Pernille Solheim

#fff

Angrep har gått på kryss og tvers gjennom Midtøsten de siste årene. Men Iran har aldri gått til gjengjeldelsesangrep mot Israel på vegne av et annet land – før søndag kveld.

Iran sendte da raketter mot Israel som svar på israelske angrep mot den libanesiske hovedstaden Beirut. Det skjedde til tross for fredsforhandlingene som pågår mellom USA og Iran.

Med det forsøkte iranske myndigheter å vise at de står ved sine allierte, ifølge den svenske Iran-forskeren Rouzbeh Parsi ved Lunds Universitet. Men kanskje enda viktigere var det å bevise at Iran og Libanon er to fronter i den samme krigen.

– Det vil si at man ikke kan ha en våpenhvile mellom USA og Iran, samtidig som Israel får fortsette som de vil i Libanon, sier Parsi på telefon fra Stockholm.

Han tror Irans angrep til dels var en test på om USAs president Donald Trump er til å stole på – og om han er i stand til å kontrollere sin nærmeste allierte: Israel.

– For hvis han ikke klarer det når det gjelder Libanon, kommer han heller ikke til å klare det når det gjelder Iran, sier Parsi.

Til tross for amerikanske advarsler svarte Israel med egne angrep mot Iran på mandag, blant annet mot iransk luftvern og et petrokjemisk anlegg i Sørvest-Iran.

Seinere samme dag kunngjorde den iranske forsvarsledelsen at militæroperasjonen mot Israel var avsluttet. De advarte samtidig om at den raskt kan gjenopptas.

Iranerne har større selvtillit i dag enn de hadde 28. februar.

Da Iran flyttet frontlinja

Amal A. Wahab

Pentagon, hovedkvarteret til det amerikanske krigsdepartemenet, har hevet Israels kontraetterretningstrussel til nivået «kritisk», den høyeste kategorien i det amerikanske systemet.

Ifølge NBC News og New York Times frykter amerikanske tjenestemenn at israelsk etterretning forsøker å skaffe informasjon om interne amerikanske diskusjoner om Iran, våpenhvilen etter krigen og de pågående forhandlingene med Teheran.

Opplysningene kommer samtidig som forholdet mellom USAs president Donald Trump og Israels statsminister Benjamin Netanyahu ser ut til å være på sitt mest anspente siden krigen mot Iran startet i februar.

Samtidig fortsetter Israel sine militære operasjoner i både Libanon og Gaza, til tross for at Trump-administrasjonen forsøker å få på plass nye avtaler i regionen.

Ifølge New York Times har Israel trappet opp etterretningsvirksomheten mot flere høytstående amerikanske tjenestepersoner. Blant dem er USAs Midtøsten-utsending Steve Witkoff, som har ledet forhandlingene med Iran og spilt en sentral rolle i samtalene mellom Israel og Hamas.

En høytstående amerikansk tjenestemann beskriver overfor avisa den israelske innhentingen som «unhinged» – ute av kontroll. Israel avviser anklagene. Verken Pentagon eller den føderale etterretningsetaten DIA (Defense Intelligence Agency) har kommentert opplysningene.

«Hele historien er falsk, og kilden har ingen kunnskap om hva som faktisk skjer», heter det i en uttalelse fra Det hvite hus.

Utviklingen er oppsiktsvekkende fordi USA og Israel sammen gikk til krig mot Iran i februar, og har i mange år delt sensitiv etterretning med hverandre.

Pentagon frykter Israel-spionasje

#000

Det israelske militæret utstedte i går morges nye evakueringsordrer i Sør-Libanon. Angrepene fortsetter selv om israelske myndigheter onsdag inngikk en ny våpenhvile med Libanon forhandlet fram av USA.

Flere av angrepene retter seg mot kritisk infrastruktur, som en bank i nærheten av Jabal Amel-sykehuset i Tyr – et av få sykehus i området som fortsatt er i drift. Det melder Al Jazeeras reporter på bakken, Obaida Hitto.

«Helsearbeidere der sier at Israel fortsetter å angripe steder svært nær sykehuset og skade det uten faktisk å angripe selve anlegget», skriver Hitto og legger til:

«Disse angrepene er ment å skremme folk.»

Libanesiske myndigheter beskrev denne uka våpenhvileavtalen med Israel som landets «siste sjanse».

Hizbollah-bevegelsen, parten Israel selv hevder å krige mot, har imidlertid avfeid avtalen og beskriver forhandlingene som «ydmykende».

Avtalen stiller ingen krav til israelsk tilbaketrekning fra Sør-Libanon, men skulle innebære full stans i Hizbollah-angrep og evakuering av Hizbollahs krigere fra alle områder sør for Litani-elva. Den legger dessuten opp til opprettelse av «pilotsoner» i Libanon der libanesiske styrker skal ta kontroll og fjerne «ikke-statlige aktører».

Problemet er bare at forhandlingene som ledet til avtalen, foregikk uten Hizbollah selv.

