Sofie Grønntun Nissen

#fff

For andre gang på en uke har voldelige antiinnvandringsdemonstrasjoner brutt ut i Storbritannia – denne gangen i Belfast i Nord-Irland, etter at en mann mandag kveld ble alvorlig skadet i et knivangrep. Den mistenkte gjerningspersonen er en 30 år gammel asylsøker fra Sudan.

Demonstrasjonene kom få timer etter at den høyreekstreme aktivisten Tommy Robinson og andre ytre høyre-profiler hadde oppfordret folk til å ta til gatene. I Belfast satte maskerte menn fyr på biler og hus, og de blokkerte gater i og rundt byen.

Blant annet ble en bygning som angivelig huser asylsøkere, satt fyr på, ifølge BBCs korrespondent Dan Johnson – som understreker at det er usikkert hvem som faktisk bor der.

«Vi har sett politi og brannfolk redde familier ut gjennom flammene», sa han på direkten tirsdag kveld.

Flere nyhetsbyråbilder viser samtidig brannpersonell som slukker en brann i en afrikansk dagligvarebutikk i byen.

Ifølge Nord-Irlands justisminister Naomi Long er flere familier blitt hjemløse som følge av opptøyene.

«Pøbelen står som alltid klar til å reagere på hundefløyta. Gud hjelpe familiene som sitter skrekkslagne i hjemmene sine i kveld», skrev den nordirske kommentatoren Chris Donnelly på X tirsdag.

Knivangrepet som skjedde mandag kveld i Nord-Irland, gikk raskt viralt og sendte sjokkbølger gjennom Storbritannia. Mannen som ble angrepet, er fortsatt innlagt på sykehus med alvorlige skader i øynene, nakken og ryggen.

Pøbelen står som alltid klar til å reagere på hundefløyta.

Ytre høyre mobiliserer etter nytt knivangrep

Eirik Grasaas-Stavenes

#000

«Mexico spiller fortsatt hovedrolla i fortellingen om alt som går til helvete i USA»

Det var i kaldeste februar, i et isdekt arbeiderklassenabolag i Minneapolis, at jeg traff ekteparet Juan og Luna. De var to av millioner av papirløse meksikanere i USA og del av en amerikansk underklasse av billig arbeidskraft som vasker, høster og bygger. Nå var de begge livredde og hadde knapt forlatt det lille huset sitt på flere uker. Luna gråt da hun fortalte om frykten som president Donald Trumps føderale ICE-agenter og den såkalte «Operation Metro Surge» spredte i byen som hadde vært hjemmet deres i 20 år.

Kona gikk ut på kjøkkenet for å tørke tårene. I et slags forsøk på å lette på stemningen spurte jeg Juan, en fotballglad snekker og galgenhumorist, om forventningene hans til fotball-VM for herrer. Han svarte at han elsket fotball og gjerne skulle reist for å se noen av kampene. Men i Trumps USA hadde han verken råd eller mot til sånt.

«Nå dreper de til og med hvite amerikanere. Så hva kan vi latinos vente oss da?» sa Juan. Han hadde innfunnet seg med at mesterskapskampene måtte ses hjemme i stua.

Snart et halvt år seinere er VM endelig i gang, og det er «USA, USA» i alle kanaler. Norge spiller sine gruppespillkamper i Boston og New York. Og elitesirkuset til Gianni Infantino og Donald Trump har før start blitt herjet av skandaler om at blant annet en FIFA-dommer fra Somalia, fans fra Marokko og ansatte i støtteapparatet til Irak ikke slipper inn i USA. To dager før mesterskapet skulle starte, gikk amerikanerne også til nye bombeangrep på et av VM-landene, Iran.

Men når åpningskampen spilles i kveld, så går den faktisk i Mexico. På det historiske stadion Azteca i Mexico by, der Maradona skåret med «Guds hånd» i 1986, skal «El Tri», som det meksikanske laget kalles, møte «Bafana Bafana», Sør-Afrika, som er nummer 60 på FIFA-rankingen.

Nå drømmer både meksikanske snekkere i Minneapolis, Mexicos president Claudia Sheinbaum og 130 millioner andre fotballgale meksikanere om at Mexico (nummer 15 på FIFA-rankingen) endelig skal bryte VM-forbannelsen og ta seg forbi åttedelsfinalen de «alltid» ryker ut av.

President Sheinbaum håper samtidig at mesterskapet gir en ny mulighet til å styrke både nasjonal suverenitet og sin egen solide popularitet i møte med en voksende trussel fra nord. For mens fotballen ruller, har Trump de siste månedene igjen trappet opp et politisk angrep på sin VM-medarrangør, et av få land i Amerika som fortsatt ikke føyer seg slik Washington vil.

Mens fotballen ruller, har Trump de siste månedene igjen trappet opp et politisk angrep på sin VM-medarrangør.

Mexicos evige kamp: Spiller hardt mot naboen fra helvete

(tekst)​

Tom Henning Bratlie

Vi befinner oss i Washington, D.C., i 2035. Det er ti år siden «den store restaurasjonen», og USA er blitt verdens rikeste bedriftsstat. Den «gamle, korrupte og dekadente republikken» er avgått ved døden, og kongen av Amerika, populært kalt Big Boss, styrer nå landet ved hjelp av sitt enorme overvåkingsapparat.

