En tidlig morgen etter et langt og hyggelig nachspiel rusla jeg hjemover. Det var en vakker månelys forsommernatt, og jeg nøt duften av blomstrende trær og busker som den lille vestfoldbyen kunne by på.
Et nattlig møte
I dag
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Musikkmagasinet
Den sosiale arven
Vi har snakket med Charlotte Gainsbourg, besøkt barndomshjemmet og bladd i familiealbumet til faren Serge og moren Jane.
Jane & Serge: Og Kate og Charlotte, med jordbær, for alltid. Vi har bladd i fotoalbumet til familien som forandret Frankrike.
I fars hus
EssayMartin Bjørnersen
En reise i familien Birkin/Gainsbourgs fotspor, fra vindkast i Tøyenparken, via lugne Paris, til forblåste Calais.
Frankofili – en sinnstilstand som ofte rammer kulturgubber i en viss alder. Og denne søndagen har jeg omfavnet et tiltakende angrep av syndromet, for alt det er verdt. I en plastpose har jeg med meg en liten pose madeleinekaker, en flaske ferskpresset rabarbrajuice og en boks med kastanjesyltetøy, plukket opp i en liten dagligvare/delikatessebutikk et kvartal nede i Rue des Saints-Pères. Men målet mitt ligger rundt hjørnet, inn i noble Rue de Verneuil, som er badet i et usedvanlig pittoresk kveldslys, sjatteringer av gult, oransje og en teint av purpur (og bakom synger Seinen, to kvartaler videre opp). For noen tilreisende er Paris katedraler, monumenter, kanskje graven til Jim Morrison eller Oscar Wilde i Père Lachaise. Jeg spaserte tidligere på dagen forbi vår dames katedral, på vei til en performance i Monnaie de Paris, og dagen før befant jeg meg sågar i samme lille kunstgalleri som Michel Houellebecq, og alt dette er vel og bra, og alt dufter av Paris på sitt vis (for det er mange slags essenser av Paris), men den duften jeg har kommet hit for å oppsøke, er duften av fikentrærne inne på den viltvoksne, overgrodde gårdsplassen, der inne over muren i Rue de Verneuil nummer 5, hvor ingen bor lenger.