Hvordan kan man forvente at libaneserne ikke skal reagere når landet deres er okkupert?

Hizbollah avfeier «ydmykende» avtale

Gustav Gillund

Fra freaks til frihetsforkjempere: Ytre høyre tas inn i Zelenskyjs varme favn, mener historiker

«De var ikoniske ukrainere fra det 20. århundret, som er dypt respekterte.»

Sola skinner på Volodymyr Zelenskyj. Det er mandag forrige uke, og den ukrainske presidenten holder tale utenfor det nasjonale militærminnesenteret, noen kilometer fra Kyiv. Her skal den kontroversielle ukrainske nasjonalisten Andriy Melnyk og hans kone Sofia Fedak-Melnyk samme dag gjenbegraves. Melnyk, som døde i eksil i 1964, har fram til nå ligget begravet i Luxemburg. Nå er liket hans fraktet hjem for å æres av den ukrainske staten.

Fram til dette øyeblikket har Zelenskyj forsøkt å holde minnet om Andriy Melnyk på en armlengdes avstand. Under andre verdenskrig allierte Melnyk seg med de tyske nazistene. Da Adolf Hitlers tropper invaderte Sovjetunionen, håpet Melnyk at det skulle bane vei for en etnisk renset, totalitær og uavhengig ukrainsk stat, som skulle være alliert med Det tredje riket.

Zelenskyj, en russisktalende jøde, mistet store deler av familien sin under holocaust og kampen mot fascistene. Under gjenbegravelsen forrige uke omfavnet han dem som helter.

– Det kunne ikke vært mer dramatisk, sier den ukrainske historikeren Marta Havryshko på telefon fra Boston i USA. Hun er en av verdens fremste forskere på holocaust i Ukraina og historien til Ukrainas radikale nasjonalistbevegelse.

I dag har hun blitt en av de skarpeste kritikerne av det hun kaller et skifte i Zelenskyjs regjering, der hun sier at tidligere marginaliserte nasjonalister nå får stadig mer makt og innflytelse i militæret og samfunnet – og et stadig fastere grep om Ukrainas minnepolitikk.

– For bare noen år siden knelte Zelenskyj foran grava til sin bestefar, Semyon Ivanovich Zelenskyj, en dekorert soldat i Den røde armé, sier Havryshko.

– Nå kneler han foran fascisten hans bestefar sloss mot.

Man må instrumentalisere historien for å mobilisere samfunnet til motstandskampen mot Russland.

– Krigen har blitt en gullalder for ekstreme høyregrupper

Sofie Grønntun Nissen

I morgentimene 6. august 2024 kjører seks aktivister en gammel fangetransportbil gjennom gjerdet til Elbit Systems-anlegget i Filton, nord for Bristol i England. Vel inne på området går de løs på fabrikken til den israelske våpenprodusenten.

Iført røde kjeledresser bruker de slegger, brekkjern og brannslukkere fylt med rød maling til å vandalisere utstyr, vegger og gulv.

Men så dukker fabrikkens sikkerhetsvakter opp – etterfulgt av politi som har rykket ut. Situasjonen utvikler seg til en voldelig konfrontasjon, og det hele ender med at en politibetjent blir slått i ryggen med en slegge.

Det skulle aldri ha skjedd, forteller Zoe Rogers (22), en av de seks aktivistene som deltok i aksjonen, når Klassekampen snakker med henne over videosamtale fra London halvannet år seinere.

– Jeg skulle selvfølgelig ønske at det ikke hadde vært noe vold. Det var ikke intensjonen til noen av oss da vi gikk inn i fabrikken, sier hun.

Sam Corner, som ble tiltalt for å ha påført politibetjenten grov kroppsskade med forsett, har forklart i retten at han handlet i panikk etter å ha blitt sprayet med pepperspray, og at han forsøkte å beskytte en annen aktivist han trodde ble skadet av sikkerhetsvaktene.

Ifølge Rogers angrer Corner på det som skjedde. Han hadde aldri til hensikt å skade noen.

At aktivistene gikk til angrep på den israelske våpenprodusenten, står Rogers derimot fullt og helt bak.

– Jeg vil aldri angre på at jeg prøvde å gjøre det rette og ødelegge våpen for å stoppe et folkemord.

Jeg vil aldri angre på at jeg prøvde å gjøre det rette.

Frykter at vennene kan straffes som terrorister

Yngvild Gotaas Torvik

Fredsaktivist fortalte om voldtekt i israelsk «terrortunnel» – nå hetses hun i hjemlandet

Da seilbåten der australske Juliet Lamont var om bord ble bordet av israelske soldater utenfor Kypros 18. mai, var hun egentlig ikke spesielt redd.

Det var i alle fall mindre skremmende enn forrige gang, i fjor høst, da den australske aktivisten og prisvinnende dokumentarfilmskaperen for første gang deltok på solidaritetskonvoien Global Sumud Flotilla. Den gang ble båtene, som seiler med nødhjelp og med mål om å bryte den israelske blokaden, bordet om natta rett utenfor Gaza­stripa i stummende mørke.

