Månedens poet

Selja utenfor vinduet

MÅNEDENS POET

Vibeke Rosenberg

Hver måned kårer diktkammeret.no månedens poet som blir intervjuet og trykket i Bokmagasinet. Dette intervjuet ble gjort høsten 2017, første gang Roseberg gikk av med seieren.

– Gratulerer med å være Diktkammerets utkårede «August-poet», og den første ut her i avisa. Hvorfor skriver du på Diktkammeret?

– Takk! Poesien kom sent til meg, jeg var 60 år da jeg la ut mitt første dikt i Diktkammeret, for et og et halvt år siden. Men da kom den til gjengjeld som en kraftig strøm som jeg til tider har min fulle hyre med å manøvrere i.

Diktkammeret er et sted der du kan øve deg på å skrive poesi. Dessuten får du daglig tilgang til gode dikt som ellers ville vært upublisert.

Det er vanskelig å se for meg et liv uten å lese eller prøve å skrive poesi. Da er Diktkammeret et nødvendig sted å være.

– Hva har du lært av å bruke nettsida?

– Jeg har lært å ha et kritisk blikk på det jeg skriver, rett og slett. Og forumformatet, det at diktene og poetene utviser en så stor variasjon, gjør at jeg får tenkt mer på når og hvordan poesien funker. Når er et dikt sterkt? Ikke virker sterkt. Men er sterkt, står sterkt.

– Hva fikk deg til å skrive diktet «frost over kirkegården»?

– Diktet har mange versjoner. Det begynte som en enkel vinterskisse som kom av seg selv.

Juryens kommentar

Her står mykje på spel. Eit to be or not to be-dikt kan tittelen signalisera. Diktet opnar med ei nekting, eit nei, eit ikkje. Og det kan minne om ein tittel av Tor Ulven: «Nei, ikke det.» Men her heiter det: «ikke dit». Dikt-eget vil ikkje gå til det nedbeita språket. Der er det ikkje mykje som får veksa, ingenting frodig finst der. Der er det karrig og bart. Eit øydeland.

Men så kjem fuglen. Og den opnar sanseverda igjen: med lukta av nye skot: Liv! Vår! Språket som er der, vert samanlikna med reiret i grana: vevd tett av mose og spytt – for nettopp å verna om det nye som skal rugast ut. Det nye livet. Det sårbare som held fram frå der me er komne. Det utsette som må vernast for at nytt liv skal finnast.

Dette diktet famnar om seg sjølv, skrivesituasjonen, som eit reir der språket kan rugast ut og veksa fram, men det handlar om så mykje meir òg. Samanhengen mellom språket og naturen. Samanhengen mellom eit levande språk med nye skot, eit språk som kan føra ein over straumen. Der Olav H. Hauge treng ein stein og ein stein til for å koma over, samanliknar Vibeke Rosenberg språket med ein glissen båt. Og poeten sin utsette p­osisjon når diktet er sett utpå: «jeg vet ikke hvor det bærer». Liv og dikting går saman, og kva anna kan me gjera enn å ausa. Og kvila. Og skriva.

Så begynte jeg å se for meg hva som kunne skje i den scenen. Noen poetiske impulser, altså, som jeg forsøkte å håndtere så godt jeg kunne.

– Du skriver relativt korte dikt. Hva er det med det lille formatet som fungerer for deg?

– Jeg er inspirert av haikudiktningen. Jeg skriver ikke gode haiku selv.

Men jeg har lært mye av det å formidle presist, uten kliss, uten selvopptatthet, få til bevegelse i og mellom linjene, spenningen som oppstår av fortetning. Slik blir diktene mine ofte litt korte.

– Hvor ellers finner du skriveinspirasjon?

– Å lese dikt er et must. Robert Bly har sagt at det gjelder for nye poeter å finne diktere som skriver slik at de åpner for sitt eget språk. For meg har den finske lyrikeren Tua Forsström hatt en slik funksjon.

Så er det slik at jeg bor på et nedlagt småbruk midt i skogen, det er nok lett å se av diktene mine at jeg henter språk og bilder fra det jeg opplever til daglig rundt meg. Sne. Harer. Svaler. Selja utenfor vinduet.

– Når du nå ser tilbake – hva skriver du om?

– Tematisk er det dårlig med røde tråder, tror jeg. Jeg gjør iakttakelser, av og til utover, av og til innover – helst i begge retninger og flere til.

For meg er det mer givende å spørre: Hvor skriver du fra? Med hvilket blikk? De spørsmålene lar seg heller ikke besvare greit og enkelt. Men å lete etter svarene gjør poesien min sterkere. Håper jeg.

Det jeg styrer etter er å rydde en møteplass for leseren og meg i den krattskogen av virkeligheter vi lever i.

Månedens dikt

For å finnes

ikke dit. ikke til

det nedbeita språket

fuglen.

tar meg i nebbet

til reiret inni ei gran

lukten av nye skudd

språket tettvevd, mose, spytt

høsten blir til, hun slipper meg

over elva. språket er en

båt med sprekker. vannet glitrer

jeg vet ikke hvor det bærer

jeg øser og hviler

Vibeke Rosenberg

Bokmagasinets diktspalte redigeres av poetene Endre Ruset og Joakim Kjørsvik. Vi trykker nye, innsendte dikt av etablerte og uetablerte forfattere. Bidrag mottas på adressen poetiskpraksis@klassekampen.no. Spalta har dessuten et samarbeid med Diktkammeret, et åpent, nettbasert skriveverksted for poesi, hvor Helge Torvund er veileder. Poeter kan også gå inn på Diktkammerets nettsider og delta der: diktkammeret.no. Hver måned kårer juryen i Diktkammeret en månedens poet, som intervjues og trykkes i Bokmagasinet.