Katarina Poensgen

#fff

Cuba har i over 60 år levd under blokade fra USA. Nå er den i ferd med å bli langt verre.

«Denne gangen blir det en ekte blokade», skal den amerikanske diplomaten Mike Hammer ha sagt under et møte tidligere denne uka, ifølge kilder som var til stede, sitert av CNN.

Samme dag kom president­ordren fra Donald Trump: USA vil innføre straffetoll mot land som leverer olje til øya, noe som vil få store konsekvenser for den kubanske befolkningen.

Cuba vil trolig gå tom for olje om bare 15–20 dager, skriver Financial Times, som viser til tall fra dataselskapet Kpler.

– Da er det slutt, sier den norske Cuba-eksperten Vegard Bye.

Han har tidligere bodd på Cuba, skrevet doktorgrad om øya og siden holdt kontinuerlig kontakt med folk der. Han tror ting nå kan skje veldig raskt.

– Jeg snakket i går med en drosjesjåfør i Havanna som fortalte at han hadde stått i bilkø i flere dager i håp om å bare få 

– Det er en overlevelseskamp der. Hele systemet er helt på felgen.

Klokka tikker for kubanerne

Eirik Grasaas-Stavenes

Christopher Olssøn

Klassekampen i Minneapolis: – Ting blir verre, ikke bedre

Lee Stedman er utslitt, han sier det har vært «nok en vill dag». Den skjeggete 30-åringen er kledd i boblejakke og lue, og har en rød fløyte rundt halsen.

De siste årene har han vært reiseguide i Alaska. Nå har han plutselig blitt et kjent fjes i den lederløse bevegelsen som kjemper det han kaller en eksistensiell kamp om USAs framtid.

Det er seint torsdag kveld da Klassekampen treffer ham i et stille Minneapolis sentrum. I rundt 20 minusgrader har han og tusenvis av andre aktivister nok en dag forsøkt å redde svarte og brune venner og naboer fra føderale agenter fra Ice eller USAs grensepoliti.

En knapp uke etter at den 37 år gamle aktivisten og sykepleieren Alex Pretti ble skutt og drept, fortsetter disse etatene sin «Operation Metro Surge» i byen Stedman omtaler som en «krigssone» der «ingen er trygge».

– Det finnes en falsk forestilling i de nasjonale mediene om at operasjonene har blitt skalert ned etter drapet på Alex Pretti. Men det er ikke sant, sier Stedman.

– Hele denne uka har vi som er ute i gatene, sett det motsatte. Operasjonene trappes opp. Ting blir verre, ikke bedre.

Stedman fikk sin ilddåp som aktivist i 2016, under det såkalte slaget ved Standing Rock. Da forsøkte tusenvis av amerikanske aktivister å stanse byggingen av den omstridte oljerørledningen Dakota Access Pipeline.

I fjor, etter noen år i Alaska, bestemte han seg for å flytte tilbake til Minneapolis, der han også har bodd i mange år tidligere. 7. januar i år var han på besøk i byen for lete etter en ny jobb. Samme dag ble 37 år gamle Renée Good skutt og drept av en Ice-agent.

Jeg prøver å utstråle ro, men inni meg føler jeg på ­frustrasjon. Frykt og ­desperasjon.

– Ting blir verre, ikke bedre

Pernille Solheim

#000

Var dødsfange i Iran: Revolusjonsforsker Behrooz Ghamari pleier å si at han døde klokka 07.30 på nyttårsaften i 1984

Da iranerne strømmet ut i gatene i slutten av desember, var det ikke bare den økonomiske lidelsen som drev dem, men urettferdigheten. For mens titalls millioner iranere tar konsekvensene av knusende sanksjoner, har en liten, privilegert elite sett sitt snitt til å fylle egne lommer. Med tette bånd til regimet har de tjent milliarder på krisa.

Protestene som først oppsto blant kjøpmenn i Teherans basar, vokste og spredte seg – og inkluderte stadig breiere samfunnslag. Kravene ble også flere. Som alltid i iranske protester, sto mange på barrikadene for borgerrettigheter, ikke minst for kvinner.

Men da det iranske regimets styrker 8. januar byttet batongene og luftgeværene ut med skarpe våpen, hadde kravene smeltet sammen til ett enhetlig rop. Det hele handlet ikke lenger om hva som var mulig å oppnå innenfor rammene av regimet.

Professor Behrooz Ghamari-Tabrizi har sett det samme mønsteret igjen og igjen: At iranske demonstranters umiddelbare behov forsvinner i det ene, grunnleggende kravet, uten at protestbevegelsene er organiserte nok til å realisere det. Gjerne under press utenfra, fra krefter som de enten er intetanende om, eller som velger å fortrenge realitetene på bakken.