Demokratiets tid er forbi. Et teknokratisk enevelde styrer i dets sted.

Slik innleder den franske idéhistorikeren Arnaud Miranda boka «Mørk opplysning», som nå er ute på norsk. Framtidsscenarioet kan virke hentet fra en dystopisk film, men illustrerer i høyeste grad visjonen til den nyreaksjonære bevegelsen i USA – en digital motkultur som vokste fram i internettets avkroker på slutten av 2000-tallet, men som siden har funnet veien via Silicon Valleys tekoligarker og helt inn i Det hvite hus.

Det som skiller de nyreaksjonære fra tradisjonelle konservative, er ifølge Miranda at de ikke vil bevare dagens samfunnsorden – de vil bygge en helt ny.

– De nyreaksjonære er på mange måter høyresidas revolusjonære, forklarer franskmannen når Klassekampen møter ham i Oslo.

– De vil ikke inngå kompromisser med demokratiet. De vil avskaffe det og erstatte det med noe annet.

For å forstå hvordan en ideologi som vokste fram blant anonyme bloggere på internett, kunne få innflytelse i kretsen rundt Donald Trump, må vi tilbake til USA på slutten av 2000-tallet.

Ifølge Miranda vokste nyreaksjonismen fram i kjølvannet av det han beskriver som nykonservatismens sammenbrudd. For mange på den radikale høyresida ble nemlig krigene i Irak og Afghanistan et bevis på at prosjektet om å eksportere liberalt demokrati var totalt feilslått.

De nyreaksjonære er på mange måter høyresidas revolusjonære.

– De nyreaksjonære har erobret ­forestillingen om framtida

Yngvild Gotaas Torvik

Pernille Solheim

Karim Khan ble i 2021 valgt som sjefaktor i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for en periode på ni år. Nå skal domstolens 125 medlemsland avgjøre om han må gå av fire år før tida.

Det skjer etter at et flertall i ICCs styringskomité, kjent som Byrået, stemte for å overkjøre konklusjonen fra et uavhengig dommerpanel som enstemmig frikjente Khan for anklager om grove, seksuelle krenkelser.

Byrået – som består av 21 medlemsland – fastslår i sin egen konklusjon at Khan har begått alvorlige forseelser i forbindelse med anklagene, og har sendt saken til avstemning i et ekstraordinært medlemsmøte.

Selv har Khan kategorisk benektet anklagene. I en uttalelse mandag beskriver sjefaktorens advokater Byråets avgjørelse som «ulovlig, prosedyremessig urettferdig og uten bevis». De mener dommernes konklusjon burde ha avsluttet saken. I stedet har Byrået ifølge advokatene valgt å erstatte vurderingen til dommerne de selv utnevnte, med sin egen.

Advokatene varsler at de vil «ta alle nødvendige skritt for å utfordre avgjørelsen».

Sexanklagene mot Khan har pågått parallelt med domstolens pågående – og fra amerikansk og israelsk hold utskjelte – etterforskning i palestinske okkuperte områder. Siden Khan våren 2024 søkte om arrestordrer for Israels Benjamin Netanyahu og hans daværende forsvarsminister Yoav Gallant, samt tre Hamas-topper, har sjefaktoren vært under hardt press.

Det utløste rasende reaksjoner fra både Israel og USA. Begge land – ingen av dem medlem av ICC – har over tid har lagt press på domstolen og infiltrert den med etterretning, mens Trump-administrasjonen i fjor ila Khan og ti andre i ICCs dommerstab og aktorat sanksjoner.

Norge har kritisert USA for sanksjonene, seinest i et intervju med Middle East Eye denne helga. Der kalte statssekretær i Utenriksdepartementet Andreas Motzfeldt Kravik sanksjonene mot Khan og andre i ICC for «uakseptable». Han advarte samtidig Byrået i domstolen mot å overprøve den enstemmige konklusjonen til dommerpanelet om at det ikke var grunnlag for å avskjedige han, fordi det risikerte å gi inntrykk av en politisert prosess som «vil skade domstolens integritet».

Det bør være høy terskel for et politisk organ å over­prøve en enstemmig ­konklusjon.

Norges bønn falt for døve ører

Angrep har gått på kryss og tvers gjennom Midtøsten de siste årene. Men Iran har aldri gått til gjengjeldelsesangrep mot Israel på vegne av et annet land – før søndag kveld.

Iran sendte da raketter mot Israel som svar på israelske angrep mot den libanesiske hovedstaden Beirut. Det skjedde til tross for fredsforhandlingene som pågår mellom USA og Iran.

Med det forsøkte iranske myndigheter å vise at de står ved sine allierte, ifølge den svenske Iran-forskeren Rouzbeh Parsi ved Lunds Universitet. Men kanskje enda viktigere var det å bevise at Iran og Libanon er to fronter i den samme krigen.

