Lørdag 26. oktober 2013
Belgen: Øyvind Rimbereid spør hva som skjer om vi ødelegger belgen under orgelet, den som får alt til å røre seg. foto: thor brødreskift
Du er bølgen
Ned i sjøen: Øyvind Rimbereids diktsamling skaper et hav av tanker, ord og etterklanger.

anmeldelse

På trykk 1. juni 2013

Øyvind Rimbereids fem diktbøker etter årtusenskiftet tilhører det ypperste som er skapt på norsk. Den sjette, «Orgelsjøen», holder samme nivå. Boka forener erfaringer, stemninger og kunnskaper – i en dyster visjon om det menneskelige.

Orgelet er en mangfoldig metafor, en slags verdensmaskin, et instrument som frambringer et helt, myldrende univers i seg selv. Sammenstilt med «-sjøen» blir bildet mer dystert: Lyd drukner, det som brenner, slukner.

Boka er ualminnelig fyldig, til tross for bare 80 luftige sider, hvor høyre- og venstremargene beveger seg fra side til side, som hender på et klaviatur. Først ble jeg begeistret over bokas litterære overskudd, av Rimbereids suverene beherskelse av poetiske virkemidler. Ved andre og tredje gangs lesning blir jeg mer trist. Sannheter jeg vanligvis klarer å holde på armlengdes avstand, bringes nærmere. Allerede prologen spør nesten rett ut: Hva om vi er i ferd med å ødelegge «belgen» som ligger under orgelet, den «som får alt til å røre seg»? Hva om vi ødelegger selve luften vi puster i, vannet vi drikker?

[…Belgen] er like stum som blind/ og har aldri skjønt seg på larmen/ fra sabler, gull, ny filosofi/ eller fra kvotene/ som nå måles rundt hver rot.// Sorgen inni en kommende/ verdenstragedie/ får mennesket ta seg av./ […]

«Sorgen [… ] får mennesket ta seg av». Hva betyr det? At alle organismer rammes av endringer kloden gjennomgår. Men mennesket er det levende vesenet med språk, poesi, bevissthet – og dermed mulighet til både sorg og omsorg, tanke og omtanke.

Stemningen i prologen utdypes særlig i bokas to lengste dikt, «Hegels orgel» og «Orgelet som ikke finnes». De utgjør et tyngdepunkt, med lærde spekulasjoner om staten som et slags orgel, et instrument som frembringer det moderne samfunnet, i filosofen Hegels levetid, ved inngangen til 1800-tallet. Diktene antyder hvordan tenkning om staten, eller menneskelige samfunn i det hele, etter hvert mister sin visjon. Kanskje er det fordi staten smelter sammen med pengestrømmene og «blir identisk med den globale økonomien», at «orgelet» ender i sjøen?

Oppfinnelsen av telefonen i 1876 får i så fall utviklingen til å skyte fart. Telegrafi og telefoni blir en slags «totalveksler», hvor all informasjon får en ny form for samtidighet. Først virker slike oppfinnelser som muligheter, etter hvert ligner de mareritt: «Den nye/ varesirkulasjonen/ som sirkler i luftens korridorer/ like under/ de digitale pengene/ som farer omkring/ i de elektromagnetiske virvlene/ mellom satellitter.» For ett av sluttproduktene er malstrømmer av søppel, i boka plassert under en ensomtflygende svartfotalbatross, langt ute i Stillehavet. Fuglens føde er byttet ut med fargerike plastremser flytende i vannskorpa. En mulig visjon av det moderne samfunnet er dermed «Orgelsjøen», samlingens tittel.

Rimbereid går i dialog med en rekke tekster og hendelser, for eksempel Henrik Wergelands «Til min Gyldenlak», skrevet på dødsleiet. Eller Hegels søster Christiane, som begikk selvmord ved drukning rett etter hans død, etter at de to søsknene hadde glidd fra hverandre lenge, hun inn i mentale lidelser.

Boka formulerer en skremmende tanke: «Å bli fortrolig med at det bare/ skal synke./ Å bli fortrolig med anti-Nietzsche.» Anti-Nietzsche: Det kan tolkes som å forsone seg med at alt synker, alt forsvinner, til forskjell fra Nietzsches tanke om alle tings evige gjenkomst: Rimbereids bok antyder alle tings forsvinning, dermed også økosystemet, verdens evne til å regenerere seg selv. Noen korte dikt i bokas midte reflekterer også over industriens og dertil hørende fellesskapers forsvinning, for eksempel i Moss eller Stavanger. Mellom de monumentale langdiktene blir imidlertid flere av de korte tekstene mindre interessante. Det gjelder ikke «Bach-nåden», et av de fineste diktene, som tar utgangspunkt i J.S. Bachs orgelfantasi over salmen «Komm, Heiliger Geist, Herre Gott». Stykket tilhører «Leipzigerkoralene», som Bach samlet mot slutten av livet og verdsatte spesielt høyt.

Å gi seg hen/ når Bach spilles på et orgel/ og verden bare vider seg ut,/ som om det er en nåde,/ er en fjerding på et vann,/ et blafrende lys i en svalgang,/ eller det er brått vegger/ som reiser seg, og som stiger/ gjennom stær i stimer, dans,/ […]

«Stær i stimer» kan kanskje synes som et merkelig bilde. Men flokker av stær kan om høsten ligne bølgende fiskestimer, et godt bilde på bevegelser i musikk, for eksempel i den nevnte orgelfantasien. Rimbereid drar med seg slike bølgemønstre inn i det lange diktet om orgelets forsvinning, også i et utbrudd: «Men du er òg en bølge!». Med andre ord: Enhvers vilje til liv er en mulig motkraft til forsvinning. Og helt til slutt, i den vakre, sørgelige epilogen, «Hva diktet alltid har visst. For Atle» (til nylig avdøde Atle Kittang), bringer Rimbereid, om ikke forsoning, så i alle fall en slags fortrøstning:

[…] når graset er på sitt grønneste

og diktet sier det,

så er det ikke fordi graset

redder alt eller fordi graset

er det innerste i livet.

I diktet er graset grønt

fordi det en gang også grodde

på marker som synker, drømmeaktig,

med svaner, bøker og grått brød

på vei hjem til sjøen. […]

Ta og les. Bedre poesi finnes knapt på norsk.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Fakta

Poesi

Orgelsjøen

Gyldendal 2013, 80 sider

Artikkelen er oppdatert: 4. november 2013 kl. 10.23
Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.
Lørdag 10. august 2019
Opprør: Tross dystopiene gir håndboka til Extinction Rebellion håp og kamplyst.
Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 8. juni 2019
Fandenivoldsk: Å lese fribyforfatterne på norsk gir glimt av alt det man ikke ser.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.