Klassekampen.no
Lørdag 21. april 2018
UNGDOMSOPPGJØR: Roxane Lundy (22) ble valgt til leder for det franske sosialistpartiets ungdomsparti MJS i februar i fjor. En måned seinere sa hun og en stor fraksjon av ungdomspolitikerne au revoir til moderpartiet.
Sosialistpartiet i Frankrike kjemper desperat for ikke å bli visket ut fra partikartet:
REFORMISTEN: Moderate Olivier Faure er det nye fjeset om skal gjenoppbygge sosialistpartiet. Han innrømmer det blir tøft. – Men vi har gjenreist oss før, sa han til landsmøtet.
LUKKER ØYNENE: Lange debatter tar på, også for godt vante partimedlemmer. Ett år etter fjorårets valgnederlag er drøyt tusen delegater samlet til en krisekongress for å legge sosialistpartiets nye strategi. Men partiet tør ikke å evaluere seg selv og lukker øynene for sine tidligere feil, mener Le Monde Diplomatique-redaktør Serge Halimi.
FRA HOLLANDE TIL MACRON: Marie-Hélène Novak og Jean-Pierre Maurel har alltid stemt på sosialistpartiet. Men etter fem år med president François Hollande sa de stopp. – Han førte en helt horribel innenrikspolitikk, sier Novak.
MARSJ FOR EU: Emmanuel Macrons La République En Marche-parti har vunnet mange tidligere sosialistvelgere. Anthony Auffret og venner i «Unge for Macron» går fra dør til dør for å snakke med folk om EU.
MANNEN I MIDTEN: Moderate Stéphane Le Foll ble nummer to i kampen om ledervervet. Før valget i fjor sa han at han ikke ville stemme på sosialistpartiets venstrekandidat Benoît Hamon. Da gikk han heller for Macron.
KLOKKERTRO PÅ EU: Sosialistpartiet er et EU-entusiastisk parti. Christine Renault d’Allones Bonnefoy leder partiets delegasjon i EU-parlamentet, og hun er overbevist om at unionen kan reformeres og forbedres.
LAST OG BRAST: 20 år gamle Julie Vincent har bestemt seg for å stå sammen med sosialistpartiet i tykt og tynt. Hun har tro på den nye partilederen Olivier Faure. 20-åringen er sjef for Paris-seksjonen til sosialistpartiets ungdomsorganisasjon.
FRITT FALL: Grafen viser første og siste resultat for sosialdemokratiske partier i Europa ved parlamentsvalg mellom 2000 og 2017, i prosent. kilde: EU Observer
IDENTITETSKRISE: Europas sosial­demokrater er i krise. Nå strever franske Parti Socialiste for å overbevise både velgerne og seg selv om at det har livets rett.

NÅR VELGERNE TAR HEVN

Fredag 23. mars 2017 har Roxane Lundy akkurat tatt sitt livs mest dramatiske valg. 22-åringen er overbevist om å ha gjort det rette, men det hogger likevel i brystet da hun plutselig hører et «pling» fra mobilen. Push-varselet fra avisa Le Monde lyser opp skjermen:

«Lederen for sosialistpartiets ungdomsparti, Roxane Lundy, bryter med moderpartiet til fordel for Benoît Hamons nye bevegelse Generations.»

– Og voilà, så visste absolutt alle det. Det var helt sinnssykt.

Telefonen blir varm av alle sms-ene som raser inn, men Lundy rekker ikke å svare noen før batteriet går tomt og hun står igjen aleine i metrovogna. Bare en knapp måned tidligere ble hun valgt av sine jevnaldrende kamerater til leder for ungdomspartiet Mouvement Jeunes Socialistes (MJS). Nå slenger hun døra midt i trynet på moderpartiet Parti Socialiste – og tar 25 av de 30 unge, lovende fra ungdomspartistaben med seg.

– Beslutningen var vanskelig, men samtidig lett. Framtida for venstresida finnes ikke i sosialistpartiet, sier Lundy i dag.

Hun er ikke til stede på sosialistpartiets landsmøte utenfor Paris denne helga. Lundy ble ikke invitert. Å stikke av idet hele organisasjonen ligger nede med brukket rygg etter fjorårets dramatiske valg, blir av dem som står igjen sett på som et dolkestøt. Sosialistpartiets presidentkandidat Benoît Hamon fikk skandaløse 6,3 prosent av stemmene og endte med å forlate partiet dagen derpå. At ungdomspartiet da slutter seg til Hamon, som partiet investerte millioner av euro i før han «regisserte hele den fordømte valg­skandalen», er som om kniven vris rundt i det åpne såret.

Fakta:

Parti Socialiste

• Har sine røtter i partiet SFIO (Frankrikes seksjon for internasjonale arbeidere), etablert i 1905 og ledet av Jean Jaurès. Byttet navn til Parti Socialiste i 1969.

