Amanda Flyvbjerg

#fff

#000

På en liten rasteplass i Hanniyeh i Sør-Libanon går Rana Mousa Hamza ut av bilen sin. Hun stirrer utover landskapet mens tårene renner nedover kinnene.

Et par kilometer lenger framme ligger restene av Mansouri, og bak den ligger hennes egen landsby, Majdal Zoun.

Det er første gang siden hun flyktet fra krigen i mars at hun ser mot hjembyen sin igjen. Der det en gang sto hus, ligger det nå kratre og ruiner foran henne. Også familiens hus er ødelagt.

– Vi har alle mistet noe. Jord, steiner, familiemedlemmer, venner, hjem. Jeg er knust over det forferdelige synet foran meg, sier hun med skjelvende stemme og finner fram et bilde på telefonen sin.

Det viser familiens hus før det ble ødelagt.

– Vi fikk ikke med oss noe da vi flyktet. Alle fotografiene og minnene våre er borte. Jeg har ingenting av det igjen.

Mens Rana Mousa Hamza ser utover den ødelagte landsbyen, nærmer det seg et valg på den andre siden av grensa. Kan det åpne veien hjem?

Tirsdag 27. oktober skal israelerne velge et nytt parlament. Det blir det første valget siden Hamas’ angrep 7. oktober 2023 og krigene som fulgte. Statsminister Benjamin Netanyahu forsøker å beholde makta, mens den tidligere forsvarssjefen Gadi Eisenkot er blant hans fremste utfordrere.

Jeg bryr meg ikke om kompensasjon, gjenoppbygging eller hvem som får meg hjem. Jeg vil bare hjem.

Mens Israel stemmer, ser de hjemmene sine forsvinne

Eirik Grasaas-Stavenes

Christopher Olssøn

Jødiske Andy Levin vil hjelpe Abdul el-Sayed å vinne valget

Lyden av dempede stemmer fyller det store kirkerommet i Detroit. Noen titalls unge og eldre kvinner og menn med alvorlige ansikter snakker stille sammen mellom benkeradene. De fleste av dem er jøder.

Denne milde oktoberkvelden, noen uker før kongressvalget, er de samlet til det den blazerkledde tidligere kongressrepresentanten Andy Levin forteller oss er «en smertefull, men sunn samtale som nå er underveis i det jødiske samfunnet i USA».

Mange føler de står overfor et vanskelig valg. Selv er Levin ikke i tvil. Fra en stol plassert oppe ved kirkas alter har han nettopp bedt de frammøtte om å bruke sin stemme på en muslim som vil stoppe USAs støtte til Israel. På en kandidat som flere nasjonale jødiske ledere har anklaget for å være antisemittisk.

– Likevel finnes det nå en enorm organisering i det jødiske samfunnet her i Michigan for å hjelpe Abdul el-Sayed med å vinne valget, sier Levin til Klassekampen.

– Det er en kamp for å redde demokratiet vårt og hindre at landet vårt blir et hvitt, kristennasjonalistisk land, sier han.

Vi treffer Levin like etter at han, foran den lille forsamlingen, har deltatt i en samtale med den jødiske journalisten Peter Beinart. Begge er prominente amerikanske jødiske kritikere av Israel.

Levin er tidligere fagforeningsmann og synagogeleder som tilhører det som i USA gjerne omtales som et politisk dynasti. Faren og onkelen hans er det søskenparet som til sammen har sittet lengst i den amerikanske Kongressen noensinne.

Selv ble han valgt inn i Kongressen i 2018. Der ble han en sjelden jødisk stemme som også er kritisk til Israels okkupasjon og forbrytelser mot palestinerne.

Det er en kamp for å redde demokratiet vårt og hindre at landet vårt blir et hvitt, kristen­nasjonalistisk land.

Sionisten Andy Levin tar opp kampen med Israel-lobbyen

Amal A. Wahab

Da Saudi-Arabias mektige leder Mohamed Bin Salman besøkte Egypt forrige måned, hadde han allerede fått avslag fra USA om å gripe militært inn mot houthiene, som har angrepet flyplasser og oljeinstallasjoner dypt inne i kongedømmet.

På besøk i Kairo møtte Salman president Abdel Fatah Al Sisi. Han fordømte houthienes angrep, men avsto fra å tilby militær deltakelse eller sende egyptiske styrker.

Lørdag tok imidlertid Sisi en brå U-sving. Under en tale ved Egypts militærakademi ba han parlamentet gi ham fullmakt til å forsvare Saudi-Arabia fra houthi-angrep «hvis vi bes om det».

«Vi snakker ikke om å angripe eller kjempe mot noen. Vi snakker bare om forsvar», sa han, og understreket samtidig behovet for en slutt på krigen.

Søndag fikk Sisi støtte fra Egypts nasjonale forsvarsråd, men parlamentet, der han trenger to tredels flertall for å sende styrker utenlands, utsatte avstemningen.

