for å ødelegge Vesten og alle verdier Vesten står for. Politisk islams skjulte agenda var å vinne over den ikke-islamske verden og etablere en Guds stat. Kvinnene ble brukt av islamister i et forsøk på å lage «åpninger» i vestens verdigrunnlag. Uansett hva den «egentlige grunnen til å bære hijab var, ble kvinnene fremstilt som svake, påvirkede, ikke-selvstendig tenkende og ofre.Så var det også forskjellige meninger om hva som burde gjøres med dette «fenomenet». De fleste i debatten har vært opptatt av kvinnenes beste. Problemet var slik de så det at disse kvinnene åpenbart ikke visste sitt eget beste! De burde vises veien, ja, tvinges om nødvendig, til å leve sitt liv etter modernitetens og demokratiets regler. Hvis kvinnene var marionetter i de politiske islamistenes hender, måtte kvinnene rives løs fra dem. I de usynlige bilder man hadde i bakhodet sto det skjeggete menn, krig, fundamentalisme og terror bak kvinnene! Og disse kommer uansett til å ødelegge kvinnebevegelsen, det kvinnesynet og de kvinnerettighetene som var oppnådd etter en lang og krevende kamp, mente de fleste. Man kunne ikke tillate en tilbakegang i kvinnenes oppnådde status og rettigheter. De som var for å tillate hijab, gjorde det primært, som sagt, av hensyn til menneskerettigheter, uttrykksfrihet og religionsfrihet. Man følte generelt verken sympati for kvinnenes krav, eller var empatiske med disse kvinnene; dette var en kamel som måtte svelges i demokratiets og menneskerettighetenes navn. Ja, kvinnene burde få lov til å gå med hijab i frihetens navn. Men i et mer langsiktig prosjekt burde kvinnene (og islam) moderniseres ? ovenfra hvis nødvendig ? eller ved å bidra til omdanningsprosessen som nødvendigvis måtte komme nedenfra.Ordet hijab slik det brukes i diskusjoner er synonymt med muslimsk hodeplagg eller det å dekke håret med et religiøst hodeplagg. Religiøst hodeplagg i denne sammenheng betyr ofte plagg som påbys, beordres eller «i beste fall» anbefales av religionen. Men hvis du spør muslimer som har reflektert over sin tro og religion, vil de si at hodeplagg er bare en del av hijab. Hijab er «en måte å være på i offentligheten». Hijab forstås som oppførsel og manerer en skal ha når en snakker eller trer frem offentlig. Kleskoder er en del av kodesettet som fremmer en beskjeden og diskré væremåte: å flytte blikket ned mens man snakker, ikke å snakke høyt eller unødvendig og ikke å kle seg for å oppnå oppmerksomhet er blant retningslinjene i kodesettet. Disse muslimene ville si at det samme prinsippet også gjelder menn, men at graden av diskresjon varierer mellom kvinner og menn. Noen muslimske lærde betrakter ikke hijab som et diskuterbart tema og betrakter kvinnenes dekning av hår ned til brystene som påkrevd ? for Koranen skal være tydelig på dette punktet:«30. Si til de troende menn, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme. Dette er mer sømmelig for dem. Gud er velunderrettet om det de foretar seg.31. Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, ? » (Koranen vers 24) Majoriteten av muslimer mener allikevel at å dekke håret ikke er nødvendig og at diskresjon trenger ikke å bli «oversatt» til visse klestyper. Noen er tilhengere av en middelvei og mener at instruksjonene i de hellige tekstene er tvetydige, og at kravet til diskresjon i klesveien varierer individuelt og avhengig av situasjon. Kvinnene til profeten Muhammad var påkrevd å dekke sine ansikt; ingen skulle tenke på dem som sexobjekt, fordi de var «Mødrene til Troende»; men dette kravet kan ikke forlenges til andre kvinner, mener de.Bruk av hodeplagg og typen av hodeplagg varierer fra et muslimsk land til et annet, fra et sted til et annet i samme land, fra et strøk til et annet i samme sted, fra et familiemedlem til et