• I fjor gikk partiet på et dundrende nederlag i presidentvalget og mistet 90 prosent av setene i parlamentsvalget. Det var enda verre enn i 1993, da sosialistpartiet mistet 80 prosent.

• Men partiet har også hatt medvind. I 1995 vant Leonel Jospin presidentvalget, og to år seinere vant venstrekoalisjonen Gauche Plurielle (sosialister, grønne og kommunister) parlamentsvalget.

• Under François Hollandes president­periode (2012–2017) gjorde venstre­fraksjonen «les frondeurs» internt opprør mot mye av Hollandes kuttpolitikk.

• Fra og med i år er Olivier Faure (49) partiets nye leder. Han overtok stafettpinnen på partiets landsmøte i Auber­villiers utenfor Paris 7.–8. april.

Men Roxane Lundy ne regrette rien, som Edith Piaf sang om å ikke angre.

– Høyrefløyen i partiet snakker ikke lenger samme språk som oss. Vi vil helt forskjellige ting. Det ble umulig å fortsette sammen med dem, sier hun.

Partiet alle vender ryggen

Lundys dramatiske avskjed med Sosialistpartiet er et symptom på den dype krisa partiet står oppi, men avslører bare toppen av isfjellet. I tillegg til at franske ungdommer vender partiet ryggen, hopper erfarne politikere med høythengende verv av den synkende skuta og over til yngre bevegelser. Et enormt antall velgere vender seg også mot nye politiske alternativer.

For Sosialistpartiet trues ikke bare av Hamons nystiftede Generations, som drøyt 50.000 franskmenn i dag har sluttet seg til, online. Både velgere og politikere har strømmet til president Emmanuel Macrons suksesshistorie La Republique En Marche på sentrum-høyresida. De franskmennene som derimot identifiserer seg lenger til venstre, har søkt til eks-sosialistpolitiker Jean-Luc Mélenchon og hans parti La France Insoumise, den tydeligste opposisjonskraften mot Macrons politikk.

Tallene tegner opp et dystert bilde av Frankrikes en gang så stolte sosialistparti. 77 prosent av alle franskmenn sier de «har et dårlig inntrykk av partiet», ifølge en undersøkelse nylig utført av meningsmålingsinstituttet Harris. I dag framstår derfor målet om 500.000 partimedlemmer innen 2017 som en blåøyd og litt sørgelig drøm. I realiteten har tallet på «tilhengere av partiet» rast fra 260.000 til 102.000 siden 2007. Ifølge avisa Le Parisien er bare drøyt 20.000 av dem å regne som aktive medlemmer.

Valgresultatene fra i fjor taler også for seg selv. Oppslutningen Benoît Hamon fikk i presidentvalget, var den dårligste siden 1969, året det moderne sosialistpartiet ble grunnlagt. I valget til nasjonalforsamlingen en måned seinere kollapset hele parlamentsgruppen da de mistet 90 prosent av mandatene. I dag sitter restene igjen, en beskjeden gjeng på 30 parlamentarikere – som ikke engang kaller seg sosialister, men har omdøpt seg selv til det nye venstre – og strever med å finne ut om de står i opposisjon til Macron.

En sosialdemokratisk ruin

Det politiske og ideologiske uføret det franske sosialistpartiet befinner seg i, skriver seg inn i en dyster fortelling om partier i samme familie over hele Europa. I Hellas har det sosialdemokratiske partiet Pasok gitt navn til et eget begrep, pasokifisering, som viser til politiske partier som gjør seg så upopulære at de nesten dør helt ut.

Siden tusenårsskiftet har det gått nedover med Europas sosialdemokrater, der Storbritannia og Portugal er unntakene som bekrefter regelen. En gjennomgang av valgresultatene i 17 europeiske land, deriblant Norge, viser at oppslutningen til sosialdemokratene i snitt har falt med 11 prosentpoeng siden år 2000.

Det er ikke bare i Frankrike at fjoråret ble dystert for sentrum-venstre­sida: I Nederland fikk arbeiderpartiet PvdA begredelige 5,7 prosent i parlamentsvalget 15. mars i fjor. I Østerrike ble sosialdemokratene i SPÖ slått av Sebastian Kurz og høyrepopulistene i ÖVP sju måneder seinere. På cirka samme tidspunkt gikk også tsjekkiske sosialdemokrater på trynet da jokeren Andrej Babis og hans antipolitiske bevegelse Ano ble valgets klare vinner. Sosialdemokratiske CSSD mistet 70 prosent av setene og endte som parlamentets sjette største parti. Det siste innslaget i fortellingen handler om Partido Democratico i Italia, som i valget i mars ble utmanøvrert av populistene i Ligaen og Femstjerners­bevegelsen.