Alt tyder likevel på at Sisi nå ønsker å bistå Saudi-Arabia i kampen mot houthiene. Det oppsiktsvekkende, ikke minst med tanke på at Egypt fortsatt har et nasjonalt trauma etter intervensjonen i borgerkrigen i Jemen i 1963. Det som den gang skulle bli en rask operasjon, endte i en militær hengemyr.

Det mangler heller ikke advarsler. Houthienes parlamentspresident Yheia Al Raie skrev i et brev til Egypts parlamentspresident at egyptisk innblanding vil «utgjøre en stor fare for landets interne stabilitet og nasjonale sikkerhet. Irans utenriksminister Abbas Araghchi har også sagt at egyptisk militær innblanding kan føre til en farlig opptrapping.

Hvilke hensyn er det som likevel gjør dette nødvendig for Sisi?

Det handler om hvilket alternativ Egypt taper minst på.

Hvorfor åpner Egypt nå for å bistå i Jemen-krigen?

Katarina Poensgen

Meningsmålingene viser dødt løp mellom sittende president Luiz Inácio Lula da Silva og ytre høyre-kandidaten Flávio Bolsonaro før søndagens skjebnevalg i Brasil.

Lula og partiet hans PT har forsøkt å overbevise usikre velgere etter at han kom på andreplass i første valgrunde 4. oktober. Nå har han mobilisert kraftig, og flere på venstresida er håpefulle om at Lula kan ha snudd utviklingen.

– Vi er inne i en periode preget av usikkerhet. Valget representerer to motstridende visjoner for hvordan Brasil skal se ut de neste fire årene, sier Vinicius Mariano de Carvalho, professor i brasilianske studier ved King’s College London.

Tirsdag hadde Lula fått 200 millioner interaksjoner i sosiale medier siden 5. oktober, mot Bolsonaros 54 millioner, ifølge analyseselskapet Projeto Brief, skriver AP.

– Nå har Lulas valgkamp utviklet en mer systematisk tilnærming til kommunikasjon og mobilisering, sier de Carvalho.

Flávio Bolsonaro har lovet amnesti til faren, tidligere president Jair Bolsonaro, som er dømt for kuppforsøk. Han vil også begrense høyesterettsdommernes makt og kutte stort i velferdsordningene.

Bolsonaro overrasket mange med hvor sterkt han gjorde det i første valgrunde. Det til tross for at Lula de siste fire årene har gjennomført flere reformer som har bedret vilkårene for arbeidstakere og bidratt til å løfte mennesker ut av fattigdom.

– Lula klarte tilsynelatende ikke å imøtekomme mange av samfunnets krav eller ta tak i en rekke viktige saker etter valgseieren i 2022. Dette bidrar til å forklare Bolsonaro-familiens comeback, sier de Carvalho.

Lula kan fortsatt skape endring dersom han vinner.

Dødt løp før skjebnevalget

Gustav Gillund

Amal Wahab

Rapporter tyder på at USA og Israel planlegger et nytt militært storangrep mot Iran.

Landene skal ha tegnet opp detaljerte planer for et angrep som kan komme før eller etter mellomvalget i USA 3. november, og som kan bli større i omfang enn tidligere.

USAs krigsminister Pete Hegseth sier han diskuterte planene med Israels statsminister Benjamin Netanyahu da han besøkte Israel tidligere denne uka.

Eksperter frykter at angrepene kan kaste hele regionen ut i stor ustabilitet.

Midtøsten-forskeren Arwa Mokdad ved University of Oxford slakter de amerikanske angrepsplanene.

– USA vurderer å trappe opp igjen en konflikt som ikke bare har vist seg å være umulig å vinne, men som også risikerer breiere konsekvenser for en region som allerede er forbi kokepunktet, sier hun til Klassekampen.

Hun kaller det et «svært farlig og uansvarlig trekk uten klare vinnere og uten en tydelig strategi».

På onsdag sa Trump til pressa at USA ikke lenger forhandler med Iran, og at «noe kommer til å skje», og at «det vil skje ganske snart».

Dette kan bane vei for fullstendig israelsk ­dominans i Midtøsten.

Nytt Iran-angrep kan «ødelegge regionen»

Opposisjonspolitiker Radomir Lazović frykter regimets reaksjon hvis Studentlista vinner søndagens valg i Serbia.

Når serberne går til valgurnene søndag, vil flere opposisjonspartier ikke stå på stemmeseddelen. Blant dem er Den grønn-venstre fronten (Zeleno-levi front, ZLF), ledet av Radomir Lazović.

Til Klassekampen forklarer Lazović at dette er partiets eget valg: De avstår fra å stille til valg for å gi den nyopprettede Studentlista best mulig sjanse.