– Og hver gang kravene knyttes til regimeskifte, blir bevegelsene totalt militarisert og brutalt slått ned, sier han.

Behrooz Ghamari har gjennom flere tiår forsket på iranske sosiale bevegelser og revolusjonen som han selv var en del av. Nå snakker han med Klassekampen fra San Francisco. Der lever han i beste velgående, selv om han pleier å si at han døde klokka 07.30 på nyttårsaften i 1984.

Jeg vet ikke hvilken venstre­side som sier at undertrykkelsen i Iran ikke betyr noe.

– At man ikke tar til orde for å styrte regimet nå, betyr ikke at man støtter regimet

Eksperter frykter for utfallet av USA-angrep mot Iran

Drapstallene etter protestene i Iran ryster verden. USA-baserte Human Rights Activists News Agency har bekreftet at minst 6221 demonstranter er drept, mens arbeidet for å verifisere meldinger om ytterligere 17.091 drepte fortsetter.

Myndighetenes massakre på egen befolkning kan se ut til å vekke harme også innad i Irans maktelite.

Ifølge The New York Times har USAs president Donald Trump mottatt flere etterretningsrapporter som konkluderer med at det iranske regimet er på sitt svakeste noensinne.

Det øyeblikket vil Trump benytte seg av. Han sendte denne uka marinefartøy, inkludert hangarskipet USS Abraham Lincoln, til Midtøsten.

«Forhåpentligvis vil Iran raskt ‘komme til forhandlingsbordet’ og forhandle fram en rettferdig og likeverdig avtale – INGEN ATOMVÅPEN», skrev Trump i sosiale medier på onsdag.

Trump lovet å beskytte demonstrantene under protestene denne måneden, men hjelpa kom aldri. Nå sier flere kilder sier til Reuters at han vurderer målrettede angrep mot sikkerhetsstyrker og iranske ledere for å «inspirere demonstranter» og skape forutsetninger for «regimeskifte».

Samtidig vurderes angivelig et langt større angrep, rettet mot Irans atomanlegg eller ballistiske missiler.

Det advarer andre land i regionen sterkt mot.

Det vil ikke endre ­statens måte å behandle demonstrantene på.

Tror angrep på Iran vil gjøre vondt verre

Da Elon Musk i desember skrev på X at hele EU burde «elimineres», bestemte den sveitsiske tekgründeren Anna Zeiter seg for å kaste om på planene sine.

Zeiter var allerede godt i gang med arbeidet med W, en ny sosial medieplattform som etter planen skulle lanseres seinere i år. Etter nok et angrep på Europa fra den øverste tekoligarken på USAs radikale høyreside, bestemte Zeiter for å framskynde alt.

Under Verdens økonomiske forum i Davos forrige uke presenterte hun for første gang W, som hun beskriver som et oppgjør med både X og Europas USA-­avhengighet.

– Geopolitikken leverte oss momentum på et sølvfat, sier Zeiter til Klassekampen på telefon fra Zürich i Sveits.

– Vi måtte fortelle Europa at hjelpa er på vei.

I elleve år jobbet Zeiter for den amerikanske tekgiganten eBay. De siste årene var hun selskapets øverste ansvarlige for personvern og sikkerhet.

Fra denne posisjonen var hun i 2022 vitne til at Elon Musk, etter at han kjøpte det som den gang het Twitter, skapte en plattform preget av KI-styrte botter og desinformasjon.

Nå er Zeiters salgspitch at W skal bli et europeisk alternativ til X, uten både den falske informasjonen og de falske brukerne.

Vi vil bygge et offentlig torg for Europa.

Tekgründer vil frigjøre Europa fra Musks klør

Gustav Gillund

Yngvild Gotaas Torvik

Dette mener Kina og Russland om splittelsen mellom USA og Europa

Etter militære trusler, sanksjoner, økonomiske tvangsmidler og et skred av diplomatiske fornærmelser, likner USA stadig mer på en fiende av Europa, enn en venn.

I kampens hete har europeiske stater begynt å kartlegge sensitive sektorer med høy Amerika-avhengighet og truet med å gjengjeldende økonomiske angrep. Samtidig ser de til Latin-Amerika og Asia for nye partnerskap.

Mens den vestlige alliansen knaker i sammenføyningene, har mange påpekt at to andre stater har all mulig grunn til å juble.

«Kina og Russland må ha det kjempegøy», skrev EUs utenrikssjef Kaja Kallas på X, da forholdet mellom USA og Europa for alvor begynte å surne tidligere denne måneden.