Hvordan gjenreise seg? Hvordan gjenvinne velgerne og bygge troverdighet for et sosialdemokratisk prosjekt i 2018?

Sosialdemokratene på kontinentet strides om hvilken strategi som er best. Skal man samarbeid med høyresida, som de tyske sosialdemokratene i Angela Merkels storkoalisjon? Nekte å forhandle med populister og heller stille seg utenfor maktposisjoner, slik som italienske Partido Democratico eller satse på at en hard innvandringslinje fenger velgerne, som danske Social­demokratiet?

I Frankrike har strategien fått et navn: La renaissance. Gjenfødelsen.

Elefantene i rommet

Den første helga i april i år er partiet samlet til krisekongress i en enorm hall i Aubervilliers, en forstad like nord for Paris. Det summer i lokalet. Festtalene fra scenen, de lavmælte presse­intervjuene bak i hallen og småpratingen mellom delegatene går opp i en høyere enhet.

Men stemningen er liksom litt uforløst. Landsmøtet går mot slutten, og nå venter de alle sammen på én mann som skal hjelpe dem ut av uføret: Olivier Faure, partiets nye leder.

– Han er ikke den mest kjente profilen, men jeg har tro på at han kommer til å klare å samle oss.

20 år gamle Julie Vincent sitter og surfer på mobilen ved ungdomspartiets lille stand i vrimlehallen minutter før Faure skal på scenen. Som leder for Mouvement Jeunes Socialistes i Paris er hun en av dem som valgte å bli igjen da Lundy og ungdomspolitikerne stakk av til Generations. Vincent erkjenner at partiet skuffet franskmennene under François Hollandes regjering (2012–2017), men har tro på at det skal gjenreise seg.

– Vi må bli et moderne parti for det 21. århundre, sånn som En Marche og La France Insoumise. Vi trenger nye og unge figurer som kan gå foran.

20-åringen blir avbrutt av en hær med pressefolk som nesten river standen over ende. De stimler rundt én hvithåret og én tynnhåret mann som begge to ser ut til å trives godt i søkelyset. Jean-Marc Ayrault (68) og Bernard Cazeneuve (54), begge forhenværende statsministre i Hollandes regjering, har ankommet akkurat i tide til Olivier Faures innsettelsestale.

– Der kommer elefantene, mumler en fyr for seg selv.

Han ser ut til å være i slutten av 20-åra og vil ikke ha navnet sitt på trykk.

Men den aller største elefanten i rommet, ekspresident François Hollande, glimrer med sitt fravær. Han får av mange skylden for uføret partiet står i, og dukker verken opp på landsmøtet eller i Faures tale. Likevel dukker han stadig opp i fortellingen om sosialistpartiets krise og lanserer bare få dager etter kongressen sin nye bok «Maktens lærepenge». Men her og nå, i hallen i Aubervilliers, er alle øyne rettet mot 49 år gamle Olivier Faure.

Fra sosialister til sosialdemokrater

– Hvorfor blir vi egentlig værende i dette partiet? Vi har alle stilt oss det samme spørsmålet.

«Gjenfødelsen» er offisielt i gang, og Faure erkjenner fra talerstolen at partiet står i en historisk hengemyr. Men pressen tar feil når de erklærer partiet dødt, mener den nye lederen.

– Også for 47 år siden så vi mer døde enn levende ut. Men vi gjenreiste oss!

Forsøk på entusiastisk hoiing brer seg i salen da han drar sammenlikningen fra dagens situasjon til den historiske kongressen i Epinay, en annen parisisk hovedstad, for 47 år siden.

Året var 1971 og sosialistpartiets forløpere, SFIO eller Frankrikes seksjon for internasjonale arbeidere, hadde også den gang gått på en valgsmell uten sidestykke. SFIOs presidentkandidat Gaston Defferre fikk skandaløse 5 prosent oppslutning i valget i 1969, og sosialistene ble spådd en dyster framtid.

Men samme år ble SFIO til Parti Socialiste, og på kongressen i 1971 tok François Mitterrand styringen. Det moderne sosialistpartiets slagord ble le rupture avec le capitalisme, brudd med kapitalismen.

– Den som ikke aksepterer et brudd med det kapitalistiske samfunnet, den kan ikke være i sosialistpartiet, sa Mitterrand fra talerstolen i Epinay i 1971.

På krisekongressen i Aubervilliers virker denne 70-tallsideen veldig langt borte. Stemningen er riktignok nostalgisk, og nærmeste metro heter faktisk Front Populaire, som var navnet på den franske venstresidas suksess i 1936. Da gikk SFIO, radikal-sosialistene og kommunistpartiet sammen og vant parlamentsvalget. Under ledelse av SFIOs historiske figur Léon Blum styrte den røde alliansen landet i to mellomkrigsår.

