Yngvild Gotaas Torvik

#fff

#000

Utstyrt med et reagensrør med hvitt pulver og en alarmerende powerpoint, er det USAs Colin Powells tale – som skulle overbevise verden om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen – som skrev seg tydeligst inn i historien om de høyintensive, diplomatiske møtene i FNs sikkerhetsråd i februar 2003.

Men under de stormfulle vinterukene i New York, som ble opptakten til invasjonen av Irak, utmerket også en annen patosfylt tale seg i sikkerhetsrådssalen. Den ble holdt av Dominique de Villepin.

«Ingen kan påstå at krig vil føre til en tryggere, mer rettferdig og mer stabil verden», tordnet Frankrikes konservative utenriksminister, og gjorde seg med det til mannen som talte USA midt imot. Da han avsluttet sitt flammende innlegg med lærdommer fra et «gammelt kontinent og et gammelt land» som vet ett og annet om kostnadene ved krig, brøyt det ut – en for Sikkerhetsrådet 

I dag hersker det liten tvil om hvilken tale som sto seg best. For Villepins del surfer han fremdeles på bølgen, 23 år seinere. Nå håper franskmannen, som også har vært Frankrikes statsminister, å kunne ri bølgen helt fram til Elyséepalasset neste vår.

For i april og mai 2027 skal Frankrike velge seg ny president, etter ti år med Emmanuel Macron. Kan det bli Villepin?

Det er så klart fremdeles i det blå. Svært mye kan skje på tida fram til da, og per nå finnes det dessuten rekordmange – 35! – «sannsynlige kandidater». I tillegg er flere faktorer uavklarte, som hvor mange av de 17 mulige venstresideprofilene som faktisk vil stille og hvorvidt den domfelte Marine Le Pen tillates å bli med i konkurransen.

Selv vil Villepin «lansere seg så seint som mulig», sier en i hans valgkampmaskineri til Libération. Men at han har ambisjoner om å bli Frankrikes neste president, har vært klart lenge. For ett år siden ble det tydelig med både lanseringen av hans egen bevegelse

og boka «Makta i å si nei». Comebacket i franske medier kom enda tidligere. Etter 7. oktober 2023 har Villepin jevnlig tordnet fra tv- og radiostudioer mot Israels ødeleggelse av Gaza og Europas mangel på ryggrad. Svaret, mener han, er god, gammeldags gaullisme: Frankrike må stå opp for seg selv og ikke underkaste seg USA, i Charles de Gaulles ånd.

Budskapet har Villepin gjentatt i flere runder siden den gang, med stor suksess. Da Donald Trump kidnappet Venezuelas president, filleristet Villepin sin egen – Macron – for å ikke fordømme manøveren og forsvare folkeretten. Og da Trump truet med å «ta» Grønland, slo han fast at truslene var «en direkte konsekvens av europeernes manglende evne til å sette grenser for amerikansk makt». Villepin var dessuten blant de første i Frankrike til å kalle Iran-krigen «ulovlig, illegitim, ineffektiv og farlig» og advarte om at den kan bli mer skjebnesvanger enn Irak-krigen i 2003.

Dominique de Villepin frir til velgere lei av krig og hykleri

Amal A. Wahab

Israel fortsetter å ta stadig mer av Gazastripa.

Da Donald Trumps Gaza-plan trådte i kraft i oktober i fjor, beholdt Israel kontrollen over områdene bak den såkalte «gule linja», som til sammen utgjorde 53 prosent av Gazastripa. De skulle derfra trekke seg gradvis ut av stripa i takt med at planen ble implementert.

Isteden har de gjort det motsatte. Israel kontrollerer i dag over 60 prosent av stripa, noe statsminister Benjamin Netanyahu bekreftet i en tale han holdt denne uka.

Samtidig sa Netanyahu at han har gitt ordre til det israelske militæret om å utvide de okkuperte områdene til 70 prosent av Gazastripa, ifølge Reuters.

Da en person i salen ropte at Israel burde ta «100 prosent», svarte statsministeren at han tar «ett skritt av gangen».

– Først 70 prosent. Vi begynner med det, sa Netanyahu.

Samme dag bekreftet forsvarsminister Israel Katz på sin side at regjeringen fortsatt vil gjennomføre planen om det den omtaler som «frivillig emigrasjon» fra Gazastripa.

«Planen for frivillig emigrasjon fra Gaza vil også bli gjennomført, alt til rett tid og på riktig måte», sa Katz i en offisiell uttalelse onsdag.

Skal ta enda mer av Gaza

Katarina Poensgen

I slutten av april ble 21 mennesker drept i et bombeangrep langs en hovedvei i Cajibío sørvest i Colombia. Det ble omtalt som et av de dødeligste angrepene mot sivile i landets nyere historie. Angrepet ble ifølge den kolombianske regjeringen utført av dissidenter fra den tidligere geriljagruppa Farc, og er bare et av flere eksempler på den økende volden i landet.