– Det vil si at man ikke kan ha en våpenhvile mellom USA og Iran, samtidig som Israel får fortsette som de vil i Libanon, sier Parsi på telefon fra Stockholm.

Han tror Irans angrep til dels var en test på om USAs president Donald Trump er til å stole på – og om han er i stand til å kontrollere sin nærmeste allierte: Israel.

– For hvis han ikke klarer det når det gjelder Libanon, kommer han heller ikke til å klare det når det gjelder Iran, sier Parsi.

Til tross for amerikanske advarsler svarte Israel med egne angrep mot Iran på mandag, blant annet mot iransk luftvern og et petrokjemisk anlegg i Sørvest-Iran.

Seinere samme dag kunngjorde den iranske forsvarsledelsen at militæroperasjonen mot Israel var avsluttet. De advarte samtidig om at den raskt kan gjenopptas.

Iranerne har større selvtillit i dag enn de hadde 28. februar.

Da Iran flyttet frontlinja

Amal A. Wahab

Pentagon, hovedkvarteret til det amerikanske krigsdepartemenet, har hevet Israels kontraetterretningstrussel til nivået «kritisk», den høyeste kategorien i det amerikanske systemet.

Ifølge NBC News og New York Times frykter amerikanske tjenestemenn at israelsk etterretning forsøker å skaffe informasjon om interne amerikanske diskusjoner om Iran, våpenhvilen etter krigen og de pågående forhandlingene med Teheran.

Opplysningene kommer samtidig som forholdet mellom USAs president Donald Trump og Israels statsminister Benjamin Netanyahu ser ut til å være på sitt mest anspente siden krigen mot Iran startet i februar.

Samtidig fortsetter Israel sine militære operasjoner i både Libanon og Gaza, til tross for at Trump-administrasjonen forsøker å få på plass nye avtaler i regionen.

Ifølge New York Times har Israel trappet opp etterretningsvirksomheten mot flere høytstående amerikanske tjenestepersoner. Blant dem er USAs Midtøsten-utsending Steve Witkoff, som har ledet forhandlingene med Iran og spilt en sentral rolle i samtalene mellom Israel og Hamas.

En høytstående amerikansk tjenestemann beskriver overfor avisa den israelske innhentingen som «unhinged» – ute av kontroll. Israel avviser anklagene. Verken Pentagon eller den føderale etterretningsetaten DIA (Defense Intelligence Agency) har kommentert opplysningene.

«Hele historien er falsk, og kilden har ingen kunnskap om hva som faktisk skjer», heter det i en uttalelse fra Det hvite hus.

Utviklingen er oppsiktsvekkende fordi USA og Israel sammen gikk til krig mot Iran i februar, og har i mange år delt sensitiv etterretning med hverandre.

Pentagon frykter Israel-spionasje

Det israelske militæret utstedte i går morges nye evakueringsordrer i Sør-Libanon. Angrepene fortsetter selv om israelske myndigheter onsdag inngikk en ny våpenhvile med Libanon forhandlet fram av USA.

Flere av angrepene retter seg mot kritisk infrastruktur, som en bank i nærheten av Jabal Amel-sykehuset i Tyr – et av få sykehus i området som fortsatt er i drift. Det melder Al Jazeeras reporter på bakken, Obaida Hitto.

«Helsearbeidere der sier at Israel fortsetter å angripe steder svært nær sykehuset og skade det uten faktisk å angripe selve anlegget», skriver Hitto og legger til:

«Disse angrepene er ment å skremme folk.»

Libanesiske myndigheter beskrev denne uka våpenhvileavtalen med Israel som landets «siste sjanse».

Hizbollah-bevegelsen, parten Israel selv hevder å krige mot, har imidlertid avfeid avtalen og beskriver forhandlingene som «ydmykende».

Avtalen stiller ingen krav til israelsk tilbaketrekning fra Sør-Libanon, men skulle innebære full stans i Hizbollah-angrep og evakuering av Hizbollahs krigere fra alle områder sør for Litani-elva. Den legger dessuten opp til opprettelse av «pilotsoner» i Libanon der libanesiske styrker skal ta kontroll og fjerne «ikke-statlige aktører».

Problemet er bare at forhandlingene som ledet til avtalen, foregikk uten Hizbollah selv.

Hvordan kan man forvente at libaneserne ikke skal reagere når landet deres er okkupert?

Hizbollah avfeier «ydmykende» avtale

Gustav Gillund

Fra freaks til frihetsforkjempere: Ytre høyre tas inn i Zelenskyjs varme favn, mener historiker

«De var ikoniske ukrainere fra det 20. århundret, som er dypt respekterte.»

Sola skinner på Volodymyr Zelenskyj. Det er mandag forrige uke, og den ukrainske presidenten holder tale utenfor det nasjonale militærminnesenteret, noen kilometer fra Kyiv. Her skal den kontroversielle ukrainske nasjonalisten Andriy Melnyk og hans kone Sofia Fedak-Melnyk samme dag gjenbegraves. Melnyk, som døde i eksil i 1964, har fram til nå ligget begravet i Luxemburg. Nå er liket hans fraktet hjem for å æres av den ukrainske staten.