For noen av medlemmene og et knippe lederfigurer er det fremdeles svært viktig å hegne om at det er sosialister, ikke sosialdemokrater, de er. Men akkurat dét er det færre og færre franskmenn som tror på. «Sosialistpartiet, eller det som gjenstår av det, har aldri vært så sosialdemokratisk som i dag», skrev avisa Le Monde for en måned siden.

Frankrikes sosialistparti var nemlig aldri et tradisjonelt sosialdemokratisk masseparti som dem du finner i Tyskland, England eller Skandinavia. Ikke hadde de fagbevegelsen med seg, og partiet var helt fra starten en intellektuelt og parlamentarisk fundert organisme.

– Sosialistpartiet var partiet som tilsynelatende drømte om revolusjon, men som så klart har vært reformistisk hele veien, sier Philippe Marlière, professor i statsvitenskap ved University College i London.

Han var selv aktiv i sosialistpartiet i 20 år, før han sa opp i protest da det drev ja-kampanje før Frankrikes folke­avstemning om EU-grunnloven i 2005. Marlière meldte seg ut og ble heller med i Det nye antikapitalistiske partiet, et marginalt og mildt sagt mer radikalt parti på venstresida. Nå bor han i London og har for lengst trukket seg ut av politikken, men har fremdeles god utsikt til fransk venstreside fra andre sida av den engelske kanal.

– Det tok enormt lang tid, men til slutt har sosialistpartiet innsett at de faktisk tilhører sentrum-venstre. De er i alle fall ikke sosialister, sier Marlière.

Kunsten å grave sin egen grav

At sosialistpartiet har gått lenger og lenger mot sentrum i flere avgjørende saker de siste årene, og til og med har tatt steget over i høyrepolitikken, er sjefredaktøren i Le Monde Diplomatique Serge Halimi ikke i tvil om.

– Jeg må innrømme at jeg er overrasket over at det ennå finnes folk i verden som interesserer seg for det franske sosialistpartiet. Her i Frankrike er det ingen som bryr seg om dem lenger.

Redaktøren smiler skjevt bak sin gamle skrivepult i massivt tre og lener seg tilbake i kontorstolen. Han er blant landets fremste intellektuelle med peiling på venstresida generelt og sosialistpartiet spesielt. I 2000 ga han ut «Quand la gauche essayait» (Da venstresida forsøkte), 630 tettskrevne sider om den franske venstresidas erfaring med regjeringsmakt i 1924, 1936, 1944 og 1981.

Men det gjør ham ikke til blåøyd tilhenger av sosialistpartiet. Tvert imot.

– Om det er trist at det går så dårlig med sosialistpartiet i dag? Nei.

Halimi tenker seg om i et sekund før han fortsetter.

– Det er sørgelig for dem, så klart. Men det er bra at partier som ikke leverer, blir sanksjonert av velgerne sine, sier han med et skuldertrekk.

– Altså. Partier forsvinner jo.

– Så det er bra at velgerne straffer politikere som skuffer dem?

– Straffer! Ja, det er rett ord.

Redaktøren peker på flere årsaker til at partiet over tid har gravd sin egen grav. François Mitterrands omfavnelse av det europeiske fellesskapet og statsminister Lionel Jospins galopperende privatisering. François Hollandes beslutning om å gjøre bankmannen Emmanuel Macron til finansminister, etter å ha forsikret velgerne om at hans «sanne fiende er finanseliten». På hjemmebane ga Hollande og Macron 300 milliarder euro i skattelette til landets rikeste, finansiert ved kuttpolitikk, og på bortebane var regjeringen med på EUs tyning av Hellas.

Sosialistpartiet er ikke dødt ennå, men de har gjort seg irrelevante, mener Halimi, som hevder den viktigste grunnen er åpenbar og enkel å forstå:

– De omfavnet kapitalismen entusiastisk. De gjorde seg til hovedansvarlige for finanskrisa. De forsvarte et system som kollapset. Og det glemmer ikke velgerne, sier redaktøren.

– Denne snille og skånsomme globaliseringen de ser for seg, den finnes ikke. Globaliseringen presser lønningene ned, sånn er det. Det er konkurransen mellom alle i verden. Nå sier de at de ikke liker konsekvensene av sin egen politikk. Politikken de holdt kjær da de selv satt med makten.

Halimi beskriver den nye partilederen som en «klassisk sentrumspolitiker» som først og fremst er «kompromissenes mann» og spør Klassekampen om vi vet hva Olivier Faures visjon om partiets «gjenfødelse» innebærer. Vi må innrømme at vi ikke vet.

– Ingen vet! Ingen vet hva partiets nye retning er, gjentar Halimi oppgitt.