Fire år etter at landets venstreside-president Gustavo Petro lovet «total fred», er sikkerhet blitt et av de viktigste temaene før søndagens presidentvalg i Colombia.

Ifølge meningsmålingene ligger venstrekandidaten Iván Cepeda fortsatt best an, men den uavhengige kandidaten på ytre høyre fløy, Abelardo de la Espriella, har klatret raskt de siste ukene. Han er blant dem som mener at Petros strategi om dialog med væpnede gjenger ikke fungerer.

Petros «totale fred»-politikk går ut på at regjeringen forsøker å forhandle med flere væpnede grupper samtidig, blant dem ELN, Farc-dissidenter og narkobander. Nå mener flere på høyresida at metoden må legges død.

– I hovedsak må kolombianere stemme for om de vil fortsette regjeringens fredsprosess eller gå til full krig mot de ulike fraksjonene av geriljaene, sier Glaeldys Gonzalez Calanche ved International Crisis Group på telefon fra Bogotá.

Fredsavtalen mellom den kolombianske staten og Farc-geriljaen fra 2016 avsluttet over 60 år med krig, men ikke alle la ned våpnene. Noen brøt ut og fortsatte kampene, mens andre grupper har tatt over områder som Farc forlot. I dag opererer både ELN, Farc-dissidenter, Clan del Golfo og en rekke mindre kriminelle grupper i landet – særlig langs grensa til Venezuela. Flere av dem har gradvis styrket kontrollen over lokale områder. Der øker også bortføringer, vold og gjengrekrutteringer.

Ytre høyre-kandidaten Espriella, som er tidligere advokat, lar seg inspirere av El Salvadors president Nayib Bukele metode med massearrestasjon og mer militær tilstedeværelse. Han sier han vil innføre en beinhard linje mot kriminalitet og narkotikahandel.

– Dette er et valg basert på frykt, sier analytiker Laura Bonilla ved den kolombianske tankesmia Pares til Klassekampen.

Et valg mellom dialog og full krig

President Donald Trump beordret natt til i går nye, amerikanske angrep mot havnebyen Bandar Abbas, nær Hormuzstredet, til tross for meldinger om at en midlertidig avtale mellom USA og Iran kunne være nær.

Kort tid seinere meldte Irans revolusjonsgarde at landet hadde angrepet en amerikansk base i golfen som svar på de amerikanske angrepene, uten å gi ytterligere detaljer. Samtidig opplyste Kuwait at landet var blitt rammet av missil- og droneangrep.

Trump har de siste dagene vekslet mellom å si at forhandlingene med Iran går framover og å uttrykke frustrasjon over prosessen. Han har også trappet opp presset mot allierte golfland, som han mener må føye seg dersom det skal bli en avtale.

På en pressekonferanse truet han blant annet med å bombe Oman, som er en nær alliert av USA, etter at det var kommet meldinger om samtaler mellom Iran og Oman om en mulig ordning rundt trafikken gjennom det stengte Hormuzstredet.

Samtidig gjentok Trump sitt krav om at golfstatene skal slutte seg til Abraham-avtalene og normalisere forholdet til Israel. Saudi-Arabia har tidligere gjort det klart at en slik normalisering ikke vil skje før en palestinsk stat opprettes innenfor 1967-grensene.

Flere ulike tenketanker påpeker samtidig at Trumps stadig mer konfronterende linje i golfen kan undergrave den USA-ledede sikkerhetsordenen i regionen.

Middle East Council on Global Affairs beskriver utviklingen som «slutten» på USAs sikkerhetsdominans i golfen, siden flere land i økende grad søker å redusere avhengigheten av amerikanerne som sin beskytter.

Ifølge Atlantic Council frykter golfstatene å bli frontlinjestater i en større USA–Israel–Iran-konflikt og søker derfor større strategisk autonomi, utvikler egne forsvarskapasiteter og forsøker å balansere forholdet mellom USA, Kina og regionale makter.

Et kraftig iransk svar kan spille rett i hendene på Israel.

Trump øker presset på allierte golfstater

Gustav Gillund

Gasseksplosjonen i en kullgruve i byen Changzhi i Shanxi-provinsen i Kina forrige fredag har blitt en voksende hodepine for Kinas regjering. Eksplosjonen er den verste gruveulykken i Kina siden 2009, og har ført til sjokk og vantro blant befolkningen. Den tok livet av 82 arbeidere, mens 128 ble skadet.

De siste dagene har kinesiske medier strømmet til Shanxi for å dekke skandalen. Det de serverer befolkningen, truer med å slå sprekker i den urbane elitens bilde av Kina som et moderne industriland. Det utfordrer også regjeringens løfte i den siste femårsplanen om å skape en økonomi preget av «høykvalitetskvekst», med bedre arbeidsvilkår for de på bånn.

