Fredag 26. oktober 2018
YTRINGSROM: – Øystein Stene kritiserer at det ikke går an å si ting som veldig mange har sagt før ham, mener forfatter og samfunns­geograf Anja Sletteland, som tidligere har jobbet i Klassekampen.
Norske aviser har sluppet til en stor variasjon av meninger om metoo, hevder forfatter:
– Krast fra begge sider
Undersak

– Ikke noe problem å være nyansert

– De gangene jeg har deltatt i debatten om metoo, har jeg forsøkt å nyansere og stille spørsmål der jeg har sett behov for det. Jeg har stort sett ikke opplevd det som noe problem å gjøre det, sier Dagbladets kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad til Klassekampen.

Hobbelstad sier at den norske debatten om metoo jevnt over har fungert godt, men noen ganger har hun opplevd usaklige tilsvar.

– Ved et par anledninger ble det framstilt som om jeg ikke ville høre på kvinnene. Jeg har også merket meg at Øystein Stene fikk noen slike tilsvar, med beskjed om å være stille. Å avfeie folk med at de ikke er verdt å høre på, i stedet for å svare saklig på spørsmålene de tar opp, mener jeg er en uredelig debatteknikk, sier Hobbelstad.

Spørsmålene Hobbelstad har stilt, har handlet om hvor godt rettssikkerheten til mennene det varsles om, er blitt ivaretatt. Hun har også stilt spørsmål ved at svært alvorlige handlinger er blitt likestilt med mindre alvorlige overtramp.

– Når jeg argumenterer på den måten jeg gjør, så er det for å sikre at bevegelsen er i tråd med en allmenn rettsfølelse. Det mener jeg er viktig for at metoo skal fortsette å få gjennomslag. Hvis man virkelig mener at seksuell trakassering er et stort samfunnsproblem, noe jeg tror det er bred enighet om, må det være et felles mål at debatten favner så bredt som mulig.

– Har du inntrykk av at det er forskjeller mellom norsk og svensk debattklima, sett i lys av Lina Makbouls essay?

– Det mener jeg helt klart. Vi var flere norske journalister som nylig deltok på et seminar i Sverige, der de norske deltakerne jevnt over ga uttrykk for en mer liberal innstilling. Det førte til en kommentar i Göteborgs-Posten der det ble hevdet at norske journalister var kjennetegnet av en «blåbrun konsensus». Hvis man oppfattes ikke å støtte en god sak i Sverige, slås man mye hardere ned på, sier Hobbelstad.

At kritikere av metoo-kampanjen har møtt motbør, er ikke ensbetydende med at ytringsrommet rundt metoo har vært trangt, mener forfatter Anja Sletteland.

METOO

«Ufyselig menneske» og «psykisk syk» var blant karakteristikkene den svenske journalisten Lina Makboul ble møtt med da hun og resten av Uppdrag granskning-redaksjonen rettet et kritisk blikk mot mediedekningen av metoo.

I Klassekampen i går fortalte Øystein Stene, forfatter og dosent ved Kunsthøgskolen i Oslo, om liknende opplevelser. Etter at han i juni i år publiserte essayet «Fra feminisme til aktivisme til populisme» i tidsskriftet Samtiden, møtte han enorm motbør – også i form av drapstrusler.

Er ytringsrommet rundt metoo så trangt at konsekvensene av nyansering og kritikk blir for tung å bære for deltakerne?

Nei, mener forfatter og samfunnsgeograf Anja Sletteland. I arbeidet med en artikkel om metoo i Tidsskrift for kjønnsforsk­ning gikk hun gjennom 2054 tekster i norske regionale og nasjonale aviser som nevnte «metoo».

– Det var ekstremt stor bredde i innleggene, og avisene har sluppet til en stor variasjon av meninger. Helt fra starten har veldig mange kritisert metoo, og debatten har vært krass fra alle sider. Mange har nok opplevd meningsmotstandere som hetsende, sier Sletteland.

Fakta

Debatten om metoo:

• Tirsdag denne uka trykket Klassekampen et essay av den svenske journalisten Lina Makboul. Her fortalte hun om hvordan hun opplevde arbeidet med den kontroversielle reportasjen «#metoo og Fredrik Virtanen» på SVT.

• Etter eget utsagn har Makboul aldri møtt like mye hat som da hun gransket medienes rolle under metoo-høsten 2017.

• I Klassekampen i går sa forfatter Øystein Stene at han kjente seg igjen i Makbouls erfaringer etter å ha skrevet kritisk om metoo i Samtiden og Aftenposten.