Fram til dette øyeblikket har Zelenskyj forsøkt å holde minnet om Andriy Melnyk på en armlengdes avstand. Under andre verdenskrig allierte Melnyk seg med de tyske nazistene. Da Adolf Hitlers tropper invaderte Sovjetunionen, håpet Melnyk at det skulle bane vei for en etnisk renset, totalitær og uavhengig ukrainsk stat, som skulle være alliert med Det tredje riket.

Zelenskyj, en russisktalende jøde, mistet store deler av familien sin under holocaust og kampen mot fascistene. Under gjenbegravelsen forrige uke omfavnet han dem som helter.

– Det kunne ikke vært mer dramatisk, sier den ukrainske historikeren Marta Havryshko på telefon fra Boston i USA. Hun er en av verdens fremste forskere på holocaust i Ukraina og historien til Ukrainas radikale nasjonalistbevegelse.

I dag har hun blitt en av de skarpeste kritikerne av det hun kaller et skifte i Zelenskyjs regjering, der hun sier at tidligere marginaliserte nasjonalister nå får stadig mer makt og innflytelse i militæret og samfunnet – og et stadig fastere grep om Ukrainas minnepolitikk.

– For bare noen år siden knelte Zelenskyj foran grava til sin bestefar, Semyon Ivanovich Zelenskyj, en dekorert soldat i Den røde armé, sier Havryshko.

– Nå kneler han foran fascisten hans bestefar sloss mot.

Man må instrumentalisere historien for å mobilisere samfunnet til motstandskampen mot Russland.

– Krigen har blitt en gullalder for ekstreme høyregrupper

I morgentimene 6. august 2024 kjører seks aktivister en gammel fangetransportbil gjennom gjerdet til Elbit Systems-anlegget i Filton, nord for Bristol i England. Vel inne på området går de løs på fabrikken til den israelske våpenprodusenten.

Iført røde kjeledresser bruker de slegger, brekkjern og brannslukkere fylt med rød maling til å vandalisere utstyr, vegger og gulv.

Men så dukker fabrikkens sikkerhetsvakter opp – etterfulgt av politi som har rykket ut. Situasjonen utvikler seg til en voldelig konfrontasjon, og det hele ender med at en politibetjent blir slått i ryggen med en slegge.

Det skulle aldri ha skjedd, forteller Zoe Rogers (22), en av de seks aktivistene som deltok i aksjonen, når Klassekampen snakker med henne over videosamtale fra London halvannet år seinere.

– Jeg skulle selvfølgelig ønske at det ikke hadde vært noe vold. Det var ikke intensjonen til noen av oss da vi gikk inn i fabrikken, sier hun.

Sam Corner, som ble tiltalt for å ha påført politibetjenten grov kroppsskade med forsett, har forklart i retten at han handlet i panikk etter å ha blitt sprayet med pepperspray, og at han forsøkte å beskytte en annen aktivist han trodde ble skadet av sikkerhetsvaktene.

Ifølge Rogers angrer Corner på det som skjedde. Han hadde aldri til hensikt å skade noen.

At aktivistene gikk til angrep på den israelske våpenprodusenten, står Rogers derimot fullt og helt bak.

– Jeg vil aldri angre på at jeg prøvde å gjøre det rette og ødelegge våpen for å stoppe et folkemord.

Jeg vil aldri angre på at jeg prøvde å gjøre det rette.

Frykter at vennene kan straffes som terrorister

Fredsaktivist fortalte om voldtekt i israelsk «terrortunnel» – nå hetses hun i hjemlandet

Da seilbåten der australske Juliet Lamont var om bord ble bordet av israelske soldater utenfor Kypros 18. mai, var hun egentlig ikke spesielt redd.

Det var i alle fall mindre skremmende enn forrige gang, i fjor høst, da den australske aktivisten og prisvinnende dokumentarfilmskaperen for første gang deltok på solidaritetskonvoien Global Sumud Flotilla. Den gang ble båtene, som seiler med nødhjelp og med mål om å bryte den israelske blokaden, bordet om natta rett utenfor Gaza­stripa i stummende mørke.

Denne gangen ankom de israelske soldatene midt på lyse dagen, milevis unna Palestina og Israel. På avstand skjøt de over hodene på Lamont og de andre, med det hun tror må ha vært gummikuler. Aktivistene krøyp sammen og overga seg raskt, men for 55-årige Lamont framsto likevel de israelske ungguttene ikke særlig intimiderende.

– Man innser at de liksom er 17 år gamle soldater, uten mye erfaring, med kviser og lite skjeggvekst – det avmystifiserte det på et vis. Selv om de har automatvåpen med lasersikter rettet mot hodet og hjertet ditt, bakbinder deg og sier de kommer til å drepe deg, sier Lamont i en videosamtale fra sitt hjem i Australia.

Men roa Lamont kjente på dette stadiet, skulle vise seg å være en falsk trygghet. For det som ventet de neste døgnene, var langt verre.