Denne gangen ankom de israelske soldatene midt på lyse dagen, milevis unna Palestina og Israel. På avstand skjøt de over hodene på Lamont og de andre, med det hun tror må ha vært gummikuler. Aktivistene krøyp sammen og overga seg raskt, men for 55-årige Lamont framsto likevel de israelske ungguttene ikke særlig intimiderende.

– Man innser at de liksom er 17 år gamle soldater, uten mye erfaring, med kviser og lite skjeggvekst – det avmystifiserte det på et vis. Selv om de har automatvåpen med lasersikter rettet mot hodet og hjertet ditt, bakbinder deg og sier de kommer til å drepe deg, sier Lamont i en videosamtale fra sitt hjem i Australia.

Men roa Lamont kjente på dette stadiet, skulle vise seg å være en falsk trygghet. For det som ventet de neste døgnene, var langt verre.

Aktivistene hadde en anelse om hvor de ble ført hen, forklarer Lamont. I dagevis hadde det blitt snakket om en beryktet «fengselsbåt».

– Jeg tror vi nesten tenkte at den var en slags mytisk ting. Men den eksisterte, sier Lamont, som beskriver det veldige marineskipet som «et grått monster» og «helvete inkarnert».

I pressemeldingen Global Sumud Flotilla publiserte etter at aktivistene ble pågrepet, står det at skipet «antas å være det amerikanskbygde og -finansierte INS Nahshon», et landingsskip produsert i USA for den israelske marinen, omgjort til et «flytende fengsel».

De tar et slags nakkegrep og ­pr­esser hodet ditt ned. All menneskelig verdighet er borte.

Aktivist sier hun ble voldtatt om bord på Israels «helvetesskip»

Ytre høyre anklager politiet for rasisme mot hvite

En ung mann ligger på bakken mellom en bil og et hus. «Jeg får ikke puste», sier han idet en politimann tar tak i armen hans og drar ham ut på grusen.

«Hva har skjedd med deg?» spør politimannen.

«Jeg har blitt knivstukket», svarer den unge mannen.

«Har du blitt knivstukket? Hvor da? Jeg tror ikke du har det, mann», sier politimannen før han setter håndjern på mannen, som fortsetter å rope at han ikke får puste.

Deretter informerer politiet mannen om at han er arrestert for vold. Ikke lenge etter er 18 år gamle Henry Nowak død.

Hendelsen skjedde 3. desember i Southampton i England i fjor, og det kom raskt fram at den seinere drapsdømte Vickrum Digwa hadde fortalt politiet at han var offer for et rasistisk angrep – en forklaring påtalemyndigheten mente var løgn.

Denne uka har saken på nytt utløst voldelige opptøyer og en politisk storm etter at kroppskameraopptak fra politiet ble offentliggjort.

I Southampton tok folk til gatene for å protestere mot politiets behandling av Nowak. Men til stede var også flere ytre høyre-ledere, innvandringskritiske influensere og kjente fascister, blant dem den høyreekstreme influenseren Tommy Robinson.

Utenfor den lokale politistasjonen hevdet Robinson at britisk politi forskjellsbehandler hvite og ikke-hvite.

Hvis Henry ikke var hvit, ville han ikke blitt lagt i håndjern.

Politiet anklages for rasisme mot hvite

Israelsk opposisjon er i harnisk etter at Netanyahu lot seg kue av Trump. 

«Hva i helvete driver du med» og «du er faen meg gal» er blant sitatene som framheves verden rundt etter Donald Trumps opphetede telefonsamtale med Benjamin Netanyahu på mandag.

USAs president skal ha mistet besinnelsen og verbalt fyrt løs etter at den israelske statsministeren kunngjorde nye, store angrep mot den libanesiske hovedstaden Beirut – en opptrapping som risikerte å velte de pågående forhandlingene i Iran-krigen.

Reprimanden fungerte til en viss grad: Netanyahu avblåste det store Beirut-angrepet, selv om den israelske «operasjonen» i Sør-Libanon fortsetter.

Nå raser den israelske opposisjonen mot statsministeren sin. Tidligere forsvarsminister og leder for partiet Yisrael Beiteinu, Avigdor Lieberman, hevder ifølge Haaretz at Netanyahu har gjort Israel til en «bananrepublikk».

«Vi har en statsminister som rett og slett er en komplett dørmatte», sier han.

«På et tidspunkt definerte Netanyahu at en israelsk statsministers viktigste egenskap er evnen til å si nei til den amerikanske presidenten. Han hadde rett. Nå ser vi at han ikke oppfyller det kriteriet og bør forlate den stillingen».

Mer overraskende er det kanskje at kritikken også kommer fra folk som i Israel regnes som sentrum-høyre-politikere. Gadi Eisenkot, leder for sentrumspartiet Yashar, hevder for eksempel at ingen israelsk statsminister noensinne har «akseptert et så ydmykende krav».