Studentlista springer ut av en protestbevegelse som har satt sitt preg på Serbia i to år. Lazović tror opposisjonen har gode muligheter til å vinne valget.

Samtidig frykter han reaksjonene fra tidligere president Aleksandar Vučić, som stiller som statsministerkandidat for regjeringspartiet.

– Jeg tror vi kommer til å vinne, men spørsmålet er hvordan Vučić vil reagere. Jeg håper det ikke vil utvikle seg til vold. Men folk er definitivt lei av ham og vil ikke akseptere valgfusk eller noe i den retningen, sier Lazović, som leder ZLFs parlamentariske gruppe.

– Problemet er at han har et så fast grep om politiet, mediene og de paramilitære gruppene at han kan klamre seg til makta, legger han til.

Det nærmer seg sluttinnspurten av valgkampen, og onsdag kveld samlet store folkemengder seg før Studentlistas valgmøte i Beograd. Folk stilte med flagg, bannere og lys, mens dans fylte gatene.

– Stemningen er god akkurat nå. Vi føler at studentene har skapt en ny atmosfære preget av optimisme og håp, gjennom massedemonstrasjoner, protester i alle deler av landet og brei støtte fra befolkningen, sier Lazović.

– Håper det ikke blir vold

Jeg skriver dette på et fly på vei til USA, nærmere bestemt Detroit i Michigan. Vi skal de neste dagene dekke et kongressvalg mange mener får stor betydning ikke bare for de neste årenes kamp mot Donald Trump, men for hele framtida til landet som fortsatt er Norges viktigste, men stadig mer upålitelige, allierte.

Derfor var jeg spent da jeg forrige uke, på en USA-fagdag ved Oslo Nye Høyskole, fikk mulighet til å høre hva noen av våre fremste USA-eksperter mener er det aller viktigste ved dette valget. Panelet besto av Aftenpostens Christina Pletten, Jan Arild Snoen fra Civita, høyskolens egen Hilde Restad og Alf Tomas Tønnesen fra Høgskulen i Volda.

Underveis brukte ekspertene tid på tre ting jeg selv synes er det mest spennende: nemlig senatsvalget i nettopp Michigan, venstrepopulisten Abdul El-Sayed og hvordan det går med de mange titalls andre kandidatene som tilhører en opprørsk venstreside som vil hindre at USA suser videre i autoritær retning.

Samtidig stusset jeg over at et par av USA-ekspertene til tider lød som et ekko av amerikanske aktører som bruker enorme pengesummer for at denne venstresida skal gå på trynet i valget 3. november.

 er enige om, er at Trump er veldig upopulær. Et flertall i Representantenes hus for Demokratene virker temmelig bankers. Det mest spennende blir om de også kan vinne Senatet. Flertallet avgjøres i en liten håndfull delstater, ikke minst i nettopp Michigan.

Demokratenes kandidat her heter Abdul El-Sayed. Han tilhører den progressive venstresida i partiet, som vil utfordre hele USAs pengestyrte politikk ved å ikke ta imot donasjoner fra milliardærer, store selskaper og super-PAC-er.

Disse møter ikke bare motstand fra Republikanerne, men også fra Demokratenes egen partielite. Denne består av kandidater som tar penger fra blant annet våpen-, helse-, KI- og forsikringsindustrien, og som viser liten interesse for å utfordre systemiske problemer som økonomisk ulikhet og maktkonsentrasjon.

Da El-Sayed utfordret partielitens foretrukne kandidat i primærvalget, ble det brukt opp mot rekordhøye 700 millioner dollar for å stoppe ham og støtte konkurrenten hans, Haley Stevens. Fortellingen var ikke minst at El-Sayed lå for langt til venstre, var for «radikal» og ikke «valgbar», og at han kom til å tape mot Republikanerne.

Men Demokratenes egne velgere ville ikke lenger lytte til den samme partieliten og deres konsulenter og tenketanker som har tapt to valg mot Donald Trump. Med løfter om kamp for offentlige helsetjenester for alle amerikanere, motstand mot tekoligarkenes KI-satsing og stans i støtta til Israels folkemord i Gaza og USAs krig mot Iran, vant El-Sayed kampen om å bli Demokratenes kandidat.

Slutningen bør ikke bli at amerikanerne ønsker seg mer av en fallert ‘moderat’ oppskrift

Norske USA-eksperter sprer de rikes eventyr om Amerika

Etter samtaler i Oslo tirsdag har ledere fra Europa, Ukraina og USA kommet fram til en rekke fredsfremmende forslag, som den amerikanske spesialutsendingen Steve Witkoff presenterte for den russiske presidenten Vladimir Putin i St. Petersburg i går.

Witkoff skal ha overlevert Putin dokumenter med «ideer» til en fredsavtale. Kreml har foreløpig ikke kommentert innholdet, men utenriksminister Sergej Lavrov har sagt at Moskva vil lytte til de amerikanske forslagene.