Aktivistene hadde en anelse om hvor de ble ført hen, forklarer Lamont. I dagevis hadde det blitt snakket om en beryktet «fengselsbåt».

– Jeg tror vi nesten tenkte at den var en slags mytisk ting. Men den eksisterte, sier Lamont, som beskriver det veldige marineskipet som «et grått monster» og «helvete inkarnert».

I pressemeldingen Global Sumud Flotilla publiserte etter at aktivistene ble pågrepet, står det at skipet «antas å være det amerikanskbygde og -finansierte INS Nahshon», et landingsskip produsert i USA for den israelske marinen, omgjort til et «flytende fengsel».

De tar et slags nakkegrep og ­pr­esser hodet ditt ned. All menneskelig verdighet er borte.

Aktivist sier hun ble voldtatt om bord på Israels «helvetesskip»

Ytre høyre anklager politiet for rasisme mot hvite

En ung mann ligger på bakken mellom en bil og et hus. «Jeg får ikke puste», sier han idet en politimann tar tak i armen hans og drar ham ut på grusen.

«Hva har skjedd med deg?» spør politimannen.

«Jeg har blitt knivstukket», svarer den unge mannen.

«Har du blitt knivstukket? Hvor da? Jeg tror ikke du har det, mann», sier politimannen før han setter håndjern på mannen, som fortsetter å rope at han ikke får puste.

Deretter informerer politiet mannen om at han er arrestert for vold. Ikke lenge etter er 18 år gamle Henry Nowak død.

Hendelsen skjedde 3. desember i Southampton i England i fjor, og det kom raskt fram at den seinere drapsdømte Vickrum Digwa hadde fortalt politiet at han var offer for et rasistisk angrep – en forklaring påtalemyndigheten mente var løgn.

Denne uka har saken på nytt utløst voldelige opptøyer og en politisk storm etter at kroppskameraopptak fra politiet ble offentliggjort.

I Southampton tok folk til gatene for å protestere mot politiets behandling av Nowak. Men til stede var også flere ytre høyre-ledere, innvandringskritiske influensere og kjente fascister, blant dem den høyreekstreme influenseren Tommy Robinson.

Utenfor den lokale politistasjonen hevdet Robinson at britisk politi forskjellsbehandler hvite og ikke-hvite.

Hvis Henry ikke var hvit, ville han ikke blitt lagt i håndjern.

Politiet anklages for rasisme mot hvite

Israelsk opposisjon er i harnisk etter at Netanyahu lot seg kue av Trump. 

«Hva i helvete driver du med» og «du er faen meg gal» er blant sitatene som framheves verden rundt etter Donald Trumps opphetede telefonsamtale med Benjamin Netanyahu på mandag.

USAs president skal ha mistet besinnelsen og verbalt fyrt løs etter at den israelske statsministeren kunngjorde nye, store angrep mot den libanesiske hovedstaden Beirut – en opptrapping som risikerte å velte de pågående forhandlingene i Iran-krigen.

Reprimanden fungerte til en viss grad: Netanyahu avblåste det store Beirut-angrepet, selv om den israelske «operasjonen» i Sør-Libanon fortsetter.

Nå raser den israelske opposisjonen mot statsministeren sin. Tidligere forsvarsminister og leder for partiet Yisrael Beiteinu, Avigdor Lieberman, hevder ifølge Haaretz at Netanyahu har gjort Israel til en «bananrepublikk».

«Vi har en statsminister som rett og slett er en komplett dørmatte», sier han.

«På et tidspunkt definerte Netanyahu at en israelsk statsministers viktigste egenskap er evnen til å si nei til den amerikanske presidenten. Han hadde rett. Nå ser vi at han ikke oppfyller det kriteriet og bør forlate den stillingen».

Mer overraskende er det kanskje at kritikken også kommer fra folk som i Israel regnes som sentrum-høyre-politikere. Gadi Eisenkot, leder for sentrumspartiet Yashar, hevder for eksempel at ingen israelsk statsminister noensinne har «akseptert et så ydmykende krav».

Ifølge tidligere statsminister Yair Lapid beviser Netanyahus Libanon-retrett at Israel er blitt en «vasallstat». Naftali Bennett mener ifølge Haaretz at Israel har «mistet sin suverenitet».

Retorisk kan man knapt se forskjell på anti-Netanyahu-­opposisjonen og Netanyahu selv.

«Alle» vil ha mer krig i Libanon

Aktuelt

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

I Nairobi klarte Emmanuel Macron det sjeldne kunststykket å si høyt noe han burde ha tiet om – to ganger. For det første marsjerte den franske presidenten opp på scenen under et kulturarrangement for ungdom ved Africa Forward-toppmøtet i mai, tok mikrofonen fra moderatoren og irettesatte det for det meste kenyanske publikummet fordi de snakket mens unge kunstnere og gründere holdt sine presentasjoner.

«Det er umulig å snakke om kultur med så mye støy», sa han på engelsk. «Dette er en total mangel på respekt … hvis dere vil snakke sammen, kan dere gå utenfor.»