Ifølge tidligere statsminister Yair Lapid beviser Netanyahus Libanon-retrett at Israel er blitt en «vasallstat». Naftali Bennett mener ifølge Haaretz at Israel har «mistet sin suverenitet».

Retorisk kan man knapt se forskjell på anti-Netanyahu-­opposisjonen og Netanyahu selv.

«Alle» vil ha mer krig i Libanon

Katarina Poensgen

Oppslutningen om «Tigeren» tyder på at mange kolombianere er desperate nok til å gi ham et forsøk

Mange lot seg sjokkere av bildene fra El Salvadors fengsler for noen år siden, fullstappede av påståtte gjengmedlemmer. Rad på rad satt tatoverte menn i bare undertøy og lenker på kalde sementgulv.

Arkitekten bak var president Nayib Bukele.

Men ikke alle reagerte med avsky. Enkelte lot seg inspirere, blant dem den uavhengige presidentkandidaten Abelardo de la Espriella fra Colombias ytre høyre.

– Jeg vil utrydde narkoterrorismen og de personene jeg har utpekt som militære mål. De skal knuses som kakerlakker og rotter. Over dem skal jeg slippe løs en gudelignende vrede verden aldri før har sett, sa han nylig i et intervju med nyhetsbyrået AP.

Økende gjengvold, uro og kidnappinger i Colombia gjør at de la Espriella knytter paralleller til El Salvador. Og det ser ut til å fungere: Oppslutningen hans fortsetter å øke på meningsmålingene – og i presidentvalgets første valgrunde 31. mai kom han på førsteplass.

Med økende støtte fra internasjonale ytre høyre-profiler, som Venezuelas opposisjonspolitiker María Corina Machado og USAs president Donald Trump, har de la Espriella, som kaller seg «Tigeren», nå vind i seilende før neste og siste valgrunde 21. juni.

De la Espriella framstiller seg som en «outsider uten politisk bagasje», som tar opp kampen mot elitene – til tross for at han selv er advokat, forretningsmann og millionær.

Dermed er det ikke overraskende at han får støtte for sitt politiske prosjekt fra ytre høyre-profiler. Det som derimot skurrer mer – i hvert fall når man ser nærmere på de la Espriellas bakgrunn – er den åpenbare støtta fra Machado og Trump.

Det er ­liten tvil om at de la Espriella har hatt en vellykket valgkampanje.

Mannen som vil bygge Bukeles fengsler i Colombia

Sorte røykskyer, ødelagte boligblokker og ulende luftsirener: Minst 18 mennesker skal være drept og over 60 såret i et omfattende russisk angrep flere steder i Ukraina natt til tirsdag. Ifølge det ukrainske luftforsvaret ble 656 droner og 73 raketter avfyrt i løpet av natta.

Hendelsen føyer seg inn i en lang rekke større russiske angrep mot ukrainske byer den siste tida. Likevel øker nå håpet blant ukrainere om at krigslykken er i ferd med å snu, og at det vil gi muligheter for å lande en fredsavtale med Russland.

Ukrainske ledere peker på at situasjonen ved fronten har bedret seg. Volodymyr Zelenskyjs stabssjef, Kyrylo Budanov, sa til pressen denne uka at det vil være realistisk å få til en fredsavtale innen vinteren. Også president Zelenskyj sier han ønsker å presse på for fredssamtaler innen da, ettersom Ukraina nå er i en bedre strategisk situasjon.

Situasjonen på slagmarka har lenge vært preget av stillstand og gradvis russisk framgang. Men ved utgangen av fjoråret klarte Ukraina å gjenerobre deler av den strategisk viktige byen Kupjansk. Siden det har de også gjenerobret mindre områder i vestlige Zaporizjzja. Samtidig har de etablert en kortere «dødssone» langs frontlinja – et område der bevegelse er forbundet med høy risiko på grunn av den omfattende dronebruken.

I mai gjenerobret Ukraina, for andre måned på rad, mer territorium enn landet mistet til russiske styrker, ifølge en analyse AFP har gjort basert på data fra tankesmia Institute for the Study of War (ISW).

«Måneder etter at Ukrainas moral nådde et bunnpunkt og allierte uttrykte økende pessimisme, har en snuoperasjon utfordret den etablerte oppfatningen om at Russlands større og bedre utrustede hær kan utmatte Ukraina», skriver avisa Financial Times.

Den russiske eksiljournalisten Leonid Ragozin, som følger nøye med på situasjonen på slagmarka, sier at ukrainske droneenheter har klart å lamme russiske forsyningslinjer i de okkuperte områdene sørøst i Ukraina, samt skapt drivstoffmangel på Krym ved starten av turistsesongen.

«Denne suksessen påvirker direkte både Russlands offensive og defensive kapasitet i Zaporizjzja-regionen, der ukrainske styrker synlig arbeider med å legge til rette for framtidige motoffensiver», skriver han på X.