En anonym amerikansk myndighetsperson som Axios har snakket med, sier at forslagene blant annet omfatter en ny europeisk sikkerhetsarkitektur, beskrevet som et breiere rammeverk «designet for å skape varig stabilitet».

Endringer i sikkerhetsarkitekturen har vært ett av Russlands krav for å avslutte krigen i Ukraina, da det vil ta for seg det Kreml mener er noen av rotårsakene bak krisa.

Men er Europa klar til å akseptere en slik omlegging?

– Neppe, sier Zachary Paikin, forsker ved den amerikanske tenketanken Quincy Institute for Responsible Statecraft.

Ifølge Finlands president Alexander Stubb omfattet diskusjonene i Oslo også forslag om en delvis våpenhvile. Liknende forslag har blitt dårlig mottatt i Russland, som krever en omfattende fredsavtale som sikrer at krigen ikke bryter ut igjen.

Et sentralt spørsmål er om partene kan bli enige om en ny sikkerhetsordning for Europa, som tar høyde for Russlands innvendinger mot Vestens sikkerhetspolitiske beslutninger, blant annet Nato-utvidelsen.

Jeg er usikker på om Witkoff og Kushner vet helt hva det betyr.

Forsker tror ikke Europa er klar for Putin-forlik

Torkjell Leira

Kongressrepresentant og tidligere statsråd for familiejordbruk Paulo Teixeira haster gjennom gangene i Kongressen i Brasília for å rekke flyet til São Paulo.

Det er bare noen dager igjen til den skjebnesvangre andre runden i presidentvalget i Brasil, og de demokratiske kreftene mobiliserer alt de har for at sittende president Lula da Silva skal bli gjenvalgt.

Det blir ikke enkelt, for å si det mildt. Det var ytre høyres kandidat Flávio Bolsonaro som fikk flest stemmer i første valgomgang, og aldri tidligere i Brasils historie har en kandidat klart å endre resultatet i den andre. Men er det én person som kan klare det, er det Lula da Silva, mener Paulo Teixeira, som tilhører samme parti som presidenten.

– Lula er i ferd med å snu det! sier han til Klassekampen.

Han har også en klar formening om akkurat hvorfor.

For Paulo Teixeira stikker dette dypt. Et av valgløftene til Flávio Bolsonaro har nemlig vært å benåde sin far, som soner en 27 år lang fengselsdom for forsøk på statskupp. Det er en dom som Teixeira selv var med på å legge grunnlaget for.

Jair Bolsonaro vant presidentvalget i 2018. Den tidligere kapteinen i hæren utnevnte hardlinere fra militærdiktaturet (1964–85) til nøkkelposter i regjeringen og truet med intervensjon i Høyesterett. Han fikk flyvåpenet til å sende jagerfly over høyesterettsbygningen for å knuse rutene der. Han sendte soldater og tanks forbi kongressbygningen akkurat da det var en viktig avstemning der. Han spredde løgner om valgsystemet, hudflettet kritiske medier og tok i bruk lovverk fra militærdiktaturet for å forfølge journalister, fagforeningsledere og politiske motstandere.

Paulo Teixeira var en av mange som var oppriktig bekymret for at Bolsonaro allerede da planla statskupp i tilfelle han ikke skulle vinne det kommende valget i 2022. Han er selv jurist, og sammen med en gruppe andre jurister foreslo han å endre den gamle loven om nasjonal sikkerhet, som han beskriver som en arv fra militærdiktaturet.

Jeg er åpenbart ikke en person Bolsonaro-­familien liker.

Derfor mener han Lula kan snu skjebnevalget på oppløpssida

Pernille Solheim

Maria Høy Hansen

Bosetter­volden er et resultat av villet politikk, sier militær­sosiolog

I første halvdel av august ble familier i den palestinske landsbyen Qusra på den okkuperte Vestbredden beleiret av væpnede israelske bosettere. Familiene ble forsøkt presset til å forlate hjemmene sine.

Mens bosetterne ramponerte eiendommene deres, var familiene fysisk avskåret fra mat og vann. Hele verden ventet på at det israelske militæret (IDF) skulle foreta seg noe.

Men soldatene gjorde ingenting for palestinerne. Tvert imot hindret de aktivister fra å nå fram med livsnødvendige forsyninger. De ble så observert i bønn med bosetterne.

«Det er utrolig at en hær som kjemper på forskjellige fronter, ikke kan håndheve orden over ti unge menn», sa en av de beleirede palestinerne da til Washington Post. Han beskrev det hele som «et iscenesatt skuespill.»

I ukene som har gått siden den gang, har det internasjonale samfunnet latt seg sjokkere av en bosetterbevegelse som er blitt mer og mer rabiat – og et IDF som enten bidrar eller lar de bevæpnede israelske ungdommene herje fritt.