Klassekampen har intervjuet to profilerte eksperter tett på makta i Moskva og Beijing. Vi har også kikket på aviser og offisielle uttalelser i et forsøk på å forstå hva Vestens tradisjonelle fiender egentlig tenker om den transatlantiske samlivskrisa.

I Kina er de fleste enige om at bruddet byr på en mulighet til å etablere et bedre forhold til Europa. Dette er noe Kina har ønsket seg lenge.

Både regjeringsrådgivere, diplomater og medier framstiller Europa og Kina som naturlige partnere uten store motsetninger. De tror dette vennskapet holdes tilbake av USA. Dette angivelig fordi USA frykter tett eurasisk sammenveving.

­Europas ­tilnærming med å kopiere USAs syn på Kina som en konkurrent, er utdatert.

Dragen, bjørnen og krisa i Vesten

«Vi kan ikke gi et annet land full tilgang til våre mineraler.»

Det sa Grønlands minister for mineralressurser, Naaja Nathanielsen, i et intervju med Euronews på mandag. Etter flere uker med press og trusler fra USA, som ønsker kontroll over den arktiske øya, har spenningen dempet seg noe etter at Donald Trump snakket på bakrommet med Nato-sjef Mark Rutte forrige uke. Fortsatt er det uklart hva de to ble enige om, men det er ventet at Danmark, Grønland og USA skal innlede samtaler om en avtale som vil gi USA et enda sterkere fotfeste på Grønland.

Men hva er det Donald Trump egentlig ønsker? Er det bare en amerikansk maktdemonstrasjon? Dreier det seg om internasjonal sikkerhet, som han selv argumenterer med? Eller handler det om øyas mange mineraler, som har blitt stadig viktigere faktor både i internasjonal politikk generelt og Trumps politikk spesielt?

– Jeg tenker det er en blanding av alt, men det er klart at mineraler er en kritisk faktor oppi det hele, sier Helen Clark til Klassekampen.

Hun er styreleder i EITI, en organisasjon som jobber med å fremme åpenhet rundt mineral- og ressursavtaler. Klassekampen møter Clark, som tidligere var statsminister på New Zealand, under et besøk i Oslo.

Hun merker seg hvordan mineralene også spiller en avgjørende rolle i et større geopolitisk spill.

– Det handler ikke bare for USA om å få tilgang til mineralene, men også om å hindre Kinas tilgang til dem, sier hun.

Det er i dag kritisk mangel på mineraler og sjeldne jordarter, som er avgjørende innen både moderne forsvarsteknologi og utviklingen av kunstig intelligens.

Det handler ikke bare for USA om å få ­tilgang til mineralene, men også om å hindre Kinas tilgang til dem.

Bekymret for Trumps mineraljakt

I USA frykter aktivister at Demokratene lar president Donald Trump og hans føderale agenter slippe billig unna etter to drap i Minneapolis.

Drapene på Renee Good og Alex Pretti, begge aktivister som observerte føderale agenters handlinger i delstaten, satte voldsomt 

 for «Operation Metro Surge», Greg Bovino, ble sendt tilbake dit han kom fra, California, og erstattet med Trumps såkalte «grense-tsar» Tom Homan.

Både aktivister og Demokrater ser dette som en triumf. Men jakta på innvandrere bare fortsetter. Nå frykter mange at utskiftningen skaper et falskt inntrykk av at kampen er vunnet, og de maner til videre motstand mot den føderale operasjonen.

Flere tusen føderale agenter fra USAs innvandringspoliti Ice og grensepolitiet CBP har inntatt Minnesota siden desember. Dette er den største deportasjonsaksjonen i USAs historie, og bildene av maskerte agenter som jakter på brune og svarte mennesker har gått verden rundt.

Kravet fra både aktivister og myndigheter har vært at Ice og CBP må forlate Minnesota. Demokrat-guvernør Tim Walz har kalt operasjonen en «okkupasjon».

Men nå frykter mange aktivister at Walz og andre lokale Demokrat-ledere toner ned slike krav. Uroa vokste etter at Walz, som tirsdag gjestet podkasten The Bulwark, ble spurt om han så på byttet av Bovino med Homan som en «tilfredsstillende endring», når det egentlige kravet var å få Ice og CBP ut av Minne­sota.

«Jeg skal la tvilen komme dem til gode. Håpet mitt er at Tom Homan er annerledes, at han er en ekte profesjonell innen rettshåndhevelse», svarte Walz.

Mange påpeker at også Homan er kjent som en hardhendt håndhever av Trumps deportasjonsplan. Homan har tidligere sagt at han skal «lage et helvete» i Boston, en annen Demokrat-styrt by med liberal innvandringspolitikk.