Man bør være ­varsom med å forveksle ­narrativet med situasjonen på bakken.

Har Ukraina igjen fått et overtak på slagmarka?

Libanesere på flukt tror ikke Netanyahu vil gi etter for Trump

De siste dagene har israelske bakkestyrker rykket stadig dypere inn i Libanon og står nå like utenfor byen Nabatieh, sør i landet.

Den libanesiske arkivaren Adeeb Farhat er blant tusenvis som er drevet på flukt. Han bor egentlig i en landsby utenfor Nabatieh og flyktet da Israel trappet opp bombingen.

– Når som helst kan jeg få en telefon om at huset mitt er blitt bombet. Det er et sivilt hus i et sivilt nabolag, og jeg er ikke medlem av noe politisk parti. Men slik er det – plutselig får du beskjed om at huset ditt eller nabolaget ditt er blitt truffet, sier han på telefon til Klassekampen fra hovedstaden Beirut, der han har søkt tilflukt.

Mandag varslet israelske styrker også store angrep mot Beirut, men før de kom så langt, fikk Israels statsminister Benjamin Netanyahu en telefon fra USAs president.

«Hva i helvete driver du med», skal Donald Trump ha sagt i samtalen, ifølge en av nettavisa Axios’ kilder.

«Du er faen meg gal. Du ville vært i fengsel hvis det ikke var for meg. Jeg redder deg. Alle hater deg nå. Alle hater Israel på grunn av dette», sa han angivelig videre.

I sosiale medier beskrev Trump samtalen som «svært produktiv». Han skrev at han har bedt både Israel og Hizbollah om å stanse angrepene.

Bombeangrepene mot Nabatieh var imidlertid fortsatt intense tirsdag formiddag, ifølge Farhat. Al Jazeera meldte tirsdag morgen at minst fire personer var drept i nye angrep i området.

Hver gang det blir sagt at situasjonen skal roe seg, kommer det nye angrep.

Stoler ikke på Trump og Israel

Den sittende presidenten sår tvil om ytre høyres valgseier

Det er et polariserende mønster man har sett i en rekke land i Latin-Amerika den siste tida – nå gjelder det også i Colombia: Søndag ble det klart at kandidater fra venstresida og ytre høyre skal møtes i andre og siste valgrunde 21. juni.

Venstresidas Iván Cepeda ledet på meningsmålingene, men det er den uavhengige kandidaten Abelardo de la Espriella fra ytre høyre som kan juble høyest. Han fikk om lag 43 prosent av stemmene, mens Cepeda fikk 41 prosent.

Valget kan få store konsekvenser for fredsprosessen fra 2016, ettersom de la Espriella ønsker en langt mer konfronterende linje overfor væpnede grupper.

– Om 21 dager skriver vi historie! sa de la Espriella bak skuddsikkert glass fra scenen i byen Barranquilla søndag.

Nå begynner en intens valgkamp fram mot andre valg­runde.

Avtroppende president Gustavo Petro skriver imidlertid på X at han ikke vil akseptere det foreløpige resultatet, men vil vente til det endelige resultatet er lagt fram for et dommerpanel. Venstresidepresidenten hevder hundretusener av stemmer ble manipulert.

Petro mener det multinasjonale selskapet Thomas Greg & Sons, som har ansvar for deler av valgavviklingen i Colombia, ikke er egnet til å håndtere stemmesedlene. Valgmyndighetene har avvist påstandene. Ifølge The Bogotá Times har selskapet tidligere vært omtalt i forbindelse med uregelmessigheter, blant annet i 2014, uten at det ble konstatert valgfusk. Petro får støtte av sin partifelle Cepeda.

Direktør for organisasjonens avdeling i Sør-Amerika, Juanita Goebertus, skriver på X at det er «beklagelig at presidenten står uberettiget tvil». Hun slår fast at Colombias valgsystem er uavhengig og pålitelig.

Petros kritikk av opptellingen hjelper ikke hans egen håndplukkede kandidat.

Ytre høyre til topps

Aktuelt

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

I Nairobi klarte Emmanuel Macron det sjeldne kunststykket å si høyt noe han burde ha tiet om – to ganger. For det første marsjerte den franske presidenten opp på scenen under et kulturarrangement for ungdom ved Africa Forward-toppmøtet i mai, tok mikrofonen fra moderatoren og irettesatte det for det meste kenyanske publikummet fordi de snakket mens unge kunstnere og gründere holdt sine presentasjoner.

«Det er umulig å snakke om kultur med så mye støy», sa han på engelsk. «Dette er en total mangel på respekt … hvis dere vil snakke sammen, kan dere gå utenfor.»

Klippet gikk viralt: En hvit europeisk president retter pekefingeren mot afrikanere i Nairobi og forteller dem hvordan de skal oppføre seg på sitt eget toppmøte.

med president William Ruto klarte Macron deretter å si at: «Vi er de sanne panafrikanistene», underforstått Frankrike. At en tidligere kolonimakt gjør krav på panafrikanismen, en ideologi født i kampen mot kolonialisme, er provoserende i seg selv.