annet og til slutt innenfor en kvinnes levetid. Økonomisk tilstand og utdanning kan også skape variasjoner i bruken innenfor samme land, sted, strøk eller familie. Disse variasjoner gjelder den «tradisjonelle» bruken av hijab: når man er født i et land, i et miljø hvor man har en naturlig tilknytning til islam. I flere muslimske land kan det være slik at hijab ikke er påbudt, men fortsatt likevel kan brukes i det private rom, som for øvrig oppfattes slik at det å gå på gaten eller spise på restaurant er del av dette private rommet. I slike land blir en jentes fremtidige religiøse og sosiale tilhørighet mer eller mindre bestemt av foreldrenes forhold til religion. Er man født i en familie hvor moren dekker håret, er sannsynligheten ganske stor for at datteren også kommer til å gjøre det. En muslimsk jentes valg av å bruke hodeplagg i en alder av 13-14 (som vanligvis er alderen der en jente bør begynne å dekke håret sitt) er like lite reelt som en kristen jentes valg om hun skal konfirmeres i kirken eller ikke. Samtidig gir et sekulært samfunn og en sekulær stat jenter muligheten til å ikke bære hijab hvis de vil. I det sekulær-muslimske landet Tyrkia har den verdslige tradisjonen siden dannelsen av den tyrkiske republikken i 1923 vært så sterk at de fleste kvinner i Tyrkia går uten å dekke håret. De som gjør det av tradisjonelle grunner vil man heller ikke se så mye til ute i arbeid. I disse delene av samfunnet har kvinner vært mindre utdannet og mindre arbeidsaktive enn menn ? bortsett fra i landbruket. Kvinneundertrykkelse, slik det blir oppfattet i et moderne perspektiv, har altså funnet sted til tross for statsgarantert likhet i samfunnet. Flerkoneri, som har vært opphevet siden dannelsen av den moderne tyrkiske republikken, forekommer muligens fortsatt i mindre utviklede strøk, men er altså strengt forbudt ifølge loven. Muslimske innvandrere som bor i ikke-muslimske land, blir som regel mer knyttet til sin religion. De holder mer sammen og blir som regel mer konservative. Mye av årsaken ligger i at de føler seg fremmede og truede i det nye samfunnet. Når en ikke vil bli «spist opp» av det store samfunnet, kan en velge å beskytte seg ved å øke avstanden mellom seg selv og de andre. Jeg antar at flertallet av de muslimske innvandrerkvinnene som nå bor i Norge, og som dekker seg, hadde gjort det uansett om de hadde bodd i Tyrkia eller Pakistan. Når det gjelder små jenter som går med hodeplagg i barneskolen er jeg mer usikker. Samtidig er det en stor gruppe med eldre jenter fra forskjellige muslimske land som velger å gå med hijab, og dette er et relativt nytt fenomen. Samme fenomenet ser vi blant annet i Tyrkia. I det sekulære Tyrkia, hvor det ikke er tillatt å bruke hijab på universiteter og offentlige arbeidssteder og rettssaler, finnes det altså et stort antall jenter som vil gjøre det meste av det som andre, «moderne» tyrkiske jenter gjør (å ta utdanning, å kjøre bil, å jobbe). Men de vil gjøre dette med sitt hijab. La oss se nærmere på dette for det er her det «uforståelige» skjer.Unge jenter og kvinner som vil gå med hodeplagg, og som anser dette som sin rett, kan bli stigmatisert. Ordet «stigma» kommer opprinnelig fra gresk og betyr tegn som ble brent inn i eller skåret inn i kroppen for å vise at bæreren var en slave, en kriminell, forræder, en skjemt person som man måtte unngå på offentlige steder. I dag er ordet stigma heller knyttet til følelsen av ydmykelse som skapes av sosial eksklusjon og undertrykkelse. Kvinner som vil gå med hodeplagg blir ofte stigmatisert. Men så kan man spørre seg: Er hijab-bruken deres en årsak til stigmatiseringen? Eller velger de å bruke hijab som selvforsvar mot en stigmatisering som allerede finnes? Hvis vi overfører denne tanken til