Det som har kommet fram, er rett og slett blant de mørkeste historiene om kinesisk kapitalisme i det siste tiåret – og kan bli en definitiv ripe i president Xi Jinpings politiske arv.

 et velkjent problem. Kina har de siste årene investert tungt i mer teknologisk avansert og trygg gruvedrift. Alle kullgruver har strenge krav om å installere gassdetektorer, som varsler arbeidere når gassinnholdet blir for høyt. Arbeidere skal også være godt trent i å håndtere slike situasjoner, som oppstår ganske ofte.

Tiltakene har bidratt til at gruvedrift i Kina er mye mindre dødelig enn før. I fjor var dødsraten i kullgruver 0,098 per million tonn kull. I 2015 var tallet 0,162.

På papiret hadde også gruva i Shanxi alt det formelle på plass. Det hindret ikke at gassnivået nådde ekstreme høyder uten at arbeiderne forlot gruva eller iverksatte sikringsrutiner. Gassdetektorene i den delen av gruva der eksplosjonen fant sted, var mest sannsynlig enten dekket over, skrudd av, eller ikke installert i det hele tatt. Men det var bare toppen av isfjellet: Faktisk skulle egentlig ikke den delen av gruva eksistere i det hele tatt, og det skulle egentlig ikke arbeiderne som jobbet der heller.

 redningskommandoen opplyser til kinesiske medier at operatørene av gruva har operert etter to sett med karttegninger: ett som de viste fram til inspeksjoner fra myndighetene og ett som veiledet en stor ulovlig gruvekonstruksjon.

Det var også installert to separate sikkerhetsovervåkingssystemer – ett var i den «offisielle gruva», som i tråd med regelverket var koplet til det nasjonale overvåkingsnettet. Det andre var kontrollert av gruva selv, og ble brukt i de «skjulte» områdene.

I tillegg la operatørene skjul på antallet arbeidere, ved at disse ikke bar posisjoneringskort. Media omtaler disse arbeiderne som «spøkelsesarbeidere». Foreløpige undersøkelser viser også at kull produsert i de skjulte arbeidsområdene verken ble registrert i produksjonsstatistikken eller beskattet.

Eieren av gruva kommer til å forsøke å legge skylda på arbeiderne

Xis trøblete kapitalister

Ingrid Fadnes

Åtte år gamle Alexander har et par triks i baklomma.

– Se nå! roper han og suser forbi mens han løfter forhjulet på den lille cross-sykkelen sin.

Den to år eldre kompisen med samme navn løper ved siden av.

– Vil du se et veggmaleri av Chávez og av meg? Spør den yngste Alexander.

Som en vind farer han forbi banen der ungdommer spiller basketball, kiosken som selger brus og øl, gjengen som maler veggmaleri og matvogna som selger arepas i den varme Caracas-kvelden. Klokka er over ni, men i gatene i nabolaget San Agustin er det fullt av folk i alle aldre.

– Ja, svarer Alexander med en selvsikker mine.

Han steiler med det ene forhjulet foran maleriet.

Jeg blir ­pensjonist om seks år. Om ting ikke endrer seg, dør jeg.

Landet med fire presidenter

Pernille Solheim

Folk fra ytre høyre til ytre venstre har denne våren latt seg sjokkere av Donald Trumps veikhet i møte med Israels statsminister. Benjamin Netanyahu klarte først å overtale den amerikanske presidenten til å gå til en håpløs krig mot Iran. Da våpenhvile seinere ble inngått, fikk Netanyahu likevel frie tøyler til å bombe Libanon.

Trump lar seg styre av Netanyahu, har kritikere hevdet. Nå spør de seg om den israelske statsministeren også vil klare å sabotere den amerikansk-iranske intensjonsavtalen som er på trappene.

Allerede før avtalen er inngått, har Netanyahu kunngjort en opptrapping i Libanon for å «knuse» Hizbollah. 31 mennesker ble drept i israelske angrep mot Sør-Libanon tirsdag. Samme dag meldte det israelske militæret at deres soldater har krysset den gule linja og dermed utvidet bakkeoperasjonen.

Ifølge den russisk-israelske forskeren Elizabeth Tsurkov ved den amerikanske tankesmia Middle East Policy Council, forsøker Netanyahu nå å framstille Libanon-opptrappingen som noe nytt – «som om Israel ikke lenger er begrenset av Trump».

Men det er mye som tyder på at han faktisk lar seg begrense, ifølge Tsurkov, som også er kjent som et tidligere gissel av den irakiske militsen Kata’ib Hizbollah. Hun påpeker at bare fem av rundt 100 israelske angrep mandag var rettet mot den østlige Bekaadalen, mens Beirut og de sørlige forstedene unnslapp helt.

«Framrykningen (…) markedsføres overfor det israelske publikum som om Israel ikke lenger opererer under de tidligere begrensningene. Men i realiteten ble disse begrensningene lettet/krysset tidligere», skriver Tsurkov på X.

«Netanyahu er desperat etter å vise det israelske publikum at han slår hardt tilbake, mens IDF lekker ut at de blir begrenset», legger hun til.

Netanyahu er desperat etter å vise det israelske publikum at han slår hardt tilbake.