Under Hollande hadde sosialistpartiet en overveldende makt i så å si hele det politiske systemet i Frankrike: Partiet hadde presidentembetet, statsministeren og regjeringsmakten, flertall i senatet og underhuset, samt makt i hovedparten av landets regioner, departementer og kommuner.

– Synes de selv at de styrte landet godt eller dårlig? Vi vet ikke. For de har ikke evaluert det de har gjort!

Det ser ut som om Halimi ikke selv vet om han skal le eller gråte.

Skuffelsen Hollande

Selvransakingen uteblir i Aubervilliers. Men i en lys stue akkurat én mil sør for kongressen tar Marie-Hélène Novack og Jean-Pierre Maurel seg av evalueringen. Vi møter pensjonistparet hjemme hos dem selv for å snakke om hvorfor de har sett seg lei på sosialistpartiet. De har stemt på sosialistpartiet «så lenge de kan huske», og omtaler Mitterrand som en «politiker uten sidestykke». I 2012 gikk de for Hollande. Det ble siste gang sosialistene fikk deres stemme.

– Hollande førte en helt horribel innenrikspolitikk. Han og Manuel Valls (tidligere statsminister, nå politiker i Macrons parti, journ.anm.) tok politikken lenger og lenger til høyre. Det var jo ikke dét vi stemte på!

Marie-Hélène Novak slår ut med armene der hun sitter i den lille sofaen. Stua vi er invitert inn i, som ligger i Paris’ fasjonable sjette arrondissement, er lys og tapetsert med bokhyller. Teppegulvet i stua er beige, pianoet er beige, og bøkene i hyllene er, som de fleste franske bokomslag, beige.

Før hun ble pensjonist, jobbet Novak først som pianolærer og seinere i legemiddelindustrien, mens Maurel er utdannet filosof og skribent. I 1981 fikk han Det franske akademis pris for årets novellesamling med debutboka «Le Diable sur la neige».

Paret bytter på å fullføre hverandres setninger og avbryte hverandre. Til å være såpass oppgitt over landets politikere, er de overraskende glade i å diskutere politikk. Og selv om de er uenige i mye, mener begge at Hollande var «både naiv og hyklersk».

– Derfor ble det Macron på oss. Han er i det minste rett fram, sier Maurel.

Den pensjonerte filosofen lot seg begeistre av at Macron i sin ungdom hadde filosofen Paul Ricouer som mentor, og mener det også er en fordel at presidenten har fortid som bankmann i investeringsbanken Rothschild. Novak er hakket mer ambivalent til Macrons første år, og synes det er for tidlig å trekke konklusjoner. Men de er enige om at han «er av typen som tenker langsiktige tanker» og tjener på at han er «intelligent, fram­overlent og ung».

– Macron har klart å heve seg over gamle skillelinjer. Han står for en mer ambisiøs politikk enn den evinnelige konflikten mellom høyre og venstre, sier Maurel og kaller Macron modig.

Ser ned på streikene

Fra vinduet over kjøkkenbenken kan de se når demonstrantene samles på gata. Våren i Frankrike står i streikenes navn, 50 år etter 68-eropprøret. Macron har i kjent sjokkdoktrinestil kjørt i gang flere nasjonale reformer parallelt: i offentlig sektor, på universitetene, i statsbanene og for pensjonistene, for å nevne noe.

Det setter sinnene i kok hos store deler av befolkningen.

– Hva synes dere om reformene Macron-regjeringen kjører gjennom?

– Altså, vi har jo tross alt stemt for reform, Macron gikk til valg på det. Frankrike regnes som et land det er umulig å reformere, sier Maurel.

Også Hollande-regjeringen banket gjennom reformer. Arbeidslivsreformer resulterte i protestbevegelsen Nuit Debout, hvor demonstranter protesterte natt og dag våren 2016. Året før møtte Macron, daværende finans­minister, stor motstand for «Macron-loven» som deregulerte deler av arbeidslivet og blant annet innførte flere søndagsåpne butikker.

Da denne vårens streiker startet med store protesttog i flere byer 22. mars, ble Olivier Faure buet ut av demonstrantene på République-plassen i Paris. Faure er kanskje et nytt fjes, men representerer fremdeles Hollandes parti. Tror du vi har så kort hukommelse, var beskjeden. «Vi ventet oss ingen rød løper», var Faures svar til den skandalesultne pressen.

Å være eller ikke være i opposisjon

Upopulariteten har tæret på sosialistpartiet i årevis, og i mellomtida har de tre «on-ene» Macron, Mélenchon og Hamon grepet sjansen og stiftet nye politiske bevegelser.