En fotojournalist fra Washington Post ble på fredag regelrett banket opp av en gruppe bosettere i landsbyen Abu Falah. Ifølge vitner gjorde IDF-soldatene på stedet ingenting for å beskytte henne. Dagen etter kom en gruppe EU-diplomater under angrep fra maskerte bosettere i Taybeh. En IDF-brigade ble varslet, men unnlot å rykke ut.

Israels jødiske sentrumsopposisjon er i harnisk. Statsminister Benjamin Netanyahus hovedutfordrer i valget kommende tirsdag, den tidligere generalen Gadi Eisenkot, hevder at både regjeringen og militæret har mistet kontroll. Han avviser at voldskaoset på Vestbredden representerer verdiene til staten Israel.

Men ifølge militærsosiologen Yagil Levy er dette en grov ansvarsfraskrivelse. I et intervju med Klassekampen påpeker han at det er den israelske staten som selv har skapt kaoset.

– Dette er ikke ville folk eller gjenger som har dukket opp fra intet. Det er folk som har blitt bevæpnet av militæret siden 80-tallet, sier han.

Dette er ikke ville folk eller gjenger som har dukket opp fra intet.

Mener Israel har sluppet løs krefter de ikke lenger kan kontrollere

I går var verdens øyne rettet mot Oslo. Etter flere dagers økende spenning mellom Ukraina og USA skulle nemlig president Volodymyr Zelenskyj der møte de amerikanske spesialutsendingene Steve Witkoff og Jared Kushner i den norske hovedstaden.

Formålet med samtalene, som ble arrangert av Norge og Finland, var å utarbeide et fredsforslag som kan legges fram for Russland, ifølge amerikanske Axios.

Nettstedet meldte at det også var ventet at ledere fra EU og Nato skulle delta. Ifølge den norske regjeringen var målet å bringe forhandlingsprosessen inn på et mer konstruktivt spor.

Selv om detaljene fra møtet var få da Klassekampen gikk i trykken tirsdag, ga lekkasjene i amerikanske medier noen indikasjoner på hva som kan ligge på bordet i videre fredssamtaler.

Den britiske Russland-forskeren Mark Galeotti mener lekkasjene virker lovende og sier til Klassekampen at han mener «en reell prosess» er i gang.

– Dersom lekkasjene i amerikansk presse stemmer, ser det ut til at russiske krav kombineres med sterkere sikkerhetsgarantier til Ukraina. Det vil si at dersom fred er oppnådd og Russland skulle invadere på nytt, vil Nato ifølge lekkasjene forplikte seg til å komme Ukraina til unnsetning og hjelpe med å forsvare landet.

– Det vil i så fall være et betydelig framskritt i fredssamtalene, sier Galeotti.

Den anerkjente Russland-forskeren tror samtalene vil ta utgangspunkt i 28-punktsplanen som ble utarbeidet i hemmelighet av Kushner og Witkoff i fjor høst, i samarbeid med Kreml-utsending Kirill Dmitrijev. Den ble raskt avfeid av Ukrainas europeiske støttespillere da den ble kjent.

Et av spørsmålene er: Hvordan vil Europa ­reagere?

Russland-­forsker øyner håp om fredssamtaler

Tidligere tømmerhogger Troy Jackson (58) var inntil nylig mer eller mindre ukjent utenfor den stille delstaten Maine, oppe ved USAs nordøstlige atlanterhavskyst.

Nå har han havnet midt på USAs nasjonale scene. Der har Jackson tatt den tunge jobben med å vinne et potensielt helt avgjørende sete i kampen om flertallet i Senatet og dermed avgjøre hvor mye makt Donald Trump får i Washington i årene som kommer.

Hvordan endte Jackson der? Og hvem lytter han egentlig til i jakta på seier? Sitt eget populistiske instinkt eller partielitens konsulenter i Washington?

I fuktig julivarme kjørte jeg i sommer nordover til nettopp Maine. Der håpet jeg å treffe noen sagnomsuste velgere, som før hadde stemt på Donald Trump, men som nå kunne tenke seg å stemme på en demokrat i USAs kongressvalg 3. november. Det var en oppsiktsvekkende vending. Og på plass i en av delstatens dype skoger gikk det ikke lang tid før jeg fant Trump-velgere som likte demokraten som på dette tidspunktet var både et internasjonalt fenomen og partiets kandidat i kampen om en plass i Senatet: den skjeggete østersfiskeren Graham Platner.

Hans tiltrekningskraft handlet visst ikke bare om at presidenten i Washington ble mer upopulær etter nye kriger og mer korrupsjon. Det skyldtes også at Platner var en økonomisk venstrepopulist støttet av Bernie Sanders og en karismatisk opprører som kritiserte både Trump, Demokratene og det han beskrev som en korrupt politisk elite i Washington. Sammen med flere skandaler knyttet til både utroskap og tatoveringer av dødningskaller fikk han nå også oppmerksomhet langt utenfor USA. Trump-velgerne jeg traff, kalte disse skandalene for svertekampanjer. Det ga dem visst bare enda mer lyst til å stemme på Platner, sa de.

