#fff

skrev fortellinger om undergang, men også om empati og solidaritet.

Torborg Nedreaas

har sendt ut en ny årgang av undergrunns-tidsskriftet Voldposten – for siste gang.

Jan Erik Vold

#000

maner fram en slimete og monstrøs verden som speiler vår tids konspirasjonsteorier.

H. P. Lovecraft

Vennskapet mellom Nini Roll Anker og Sigrid Undset kaster lys over krigsårenes patriotisme og pasifisme.

Den andre bønnen

Even Teistung

For hver bok jeg leser av Sunniva Lye Axelsen, undres jeg over hvorfor hun ikke er et større navn i den litterære offentligheten. Her er en forfatter som i bok etter bok serverer dyptloddende, komplekse, freidige og infame portretter av mennesker som baler med livets umulighet. De befinner seg i randsoner, på grensa mellom isolasjon og fellesskapslengsel, forelskelse og besettelse, snusfornuft og vanvidd, kledd i en krass, spydig og oppfinnsom språkdrakt.

Slik er det også i romanen med den vidunderlige tittelen «Johanne den vanvittige» – hør som det klinger! – idet Axelsen gir oss en tredelt beretning om Johanne, den i lokalbefolkningas interne samtale halvgale kona til stakkars Hilmar, som aldri får lov til å forlate huset lenger, og kun sender tekstmeldinger med ønsker om flukt. Tittelen lover et personportrett, men romanen er breiere enn som så. Visst handler det om Johanne selv, men vel så mye kretser romanen om en liten kortstokk av mennesker hun følger med på i bygda: særlig Jesper Eriksen, en skrytepave med vrangforestillinger og et usunt forhold til både sovepiller og ekteskapelig samliv, samt Jespers kone Pauline og sønnen Philip.

 komme til orde fra tre vinkler: Johanne forteller selv i førsteperson – hennes kapitler er langt på vei de mest intense – mens kapitler om hustyrannen Jesper Eriksen og den innflyttende, overvektige og bitre sykepleieren Ella, som har blitt svindla i et huskjøp av den samme Jesper og har sin eneste venn i hans kronisk syke, livsfjerne sønn Philip, blir fortalt i tredjeperson. Ella og Jesper er fletta inn i hverandres liv på godt og vondt, hvilket ligger som en sentral konflikt romanen igjennom. Johanne, på sin side, har mer intrikate forbindelser til dem begge, som jeg skal avstå fra å røpe her, av den enkle grunn at det er en glede å nøste opp i Axelsens vev av bitterhet, skyld og besettelse. Det jeg derimot 

si, er at den tredelte fortellerstrukturen gir romanens problemkompleks – hvem skal leserne stole på? – en fleksibilitet og formbarhet som stadig forskyver de enkle svarene og tilfører små nyanseringer til bildet av virkeligheten, og til framstillinga av romanens egentlige sentrum: Jespers kone Pauline.

 ytre troverdighet og indre motivasjon – mellom Johannes, Jespers og Ellas framtoning og deres beveggrunner – er drivstoffet for romanens dybdeboring i ekstreme sinns- og følelsestilstander. Ideen om at Johanne holder ektemannen Hilmar «fanga», slik pensjonistene på «senteret» mener, springer jo fra et sted, og i opptegninga av hennes sjalusi og kjærlighetshunger beveger Axelsen seg rundt i den samme smertefullt menneskelige suppa som hun har gjort i sine tidligere romaner. Når Johanne tenker på et øyeblikk fra begynnelsen av ekteskapet, da hun forsvant inn på kjøpesenteret mens Hilmar ble igjen ute, står det:

når jeg kom ut med fulle bæreposer, sto de og flokket de

 seg rundt ham, som måker rundt en gjenglemt brødskive på bystranden. Jeg burde jo ha skjønt det allerede da. At dette kom til å gjøre vondt.