Når det skjedde etter at Frankrike ble utestengt fra Mali, Burkina Faso og Niger, føltes det for mange på kontinentet mindre som en forsnakkelse og mer som en innrømmelse av Frankrikes ambisjoner. Hvis du vil illustrere Kwame Nkrumahs gamle argument om nykolonialisme for et publikum i det tjueførste århundret, er det kanskje ikke så dumt å begynne her.

Da Nkrumah skrev «Neo-Colonialism: The Last Stage of Imperialism» i 1965 beskrev han et system der nylig uavhengige stater formelt var suverene, men fortsatt bundet av ekstern kontroll over økonomi, sikkerhet og politiske prioriteringer. Beslutninger om afrikanske liv ble fortsatt tatt andre steder, i andres interesse. Macron ankom Kenya med et manus som nærmest illustrerte denne logikken.

– som ble arrangert av Kenya og Frankrike sammen under banneret «Afrika–Frankrike, samarbeid for innovasjon og vekst» – ble presentert som ett skritt videre enn Françafrique. Macron snakket om å bygge opp relasjoner på nytt, om å gå fra en militærstyrt holdning til Sahel over til en samarbeidsbasert tilnærming med søkelys på grønn energi, digital infrastruktur og arbeidsplasser til de unge.

Flere avtaler om energi, infrastruktur og digitalisering ble undertegnet, og en Nairobi-erklæring om fred og sikkerhet skal løftes inn i G7-sammenheng.

 av Frankrikes utdaterte Afrika-politikk sa at de ønsket seg. I praksis antyder både Macrons skjennepreken og påstanden om at han er en sann panafrikanist at de dypere refleksene ikke har endret seg. En president som genuint mente at Afrika og Europa møttes som likemenn, ville ikke ha følt seg berettiget til å avbryte et kenyansk arrangement, ta mikrofonen og belære publikum om respekt.

Det som gjør utsagnet om ‘de sanne panafrikanistene’ så avslørende, er at det ikke bare er arrogant, det er også oppriktig

Macrons Afrika-­problem

Lily Lynch

amerikansk analytiker

I et normalt år ville republikanernes primærvalg i Kentucky knapt vekket internasjonal interesse. Delstaten med litt over 4,5 millioner innbyggere figurerer sjelden i internasjonale overskrifter, bortsett fra når det gjelder hesteveddeløp.

Men årets republikanske primærvalg fikk internasjonal oppmerksomhet fordi det synliggjorde den voksende splittelsen i president Donald Trumps parti omhandlende støtta til Israel. I primærvalget 19. mai stilte sittende republikanske kongressrepresentant og «selverklært libertarianer» Thomas Massie mot utfordreren Ed Gallrein. Massie har markert seg i Det republikanske partiet med sin uhemmede kritikk av Israel og Trump.

I løpet av de siste årene har Massie kritisert Kongressen for å prioritere «sionisme» framfor «amerikansk patriotisme», og han har krevd en slutt på USAs militærhjelp til Israel. Lobbygruppa AIPAC (American Israel Public Affairs Committee) og andre proisraelske grupper, samt enkelte milliardærer – inklusive kasinomagnaten Miriam Adelson – brukte enorme pengesummer på Gallreins kampanje for å bli kvitt Massie.

Det var det mest kostbare primærvalget i amerikansk historie, og slik det ofte er i amerikansk politikk, førte bruken av avskyelig store pengesummer til det ønskede «demokratiske» resultatet: Gallrein vant med 54,9 prosent av stemmene, mens Massie klarte å sikre 45,1 prosent, et respektabelt utfall for en sittende representant som hadde våget å bryte med den republikanske konsensusen om Israel.

har en stadig større gruppe høyreorienterte politikere, kommentatorer og kjendiser begynt å kritisere Israel og deres «spesielle relasjon» til USA. Som Massie, som stilte sionismen opp mot den amerikanske patriotismen, karakteriserer nå mange i denne nye dissidentblokka Trumps utenrikspolitikk som «Israel først» – at han slik svikter det løftet han ga under valgkampen om å sette «Amerika først».

De oppfatter USA og Israels krig mot Iran som en bekreftelse på noe stadig flere mistenker: at Trump og mange andre på høyresida prioriterer israelske interesser framfor amerikanske. Flere målinger viser økende misnøye blant konservative med Trumps Israel-politikk.

En undersøkelse utført av The New York Times/Siena i mai avslørte at 38 prosent av republikanernes potensielle velgere sa at de gjerne ville se neste republikanske presidentkandidat gå en annen vei enn Trump og heller «i en ny retning med tanke på Israel».