Klippet gikk viralt: En hvit europeisk president retter pekefingeren mot afrikanere i Nairobi og forteller dem hvordan de skal oppføre seg på sitt eget toppmøte.

med president William Ruto klarte Macron deretter å si at: «Vi er de sanne panafrikanistene», underforstått Frankrike. At en tidligere kolonimakt gjør krav på panafrikanismen, en ideologi født i kampen mot kolonialisme, er provoserende i seg selv.

Når det skjedde etter at Frankrike ble utestengt fra Mali, Burkina Faso og Niger, føltes det for mange på kontinentet mindre som en forsnakkelse og mer som en innrømmelse av Frankrikes ambisjoner. Hvis du vil illustrere Kwame Nkrumahs gamle argument om nykolonialisme for et publikum i det tjueførste århundret, er det kanskje ikke så dumt å begynne her.

Da Nkrumah skrev «Neo-Colonialism: The Last Stage of Imperialism» i 1965 beskrev han et system der nylig uavhengige stater formelt var suverene, men fortsatt bundet av ekstern kontroll over økonomi, sikkerhet og politiske prioriteringer. Beslutninger om afrikanske liv ble fortsatt tatt andre steder, i andres interesse. Macron ankom Kenya med et manus som nærmest illustrerte denne logikken.

– som ble arrangert av Kenya og Frankrike sammen under banneret «Afrika–Frankrike, samarbeid for innovasjon og vekst» – ble presentert som ett skritt videre enn Françafrique. Macron snakket om å bygge opp relasjoner på nytt, om å gå fra en militærstyrt holdning til Sahel over til en samarbeidsbasert tilnærming med søkelys på grønn energi, digital infrastruktur og arbeidsplasser til de unge.

Flere avtaler om energi, infrastruktur og digitalisering ble undertegnet, og en Nairobi-erklæring om fred og sikkerhet skal løftes inn i G7-sammenheng.

 av Frankrikes utdaterte Afrika-politikk sa at de ønsket seg. I praksis antyder både Macrons skjennepreken og påstanden om at han er en sann panafrikanist at de dypere refleksene ikke har endret seg. En president som genuint mente at Afrika og Europa møttes som likemenn, ville ikke ha følt seg berettiget til å avbryte et kenyansk arrangement, ta mikrofonen og belære publikum om respekt.

Det som gjør utsagnet om ‘de sanne panafrikanistene’ så avslørende, er at det ikke bare er arrogant, det er også oppriktig

Macrons Afrika-­problem

Lily Lynch

amerikansk analytiker

I et normalt år ville republikanernes primærvalg i Kentucky knapt vekket internasjonal interesse. Delstaten med litt over 4,5 millioner innbyggere figurerer sjelden i internasjonale overskrifter, bortsett fra når det gjelder hesteveddeløp.

Men årets republikanske primærvalg fikk internasjonal oppmerksomhet fordi det synliggjorde den voksende splittelsen i president Donald Trumps parti omhandlende støtta til Israel. I primærvalget 19. mai stilte sittende republikanske kongressrepresentant og «selverklært libertarianer» Thomas Massie mot utfordreren Ed Gallrein. Massie har markert seg i Det republikanske partiet med sin uhemmede kritikk av Israel og Trump.

I løpet av de siste årene har Massie kritisert Kongressen for å prioritere «sionisme» framfor «amerikansk patriotisme», og han har krevd en slutt på USAs militærhjelp til Israel. Lobbygruppa AIPAC (American Israel Public Affairs Committee) og andre proisraelske grupper, samt enkelte milliardærer – inklusive kasinomagnaten Miriam Adelson – brukte enorme pengesummer på Gallreins kampanje for å bli kvitt Massie.

Det var det mest kostbare primærvalget i amerikansk historie, og slik det ofte er i amerikansk politikk, førte bruken av avskyelig store pengesummer til det ønskede «demokratiske» resultatet: Gallrein vant med 54,9 prosent av stemmene, mens Massie klarte å sikre 45,1 prosent, et respektabelt utfall for en sittende representant som hadde våget å bryte med den republikanske konsensusen om Israel.

har en stadig større gruppe høyreorienterte politikere, kommentatorer og kjendiser begynt å kritisere Israel og deres «spesielle relasjon» til USA. Som Massie, som stilte sionismen opp mot den amerikanske patriotismen, karakteriserer nå mange i denne nye dissidentblokka Trumps utenrikspolitikk som «Israel først» – at han slik svikter det løftet han ga under valgkampen om å sette «Amerika først».

De oppfatter USA og Israels krig mot Iran som en bekreftelse på noe stadig flere mistenker: at Trump og mange andre på høyresida prioriterer israelske interesser framfor amerikanske. Flere målinger viser økende misnøye blant konservative med Trumps Israel-politikk.

En undersøkelse utført av The New York Times/Siena i mai avslørte at 38 prosent av republikanernes potensielle velgere sa at de gjerne ville se neste republikanske presidentkandidat gå en annen vei enn Trump og heller «i en ny retning med tanke på Israel».