Og vondt gjør det, i årevis. Men Johannes håndtering er heller ikke ideell: Hun sender trusselbrev, leser Hilmars tekstmeldinger, banker opp kona til sjefen hans. «Jeg husker alt», sier hun et sted, og det låter ikke bra. Glimtene vi får av henne gjennom Ellas og Jespers blikk, gjør henne til et komplekst vesen som hele veien fordrer revurdering. Hva sier det om et menneske at det etter eget sigende «husker alt»? Det pleier ikke å være en god ting, men Axelsen leker med tropene, idet hun lar Johanne på samme tid være «den vanvittige» og, galskapens tradisjon tro, lokalsamfunnets sannsigerske, den eneste som velger å handle i møte med ondskap (for har ikke tittelen en eim av helgenens opphøyelse?) – og som kanskje nettopp av den grunn blir desto mer utstøtt.

 noe av svaret på mitt innledende spørsmål her. For der mange samtidige forfattere synes å være ute etter å skrive om noe gjenkjennelig, å pirke i leserens selvfølelse eller å ta samtiden på kornet ved å stille opp et speil og si «slik er vi», virker det på meg som om Axelsen er ute etter noe annet. Hennes romaner dytter menneskene vekk fra oss, de blir ikke kun gjenkjennelig skjeve speilbilder, men groteske forvrenginger av våre dypeste lengsler og behov. Hun er ikke ute etter å presentere lettvint samfunnskritikk eller på-kornet-observasjoner, men etter å teste hvor langt det menneskelige kan tøyes før strikken ryker og vi sitter igjen med det monstrøse alene – og hvorvidt vi likevel kan speile oss i det. Dette er noe ganske annet, og langt mer ubehagelig, enn gjenkjennelig satire, og skjønt det ofte er morsomt – det er en av Axelsens fremste kvaliteter, hun er morsom! – er humoren ubehagelig på en måte som har lite med flauhet å gjøre, og desto mer med skamfølelse.

Det er en glede å nøste opp i Axelsens vev av bitterhet, skyld og ­besettelse.

Johanne den vanvittige

På galskapens rand

Janneken Øverland

Ligger det et skjult budskap i tittelen på Helga Flatlands nye roman? Leseren nynner seg fort fram til kilden for tittelens fire ord, «Så gjør vi så». De er hentet fra refrenget i prestefrua Gustava Kiellands norske tekst til 1800-talls-sangen ‘Så går vi rundt om en enebærbusk’. Den barnevennlige rundt-juletreet-sangen er en snurrende, repetitiv tekst om å vaske, skylle, henge opp, rulle og stryke tøy, og deretter vaske gulv, for å kunne gå til kirke på søndag. Flatlands roman rommer lite klesvask, men flere glimt av mindre barnevennlige, mer voldelige julefeiringer.

 På de første sidene, før leseren kjenner navn på eller vet noe om romanens aktører, skildres en fæl ulykke. Etterpå kommer bokas forteller til orde med et grovt, ubegripelig utsagn som på det tidspunktet i handlingen framstår uforståelig. Denne alt-styrende og alt-vitende stemmen får i det følgende forklare og fortolke, harselere og herje fritt. Denne påtrengende vi-stemmen, et slags bedrevitende vi, kan muligens oppfattes på flere måter; som en mottekst, en frekkhet, eller et vrangt refreng, eller som et unødig, forstyrrende element i boka.

Jeg heller mot det siste og ville valgt å møte teksten uten denne belærende, skråsikre stemmens innblanding. Derimot har jeg sans for et annet litt uvant komposisjonsgrep: Bokas aller 

 scene er tidsmessig lagt til like før den dramatiske aller 

 scenen. Halen biter seg selv i hodet, kunne man si.

er lagt til småbyen Skien. De viktigste aktørene er en liten krets av byboere, ektefellene Ebba og Bernhard og Birgitte og Richard og deres nærmeste familier. De eldste er i nærheten av pensjonsalder, men svært energiske. To fritidsaktiviteter samler dem. De sogner til Skien Uavhengige Musikkorps, et generasjonsuavhengig, svært populært og godt etablert tiltak. Dessuten er fotball en sentral fritidsaktivitet, og laget er Odd.