Mener Israel spiller trassig

USA er ifølge Donald Trump i ferd med å inngå en intensjonsavtale med Iran. Den skal innebære at våpenhvilen forlenges med 60 dager, og at begge parter opphever sine blokader i Hormuzstredet. Samtidig krever Iran at USA frigir rundt 24 milliarder dollar i frosne iranske midler.

Spørsmålet om Irans atomprogram utsettes angivelig til seinere. Det får Benjamin Netanyahus støttespillere til å gå av hengslene. Den konservative amerikanske radioverten Mark Levin sier i et intervju med israelske Channel 14 at han er «svært bekymret» for at Netanyahu må bøte med jobben dersom avtalen går gjennom.

«Vi kan få en situasjon der regimet i Iran overlever, Hizbollah overlever, Hamas overlever, og de svakeste elementene i deres politikk tar over regjeringen», sier Levin.

The New York Times erklærer at Netanyahu, som tidligere var Trumps «co-pilot» i Iran, nå har blitt ydmyket og redusert til en «passasjer».

Netanyahu tok selv til sosiale medier for å berolige sine støttespillere i helga. Han refererte til en telefonsamtale med Trump og forsikret om at de to fortsatt er enige om å «eliminere atomfaren». I tillegg hevder han at Israel beholder retten «til å forsvare seg mot trusler på alle fronter, inkludert Libanon».

«Partnerskapet mellom oss og våre to land har blitt bevist på slagmarka og har aldri vært sterkere», skrev han.

Men han overbeviser ikke alle. Den israelske etterretningens tidligere Iran-sjef, Danny Citrinowicz, mener ikke bare statsministerjobben, men hele Netanyahus politiske prosjekt henger i en tynn tråd.

«Denne avtalen avslører kollapsen av en hel doktrine som statsminister Benjamin Netanyahu skapte og var avhengig av i flere tiår», skriver Citrinowicz i Israel Hayom.

Doktrinen handler ikke om å vinne. Og nettopp derfor er den svært vanskelig å bryte ned.

Erklærer Bibis store nederlag

Da flere regionale ledere i fjor stilte seg bak Trumps Gaza-plan, ble den presentert som et veikart mot en slutt på krigen: våpenhvile, åpen tilgang til nødhjelp, avvæpning av Hamas og gjenoppbygging av Gaza.

Palestinske Alaa merker fortsatt lite til løftene om fred.

– Det bombes mindre, men fortsatt nesten daglig. Barna våre kan leke litt mer ute enn de har gjort de siste to årene. Bortsett fra det er ingenting endret, sier han til Klassekampen over telefon fra Gazastripa.

Alaa er 32 år, gift og far til tre barn. Av hensyn til egen sikkerhet ønsker han bare å stå fram med fornavn. ­Klassekampen kjenner identiteten hans og vet hvor i Nord-Gaza han bodde før krigen.

Etter gjentatte fordrivelser bor familien nå i et klasserom i en bombet skole. Seks kvadratmeter er blitt hjemmet til Alaa, kona og de tre barna deres.

På de seks kvadratmeterne familien disponerer, har Alaa bygget et provisorisk toalett med rør som leder avfallet ut til en oppsamlingstank. Når den blir full, må han tømme den selv.

Det er et forsøk på å skape verdighet i en hverdag uten privatliv og trygghet. Men den lille normaliteten ble ­kortvarig. Toalettet har gått i stykker, og han vet ikke hvordan han skal erstatte det.

– Det koster rundt 800 dollar å kjøpe et nytt – om jeg i det hele tatt finner ett. Det har jeg ikke råd til. Vi lever ikke her. Vi eksisterer så vidt, sier han med en stemme som tidvis brister.

Dette er i ­realiteten ikke Trumps plan for Gaza. Dette er Israels plan.

– Livet er et helvete

«Personen kom ut fra … et eller annet sted»

På Al Jazeeras tv-sendte intervju avgir Fatou Bensouda en kort latter når hun gjenforteller episoden der sjefen for den israelske etterretningstjenesten Mossad overrumplet henne ved å plutselig dukke opp inne på et hotellrom i New York i september 2018.

Temaet for intervjuet den tidligere sjefanklageren for Den internasjonale domstolen (ICC) gjorde med Al Jazeera på søndag, er imidlertid mer enn alvorlig nok: For første gang forteller hun inngående og personlig om hvordan hun, etter å ha åpnet for å etterforske mulige forbrytelser i Palestina og Israel, ble utsatt for trusler, press og sanksjoner.

Hotellrommet Bensouda befant seg på den høsten, tilhørte den daværende presidenten for DR Kongo, Joseph Kabila, som hun møtte i forbindelse med FNs 37. generalforsamling. Ut av det blå sa Kabila, forteller hun, at det er en annen person hun måtte treffe, og fram trådte en skikkelse.