Nesten en tredel av de republikanske respondentene sa at de mente at president Trump hadde «gitt for mye støtte til Israel». En undersøkelse som Politico utførte på samme tidspunkt, fant at under halvparten av Trump-velgerne identifiserer seg som Maga-tilhengere, støtter Israel og er positive til den sittende regjeringens handlinger.

Israel-politikken på høyresida finner vi profiler som programvertene og bråkmakerne Tucker Carlson og Nicholas Fuentes. Også i akademia finnes markante kritikere: John Mearsheimer, som forsker på internasjonale relasjoner ved University of Chicago – og som tidligere overbeviste mange konservative med sin realistiske tolkning av årsakene til krigen i Ukraina – er også en frittalende kritiker av Israel. Han er nå en hyppig gjest i tv-studioer og podkaster.

Støtta til Israel rokker ved selve premisset som Maga bygger på

«Israel først»?

Vijay Prashad

indisk historiker

Toppmøtet mellom Donald Trump og Xi Jinping i Beijing ble framstilt i vestlige medier som et nøye koreografert skuespill med banketter, flaggborg og symbolske gester. Men bak iscenesettelsen lå en langt viktigere realitet.

Det var ikke selvsikkerhet som preget besøket fra USA, men sårbarhet. Delegasjonen ankom tynget av flere kriser de hadde forårsaket selv: en farlig og illegal konfrontasjon med Iran som de hadde framkalt sammen med Israel, global økonomisk ustabilitet, større diplomatisk isolasjon over store deler av det globale sør og stadig større frykt for at USAs tidligere industrielle og teknologiske overlegenhet er på hell. Imens gikk Kina fattet inn i samtalene. Beijing trengte ingen dramatiske gester for å vise at historiens vinder er i ferd med å snu.

 noe mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika allerede erkjenner: USA er fortsatt militært dominerende, men ikke lenger politisk enerådende. Kinas holdning under møtet gjenspeilet denne nye globale balansen, et skifte også etablerte vestlige analytikere fanget opp. Før møtet erklærte tankesmia The Council on Foreign Relation at «Kina kommer til å ha overtaket». I flere tiår har USA insistert på at Kina skal være underlegne i en USA-styrt verdensorden. I Beijing ble imidlertid denne virkeligheten snudd på hodet. Trump kom ikke for å diktere betingelsene, han kom for å søke hjelp.

Spørsmålet om Iran viste denne dynamikken klarest. USA er fanget i en syklus av endeløs militarisme i Vest-Asia. De illegale krigene de har startet i løpet av det siste kvarte århundret – fra Irak til Syria til den pågående konfrontasjonen med Iran – har svekket USA strategisk, samtidig som det har påført regionen enorme lidelser. Washington forstår nå at de ikke kan stabilisere situasjonen aleine. På grunn av Kinas økonomiske bånd til Iran og deres stadig sterkere diplomatiske posisjon, har de en innflytelse USA mangler.

Ifølge Al Jazeera har USAs representanter uttrykt håp om at Kina ville «spille en større rolle i å presse Iran» mot deeskalering. USA, som i flere tiår har betegnet seg selv som uunnværlige, trenger nå kinesisk samarbeid for å klare å håndtere kriser de i stor grad har framkalt selv.

 realitetene og opptrådt deretter. Xi Jinping opptrådte med kontrollert ro, uten trusler eller teatralske utspill. I spørsmålet om Taiwan sto Xi fast. Ifølge rapporter fra toppmøtet advarte han om at feilhåndtering av saken kunne føre til «konflikter». Det ble ikke sagt i panikk, men med klare formuleringer. Kina forstår at den største faren i verdenspolitikken i dag ikke er at framvoksende makter krever respekt, men at en smuldrende verdensmakt nekter å la seg begrense.

Dette skillet er svært viktig for det globale sør. Mange land i det globale sør vet at stormakter i tilbakegang ofte blir mer aggressive. Det var også bakgrunnen for Xis henvisning til «Thukydidfellen» – en teori innen internasjonale relasjoner som beskriver faren for krig når en stigende stormakt utfordrer en etablert stormakt. Økonomiske nedgangstider fører ofte til militarisme. Politisk fragmentering skaper ekstern aggresjon. I dagens USA ser vi nettopp disse trekkene. Landets elite snakker ustanselig om «konkurranse» og «begrensning», mens de nasjonale institusjonene lider en dyp legitimitetskrise.

er mulig å stå imot presset fra USA uten å kapitulere eller ty til store fakter. Det var ikke behov for emosjonell avstandstaking eller symbolsk spill for galleriet. Kina nærmet seg USA som en suveren og likestilt stat og insisterte rolig på denne likheten. En slik holdning er ekstremt viktig for landene i det globale sør, der mange forsøker å bygge opp suverene utviklingsprosjekter under et enormt press.

Tilliten til den gamle modellen blir stadig mer svekket, der man underkaster seg de amerikanske myndighetene i bytte mot midlertidig stabilitet. Landene i Afrika, Latin-Amerika og Asia søker nå alternativer: regional integrering, samarbeid fra sør til sør, diversifiserte handelsrelasjoner og strategisk autonomi. Toppmøtet viste at en slik autonomi ikke lenger bare er et håp, det er faktisk mulig.

