En reise i familien Birkin/Gainsbourgs fotspor, fra vindkast i Tøyenparken, via lugne Paris, til forblåste Calais.

Frankofili – en sinnstilstand som ofte rammer kulturgubber i en viss alder. Og denne søndagen har jeg omfavnet et tiltakende angrep av syndromet, for alt det er verdt. I en plastpose har jeg med meg en liten pose madeleinekaker, en flaske ferskpresset rabarbrajuice og en boks med kastanjesyltetøy, plukket opp i en liten dagligvare/delikatessebutikk et kvartal nede i Rue des Saints-Pères. Men målet mitt ligger rundt hjørnet, inn i noble Rue de Verneuil, som er badet i et usedvanlig pittoresk kveldslys, sjatteringer av gult, oransje og en teint av purpur (og bakom synger Seinen, to kvartaler videre opp). For noen tilreisende er Paris katedraler, monumenter, kanskje graven til Jim Morrison eller Oscar Wilde i Père Lachaise. Jeg spaserte tidligere på dagen forbi vår dames katedral, på vei til en performance i Monnaie de Paris, og dagen før befant jeg meg sågar i samme lille kunstgalleri som Michel Houellebecq, og alt dette er vel og bra, og alt dufter av Paris på sitt vis (for det er mange slags essenser av Paris), men den duften jeg har kommet hit for å oppsøke, er duften av fikentrærne inne på den viltvoksne, overgrodde gårdsplassen, der inne over muren i Rue de Verneuil nummer 5, hvor ingen bor lenger.