Har ikke tenkt å gi opp jakta

Amerikanske brukere reagerer på sensur etter Tiktok-oppkjøp. 

Var Tiktok friere når appen var eid av et kinesisk selskap? Det mener tusenvis av amerikanske brukere.

Kontrollen over Tiktoks operasjoner i USA ble i forrige uke overlatt til amerikanske investorer. Nå rapporterer brukerne om at politisk innhold blir fjernet fra feeden deres, og at de ikke får til å sende ord som «sionisme» og «Epstein» i direktemeldinger til andre brukere.

En gammel dame, som sier hun er på venstresida og pleide å få matoppskrifter, søte kattevideoer og videoer om venstreideologi, sier at hun nå «nesten utelukkende får KI-genererte videoer om Gud og Jesus». Hun ville heller sett at Kinas kommunistparti spionerte på dataen hennes, skriver hun i et innlegg på Reddit.

I en presseuttalelse skylder Tiktoks nye amerikanske sjefer på et strømbrudd, og at de jobber med å ordne opp i saken.

Mange tror derimot at det er et forsøk på å innføre sensur på plattformen.

I flere år har en tverrpolitisk konsensus i Washington forsøkt å tvinge fram en overtakelse av den vilt populære kinesiske appen. Ifølge seniorrådgiver for Washington-tenkesmia Quincy Institute, Kelley Beaucar Vlahos, har grunnen vært todelt.

Den ene grunnen er frykt for at den kinesiske regjeringen bruker Tiktok som en bakdør inn til sensitiv persondata for amerikanske borgere. Men noen politikere anklager også Tiktok for å ha endret unge amerikanere sitt syn på Israel.

Mens andre medieplattformer i USA har vært tilbøyelig til å sensurere innhold fra Gaza, har Tiktok stort sett vært et åpent vindu inn til lidelsene.

Tiktok anklages for Israel-sensur

Ole Øyvind Sand Holth

Det kan være farlig å være USAs fiende, men å være USAs venn er dødelig. Dette sitatet, som ofte tilskrives Henry Kissinger, har sjelden føltes mer treffende enn akkurat nå.

Dette kunne for så vidt handlet om Ukraina, som avviste alle kompromisser med Russland etter løfter om at de skulle få støtte «så lenge det trengtes» – eller om Danmark, som sendte soldater til USAs kriger både i Irak og Afghanistan og som tidligere denne måneden sendte dem til Grønland for å avverge amerikansk aggresjon. Det kunne handlet om de iranske demonstrantene som tok Trumps oppfordring på alvor da han ba dem reise seg mot prestestyret, med løfter om at «hjelpa er på vei».

Akkurat denne gangen tenker jeg imidlertid på kurderne i Syria, som med støtte fra en USA-ledet koalisjon nedkjempet Den islamske staten, den verste terrororganisasjonen verden noen gang har sett. Nå blir de samme kurderne nemlig slaktet av syriske regjeringsstyrker og allierte islamistiske militser, som med full støtte fra USA er i ferd med å gjenerobre den selvstyrte enklaven i Nordøst-Syria kjent som Rojava.

 da et spredt opprør mot Assad-regimet i Syria ble til en full borgerkrig. For å forsvare storbyene Damaskus og Aleppo trakk diktatoren Bashar al-Assad sine styrker fullstendig ut av Nord-Øst-Syria. Han overlot kontrollen til kurdiske selv­forsvarsstyrker som politisk var forbundet med PKK-geriljaen, som i fire tiår har kjempet en geriljakrig mot myndighetene i nabolandet Tyrkia.

Disse styrkene fikk våpen fra Damaskus og kjempet etter hvert mot islamistiske opprørere og terrorgrupper som Jabhat al-Nusra og IS, samtidig som de bygget opp et politisk selvstyre basert på ideologien til PKK-grunnlegger Abdullah Öcalan.

Høsten 2014 var IS i ferd med å ta over den kurdiske byen Kobane (Ain al-Arab), som ligger på grensa til Tyrkia. Tyrkiske styrker så på fra andre siden av grensa mens de kurdiske krigerne var omringet inne i byen og kjempet for sine liv. Da skjedde det utrolige: USA grep inn. Ved hjelp av amerikanske bombefly klarte kurderne å drive IS tilbake.