Og ifølge målingene lå mye til rette for at Platner skulle vinne mot Susan Collins, en 73 år gammel republikaner som hadde sittet i Senatet siden 1997. Slik gikk det ikke. I stedet ble Platner rystet av nye overgrepsanklager. Denne gang var de så alvorlige at også mange av dem på USAs venstreside som hadde støttet ham, som forfatteren Naomi Klein, angret seg og tok avstand. Kort tid seinere trakk Platner seg fra valgkampen.

Det var med dette dramatiske bakteppet at Troy Jackson ble kastet inn i årets valgkamp, etter et ekstraordinært nominasjonsmøte. Han hadde selv støttet Platner. Men Jackson var på ingen måte ny i politikken. Han ble kjent i Maine på slutten av 1990-tallet da han kjempet fram bedre lønn for skogsarbeidere ved grensa til Canada. I 2002 ble han stemt inn i delstatsforsamlingen, og i 2018 ble han president i Maines delstatssenat.

Lar tømmerhoggeren seg felle av demokrat-eliten?

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

På en gårdsplass i Jerevan i Armenia møter vi russiske desertører fra Tvjordij znak som hjelper soldater å rømme fra Putins hær.

«Jeg dro i krigen av egen fri vilje», sier Pavel med et smil. «Jeg var en overbevist patriot. Jeg trodde at vi gjorde det rette.»

Han og hele familien hans støttet Putin og trodde på statlig TV, som hevdet at Russland måtte «forsvare russerne i Donbas».

«Bestefar kjempet seg gjennom hele krigen like til Berlin, mens bestemor laget granater på en fabrikk. Far kjempet i Tsjetsjenia.»

Krigen ga Pavel en mulighet til å bryte ut av hverdagen i en fattig provins og bli en del av landets historie.

«Jeg ønsket å etterlate en liten del av meg selv, å bli en helt for sønnen min.»

Penger var ifølge ham et mindre motiv. Han ble lovet over 3000 euro for å dra i krigen.

 «var det som en byfest: flasker, blod, fyll, oppkast, søppel …». Sjokkert over mangelen på disiplin og moral begynte Pavel å lete etter «ekte soldater.» Til slutt havnet han i en stormbataljon.

«Hos dem er alt perfekt: orden, reinslighet, politisk opplæring.»

Alt det de fortalte oss på tv, viste seg å være reint juks

Krigens spøkelser

Lily Lynch

amerikansk analytiker

Valgene i Serbia har bydd på få overraskelser i de siste 14 årene. I prinsippet var det konkurransepregede valg, men likevel visste man alltid hvem vinneren ville være på forhånd. Siden 2012 har denne vinneren vært president Aleksandar Vucic og hans parti SNS (Serbias progressive parti).

Det høyreorienterte populistiske partiet kom til makta etter å ha lovet å rydde opp i korrupsjonen og få Serbia inn i EU, men har levert det motsatte. Serbia må sies å være lenger fra EU-medlemskap i dag enn det de var i 2012, og Vucic og hans parti har gått mye lenger når det gjelder uærlighet og korrupt praksis enn forgjengerne fra sentrumsvenstre.

 det begynner å bli på tide med et oppgjør. For første gang på 14 år vil et serbisk valg være fylt av usikkerhet. 25. oktober avholdes parlamentsvalg, og flere meningsmålinger tyder på at den største opposisjonslisten nå har mer støtte enn regjeringspartiet. Mange spår derfor en slutt på Vucic-æraen, mens andre er mer forsiktige. De sier at Vucic – en reindyrket politisk kameleon og tryllekunster – vil riste nye triks ut av ermet og klare å bli statsminister for andre gang.

Den største opposisjonsblokkas vei mot valget har vært utradisjonell. De kaller seg Studentlisten (SL) og er registrert som en borgergruppe, ikke et formelt parti. Gruppa kom sammen som respons på en grusom tragedie. I november 2024 kollapset takoverbygget på jernbanestasjonen i byen Novi Sad og tok livet av 16 mennesker. Enorme demonstrasjoner fulgte over hele landet og har i grunnen bare fortsatt.