Nesten en tredel av de republikanske respondentene sa at de mente at president Trump hadde «gitt for mye støtte til Israel». En undersøkelse som Politico utførte på samme tidspunkt, fant at under halvparten av Trump-velgerne identifiserer seg som Maga-tilhengere, støtter Israel og er positive til den sittende regjeringens handlinger.

Israel-politikken på høyresida finner vi profiler som programvertene og bråkmakerne Tucker Carlson og Nicholas Fuentes. Også i akademia finnes markante kritikere: John Mearsheimer, som forsker på internasjonale relasjoner ved University of Chicago – og som tidligere overbeviste mange konservative med sin realistiske tolkning av årsakene til krigen i Ukraina – er også en frittalende kritiker av Israel. Han er nå en hyppig gjest i tv-studioer og podkaster.

Støtta til Israel rokker ved selve premisset som Maga bygger på

«Israel først»?

Vijay Prashad

indisk historiker

Toppmøtet mellom Donald Trump og Xi Jinping i Beijing ble framstilt i vestlige medier som et nøye koreografert skuespill med banketter, flaggborg og symbolske gester. Men bak iscenesettelsen lå en langt viktigere realitet.

Det var ikke selvsikkerhet som preget besøket fra USA, men sårbarhet. Delegasjonen ankom tynget av flere kriser de hadde forårsaket selv: en farlig og illegal konfrontasjon med Iran som de hadde framkalt sammen med Israel, global økonomisk ustabilitet, større diplomatisk isolasjon over store deler av det globale sør og stadig større frykt for at USAs tidligere industrielle og teknologiske overlegenhet er på hell. Imens gikk Kina fattet inn i samtalene. Beijing trengte ingen dramatiske gester for å vise at historiens vinder er i ferd med å snu.

 noe mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika allerede erkjenner: USA er fortsatt militært dominerende, men ikke lenger politisk enerådende. Kinas holdning under møtet gjenspeilet denne nye globale balansen, et skifte også etablerte vestlige analytikere fanget opp. Før møtet erklærte tankesmia The Council on Foreign Relation at «Kina kommer til å ha overtaket». I flere tiår har USA insistert på at Kina skal være underlegne i en USA-styrt verdensorden. I Beijing ble imidlertid denne virkeligheten snudd på hodet. Trump kom ikke for å diktere betingelsene, han kom for å søke hjelp.

Spørsmålet om Iran viste denne dynamikken klarest. USA er fanget i en syklus av endeløs militarisme i Vest-Asia. De illegale krigene de har startet i løpet av det siste kvarte århundret – fra Irak til Syria til den pågående konfrontasjonen med Iran – har svekket USA strategisk, samtidig som det har påført regionen enorme lidelser. Washington forstår nå at de ikke kan stabilisere situasjonen aleine. På grunn av Kinas økonomiske bånd til Iran og deres stadig sterkere diplomatiske posisjon, har de en innflytelse USA mangler.

Ifølge Al Jazeera har USAs representanter uttrykt håp om at Kina ville «spille en større rolle i å presse Iran» mot deeskalering. USA, som i flere tiår har betegnet seg selv som uunnværlige, trenger nå kinesisk samarbeid for å klare å håndtere kriser de i stor grad har framkalt selv.

 realitetene og opptrådt deretter. Xi Jinping opptrådte med kontrollert ro, uten trusler eller teatralske utspill. I spørsmålet om Taiwan sto Xi fast. Ifølge rapporter fra toppmøtet advarte han om at feilhåndtering av saken kunne føre til «konflikter». Det ble ikke sagt i panikk, men med klare formuleringer. Kina forstår at den største faren i verdenspolitikken i dag ikke er at framvoksende makter krever respekt, men at en smuldrende verdensmakt nekter å la seg begrense.

Dette skillet er svært viktig for det globale sør. Mange land i det globale sør vet at stormakter i tilbakegang ofte blir mer aggressive. Det var også bakgrunnen for Xis henvisning til «Thukydidfellen» – en teori innen internasjonale relasjoner som beskriver faren for krig når en stigende stormakt utfordrer en etablert stormakt. Økonomiske nedgangstider fører ofte til militarisme. Politisk fragmentering skaper ekstern aggresjon. I dagens USA ser vi nettopp disse trekkene. Landets elite snakker ustanselig om «konkurranse» og «begrensning», mens de nasjonale institusjonene lider en dyp legitimitetskrise.

er mulig å stå imot presset fra USA uten å kapitulere eller ty til store fakter. Det var ikke behov for emosjonell avstandstaking eller symbolsk spill for galleriet. Kina nærmet seg USA som en suveren og likestilt stat og insisterte rolig på denne likheten. En slik holdning er ekstremt viktig for landene i det globale sør, der mange forsøker å bygge opp suverene utviklingsprosjekter under et enormt press.

Tilliten til den gamle modellen blir stadig mer svekket, der man underkaster seg de amerikanske myndighetene i bytte mot midlertidig stabilitet. Landene i Afrika, Latin-Amerika og Asia søker nå alternativer: regional integrering, samarbeid fra sør til sør, diversifiserte handelsrelasjoner og strategisk autonomi. Toppmøtet viste at en slik autonomi ikke lenger bare er et håp, det er faktisk mulig.

