- Det har skjedd en endring i jenters seksuelle kultur. Det å være sexy etter kommersielt definerte standarder har blitt viktigere enn noen gang, sier Hannah Helseth. Hun er sosiolog, tidligere debattredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett, og for mange kjent som skribent og spaltist i Klassekampen.

«Generasjon sex», som er hennes første bok, handler nettopp om denne kulturen: hvor unge jenter og gutter kler av seg, skyter pupper og rumpe fram, flasher sixpacks, tar bilder - og legger det hele ut på Deiligst.no for å få flest mulig klikk og poeng.

Dét er paradoksalt i seg selv, men enda mer tatt i betraktning at disse samme ungdommene vokser opp i et samfunn som både er rikere og mer likestilt enn før.

- Samtidig ser vi at psykiske lidelser blir mer utbredt, flere rapporterer om misnøye med kroppen sin, og flere utvikler spiseforstyrrelser. Jeg hadde lyst til å finne ut hva dette para­dokset består av, sier Helseth.

Frustrerte menn

En rekke mannlige skribenter og for­fattere, med franskmannen ­Michel Houellebecq i spissen, har de siste årene hevdet at seksualiser­ingen av offentligheten har gitt kvinner mer makt, fordi det er kvinnene som nå har stuyringen på kjønnsmarkedet. Men Helseth lar seg ikke overbevise av argumentasjonen om at seksuell tiltrekningskraft - som kvinner visstnok skal ha mer av enn menn - uten ­videre kan byttes inn i penger og status.

- De beskriver en frustrasjon som noen menn føler, og det er det ikke noe galt ved. Men å slutte fra en situasjon på bar, til makt på samfunnsnivå er billig samfunnsteori. Seksuell makt er veldig begrenset. Å være den deiligste dama på en fest betyr ikke at du er det på neste fest. Det er noen kostnader knyttet til det å basere sin rolle på utseende og sex appeal som jeg er overrasket over at så mange ukritisk tar til seg, sier Helseth.

- Ofte handler deres taktikk om å gjøre det beste ut av situasjonen og å spille på de kortene en har. Men å spille sine beste kort i et gitt spill betyr ikke at man er i posisjon til å endre spillereglene eller bygge institusjoner. Man forsøker å improvisere over det man har.

Klasseaspektet

Derfor har seksualiseringen et klart klasseaspekt, mener sosiologen. For mens en person som stripperen og pin up-modellen Caroline Andersen, advokatdatter fra Oslos vestkant, kan gå inn og ut av den seksualiserte kvinnerollen som det passer henne, risikerer kvinner med mindre økonomisk og kulturell kapital å bli satt fast i en rolle hun ikke nødvendigvis ønsker.

- Undersøkelser viser også at kvinner med lavere utdannelse i større grad ønsker plastisk kirurgi enn kvinner med høy utdannelse, sier Helseth.

- Men er det ikke legi­timt for disse kvinnene å benytte seg av de midlene som kan gi dem mer anerkjennelse og makt?

- Jo, det er det selvfølgelig. Men jeg mener det er betegnende når høyt utdannende mennesker som Kjetil Rolness eller Preben Z. Møller legger en pubbasert kjønnsmaktteori i sin analyse av forholdet mellom kjønnene. Til og med Gudmund Hernes hadde et friskt forsvar for teorien om erotisk kapital for en tid tilbake. De kjøper bildet av en slags ­femme fatale-skikkelse. En makt som kanskje fungerer i øyeblikket, men det endrer ikke de rådende strukturene.

Krysspress

Jenter og gutter utsettes for det samme krysspresset: de skal lykkes både på skole og i arbeidslivet, men minst like viktig: de skal være dødssexy mens de gjør det. Og hva som regnes som dødssexy har blitt betydelig snevrere, mener Helseth.

- Det samme skjønnhets­idealet favner en stadig større aldersgruppe. Undersøkelser viser at 50 prosent av kvinner mellom 18 og 35 år vurderer plastisk kirurgi. Utseende- og kroppsfokuset gjør at veldig mange retter et altfor kritisk blikk på seg selv. Slike strenge «utvendige» bedømmelser skaper nødvendigvis avstand til egen kropp og seksualitet, sier hun, og presiserer at selv om presset nok er større for jenter, er det heller ikke ubetydelig for gutter.

Personlig

Hvert av kapitlene i «Generasjon sex» innledes med en historie Helseth personlig har erfart. Med det skriver hun seg inn i en tradisjon fra den feministiske litteraturen: å for­ankre teorien i det opplevde.

- Historiene illustrerer at problemet er relevant for mitt liv, slik det er det for mange andres. Alle har et kjønn og en seksualitet, som vi forsøker å forvalte så godt vi kan. Er­faringene er en påminnelse til både meg selv og leseren at det er komplisert. Det er lett å lage paroler som ikke forholder seg til virkeligheten. Jeg har verken lyst til å være kun en kjølig akademiker eller å bare være personlig, derfor denne blandingen.

- Hvorfor er seksualitet så vanskelig for feminister?

- Kvinneundertrykkelse er begrunnet med at kvinner har en annen kropp enn menn. Så for de som vil endre maktforholdene, er det naturlig å interessere seg for dette. Når jeg skriver om dette akkurat nå, er det også fordi jeg ser negative tendenser det er verdt å snakke om. Det er en grunn til at «homo» og «hore» er de mest brukte utskjellingsordene i skolegården.

- Og mens vi er blitt flinke til å snakke om krysspresset menn lever under, sies det lite om de motsetningene kvinner må håndtere. Vi skal være sexy, men straffes om vi er det for mye eller for lite. Jeg mener det er på tide å utvide sexy-malen.

- Hva skal til for at det skal skje?

- Man kan jo begynne med å merke retusjerte bilder. Det er ingen grunn til at jenter skal gå rundt og tro at de må se slik ut, for det er faktisk ­ingen som ser sånn ut i virkeligheten. Men om man ser alle sesongene av «Sex og singelliv» og «Paradise Hotel» rett etter hverandre, er det lett å tro at det er slik verden er. Jeg tror vi mangler arenaer for å utfordre og utfolde oss i samfunnet, og derfor bruker vi seksualiteten til det. Jeg ­synes å merke en slags nummenhet i kulturen.

Mer mangfold

I boka bruker Helseth noen sider på å kritisere både 1990-tallsfeminismen og innholdet i antologien «Glitterfitter» som kom ut i fjor. Blant annet skriver hun at 1990-tallsfeminismens suksess lå mer i dens tilpasning til samfunnet enn til kritikken av det.

- De var bøker for sin tid, hvor strukturene var flytende, og en kvinnes valgfrihet var sentral. Den enkelte kvinnes valg var viktigere enn hvilke økonomiske og kulturelle rammer hun tok valgene innenfor. Hvis vi ikke skal diskutere makt og mulighets­betingelser for handlinger, blir det også umulig å kritisere pornoidealet som gjør seg gjeldende i dag.

- Så hva er det egentlig du vil?

- Om jeg fikk bestemme, skulle jeg ønske det var et langt større mangfold og en større raushet for ulike former for skjønnhet og seksualitet. Og så trenger vi mer kjærlighet. Kjærlighet er noe man gjør, ikke noe som er, og da kan den per definisjon ikke handle om makt og triksing, men derimot om gjensidig respekt for et annet menneske. Dét mener jeg må være idealet. Men så er det også i kjærligheten det er håp i bøtter og spann.