Utenriks

Aktuelt

Nok en gang har et knivangrep utløst voldelige demonstrasjoner i Storbritannia etter oppfordringer fra ytre høyre.

«Mexico spiller fortsatt hovedrolla i fortellingen om alt som går til helvete i USA»

Arnaud Miranda mener nyreaksjonismens antidemokratiske ideer har funnet veien fra internettets avkroker til Det hvite hus.

Norges bønn falt for døve ører

For første gang har Iran gått til gjengjeldelsesangrep etter at Israel slo til mot et annet land. Det er et nødvendig sjansespill for Iran, ifølge Iran-forsker Rouzbeh Parsi.

Mens Israel fortsetter sine angrep mot Libanon og okkuperer mer av Gaza, har Pentagon hevet trusselnivået for israelsk spionasje til høyeste nivå.

Hizbollah nekter å akseptere myndighetenes våpenhvile så lenge Israel fortsetter å angripe og okkupere Sør-Libanon.

– Krigen har blitt en gullalder for ekstreme høyregrupper

Å ødelegge våpen for å stoppe Israels folkemord er det beste Zoe Rogers (22) noen gang har gjort. Nå risikerer medaktivistene hennes en historisk terrorstraff.

Fredsaktivist fortalte om voldtekt i israelsk «terrortunnel» – nå hetses hun i hjemlandet

Ytre høyre anklager politiet for rasisme mot hvite

«Alle» vil ha mer krig i Libanon

Horisont

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nykolonialisme.

Trumps Israel-støtte har åpnet en ny konfliktlinje på den amerikanske høyresida og utfordrer selve grunnlaget for Trumps «Amerika først»-prosjekt.

Under ledermøtet i Beijing var det USAs president Donald Trump som framsto presset.

Nok en gang har et knivangrep utløst voldelige demon­stra­sjoner i Storbri­tannia etter oppford­ringer fra ytre høyre.

«Mexico spiller fortsatt hovedrolla i fortel­lingen om alt som går til helvete i USA»

Arnaud Miranda mener nyreak­sjo­nismens antide­mo­kra­tiske ideer har funnet veien fra inter­nettets avkroker til Det hvite hus.

Norges bønn falt for døve ører

For første gang har Iran gått til gjengjeldelses­angrep etter at Israel slo til mot et annet land. Det er et nødvendig sjanse­spill for Iran, ifølge Iran-forsker Rouzbeh Parsi.

Mens Israel fortsetter sine angrep mot Libanon og okkuperer mer av Gaza, har Pentagon hevet trussel­ni­vået for israelsk spionasje til høyeste nivå.

Hizbollah nekter å akseptere myndig­he­tenes våpenhvile så lenge Israel fortsetter å angripe og okkupere Sør-Libanon.

– Krigen har blitt en gullalder for ekstreme høyre­grup­per

Å ødelegge våpen for å stoppe Israels folkemord er det beste Zoe Rogers (22) noen gang har gjort. Nå risikerer med­­aktivistene hennes en historisk ter­ror­straff.

Freds­ak­tivist fortalte om voldtekt i israelsk «terror­tunnel» – nå hetses hun i hjemlandet

Ytre høyre anklager politiet for rasisme mot hvite

«Alle» vil ha mer krig i Libanon

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nyko­lo­nia­lisme.

Trumps Israel-støtte har åpnet en ny konflikt­linje på den ameri­kanske høyresida og utfordrer selve grunnlaget for Trumps «Amerika først»-prosjekt.

Under ledermøtet i Beijing var det USAs president Donald Trump som framsto presset.

Nok en gang har et knivangrep utløst voldelige demonstrasjoner i Storbritannia etter oppfordringer fra ytre høyre.

«Mexico spiller fortsatt hovedrolla i fortellingen om alt som går til helvete i USA»

Arnaud Miranda mener nyreaksjonismens antidemokratiske ideer har funnet veien fra internettets avkroker til Det hvite hus.

For første gang har Iran gått til gjengjeldelsesangrep etter at Israel slo til mot et annet land. Det er et nødvendig sjansespill for Iran, ifølge Iran-forsker Rouzbeh Parsi.

Mens Israel fortsetter sine angrep mot Libanon og okkuperer mer av Gaza, har Pentagon hevet trusselnivået for israelsk spionasje til høyeste nivå.

Hizbollah nekter å akseptere myndighetenes våpenhvile så lenge Israel fortsetter å angripe og okkupere Sør-Libanon.

– Krigen har blitt en gullalder for ekstreme høyregrupper

Å ødelegge våpen for å stoppe Israels folkemord er det beste Zoe Rogers (22) noen gang har gjort. Nå risikerer medaktivistene hennes en historisk terrorstraff.

Fredsaktivist fortalte om voldtekt i israelsk «terrortunnel» – nå hetses hun i hjemlandet

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nykolonialisme.

Trumps Israel-støtte har åpnet en ny konfliktlinje på den amerikanske høyresida og utfordrer selve grunnlaget for Trumps «Amerika først»-prosjekt.