Utenriks

Aktuelt

For første gang har Iran gått til gjengjeldelsesangrep etter at Israel slo til mot et annet land. Det er et nødvendig sjansespill for Iran, ifølge Iran-forsker Rouzbeh Parsi.

Mens Israel fortsetter sine angrep mot Libanon og okkuperer mer av Gaza, har Pentagon hevet trusselnivået for israelsk spionasje til høyeste nivå.

Hizbollah nekter å akseptere myndighetenes våpenhvile så lenge Israel fortsetter å angripe og okkupere Sør-Libanon.

– Krigen har blitt en gullalder for ekstreme høyregrupper

Å ødelegge våpen for å stoppe Israels folkemord er det beste Zoe Rogers (22) noen gang har gjort. Nå risikerer medaktivistene hennes en historisk terrorstraff.

Fredsaktivist fortalte om voldtekt i israelsk «terrortunnel» – nå hetses hun i hjemlandet

Ytre høyre anklager politiet for rasisme mot hvite

«Alle» vil ha mer krig i Libanon

Oppslutningen om «Tigeren» tyder på at mange kolombianere er desperate nok til å gi ham et forsøk

Ukraina har stanset Russlands framrykking. Analytikere advarer likevel mot å tro på et snarlig vendepunkt.

Libanesere på flukt tror ikke Netanyahu vil gi etter for Trump

Ytre høyre til topps

Horisont

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nykolonialisme.

Trumps Israel-støtte har åpnet en ny konfliktlinje på den amerikanske høyresida og utfordrer selve grunnlaget for Trumps «Amerika først»-prosjekt.

Under ledermøtet i Beijing var det USAs president Donald Trump som framsto presset.

For første gang har Iran gått til gjengjeldelses­angrep etter at Israel slo til mot et annet land. Det er et nødvendig sjanse­spill for Iran, ifølge Iran-forsker Rouzbeh Parsi.

Mens Israel fortsetter sine angrep mot Libanon og okkuperer mer av Gaza, har Pentagon hevet trussel­ni­vået for israelsk spionasje til høyeste nivå.

Hizbollah nekter å akseptere myndig­he­tenes våpenhvile så lenge Israel fortsetter å angripe og okkupere Sør-Libanon.

– Krigen har blitt en gullalder for ekstreme høyre­grup­per

Å ødelegge våpen for å stoppe Israels folkemord er det beste Zoe Rogers (22) noen gang har gjort. Nå risikerer med­­aktivistene hennes en historisk ter­ror­straff.

Freds­ak­tivist fortalte om voldtekt i israelsk «terror­tunnel» – nå hetses hun i hjemlandet

Ytre høyre anklager politiet for rasisme mot hvite

«Alle» vil ha mer krig i Libanon

Oppslut­ningen om «Tigeren» tyder på at mange kolom­bia­nere er desperate nok til å gi ham et forsøk

Ukraina har stanset Russlands fram­ryk­king. Analy­ti­kere advarer likevel mot å tro på et snarlig vendepunkt.

Libanesere på flukt tror ikke Netanyahu vil gi etter for Trump

Ytre høyre til topps

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nyko­lo­nia­lisme.

Trumps Israel-støtte har åpnet en ny konflikt­linje på den ameri­kanske høyresida og utfordrer selve grunnlaget for Trumps «Amerika først»-prosjekt.

Under ledermøtet i Beijing var det USAs president Donald Trump som framsto presset.

For første gang har Iran gått til gjengjeldelsesangrep etter at Israel slo til mot et annet land. Det er et nødvendig sjansespill for Iran, ifølge Iran-forsker Rouzbeh Parsi.

Mens Israel fortsetter sine angrep mot Libanon og okkuperer mer av Gaza, har Pentagon hevet trusselnivået for israelsk spionasje til høyeste nivå.

Hizbollah nekter å akseptere myndighetenes våpenhvile så lenge Israel fortsetter å angripe og okkupere Sør-Libanon.

– Krigen har blitt en gullalder for ekstreme høyregrupper

Å ødelegge våpen for å stoppe Israels folkemord er det beste Zoe Rogers (22) noen gang har gjort. Nå risikerer medaktivistene hennes en historisk terrorstraff.

Fredsaktivist fortalte om voldtekt i israelsk «terrortunnel» – nå hetses hun i hjemlandet

Oppslutningen om «Tigeren» tyder på at mange kolombianere er desperate nok til å gi ham et forsøk

Ukraina har stanset Russlands framrykking. Analytikere advarer likevel mot å tro på et snarlig vendepunkt.

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nykolonialisme.

Trumps Israel-støtte har åpnet en ny konfliktlinje på den amerikanske høyresida og utfordrer selve grunnlaget for Trumps «Amerika først»-prosjekt.