Det ble starten på et samarbeid som skulle gjøre de kurdiske krigerne til fotsoldatene i den USA-ledede krigen mot IS. Mange av dem hadde bånd til PKK, som også av USA var stemplet som en terrororganisasjon. For å omgå dette, og for å berolige både Tyrkia og den ikke-kurdiske befolkningen i området, ble de kurdiske selvforsvarsstyrkene innlemmet i Syrias demokratiske styrker (SDF), en USA-ledet struktur som også omfattet militante grupper fra andre etniske og religiøse grupper.

I hvert område der SDF nedkjempet IS, tok de militært og politisk kontroll. Slik ble selvstyreområdet utvidet mer og mer, helt til det strakte seg over nesten en tredel av Syria og inkluderte byger som Raqqa og Tabqa. Området omfattet også all Syrias olje og gass, samt landets viktigste jordbruksland. Amerikanske styrker forble på bakken fordi det tjente deres interesser: De skulle passe på at IS ikke blomstret opp igjen og kunne samtidig bruke Rojava som et instrument for å svekke Assad-regimet og demme opp for Irans innflytelse i regionen.

var det mange som advarte om at kurderne ville bli sviktet. Da jeg besøkte Rojava første gang, midt under det blodige slaget om Raqqa, snakket jeg med en rådgiver for SDF om dette. Han anerkjente at det var en risiko, men sa at de på ingen måte var naive, og at de hadde sørget for å ha flere bein å stå på. Andre jeg møtte virket imidlertid overbevist om at alt var annerledes denne gangen.

Det virket bare som et spørsmål om tid før Rojava ville bli ofret

Slutten på drømmen om Rojava

Kulene flyr utenfor et hotell i Beijing. Inne sitter Kinas president Xi Jinping i dekning, mens livvaktene hans skyter mot påståtte kuppmakere fra Folkets frigjøringshær.

Generalene Zhang Youxia og Liu Zhenli blir arrestert, anklaget for å ha ledet opprøret. Slik lyder forklaringen på det nylige fallet til to av Kinas mektigste menn.

Ikke overbevist? Det har du god grunn til. Historien stammer nemlig fra Xi-kritiske miljøer i den kinesiske diasporaen i USA, som siden 2012 jevnlig har spredt udokumenterte rykter om alt fra kuppforsøk til attentater. Men fallet til Zhang og Liu er høyst reelt – og svært oppsiktsvekkende.

Kuppteorien avvises av de fleste eksperter, men det finnes tre andre forklaringer som regnes som langt mer plausible.

Etter at Beijing lørdag annonserte at generalene Zhang Youxia og Liu Zhenli er under etterforskning for disiplinbrudd, er det nå bare to personer igjen i Den sentrale militærkommisjonen, som styrer Folkets frigjøringshær. Før helga var allerede fire hærledere blitt kastet ut i en massiv antikorrupsjonskampanje.

Zhangs fall er særlig oppsiktsvekkende. Han er sønn av en revolusjonær helt som kjempet i borgerkrigen da kommunistene tok makta. Selv gikk han inn i Folkets frigjøringshær i 1968 og var inntil nylig en av de mest dekorerte offiserene i Folkerepublikkens historie.

Før lørdag var han blant annet sjef for våpenavdelingen i hæren, medlem av politbyrået og nest høyest rangert i militærkommisjonen – med bare Xi over seg. Fallet hans regnes som en historisk begivenhet.

Kommunikasjonen til ­personer som Zhang er ­under konstant overvåking.

Har det skjedd et kuppforsøk i Kina?

Hun tror Trump bruker Minnesota i et forsøk på å rigge neste valg

Samme dag som føderale agenter drepte sykepleier Alex Pretti (37) i Minneapolis, fikk Minnesotas ledere et brev fra USAs justisminister Pam Bondi. Der kom hun med tre krav som den liberale delstaten må oppfylle, om Trump-administrasjonen skal avslutte den føderale Operation Metro Surge.

Først krevde Bondi at Minnesota innfører strengere innvandringspolitikk, og at de gir henne fullt innsyn i et trygdesystem høyresida hevder herjes av svindel fra somaliske innvandrere. Deretter krevde hun tilgang til delstatens lister over hvem som kan stemme ved valg.

«Jeg er overbevist om at disse enkle tiltakene vil bidra til å gjeninnføre lov og orden i Minnesota», skrev justisministeren.

I Minnesota oppleves operasjonen fra innvandringspolitiet Ice og USAs føderale grensepoliti som en militær okkupasjon utenfra. Der kaller Demokratene nå Bondis krav for en «utpressing» som avslører at Trump og hans lakeier også har helt andre motiver enn ulovlig innvandring og trygdesvindel.

Donald Trump tapte valgene i Minnesota i både 2016, 2020 og 2024. Men da presidenten nylig ble spurt om situasjonen delstaten sa han «jeg føler at jeg vant i Minnesota, jeg vant der alle tre gangene». Han kalte også Minnesota en «korrupt valgstat».

