«Odysseen» målbærer dype, mannlige redsler for kvinnelig makt. Det skriver Emily Wilson i et essay i The New Yorker, som redegjør for hennes arbeid med å oversette «Odysseen». Lesere ønsker ofte å få Penelope til å passe med vårt ideal om den sterke kvinnen, skriver Wilson, og går i rette med blant andre Daniel Mendelsohn for å gjøre det. Det kan være komfortabelt å se Odyssevs og Penelope som mer jevnbyrdige, innrømmer Wilson, men hun vil reservere seg mot det: Det er en sentimental lesning av Penelope, som overser hennes sosiale posisjon, noe «Odysseen» tegner opp svært tydelig. For det første er hennes valgmuligheter definert fullstendig av hennes ekteskapsstatus – hun kan vente på Odyssevs eller gifte seg på nytt. Og hennes intelligens er av en annen sort, og har andre konsekvenser, enn Oddysevs’ vidgjetne vidd: Hennes faste epitet er «periohron», «circumspect» på engelsk, noe som betyr forsiktig, varsom. Det antyder at hun skyr unna risiko, skriver Wilson: «Her keen mind is not liberating; it keeps her stuck.» Kontrastér det med Oddysevs’ intelligens, som lar ham unnslippe situasjoner. Det er en bitter ironi at Odyssevs’ intelligens er det som setter ham fri og øker hans radius, mens Penelopes intelligens holder henne vaktsomt innenfor samme sirkel. Det er ett uttrykk for at diktet portretterer kvinners handlekraft som farlig, hevder Wilson.