Et lite steg til høyre for sosialistpartiet står presidenten med det politiske maskineriet La République En Marche. På venstresida står La France Insoumise og Mélenchon fjellstøtt, der flertallet av både franske velgere generelt (26 prosent) og venstresidevelgere spesielt (48 prosent) mener at det er nettopp ham som «inkarnerer landets venstreside best». Og de velgerne som er mer EU-entusiastiske eller ikke liker Mélenchons lederstil – for de finnes absolutt – har nå fått seg et nytt alternativ med Benoît Hamons Generations.

– Sosialistpartiet er havnet mellom barken og veden. De har svært liten plass for politisk manøver nå, mener professor Philippe Marlière.

Nye tall fra meningsmålingsinstituttet Kantar avslører at partiet er skvist inn i en identitetskrise. 43 prosent av velgere som støtter det, mener partiet framover må stå i «streng opposisjon» til landets president, mens 42 prosent mener partiet enten bør «innta en positiv holdning» (26 prosent) eller «ikke endre noe ved sin nåværende holdning» (16 prosent).

– De spør seg selv om de skal stå i opposisjon til Macron eller ikke, ett år etter at han har gått til angrep etter angrep på franske arbeidere. Det er helt utrolig! Patetisk!

En ode til Europa

Selv om Macrons popularitet har dalt litt siden valget i fjor, nyter han fremdeles stor grad av tillit i befolkningen – særlig sammenliknet med Hollande, som var historisk upopulær. Noen har riktignok hakket mer Macron-dilla enn andre. Drøyt 50 av dem er samlet bare få kilometer fra sosialistpartiets krisekongress, men stemningen kunne ikke vært mer forskjellig. Begeistringen står i taket; man skulle tro det var april 2017 og valgkampinnspurt.

– Det er to vers igjen, folkens!

En dame som må være et sted i 50- eller 60-åra, med store briller, knæsj rød leppestift og en klarblå kåpe, gir streng beskjed til forsamlingen på utpust. Hun trekker inn luft og sekundet etterpå stemmer de alle i andre vers av «Europahymnen»:

Folk fra fjerne byer, som stråler ut hver kveld. Kjenner dere sjelene deres fylles av brennende, edelt håp?

Europahymnen er siste sats av Ludwig van Beethovens niende symfoni, matchet med Friedrich von Schillers dikt «Ode til gleden». Og ingen kan beskylde dem for å mangle glede, Macron-aktivistene som er samlet i rue Georgette Agutte på Montmartre. Den lille haugen helt nord i Paris var tidligere en egen kommune, men ble i 1860 spist opp av hovedstaden og utgjør i dag brorparten av byens 18. arrondissement – et område som partiets talsperson, Benjamin Griveaux, mener er perfekt for å «lytte til hva folk mener om Europa».

Det er nemlig det de er i gang med, Macrons fotsoldater. Hver lørdag og søndag fem helger framover skal La République En Marche gå fra dør til dør og stille franskmenn spørsmål om hva de synes om EU og hvordan de mener ting kan forbedres.

– Snart er det EU-valg. Om denne svertekampanjen og karikeringen av EU får fortsette, så … Ja, da frykter jeg at det kan gå riktig ille, advarer Griveaux.

En app for Macron

40-åringen skal lære opp de som aldri har vært med på dør-til-dør-aksjon.

– For to år og en dag siden gjorde vi dette for første gang. Jeg var veldig nervøs og husker jeg gikk rundt i jeans og joggesko, ler den i dag pent dresskledde Griveaux til gjengen og forteller om den spede begynnelsen til Macrons valgkamp, som ganske raskt ble en solid valgkampmaskin.

Det er «ikke snakk om å overbevise folk om at EU er best», men å «få satt ord på problemer» og «først og fremst lytte», får forsamlingen beskjed om. Videre er det avgjørende «å bruke minst mulig teknisk språk» fordi «mange folk forstår ikke EU».

Aktivistene får innføring i hvordan de skal bruke den spesialdesignede spørreskjema-appen de har lastet ned på smarttelefonene sine. I løpet av april og mai skal 25.000 elektroniske spørreskjemaer fylles ut og 100.000 dører bankes på.

26 år gamle Anthony Auffert har fått i oppdrag å banke på noen av dem. Han har vært aktiv i ungdomsorganisasjonen «Unge for Macron» siden like før valget i fjor og skal nå ut på tokt med fire stykker fra lokallaget. Mobil-appen er klar og motivasjonen på topp, men snart dukker et uforutsett problem opp. For å komme fram til alle dørene som skal bankes på, må man ha koden til bygårdens hoveddør.

Men etter litt venting og en porsjon flaks, kommer Auffert og kompisene seg inn da en beboer går ut. Idet Auffert ringer på i første etasje, kommer en mann og en liten jente inn fra gata. De bor i leiligheten og lurer på hva som foregår.