«Det var sjefen for Mossad på den tida, Yossi Cohen», sier Bensouda til Al Jazeera, før hun beklager at hun ikke kan «gå inn i detaljene», utover at han ville snakke om ICCs etterforskning i Palestina.

Programlederen spør: «Sa han: ‘Du bør hjelpe oss, så skal vi ta vare på deg. Du vil ikke rote deg inn i ting som kan kompromittere din eller din families sikkerhet?’»

«Ja, det gjorde han», bekrefter Bensouda, men forteller at Mossad-sjefen under de første møtene var «veldig vennlig, veldig hyggelig».

«Jeg tror det var et forsøk på å få meg over på deres side. Men etter hvert ble det mer ‘du må virkelig slutte med dette’», sier Bensouda og bekrefter at i tillegg til at hun og familien ble truet, hadde presset fra Mossad «også mye å gjøre med de sanksjonene jeg seinere fikk».

Jeg følte virkelig at rettferdigheten, og de som forsøker å utøve den, blir ofret på alteret til politiske interesser.

Langer ut mot veik respons fra ICC-land

Advarer om rått maktspill i Haag

Oppmerksomheten Karim Khan påkalte da han 20. mai 2024 erklærte at han hadde søkt om arrestordrer for Israels Benjamin Netanyahu og hans forsvarsminister Yoav Gallant, samt tre Hamas-topper, kan vanskelig overdrives.

Videoklippet der Den internasjonale straffedomstolen (ICC) sin sjefanklager ramser opp hvilke forbrytelser aktoratet mener det er «rimelig grunn til å tro» har blitt begått, gikk verden over.

Nyheten fikk mange til å juble. Men Israel og USA sverget for at Khan skulle få svi. Joe Biden kalte manøveren «skandaløs». USA innførte sanksjoner mot sjefaktoren.

Mai året etter var det globale søkelyset igjen rettet mot Khan – men denne gangen sto han selv anklagd. I en stor sak beskrev Wall Street Journal hvordan en kvinnelig kollega beskyldte Khan for grove, seksuelle krenkelser.

Khan avviste alt, men gikk frivillig ut i permisjon mens et kontrollorgan i FN, Office of Internal Oversight Services (OIOS), fikk i oppdrag i gjøre en større gransking. Begge parter ble intervjuet og tusenvis av sider med bevis ble innhentet. OIOS leverte til slutt en rapport, som ICC ba tre uavhengige dommere vurdere. 21. mars ble det kjent at dommerne enstemmig konkluderte med at det ikke finnes tilstrekkelig bevis for at Khan har misbrukt sin maktposisjon eller tjenesteforsømmelse.

– Jeg trodde åpenbart at saken ville bli avsluttet med en gang etter dette, sier Karim Khan selv i et ferskt intervju med nettstedet Zeteo, der han for første gang tar bladet fra munnen.

Anklagene mot Khan nådde for alvor offentligheten høsten 2024, gjennom den uidentifiserte X-kontoen @ICCLeaks. Da hadde anklagene allerede blitt lagt døde i to runder med interne prosesser i ICC. Men de anonyme lekkasjene og artikkelen i Wall Street Journal, blåste saken opp igjen.

Mistanken om at dette er en politisk vendetta blir stadig tydeligere.

Kjefting, roping og anklager om «mobbing» preget et møte i Beijing om handelsforholdet mellom EU og Kina forrige uke.

Bakgrunnen for kranglingen er en rekke tiltak EU vurderer å innføre mot Kina for å hindre at Europa blir avindustrialisert.

«Kinas modell er helt enestående på grunn av de ekstreme statssubsidiene, den politisk drevne overkapasiteten og dumpingen som presser både etablerte og framvoksende produsenter ut av markedet», skriver den spanske økonomen Alicia García Herrero, som selv var selv til stede i møtene i Beijing, i en e-post til Klassekampen.

Mens Kina har stabilisert forholdet med USA, etter Donald Trumps besøk til Beijing, frykter mange nå at EU og Kina har begynt å gjøre seg klar for en destruktiv handelskrig.

Retorikken eskalerte ytterligere 17. mai, da EUs utenrikssjef Kaja Kallas omtalte Kinas økonomiske modell som en «sykdom» og en «kreftsvulst» under Lennart Meri-konferansen i Tallinn.

– Hvis du har kreft, har du to valg: Enten øker du morfindosen, eller så starter du med cellegift, sa hun.

EUs nye foreslåtte handelspolitikk vil få store konsekvenser for Kina, som trenger det europeiske markedet. Tiltakene består av følgende:

Leverandør-tak: EU vil kreve at selskaper kjøper kritiske komponenter fra minst tre leverandører, der ingen enkelt kan stå for mer enn 30–40 prosent av innkjøpene – et direkte angrep på kinesisk dominans i europeiske verdikjeder.

Deindustrialiseringen i Europa har vært en lang prosess.

Foreslåtte EU-tiltak får Beijing til å rase

Aktuelt

Vijay Prashad

indisk historiker

Toppmøtet mellom Donald Trump og Xi Jinping i Beijing ble framstilt i vestlige medier som et nøye koreografert skuespill med banketter, flaggborg og symbolske gester. Men bak iscenesettelsen lå en langt viktigere realitet.