islam, kan man snakke om «stigmatisering av islam» på den ene siden, og en «stigmatiserende islam» på den andre? Islam kan stigmatisere andre, for eksempel sekulære kvinner som obligatorisk må tilsløre seg, som i Iran siden 1979.Den kvinnelige tyrkiske akademikeren Nilüfer Göle tar ordet «stigma» i sin opprinnelige betydning. Hun viser hvordan sosiale forskjeller og utelukkelse foregår gjennom kroppslige signaler og praksis. Via et stigma gir individet sosial informasjon om seg selv som diskvalifiserer henne i samfunnet. Når vi forstår det islamske hodeplagget som et stigma på denne måten, ser vi at islamsk hodeplagg er mer enn et tegn på å adlyde religionens påbud, det er også å hevde en rett. Og dessuten ? å bære plagget og med det også stigmaet er ikke bare et personlig, men et kollektivt, valg. Det er ikke privat, men er del av den kollektive logikken til en sosial protestbevegelse, nemlig islamismen. Islamisme som en kollektiv sosial bevegelse får muslimske aktører til frivillig å adoptere religiøse attributter som anses som mindreverdige sett fra «den moderne kulturens» tenkemåter. Islamisme tar tak i den uønskede forskjelligheten i det å være muslimsk, og omformer dette ved frivillig å ta på seg et stigmasymbol og å vise det offensivt. Islamistisk politikk gjør religion synlig som et personlig signal i den offentlige sfære. Istedenfor å gi opp religiøsiteten, som av andre regnes som kilde til tilbakeliggenhet, tar de nye religiøse aktørene «muslimskheten» over i en åpen protest som heter islamisme.Graden av å være islamismens agenter og graden av opposisjon til omverdenen varierer enormt: fra den islamske revolusjonen i Iran til muslimske innvandrere i Europa, fra den demokratiske valgseieren til Rettferdighet- og fremskrittspartiet (AKP) i Tyrkia til verdensomfattende terrorisme. For islamisme basert på fundamentalisme kan fort bli totalitær og ekstremistisk.Nilüfer Göle skiller mellom muslimsk og islamistisk identitet. Muslimsk identitet er noe man stort sett har i kraft av å være født i et muslimsk samfunn, å tilhøre en familie eller lokalsamfunn som har islam som sin religion. Muslimsk identitet kjennetegnes av følelsen av naturlig å tilhøre islam. En vokser opp med islams tradisjoner, og anser ofte religion som en individuell praksis selv om man gjerne ber kollektivt eller feirer religiøse festdager sammen med andre. Man er muslim på samme måte som man er mørkhudet eller har et bestemt morsmål.Man kan derimot ikke være en islamist, men man velger å bli det. Som Göle skriver, fungerer islamismen i dag som en idé, som forestillingen om et felleskap, som en sosialt eller ideologisk skapt størrelse. En tenker et felleskap der forskjellige muslimske aktører handler sammen og samtidig til tross for de store historiske forskjellene mellom ulike former for islamistisk praksis der de kommer fra eller lever. Islamismen er radikal i den forstand at den benekter sannheten av de «gitte» «tradisjonelle» definisjonene av islam. Den tradisjonelle utformingen oppfattes å være altfor føyelig. Islamisme krever at alle skal være aktive talspersoner og skal kollektivt hevde seg foran den moderne makt. Muslimsk identitet blir gjenskapt som et kollektivt «vi». Samtidig blir muslimsk identitet noe som man kan velge å ha eller ikke ha. Islamisme er en kollektiv bevegelse.Frivillig bruk av stigmasymboler og strengere bruk av religiøse tegn og praksiser skiller islamismen fra de måter som muslimsk identitet uttrykker seg på, sier Nilüfer Göle. Islamistisk identitet uttrykkes via stigmasymboler som hodeplagg, forskjellige kleskoder, visse typer skjegg, osv. De som bærer disse symbolene befinner seg samtidig i modernitetens institusjoner, på skoler, arbeidssteder og organisasjoner. De lever stort sett