Minnesota er en liberal og progressiv delstat som er hjem til flere av Maga-bevegelsens hovedfiender: ­Somaliske innvandrere, Demokrat-guvernør Tim Walz, som var Kamala Harris’ visepresidentkandidat, og kongressrepresentant Ilhan Omar, som kom til USA som flyktning fra Somalia.

På høyresida som stormet Kongressen etter valgtapet i 2020, finnes det samtidig en konspirasjonsteori om at Minnesota er en av flere delstater som Demokratene bare vinner ved hjelp av papirløse innvandrere. Nå ser Demokrater og folk på USAs venstreside på operasjonen i Minneapolis, og Bondis valglistekrav, som del av et forsøk på å gjenopplive fortellingen om valgjuks før Kongressvalget i 2026 og presidentvalget i 2028.

«Dette har aldri handlet om innvandring eller svindel. Dette handlet alltid om å rigge valg», skriver Omar selv i en uttalelse på sosiale medier, og får støtte av flere av Demokrat-senatorer.

– Dette handlet alltid om å rigge valg

Aktuelt

Francesca Borri

italiensk journalist og forfatter

Glem det! De kommer bare til å hacke mobilen din», avbrøt redaktøren min meg da jeg sa at jeg hadde blitt invitert på kaffe av Irans ambassadør.

Jeg var vel ikke så dum at jeg ville dra dit? Og så jeg, da, en journalist som også har tekster på trykk i Israel? Hadde jeg kanskje glemt journalisten Jamal Khashoggi?

«Hvis du ikke har kommet ut igjen etter én time, ringer vi politiet», sa de da jeg bekreftet at jeg ville takke ja til invitasjonen.

Nå var det jo tross alt saudiarabere som kvalte Jamal Khashoggi og skar ham i småbiter. Det var det landets kronprins, Mohammad bin Salman, vår hovedallierte mot Iran – han som forresten er i ferd med å kjøpe La Repubblica, avisa jeg skriver for, sammen med en gresk forretningsmann – som gjorde.

 er poenget at Iran ses på som en ondsinnet aktør. En som man ikke snakker med, og som man ikke stoler på – av prinsipp. Fordi målet deres er å endre Midtøsten, å endre systemet.

Men har ikke Israels Benjamin Netanyahu samme mål? Og Donald Trump? Hva slags system står egentlig igjen etter Gaza? Hva mener vi med system?

Derfor stammet jeg framde tre ­hilsenene jeg hadde lært meg på farsi, til en imøtekommende dørvakt som ikke konfiskerte telefonen min, med håp om at Google ikke hadde lurt meg og at jeg ikke sa: «Død over Khomeini!»

 Irans landegrenser for meg selv, samt navn på ministre, statsministre og høye ledere, for å unngå å snakke i en time og så forstå at vi faktisk hadde snakket om Cuba, dukket ambassadøren opp: En mann jeg umiddelbart skjønte at jeg hadde møtt tidligere.

Ikke bare én gang, men mange ganger: i Bagdad, i Kabul og i Ramallah. Nå sto vi her, overfor hverandre enda en gang. Jeg, en vestlig person som aldri har vært i Iran og som ikke kan nevne en eneste musiker, fotballspiller, typisk matrett eller et klesmerke fra landet, som knapt kan plassere Teheran på kartet, som på ingen måte snakker persisk, som bare vet at Iran produserer tepper, tepper og problemer, og som siden hun skriver forsideartikler, har makt – mer makt enn ayatollaene med sine atomvåpen.

Det er ett punkt alle ­iranere i Iran er enige om: De vil ha et iransk Iran

En hard nøtt å knekke

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

I tre år – stikk i strid med prognosene fra de fleste økonomer – har krigen gjort det mulig for den russiske økonomien å vokse svært raskt.

Men i 2025 kom det et omslag: Veksten stanset opp, budsjettunderskuddet nådde kritiske nivåer, og risikoene fortsetter å hope seg opp.

fra Tula er et typisk eksempel på dagens Russland. Før krigen tjente hun 300–400 euro på å jobbe med design for små lokalaviser. Tobarnsfamilien fikk så vidt endene til å møtes og var i hovedsak avhengig av lønna til ektemannen, som jobbet som ingeniør på en industribedrift og tjente 800–900 euro. I 2022 åpnet den russiske staten sine reserver og investerte dem i stor skala i økonomien.