Det var ikke selvsikkerhet som preget besøket fra USA, men sårbarhet. Delegasjonen ankom tynget av flere kriser de hadde forårsaket selv: en farlig og illegal konfrontasjon med Iran som de hadde framkalt sammen med Israel, global økonomisk ustabilitet, større diplomatisk isolasjon over store deler av det globale sør og stadig større frykt for at USAs tidligere industrielle og teknologiske overlegenhet er på hell. Imens gikk Kina fattet inn i samtalene. Beijing trengte ingen dramatiske gester for å vise at historiens vinder er i ferd med å snu.

 noe mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika allerede erkjenner: USA er fortsatt militært dominerende, men ikke lenger politisk enerådende. Kinas holdning under møtet gjenspeilet denne nye globale balansen, et skifte også etablerte vestlige analytikere fanget opp. Før møtet erklærte tankesmia The Council on Foreign Relation at «Kina kommer til å ha overtaket». I flere tiår har USA insistert på at Kina skal være underlegne i en USA-styrt verdensorden. I Beijing ble imidlertid denne virkeligheten snudd på hodet. Trump kom ikke for å diktere betingelsene, han kom for å søke hjelp.

Spørsmålet om Iran viste denne dynamikken klarest. USA er fanget i en syklus av endeløs militarisme i Vest-Asia. De illegale krigene de har startet i løpet av det siste kvarte århundret – fra Irak til Syria til den pågående konfrontasjonen med Iran – har svekket USA strategisk, samtidig som det har påført regionen enorme lidelser. Washington forstår nå at de ikke kan stabilisere situasjonen aleine. På grunn av Kinas økonomiske bånd til Iran og deres stadig sterkere diplomatiske posisjon, har de en innflytelse USA mangler.

Ifølge Al Jazeera har USAs representanter uttrykt håp om at Kina ville «spille en større rolle i å presse Iran» mot deeskalering. USA, som i flere tiår har betegnet seg selv som uunnværlige, trenger nå kinesisk samarbeid for å klare å håndtere kriser de i stor grad har framkalt selv.

 realitetene og opptrådt deretter. Xi Jinping opptrådte med kontrollert ro, uten trusler eller teatralske utspill. I spørsmålet om Taiwan sto Xi fast. Ifølge rapporter fra toppmøtet advarte han om at feilhåndtering av saken kunne føre til «konflikter». Det ble ikke sagt i panikk, men med klare formuleringer. Kina forstår at den største faren i verdenspolitikken i dag ikke er at framvoksende makter krever respekt, men at en smuldrende verdensmakt nekter å la seg begrense.

Dette skillet er svært viktig for det globale sør. Mange land i det globale sør vet at stormakter i tilbakegang ofte blir mer aggressive. Det var også bakgrunnen for Xis henvisning til «Thukydidfellen» – en teori innen internasjonale relasjoner som beskriver faren for krig når en stigende stormakt utfordrer en etablert stormakt. Økonomiske nedgangstider fører ofte til militarisme. Politisk fragmentering skaper ekstern aggresjon. I dagens USA ser vi nettopp disse trekkene. Landets elite snakker ustanselig om «konkurranse» og «begrensning», mens de nasjonale institusjonene lider en dyp legitimitetskrise.

er mulig å stå imot presset fra USA uten å kapitulere eller ty til store fakter. Det var ikke behov for emosjonell avstandstaking eller symbolsk spill for galleriet. Kina nærmet seg USA som en suveren og likestilt stat og insisterte rolig på denne likheten. En slik holdning er ekstremt viktig for landene i det globale sør, der mange forsøker å bygge opp suverene utviklingsprosjekter under et enormt press.

Tilliten til den gamle modellen blir stadig mer svekket, der man underkaster seg de amerikanske myndighetene i bytte mot midlertidig stabilitet. Landene i Afrika, Latin-Amerika og Asia søker nå alternativer: regional integrering, samarbeid fra sør til sør, diversifiserte handelsrelasjoner og strategisk autonomi. Toppmøtet viste at en slik autonomi ikke lenger bare er et håp, det er faktisk mulig.

Da maktbalansen ble synlig i Beijing

Vijad Prashad

USA og Israels illegale krig mot Iran har gått inn i en ny og farlig fase. Det som begynte som en koordinert militærkampanje fra USA og Israel for å lamme Irans atomenergi- og missilinfrastruktur, har utviklet seg til en langvarig regional konflikt med store geopolitiske følger.