– Ja, hei, vi vil gjerne stille dere noen spørsmål om Europa, begynner Auffert, mens kompisene fisker fram mobilene for å plotte inn alle svar. Men mannen med det lille barnet avviser invitasjonen høflig.

La République En Marche-talsmann Griveaux har mer hell med seg på sin runde. Når han ringer på en dør i fjerde etasje og spør hvordan EU påvirker hverdagen til dem som bor der, smeller det fra mannen i døråpningen:

– Ja, hva kan jeg si? Det er jo euro jeg går rundt med i lommene mine!

PS, I love EU

Le Monde Diplomatique-redaktør Serge Halimi minner oss på at det er ingen ringere enn sosialistpartiets François Mitterrand man kan takke for nettopp dét. Mitterrand mente en felles europeisk valuta ville bidra til fred.

Sosialistpartiet har vært et EU-entusiastisk parti svært lenge, men Halimi påpeker at det i sine yngre og mer radikale dager «stilte seg kritiske til deler av den nyliberale politikken unionen førte» og viser til begynnelsen på Mitterrands karriere. I 1983 la imidlertid Mitterrand om kursen, og siden har partiet klamret seg fast til mantraet om at de er mot nasjonalisme og for fred, og dermed også for EU.

– Så er jo det store problemet selvfølgelig: Kan man i det hele tatt føre sosialistisk politikk innenfor EU, spør Halimi retorisk og svarer selv:

– Fordi det er så vanskelig, for ikke å si umulig å oppnå det, er politikken deres basert på et håp om at på et eller annet tidspunkt vil flertallet av regjeringene i EU-statene støtte venstresidepolitikk. Og da vil floken være løst.

Det er den draumen dei ber på, sosialistpartiet. Men dette vidunderlige har faktisk allerede skjedd, på 1990-tallet, da venstresida satt med makten i en klar majoritet av EUs stater.

– Og hva skjedde? Tony Blair, Gerard Schröder og Lionel Jospin beveget ikke EUs politikk en centimeter til venstre! Snarere førte de Europa lengre til høyre, konstaterer Halimi.

– I dagens kontekst, hvor vi er svært langt unna at venstresida står i ledtog i Europa, er dette håpet derfor helt irrelevant, sier han.

Redaktøren presiserer at Benoît Hamon, som i mange spørsmål står godt til venstre for sosialistpartiet, har cirka samme syn på EU som dem. EU kan og bør reformeres innenifra, ifølge Hamon, som har teamet opp med eks-Syriza-politiker Yanis Varoufakis, Hellas tidligere finansminister. Det prosjektet har ikke Halimi stor tro på.

– Det er null sannsynlighet for at EU-reformen Hamon ser for seg noen gang kommer til å skje, mener han.

Dødskysset

Det er Christine Renault d’Allones Bonnefoy helt uenig i. Politikeren, som leder sosialistpartiets delegasjon i EU-parlamentet, har nettopp styrt debatten «den europeiske venstresidas gjenfødelse» på partikongressen.

– Man kan være for EU, liberal og samtidig sosialdemokrat. Vi har tro på at det riktige nivået for politikk ligger på EU-nivå, ikke på nasjonalt plan.

Bonnefoy tar imidlertid til seg kritikken fra Halimi, og er langt på vei enig i at trekløveret Blair, Schröder og Jospin gjorde mer skade enn nytte.

– Det er den største feilen vi har begått. Vi kunne ha forandret ting på 90-tallet, men forsømte sjansen. Vi var kun opptatt av vekst. Vi hadde ennå ikke innsett at globaliseringen lar noen mennesker i stikken, sier hun.

I Bonnefoys debattpanel sitter blant annet en ved navn Pierre Moscovici. I en flammende tale lanserte den tidligere utenriksministeren seg som sosialistpartiets kandidat til EU-valget neste år. I dag er han EU-kommissær i Jean-Claude Junkers kommisjon.

– Vi trenger et europeisk sosialdemokrati, insisterte den selverklærte EU-sosialisten og snakket om «morgendagens sosiale Europa».

De som kritiserer en slik EU-linje, er enige om én ting: Det er ikke sosialistpartiet som kan oppfylle drømmen om et sosialt Europa. Bookings Institute-forskerne Célia Belin og Ted Reinert treffer hodet på spikeren i artikkelen «European politics is turning French». De skriver at «i Frankrike og ellers føles forpliktelsen til Europa stadig mer som et dødskyss for sosialdemokratene». Venstresida i Europa står nå «i den paradoksale situasjonen der de forsvarer den symbolske verdien av EU og samtidig avviser EUs nåværende politikk», argumenterer de.

Så samles vi på midten

Men en større diskusjon om EU er fraværende i Aubervilliers. Der er delegatene forent i sitt syn på Europa. Det inkluderer den sentrumsorienterte politikeren Stéphane Le Foll, som Klassekampen støter på.