På grunn av mobiliseringen og masseemigrasjonen av krigsmotstandere oppsto det en akutt mangel på arbeidskraft, og lønningene begynte å stige raskt. Nastja fikk jobb i byadministrasjonen med det hun oppfattet som en fantastisk lønn på 1300 euro i måneden. Mannen hennes fikk også høyere lønn.

Selv om prisene i butikkene steg merkbart, hadde familien aldri hatt det så bra. De støttet ikke krigen, men forsøkte å unngå å diskutere den. I et skjema på arbeidsplassen skrev Nastja at hun «ikke har slektninger i utlandet», og at hun støtter myndighetenes politikk. En liten løgn – prisen for muligheten til å ta barna på ferie ved sjøen om sommeren, sa hun. Men for to måneder siden ble ektemannen oppsagt: Det var blitt vanskelige tider for bedriften hans.

vokste den nasjonale økonomien i et tempo man ikke hadde sett siden 2008: 4,5 prosent i året. Mekanismen var enkel: Regjeringen forlot nyliberale dogmer og begynte å føre en keynesiansk politikk med direkte statlige investeringer. Etter tiår på lavbluss begynte hundrevis av sovjetiske forsvarsbedrifter å arbeide med tre skift.

Ifølge offisielle tall er rundt 4 millioner mennesker sysselsatt i forsvarsindustrien. De fleste av dem mottar relativt høye lønninger etter russiske forhold, og de skaper sammen med militære, embetsmenn, politi og høy etterspørsel i forbrukermarkedet. Dette har også hjulpet sivile bedrifter.

Etter at de globale konsernene forlot landet, har de klart å øke produksjonen. Økt produksjon ble ledsaget av økte lønninger. Ved utgangen av 2024 hadde gjennomsnittlige nominelle inntekter i Russland økt med 36 prosent, sammenliknet med 2021.

mirakelet» har dog kostet dyrt: Budsjettutgiftene ble praktisk talt doblet, og rundt 40 prosent av dem gikk til forsvaret. Dette presset uunngåelig inflasjonen opp. I 2024 var den 9,2 prosent ifølge offisielle tall, og rundt 15 prosent ifølge respondentene i spesialiserte undersøkelser.

Å produsere både kanoner og smør samtidig er ikke lenger mulig

Har Putin råd til å fortsette krigen?

Vijay Prashad

indisk historiker

Natt til 3. januar 2026 ble mer enn 150 amerikanske militære luftfartøy brukt i et så intenst angrep mot Venezuela at luftvernet ble slått ut og landet mistet evnen til å forsvare seg. Med forskjellige midler klarte de amerikanske styrkene å mørklegge landet og forstyrre de nasjonale kommunikasjonssystemene.

Midt i dette kaoset ble president Nicolás Maduro og hans kone Cilia Flores kidnappet, tatt med til USA og tiltalt for «narkoterrorisme». I løpet av disse få timene forårsaket den amerikanske regjeringen brudd på FN-pakta, pakta til Organisasjonen av amerikanske stater og folkerettslig sedvane, som sier at statsoverhoder har immunitet med mindre det foreligger en arrest­ordre fra Den internasjonale ­straffedomstolen.

Angrepet på Venezuela og bortføringen av Maduro og Flores har ingenting med narkotika eller demokrati å gjøre, men dreier seg utelukkende om olje og makt. «Vi skal styre Venezuela», sa USAs president Donald Trump nedlatende.

Det regjeringen og næringslivseliten i USA lenge har funnet problematisk, er prosessen som ble igangsatt av den første regjeringen til president Hugo Chávez.

Med Chávez’ bolivarske prosess vedtok landet i 2001 en lov om organiske hydrokarboner, om at staten skulle disponere alle olje- og gassreserver, som forbeholdt landets oppstrømsaktiviteter med leting og utvinning for statskontrollerte selskaper. Men den lot i tillegg private selskaper – også utenlandske – delta i nedstrømsaktiviteter (som raffinering og salg).

Da den nye loven trådte i kraft under Chávez, ga den staten tilbake kontrollen over oljeindustrien (den gang utgjorde oljesalg til andre land 80 prosent av landets utenlandsinntekter). Det forarget de USA-eide oljeselskapene – særlig ExxonMobil og Chevron – som la press på regjeringen til George W. Bush om å gripe inn overfor Chávez.

 verdens største oljereserver, hadde allerede nasjonalisert olja sin ved lov i 1943, med endringer i 1975. Med de nyliberale reformene som Det internasjonale pengefondet (IMF) og de store amerikanskeide oljeselskapene presset gjennom i 1990-årene, ble oljeindustrien likevel i stor grad privatisert.