I løpet av den siste uka har den skjøre våpenhvilen som ble framforhandlet i april, blitt svekket, med nye sammenstøt i Hormuzstredet, som truer med å trekke Persiabukta inn i en større krig.

i stor grad knyttet til kontrollen over Hormuzstredet, der nesten en femdel av verdens olje passerer. Iran har strammet inn kontrollen over skipstrafikken, mens USA har svart med sjømilitære operasjoner og en blokade av iransk skipsfart. Ved stredet har amerikanske og iranske styrker utvekslet missiler og droneangrep. Irans utenriksminister Abbas Araghchi sa: «Hver gang en diplomatisk løsning ligger på bordet, velger USA heller et dumdristig militært vågestykke.»

Forsøket på å åpne stredet med tvang truet ethvert håp om en avtale mellom Iran og USA/Israel. 7. og 8. mai ble tankskip som seilte under iransk flagg, angrepet av amerikanske fly etter at USA anklagde dem for å forsøke å bryte blokaden deres av stredet. Washington beskrev merkelig nok angrepene som «forsvar».

Imens fordømte Teheran angrepene som brudd på våpenhvilen og anklagde USA for å angripe sivil infrastruktur. Våpenhvilen finnes i prinsippet bare på papiret. I praksis befinner regionen seg i en tilstand av uerklært krig. Oljemarkedene reagerte kraftig, med råoljepriser som steg til over hundre dollar per fat. Hundrevis av fartøy sitter fast, og energimarkedene er under press.

å beskrive sin strategi som «navigasjonsfrihet» basert på FNs havrettskonvensjon av 1982 (som USA ikke har ratifisert). Likevel viser Washingtons handlinger at de har et større mål: å svekke Irans regionale posisjon, samtidig som de ivaretar USAs militære dominans over transporten av olje og gass i Persiabukta. Kampanjen, som først ble kalt Operation Epic Fury, har beveget seg mot håndheving av sjørett, inkludert eskortering av handelsskip og forbud mot iransk oljeeksport.

Likevel er Iran mer motstandsdyktig enn USA ventet. Satellittbilder som ble publisert denne uka, antyder at iranske missil- og droneangrep har påført omfattende skader på amerikanske militæranlegg over hele regionen, inkludert baser i Irak og golfmonarkiene.

Selv om USA har erklært at de har utslettet Irans missilbeholdning, forteller en rapport fra CIA at Iran fortsatt har 70 prosent av den beholdningen de hadde før krigen.

intensivert det allerede ustabile miljøet i regionen. I Libanon fortsetter kampen mellom Israel og Hizbollah til tross for våpenhvilen. I Persiabukta har De forente arabiske emirater avskåret iranske missiler og droner. Likevel har den kanskje aller viktigste politiske utviklingen den siste uka vært den økte spenningen mellom Saudi-Arabia og USA.

Iran har allerede vist sin vilje til å angripe golfstater som samarbeider med USA

Saudi-Arabia drives bort fra USA

Francesca Borri

Italiensk journalist og forfatter

Det finnes ærlig talt mer motstand i dette enn under hele 7. oktober, sa presseansvarlig ved det nye varemagasinet Icon Mall i Ramallah.

Magasinet åpnet i fjor, midt under krigen, og her finnes blant annet en Armani-butikk. Det ser ut som om det kunne ha ligget i Dubai, og for mange er det symbolet på et Palestina som har solgt sin sjel – Det Palestina som spiser sushi og ser på Tiktok mens Gaza sulter. Bortsett fra at sjefen for varemagasinet er Qassam Barghouti. Sønnen til Marwan Barghouti.

Kan du da si at han ikke aner hva okkupasjonen er? At han aldri har opplevd det selv?

å være et bevis på at til tross for alt som skjer, er palestinerne fullt i stand til å styre seg selv. For hvis de klarer å drive en Armani-butikk midt under alle angrepene, hva vil de da være i stand til uten okkupasjonen?

Poenget er med andre ord å ta et av Israels mektigste våpen fra dem: tanken om at hvis Palestina fikk være i fred, ville palestinerne bygge raketter og tunneler, framfor en stat. Fordi det tross alt ligger i DNA-et deres. I DNA-et til araberne. De egner seg ikke for demokrati. Og uten et fredsråd vil de støtte IS. De vil støtte kalifatet.

Ramallah er faktisk litt av et spesialtilfelle, siden det er byen til den palestinske selvstyremyndigheten – en by som fikk og får mye mer økonomisk støtte enn andre – og ikke alltid støtte som er transparent. Likevel er det en by med intellektuelle, med kunstnere, med aktivister – en sekulær og kosmopolitisk by.

Den eneste byen israelere ikke er redd for, men faktisk nysgjerrig på. De sniker seg inn i byen. Men for alle oss, er det forrædernes by.

til dem som er rede til et hvilket som helst kompromiss, for Armani og Iphone. Det er ikke det egentlige Palestina. Som er Jenin, med sine M16-geværer. Med kefirene og intifadaen. En ganske merkelig vurdering. For de eneste ikke-palestinerne er oss.