Le Foll kom på andreplass i ledervalget som Olivier Faure vant, og journalistene kniver derfor om å stille spørsmål til «andremannen» når han dukker opp i vrimlehallen. Men politikeren tar seg likevel tid til å høre hva venstresidas dagsavis lurer på.

– Hva er egentlig sosialistpartiets prosjekt i dag, slik du ser det?

– Hva prosjektet vårt er?

Den høyreiste politikeren blir litt perpleks og gjentar spørsmålet.

– Først og fremst må vi ta oss tid, begynner han.

– Altså, det handler om den realistiske konteksten. Sosialismen har blitt tatt over av en liberal finanselite, mens venstresida er blitt nasjonalistisk. Vi må finne vår plass, sier han før han begynner å snakke om at ulik­hetene øker i Frankrike.

Le Folls posisjonering illustrerer hvordan partiet strever med å finne nettopp sin plass. For bare et år siden, midt i den hete valgkampen, skapte han oppstandelse da han rykket ut og sa at han ikke kom til å stemme på sitt eget partis presidentkandidat, Benoît Hamon. Hamon var altfor langt til venstre, mente Le Foll, og kunngjorde at han kom til å stemme på den største konkurrenten, Emmanuel Macron. Men akkurat dét sviket ser ikke ut til å plage partidelegatene i Aubervilliers. Le Foll høster stor applaus for sin tale, og namedropper alle fra Mitterrand til vår egen Gro Harlem Brundtland.

Faktum at 25 prosent av partimedlemmene stemte på Le Foll og 50 prosent på Faure, viser at det er på midten, og ikke valen, dagens sosialistparti vil samle seg. Venstrefløyen hopper over til Mélenchon eller Hamon.

– Det ligger en ørken mellom Mélenchon og Macron. Når vi svekkes, svekkes venstre. Det er vårt ansvar å samle den breie venstresida, sier Olivier Faure med full kraft og til jubel fra salen.

– So-so-socialistes, roper den lille fraksjonen av ungdomspolitikere, før lyset slås på og delegatene strømmer ut i ettermiddagssola.

En skygge av seg selv

Gammel storhet. Det er følelsen som kryper over de sjakkrutete steinflisene og opp langs de kremhvite veggene i sosialistpartiets hovedkvarter.

Siden Mitterrands valgseier i 1981 har partiet holdt hoff her, i et fasjonabelt nabolag et steinkast unna Seinen. De har alle sammen frekventert partiets hjerte i Rue Solferino: Laurent Fabus, Michel Rocard, Lionel Jospin, François Hollande og til og med en kvinne, Martine Aubry. De har støttet seg lett til smijernsgelenderet langs marmortrappen, strukket halsen bakover og kikket opp mot det høytvelvede taket, gått inn i speilsalen og lagt partiets slagplaner før valg etter valg.

I dag føles det mest som å besøke en ruin. Vakker, historisk og høyt skattet – men livløs. Det finnes knapt et menneske i hele borgen. Nå er det nemlig slutt, og partiet er på vei ut. Historien må fortsette utenfor bygrensa, i billigere lokaler i Val-de-Marne. Før jul ble hovedkvarteret i Rue Solferino tvangssolgt for å bøte på det økonomiske uføret partiet har havnet i.

– Vi er ute innen september, kanskje før. Det er et fransk eiendomsselskap som tar over her nå, forklarer Edouard Levy.

Pressesekretæren snakker lavmælt og guider oss vennlig over den runde bakgårdsplassen, dekt av brustein.

– De fikk det for 45,5 millioner euro. Det er latterlig billig for en skatt som dette, sukker han.

Levy vært aktiv i partiet siden 1986 og begynte å jobbe i hovedkvarteret kort tid etterpå. På den tida var Rocard partisekretær og Mitterrand president. Hele Levys arbeidskarriere sitter i disse bygningene.

– De er for gamle, for lite praktiske. Denne salen tar jo bare 150 stykker. Vi bør ha et rom som tar minst 400.

Drømmen om at salene skal fylles og engasjementet stige i takt med at partiet klatrer på målingene, siver ut mellom linjene når Levy snakker. Men realiteten er hard: Jobben hans som internasjonal sekretær var en av mange stillinger som røyk da partiet nylig måtte stramme inn budsjettene. Levy tar det ikke så tungt, han er godt fornøyd med å ha fått jobben som pressesekretær. Sosialistpartiet er hans parti, uansett hvor det ligger på målingene og uansett hvor hovedkvarteret blir plassert. Levy er en av få vi har møtt denne helga som har klokkertro på at Frankrikes historiske sosialistparti snart vil finne sin raison d’être og gjenreise seg.

– Du vet hva de sier. Det er ikke over før den feite dama synger, ler Levy.

yngvildt@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.39