Serberne så tragedien som noe mer enn bare en isolert ulykke. De oppfattet kollapsen som et uttrykk for en råtten politisk kultur og symptomatisk for et system gjennomsyret av kameraderi, korrupsjon og slappe sikkerhetsstandarder, alt sammen under overoppsyn av en uthult stat. Protestene ble hovedsakelig ledet av studenter, som blokkerte universitetene, marsjerte hundrevis av kilometer og krevde at flere toppembetsfolk trakk seg.

har oppnådd, har vært å forvandle årevis med gatedemonstrasjoner til et stort politisk parti. Studentlisten ble bygd opp gjennom plenumsmøter blant studentene, der 250 akademikere, leger, skuespillere, aktivister og idrettsfolk ble valgt ut til kandidatlister til valget. I sommer antydet en undersøkelse utført av det uavhengige meningsmålingsinstituttet CRTA at SL lå an til å få 44,9 prosent av stemmene, mens SNS hadde en oppslutning på bare 35,7 prosent – den første meningsmålingen som viste et annet parti enn SNS i ledelsen på mange år.

Selv med en så sterk oppslutning i meningsmålingene vil det ikke bli lett for studentene å omdanne opprørsk energi til seier. Vucic har mektige venner. I midten av september innviet Vucic en fabrikk som skal produsere israelske droner. Som Birn og Haaretz først rapporterte i april, er dette et samarbeid mellom Serbias statlige våpenprodusent, Yugoimport-SDPR, og den israelske våpenprodusenten Elbit Systems. (Elbit Systems er majoritetseier, med en andel på 51 prosent, mens Serbias Yugoimport-SDPR eier 49 prosent.)

investorer som har ønsket å gi den sittende regjeringen en dytt, ofte åpnet fabrikker like før et valg. I april 2012 innviet den italienske bilprodusenten Fiat en ny fabrikk i Serbia bare tre uker før president- og parlamentsvalget i mai. Det hjalp ikke: Den sittende presidenten, Boris Tadic, tapte for Vucics kollega fra SNS, Tomislav Nikolic.

Men Israel håper utvilsomt at den nye dronefabrikken vil hjelpe Vucic denne gangen, da den serbiske presidenten har vært en trofast venn av Tel Aviv. Vucic selv har antydet at dronefabrikken bare er begynnelsen. «Vi har store planer», skrev han i et nylig Instagram-innlegg. «Vi tar utgangspunkt i at vi skal åpne minst tre fabrikker til i Serbia sammen med våre israelske partnere.»

Israel håper utvilsomt at den nye dronefabrikken vil hjelpe Vucic denne gangen

Kan studentene bryte Vucics grep om Serbia?

Lu Xiaoyu

Kinesisk akademiker og skribent

I august ble Jason Arday funnet død i sitt hjem i Sør-London. Tre år tidligere, da han var 37 år, ble han den yngste svarte professoren i Cambridge Universitys historie, en berømt forsker på rase og ulikhet. Etter eget sigende snakket han ikke før han var elleve år og kunne ikke lese før han var atten.

Han døde ni dager etter at han trakk seg fra stillingen, etter å ha levd i omtrent ett år med at bakgrunnen og yrkeslivet hans ble plukket fra hverandre for åpen scene, noe som endte i en intens storm av medieoppmerksomhet.

 hadde Arday blitt midtpunkt i hele krangelen om «mangfold, likestilling og inkludering» (DEI). Den ene siden holdt ham opp som en modell på hva progressive bevegelser kan oppnå, og avviste granskingen som en rasistisk heksejakt. Den andre siden behandlet ham som et levende bevis på at DEI løfter de uverdige opp over de kvalifiserte. Hans død burde ha åpnet opp for en viktig diskusjon. I stedet brukte hver av sidene den til å legge lokk på diskusjonen.

Jeg idealiserer ikke Arday. Det fantes reelle feil i papirene hans. Men er det et utfall av DEI?

DEI ber oss vurdere de menneskene som det gamle systemet overså, ikke gi en posisjon til noen som ikke er kvalifisert. Det som faktisk foregår, er noe annet og verre. En institusjon under press for å oppnå mangfold, leter etter én eneste person som tilfredsstiller alle kategoriene samtidig. Det var ikke nok å være svart akademiker, han måtte også ha en ekstraordinær bakgrunn: Barnet som ikke kunne lese, veldedighetsarbeidet, den ubøyelige driven.

Dette er ikke inkludering. Det er symbolpolitikk. Og det er urettferdig overfor de mange akademikerne fra minoritetsbakgrunn hvis liv ikke er som en kinofilm, og som blir forbigått i stillhet fordi deres fortellinger ikke forandrer noens verdenssyn.

 opplevd to versjoner av den samme mekanismen. Med få ukers mellomrom falt to unge stjerner. Jiang Fangzhou – en gang et berømt vidunderbarn som skrev tekster da hun var sju år, ble utgitt da hun var ni, og ble viseredaktør i et nasjonalt tidsskrift da hun var tjuetre – fikk mastergraden sin annullert i juli 2026 etter at masteroppgaven ble påvist å inneholde ni sitater uten kildehenvisning, som overlappet med en artikkel skrevet i utlandet.

Zhuge Yiyang – som publiserer under navnet Zhongshu, en lovende ung intellektuell hvis intervju med regissøren Christopher Nolan gikk viralt i juli – ble avslørt etter omtrent en uke: Lyttere oppdaget at podkastene hennes var oversatte kopier av engelskspråklige sendinger.