Da Chávez dukket opp på den politiske arenaen i 1990-årene, fanget han stemningen blant veldig mange av venezuelanerne – særlig arbeiderklasse og bønder. Tiåret var markert av dramatiske svik fra presidenter som lovet å sikre det oljerike landet fra innstrammingstiltakene pålagt av IMF, men som endte med å følge IMFs ønsker.

Etter å ha tatt kontrollen over oljeinntektene brukte Chávez dem til å skape store samfunnsforbedringer. Det hjalp han og den bolivarske prosessen at oljeprisene holdt seg høye fra 1999 (da han ble president) til 2013 (da han døde).

De vestlige mediene bagatelliserte systematisk sanksjonene

Utenriks

Aktuelt

USA innfører straffetoll mot land som leverer olje til Cuba. Nå kan ting eskalere svært raskt, mener Cuba-ekspert Vegard Bye.

Klassekampen i Minneapolis: – Ting blir verre, ikke bedre

Var dødsfange i Iran: Revolusjonsforsker Behrooz Ghamari pleier å si at han døde klokka 07.30 på nyttårsaften i 1984

Tror angrep på Iran vil gjøre vondt verre

Europa er på desperat jakt etter mer digital suverenitet. Anna Zeiter har utviklet et sosialt medium som skal være helt uavhengig av USA.

Dette mener Kina og Russland om splittelsen mellom USA og Europa

Hva skjer på bakrommet når USA presser sårbare land inn i avtaler om naturressurser? New Zealands tidligere statsminister Helen Clark mener det er grunn til bekymring.

Har ikke tenkt å gi opp jakta

Amerikanske brukere reagerer på sensur etter Tiktok-oppkjøp.

Det lå alltid i kortene at kurderne i Syria ville bli sveket av USA.

Ryktene florerer etter det politiske fallet til to toppgeneraler.

– Dette handlet alltid om å rigge valg

Horisont

Iran utfordrer illusjonene våre, motsigelsene våre, hykleriet, falskheten, dobbelthetene, kynismen, imperialismen.

Den russiske økonomien bremser opp.

USA har hatt øynene på landets oljenæring helt siden 2001.

USA innfører straffe­toll mot land som leverer olje til Cuba. Nå kan ting eskalere svært raskt, mener Cuba-ekspert Vegard Bye.

Klasse­kam­pen i Minnea­polis: – Ting blir verre, ikke bedre

Var dødsfange i Iran: Revo­lu­sjons­forsker Behrooz Ghamari pleier å si at han døde klokka 07.30 på nyttårs­aften i 1984

Tror angrep på Iran vil gjøre vondt verre

Europa er på desperat jakt etter mer digital suve­re­nitet. Anna Zeiter har utviklet et sosialt medium som skal være helt uavhengig av USA.

Dette mener Kina og Russland om split­tel­sen mellom USA og Europa

Hva skjer på bakrommet når USA presser sårbare land inn i avtaler om natur­res­surser? New Zealands tidligere stats­mi­nister Helen Clark mener det er grunn til bekymring.

Har ikke tenkt å gi opp jakta

Ameri­kanske brukere reagerer på sensur etter Tiktok-oppkjøp.

Det lå alltid i kortene at kurderne i Syria ville bli sveket av USA.

Ryktene florerer etter det politiske fallet til to toppge­ne­raler.

– Dette handlet alltid om å rigge valg

Iran utfordrer illu­sjo­nene våre, motsi­gel­sene våre, hykleriet, falskheten, dobbelt­he­tene, kynismen, impe­ria­lismen.

Den russiske økonomien bremser opp.

USA har hatt øynene på landets oljenæring helt siden 2001.

USA innfører straffetoll mot land som leverer olje til Cuba. Nå kan ting eskalere svært raskt, mener Cuba-ekspert Vegard Bye.

Klassekampen i Minneapolis: – Ting blir verre, ikke bedre

Var dødsfange i Iran: Revolusjonsforsker Behrooz Ghamari pleier å si at han døde klokka 07.30 på nyttårsaften i 1984

Europa er på desperat jakt etter mer digital suverenitet. Anna Zeiter har utviklet et sosialt medium som skal være helt uavhengig av USA.

Dette mener Kina og Russland om splittelsen mellom USA og Europa

Hva skjer på bakrommet når USA presser sårbare land inn i avtaler om naturressurser? New Zealands tidligere statsminister Helen Clark mener det er grunn til bekymring.

Amerikanske brukere reagerer på sensur etter Tiktok-oppkjøp.

Ryktene florerer etter det politiske fallet til to toppgeneraler.

Iran utfordrer illusjonene våre, motsigelsene våre, hykleriet, falskheten, dobbelthetene, kynismen, imperialismen.