et moderne liv. Samtidig tviholder de på symboler som vanligvis assosieres med tilbakeliggenhet. De tar på en måte negative attributter som tilordnes dem og deres tro og snur dem opp ned. De omformer en ulempe til en fordel, og bruker denne fordelen til å hevde seg over de som har makten. De bruker stigmasymbolene for å vise at de også har makt ? til å ryste vestens etablerte syn på islam og til ikke å gjøre det muslimer etter deres mening har gjort i mange århundre. De vil vise at de ikke vil kopiere vestens modernitet og ønsker sosial anerkjennelse for det de er, for sin religion som kilde å orientere seg etter, og for de verdier de står for.Demokrati er inkluderende. I hvert fall i prinsippet. Demokrati handler om å få ekskluderte grupper og minoriteter til å bidra i samfunnet gjennom politiske kanaler og ved å gi dem sosiale muligheter. Det handler om å inkludere disse gruppene i det offentlige rom. Men dette er ikke så lett som Göle påpeker, fordi i dette tilfellet er det nettopp der uenigheten ligger, nemlig definisjonen av det offentlige rom. I Norge, i de fleste andre ikke-muslimske land og i muslimske, men sterkt sekulære land som Tyrkia, er definisjonen av det offentlige rom at det er kjemisk fritt for religion. Denne definisjonen, som har vært gjeldende i den sekulære verden, blir nå utfordret. Muslimske innvandrere som er kommet til vestlige land og en del av den muslimske befolkningen i muslimske men sekulære land, tvinger frem en åpning for seg selv i dette rommet. Med sitt prinsipp om å inkludere bør demokratiet kunne utvide det offentlige rommet til å dekke islamistenes krav om å bli synliggjort.I sin anmeldelse av Stasi-rapporten, som er en offentlig fransk utredning om bruk av hijab, analyserer den franske sosialvitenskapsprofessoren Emmanuel Terray hijab-debatten som har ledet til en lov i Frankrike i år. Han mener debatten rundt og lovgivningen mot hijab kan forstås som en episode av politisk hysteri. Politisk hysteri oppstår når et samfunn mislykkes med å finne gode midler eller nok energi til å jobbe med et problem som utfordrer, om ikke dets eksistens, men iallfall dets måte å være på og dets selvbilde. Og samfunnet reagerer på dette med en merkelig, defensiv taktikk, nemlig ved å skape et fiktivt problem som kan formidles bare ved hjelp av ord og symboler. Dermed lager samfunnet en erstatning for det virkelige problemet som det finner uoverkommelig. For når samfunnet blir opptatt med det fiktive problemet, kan det overbevise seg selv om at det har konfrontert det egentlige problemet.Det egentlige problemet i Frankrike, som med noen forskjeller også kan gjelde for Norge, er tosidig, mener Terray: På den ene siden mislykket integrasjon for Frankrikes over fem millioner muslimer: segregerte byer, elendighet og arbeidsledighet, gettoskoler, feil i utdanningssystemet, diskriminering i arbeids- og boligmarkedet, arbeidsplassrasisme og til slutt bitterhet og vold som disse fenomenene provoserer frem hos sine ofre, særlig de unge. På den andre siden nedbremsing eller stopp i utvikling av likhet mellom kjønnene. Gapet mellom menns og kvinners lønn finnes fortsatt, kvinner er stort sett ekskludert fra høyere posisjoner i politiske, administrative og økonomiske hierarkier, vold i hjemmene fortsetter og porno-industrien er mer lønnsom enn noensinne. Forsøkene på å løse disse problemene har hittil ikke vært effektive nok. Som Terray sier, i alle disse tilfellene trengs en direkte konfrontering med etablerte vaner, fordommer og privilegier. Både franskmenn og nordmenn er utdannet i en politisk kultur der det primært er staten og loven som tar seg av samfunnsproblemene. Samfunnet er dårlig utstyrt til å jobbe med problemer som forventer andre former for kollektiv innsats: opplæring, overbevisning, vise eksempler, osv. Dessuten, hvorfor skal noen engasjere seg når konsekvensen av å lykkes i denne kampen blir å avskaffe egne privileger?Det symbolske problemet som har erstattet disse alvorlige samfunnsproblemene har vært hijab. Hijab er en mulig erstatning, fordi den har en vag tilknytning til problemene som angår kulturell ekskludering og kjønnsdiskriminering. Det passer liksom så godt siden det er muslimske jenter som bærer hijab og siden de kommer fra innvandrerfamilier. Perfekt match!Ifølge offisielle statistikker var det knapt 1200 tilfeller der jenter gikk med hijab på skolen i 2003 i Frankrike. I mindre enn tretti tilfeller kom saken opp for retten, og kun fire av dem endte med utestengelse fra skolen med begrunnelsen at de gikk med synlige religiøse symboler og klær som stod for forkynnelse og propaganda. Man glemte statistikken, men blåste opp omfanget av problemet. Tretti rettssaker og fire utestengelser var bare toppen av isfjellet som skjulte «politisk-religiøse aktivister» og «ekstremistiske politisk-religiøse tendenser», ble det sagt. Den offentlige rapporten om dette fortalte aldri konkret hvem eller hva disse var, men det var desto bedre å la det stå åpent. For da kunne man forestille seg at dette var en del av islamistisk-fundamentalistisk nebula som vi alle liksom vet har al-Qa'ida i sin kjerne! Min konklusjon er at hijab ikke lenger er et klart tegn på kvinneundertrykkelse, og hijab kan ikke alltid sies å bli påtvunget kvinner: Det finnes kvinner som bruker hijab fordi dette er helt naturlig for dem. Det finnes også kvinner som går med hijab som helst ikke ville ha gjort det. Og det er også kvinner (særlig unge jenter) som mer bevisst velger å gå med hijab, som frivillig bruker et stigma. De representerer en prosess hvor et stigma er omformet til et emblem på stolthet.Tilbake til den norske debatten: Hva skal vi gjøre? «Vi» som stat skal verken påby å ikke gå med hijab eller forby å gå med hijab. Det er en rett å gå med hijab og en rett å argumentere mot det. En kamp om dette må utspille seg i det sivile samfunn. Staten skal heller konfrontere de faktiske problemene som minoritetene og samfunnet generelt møter: manglende integrasjon, problemer i utdanningssystemet, diskriminering i bolig og arbeidsmarkedet, kulturell ekskludering og kjønnsbasert diskriminering. Samfunnet må også innstille seg på å spille en aktiv og kanskje uvant rolle i å forebygge og løse disse problemene. «Vi» som samfunn må mene at hijab er en rett, må mene at hijab er kvinneundertrykkelse, må gjerne mene at den skjuler en farlig politisk agenda, men «vi» som samfunn må utvide diskusjonsfeltet ved å høre på alternative røster som kanskje kan vekke oss og ryste våre etablerte verdier for å oppnå noe bedre. Gülay Kutal er leder for Oslo SVs etniske likestillingsgruppe og har engasjert seg i debatter om politisk islam.Klassekampen har de siste fire ukene trykket en serie radioforedrag som holdes i NRK P2-Akademiet, og utgis i P2-Akademiets bokserie høsten 2004. Se www.nrk.no/p2akademiet. Tekstene er noe forkortet i forhold til radioversjonen.Tidligere tekster i serien:Mandag 14. juni: Knut Kjeldstadli: Å vandre er å forandreMandag 21. juni: Sigurd Skirbekk: Det store skillet. Om innvandringspolitikk og ideologi Mandag 28. juni: Mette Andersson: Bad guys og good guys. Om rasismebegrepet i den norske innvandringsdebatten @sitat:«Definisjonen av det offentlige rom i den sekulære verden som kjemisk fritt for religion blir nå utfordret» @@sitat:«Kvinner som mer bevisst velger å gå med hijab representerer en prosess hvor et stigma er omformet til et emblem på stolthet»@@sitat:«Muslimske innvandrere som bor i ikke-muslimske land, blir som regel mer knyttet til sin religion»@