På den andre siden av muren er det også slik. Siden 7. oktober har israelske pasifister blitt avvist som irrelevante. De eneste egentlige israelerne er bosetterne, eller soldatene som tar selfie blant Gazas ruiner. Alle de andre oppfattes enten som så små minoriteter at det ikke er nødvendig å ta hensyn til dem, eller de beskyldes for ikke stå sterkt nok imot Israels statsminister Benjamin Netanyahu, slik at de i prinsippet aksepterer okkupasjonen.

Icon Mall er ment å være et bevis på at til tross for alt som skjer, er palestinerne fullt i stand til å styre seg selv

Utenriks

Aktuelt

Hvem kan vel si nei til «mannen som sa nei» til invasjonen av Irak?

Benjamin Netanyahu har gitt ordre om å okkupere 70 prosent av Gazastripa. Samtidig skal lsraels regjering gjennomføre planen om palestinsk utvandring.

Den økende volden preger helgas presidentvalg i Colombia. Mens venstresida vil fortsette sin strategi for «total fred», lover høyresida å slå langt hardere ned på væpnede grupper.

Trump øker presset på allierte golfstater

En gruveulykke har satt søkelyset på ekstreme arbeidsforhold i Kinas kullindustri.

Én sitter fengslet i New York, en annen sitter på lånt tid i Caracas. En tredje er i eksil, og den fjerde «presidenten» i Venezuela heter Donald Trump.

Netanyahu-regjeringen ønsker å framstå som sabotør av Iran-avtalen, men lar seg i realiteten begrense av USA, ifølge eksperter.

Erklærer Bibis store nederlag

Donald Trumps plan skulle endre livet på Gazastripa. Måneder seinere lever Alaa (32) og familien fortsatt med krig, sult og frykt.

Som sjefanklager i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) sto Fatou Bensouda aleine da hun ble truet av Mossad-sjefen og sanksjonert av USA. Hun ber EU verne om domstolen.

Advarer om rått maktspill i Haag

Foreslåtte EU-tiltak får Beijing til å rase

Horisont

Under ledermøtet i Beijing var det USAs president Donald Trump som framsto presset.

Iran-krigen skaper sprekker i alliansen mellom golfstatene og USA.

Icon Mall har blitt palestinernes symbol på både frihet og en form for forræderi.

Hvem kan vel si nei til «mannen som sa nei» til invasjonen av Irak?

Benjamin Netanyahu har gitt ordre om å okkupere 70 prosent av Gazastripa. Samtidig skal lsraels regjering gjen­nom­føre planen om palestinsk utvandring.

Den økende volden preger helgas presi­dentvalg i Colombia. Mens venstre­sida vil fortsette sin strategi for «total fred», lover høyresida å slå langt hardere ned på væpnede grupper.

Trump øker presset på allierte golfstater

En gruve­ulyk­ke har satt søkelyset på ekstreme arbeids­forhold i Kinas kullin­du­stri.

Én sitter fengslet i New York, en annen sitter på lånt tid i Caracas. En tredje er i eksil, og den fjerde «presi­denten» i Venezuela heter Donald Trump.

Netanyahu-re­gje­ringen ønsker å framstå som sabotør av Iran-­avtalen, men lar seg i realiteten begrense av USA, ifølge eksperter.

Erklærer Bibis store nederlag

Donald Trumps plan skulle endre livet på Gazastripa. Måneder seinere lever Alaa (32) og familien fortsatt med krig, sult og frykt.

Som sjefan­klager i Den inter­na­sjo­nale straffe­dom­stolen (ICC) sto Fatou Bensouda aleine da hun ble truet av Mossad-sjefen og sank­sjo­nert av USA. Hun ber EU verne om domstolen.

Advarer om rått maktspill i Haag

Foreslåtte EU-tiltak får Beijing til å rase

Under ledermøtet i Beijing var det USAs president Donald Trump som framsto presset.

Iran-krigen skaper sprekker i alliansen mellom golfsta­tene og USA.

Icon Mall har blitt pale­sti­nernes symbol på både frihet og en form for forræderi.

Benjamin Netanyahu har gitt ordre om å okkupere 70 prosent av Gazastripa. Samtidig skal lsraels regjering gjennomføre planen om palestinsk utvandring.

Den økende volden preger helgas presidentvalg i Colombia. Mens venstresida vil fortsette sin strategi for «total fred», lover høyresida å slå langt hardere ned på væpnede grupper.

En gruveulykke har satt søkelyset på ekstreme arbeidsforhold i Kinas kullindustri.

Én sitter fengslet i New York, en annen sitter på lånt tid i Caracas. En tredje er i eksil, og den fjerde «presidenten» i Venezuela heter Donald Trump.

Netanyahu-regjeringen ønsker å framstå som sabotør av Iran-avtalen, men lar seg i realiteten begrense av USA, ifølge eksperter.

Som sjefanklager i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) sto Fatou Bensouda aleine da hun ble truet av Mossad-sjefen og sanksjonert av USA. Hun ber EU verne om domstolen.

Iran-krigen skaper sprekker i alliansen mellom golfstatene og USA.

Icon Mall har blitt palestinernes symbol på både frihet og en form for forræderi.