– Repeterende kritikk

Av sine støttespillere skal Øystein Stene ha fått beskjed om at ingen ønsket å støtte ham offentlig, fordi omkostningene ville bli for store. Men Sletteland tror det er en feiltolkning å lese motbøren Stene ble møtt med, som et bevis på at det overhodet ikke er rom for kritikk av kampanjen.

– Stene hevdet at metoo var en bevegelse som ikke kunne kritiseres, men i realiteten var hans kritikk en repetisjon av de vanligste innvendingene i debatten: at metoo var et angrep på menn, at den framstilte kvinner som ofre uten å belyse de strukturelle problemene og at menn også er ofre for seksuell trakassering, sier Sletteland, som sammen med sosiolog Hannah Helseth er aktuell med boka «Det jeg skulle sagt – håndbok mot seksuell trakassering».

Hun forteller at mange som lot seg provosere av Stenes essay, først og fremst var oppgitt over at vi ikke hadde kommet lenger i debatten.

– På det tidspunktet hadde de allerede brukt enormt mye tid og krefter på å imøtegå disse påstandene, så Stenes påstand om å bryte et tabu ble en provokasjon. At det endte i en drapstrussel er en tragedie, sier Sletteland.

– Står i et vepsebol

Hun tror at nøkkelen til å forstå intensiteten i kritikken både Makboul og Stene ble møtt med, ligger i rollene de har eller ble lest inn i.

– Øystein Stene er en aktør ved en institusjon hvor det har vært og er mange konflikter og store metoo-saker som har vært dårlig håndtert, sier Sletteland, med henvisning til de mange varslersakene ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Bare én av de ansatte det ble varslet mot, fikk sparken. En annen sa opp, og den siste jobber fremdeles ved skolen.

– Stene står midt i et vepsebol og forsøker å løfte problemstillinger derfra som om de er representative for en hel bevegelse, sier Sletteland.

– Men når både Makboul og Stene forteller om liknende opplevelser etter å ha kritisert metoo, vil noen hevde at det er et mønster?

– Slik Makboul selv påpeker, ble journalister aktivister i den svenske metoo-debatten. Det gjør at hun også blir aktivist. Hele rollelandskapet blitt forflyttet, og de er på det premisset Uppdrag granskning kritiseres. Det er derfor det er så farlig å begynne med en slik rolleutvisking, sier Sletteland.

kultur@klassekampen.no

Onsdag 17. april 2019
Steikende sol tilsier ikke lenger bare glade badedager, men også tørke og skogbrann. Hva er egentlig «pent» og «stygt» vær i klimakrisas tid?
Tirsdag 16. april 2019
Halvparten av abonnentene til Helgelendingen kan miste avisa med ny postlov. – Dette blir alvorlig for oss, sier redaktør Geir Arne Glad.
Mandag 15. april 2019
Skodespelarar slår ring om Eirik Stubø med støtteopprop.
Lørdag 13. april 2019
En rapport av Sigurd Høst blir brukt til å begrunne regjeringens nye medie­politikk. Selv kjenner han seg ikke igjen i Trine Skei Grandes påstand om at store områder ligger i «medie­skygge».
Fredag 12. april 2019
Norske forlag vil fremdeles ikke levere lyd­bøker til konkurrentenes strømmetjenester. – Aktørene ser seg ikke tjent med å komme til enighet, mener medieviter Terje Colbjørnsen.
Torsdag 11. april 2019
For tre år siden refset KrF og Venstre regjeringen for å sabotere omdelingen av aviser. I dag får mellompartiene selv refs for å ha sviktet papiravisene.
Onsdag 10. april 2019
200.000 lesere vil miste papiravisa som følge av regjeringens spareplan for Posten. Større aviser som Nationen rammes hardt, mens lokal­aviser skjermes.
Tirsdag 9. april 2019
Vebjørn Sand får låne kommunal kremtomt uten å betale en krone. – Udemokratisk, mener kunstkritiker Kjetil Røed.
Mandag 8. april 2019
Gyldendal får kritikk fra Utdanningsforbundets Thom Jambak for å bruke spesialskrevne tekster til nye norskbøker. Forfatter Gro Dahle fant tjue relevante norske forfatterskap på stående fot.
Lørdag 6. april 2019
Goliat forlag ut­lyser krimkonkurranse med 100.000 i premie, men prispengene er egentlig et forskudd. – I beste fall småfrekt, sier forfatter Tom Egeland.