Ingen vil for alvor protestere på at det er framskritt når flere kvinner og unge mennesker synliggjøres som intellektuelle. Men systemet ville ikke bare at de skulle være kvinnelige eller unge. Det ville at de skulle være produktive så tidlig som mulig, publisere raskere, oppdatere podkasten oftere, være bemerkelsesverdige nok til at de kunne holdes opp som ikoner. Belønningsstrukturen krever en overmenneskelig produksjonstakt, og overmenneskelig produksjon er nettopp det som frister til snarveiene.

Når kvotering gjøres riktig, er det ikke en fiende av framgang, men av bedagelig middelmådighet

Utenriks

Aktuelt

Fordrevne libanesere følger det israelske valget tett. De håper at resultatet kan åpne veien hjem.

Jødiske Andy Levin vil hjelpe Abdul el-Sayed å vinne valget

Sisi vurderer militær støtte til Saudi-Arabia i kampen mot houthiene.

Dødt løp før skjebnevalget

Eksperter tror det bare er et spørsmål om tid før Donald Trump gir klarsignal for et enda større angrep mot Iran.

Opposisjonspolitiker Radomir Lazović frykter regimets reaksjon hvis Studentlista vinner søndagens valg i Serbia.

Bataljen om USA-valget fylles med ideologiske kjepphester og svertekampanjer.

Forsker tror ikke Europa er klar for Putin-forlik

Kongressrepresentant Paulo Teixeira bidro til at Jair Bolsonaro ble dømt for forsøk på statskupp. Han tror fortsatt sønnen kan beseires i andre valgrunde.

Bosettervolden er et resultat av villet politikk, sier militærsosiolog

USA og Ukraina forsøker å finne tilbake til et felles spor. Forsker Mark Galeotti ser likevel tegn til en reell fredsprosess.

Lar tømmerhoggeren seg felle av demokrat-eliten?

Horisont

De flyktet fra Putins hær. Mens noen blir tvunget tilbake til fronten, sendes andre ut for å fange desertører som dem selv.

For første gang på 14 år vil et serbisk valg være fylt av usikkerhet.

Jason Arday og to unge kinesiske intellektuelle viser hva som skjer når representasjon blir et prestisjeprosjekt.

Fordrevne libanesere følger det israelske valget tett. De håper at resultatet kan åpne veien hjem.

Jødiske Andy Levin vil hjelpe Abdul el-Sayed å vinne valget

Sisi vurderer militær støtte til Saudi-Arabia i kampen mot houthiene.

Dødt løp før skjebne­val­get

Eksperter tror det bare er et spørsmål om tid før Donald Trump gir klarsignal for et enda større angrep mot Iran.

Oppo­si­sjons­po­li­tiker Radomir Lazović frykter regimets reaksjon hvis Student­lista vinner søndagens valg i Serbia.

Bataljen om USA-valget fylles med ideolo­giske kjepp­hes­ter og sverte­kam­panjer.

Forsker tror ikke Europa er klar for Putin-forlik

Kongress­re­pre­sentant Paulo Teixeira bidro til at Jair Bolsonaro ble dømt for forsøk på statskupp. Han tror fortsatt sønnen kan beseires i andre valgrunde.

Bosetter­volden er et resultat av villet politikk, sier militær­sosiolog

USA og Ukraina forsøker å finne tilbake til et felles spor. Forsker Mark Galeotti ser likevel tegn til en reell freds­pro­sess.

Lar tømmer­hog­geren seg felle av demokrat-eliten?

De flyktet fra Putins hær. Mens noen blir tvunget tilbake til fronten, sendes andre ut for å fange desertører som dem selv.

For første gang på 14 år vil et serbisk valg være fylt av usikkerhet.

Jason Arday og to unge kinesiske intel­lek­tu­elle viser hva som skjer når repre­sen­tasjon blir et presti­sje­pro­sjekt.

Dødt løp før skjebnevalget

Opposisjonspolitiker Radomir Lazović frykter regimets reaksjon hvis Studentlista vinner søndagens valg i Serbia.

Bataljen om USA-valget fylles med ideologiske kjepphester og svertekampanjer.

Kongressrepresentant Paulo Teixeira bidro til at Jair Bolsonaro ble dømt for forsøk på statskupp. Han tror fortsatt sønnen kan beseires i andre valgrunde.

Bosettervolden er et resultat av villet politikk, sier militærsosiolog

USA og Ukraina forsøker å finne tilbake til et felles spor. Forsker Mark Galeotti ser likevel tegn til en reell fredsprosess.

Lar tømmerhoggeren seg felle av demokrat-eliten?

Jason Arday og to unge kinesiske intellektuelle viser hva som skjer når representasjon blir et prestisjeprosjekt.