Til tross for det tilsynelatende idylliske og energiske småbypreget er «Så gjør vi så» en problemorientert roman. Bak det hverdagslige og tilforlatelige bildet og den til tider nesten småpludrende fortellerstilen kommer det til syne et større alvor med opphav i tidligere og pågående konflikter.

I hverdag og på fest er det de to voksne kvinnene, Ebba og Birgitte, som er tydeligst. Ikke minst er de det på en vidløftig korpstur til Danmark som får stor plass. På turen blir vennefamiliene rystet sammen på mer intimt og alkoholinfisert vis. Undertrykte seksuelle lyster kommer opp i dagen, tilbakeholdt sjalusi og underlegenhetsfølelse får fritt spillerom. Resultatet blir grubling og anger og familiær krisehåndtering i flere etapper. Og fortellerstemmen bidrar med tidsriktig harselas og utdriting.

 beveger Flatlands nesten 300 sider lange roman seg på det absolutt jevne som en hverdagslig, normal-norsk humpete historie fra et småborgerlig miljø. «Så gjør vi så» rommer en relativt triviell og gjenkjennelig familiehistorie: småkrangling over middagsbordet, støvete loppemarked, korpsøvelse, julefeiring og utenomekteskapelige, vage sideblikk. Forholdet mellom de to småbykvinnene er tilforlatelig og til tider både avslørende og troverdig, men det blir aldri skikkelig berørende, til det er harselasen for kort unna.

Skildringen av den aggressive volden knyttet til den forsmådde og ubalanserte eks-svigersønnen Anton kommer inn som et 

 uromoment, fordi den ødeleggende barndomshistorien hans er fortalt tidlig i boka. Den ligger der, som den berømte øksa bak døra, som venter på å bli brukt. Er det kanskje her, i noe deterministisk, repetitivt, noe som bare gjentar og gjentar seg, at tittelen «Så gjør vi så» får sin dystre mening?

Så gjør vi så

Et vrangt refreng

Ayne Kifle

Blindernstudenten Amrita reiser på utveksling til USA, og den kalde New York-vinteren som møter henne er dyr og einsam. Ho lar seg sjølv bli liten under dyna i den store byen. Amrita er ein sånn person som går fort på gata slik at det skal sjå ut som ho har noko å rekke, ein sånn som ser på andre brune menneske og vil at dei skal forstå at ho også kan snakke panjabi i telefonen. Sjølvforståinga er basert på alle andre sine blikk på henne, og ho veit lite om kva som finst i sin eigen kjerne.

 utgangspunktet for Harmeet Kaurs debutroman «Superbloom». Vidare kan Amrita varme seg på det tilfeldige møtet med kunstnaren Deepika. Ambivalensen som definerer relasjonen deira fungerer godt som motor for handlinga i romanen. Er Amrita forelska i henne, kanskje besett? Kaur skriv fram Amrita gjennom ein sår og tidvis poetisk indre monolog som fangar lesaren i ei altoppslukande undring: Kva vil dette mennesket med meg, og vil ho meg vel?

Amrita blir innvigd i ein gjeng med unge, brune kunstnarar. Til forskjell frå henne framstår dei som sjølvsikre og frigjort frå alle andre sine bestemmande blikk. Den hyppige instagrambruken deira fenger Amrita, for her kan ho kontrollere dei andre sine blikk på seg sjølv. Etter kvart forstår ho likevel at prisen å betale er ustanseleg og utmattande eksponering. Kaur skriv godt om denne samtidssjukdommen: hurra!, men også hjelp! – 

 si tilnærming til eigen identitet og instagramcaptions minner om «mango diaspora poetry». Konseptet inneber forenklande og klisjéfylte framstillingar av eige sørasiatisk opphav. Omgrepet har rot i amerikansk diskurs om diaspora-litteratur, og det er vesentleg at tekstene ofte er blotta for klasseforståing. Dette blir eit problem for Amrita: Med sin arbeidarklassebakgrunn lever ho jo ikkje eit fritt kunstnarliv i foreldrekjøpt leilegheit i New York, slik dei andre gjer.

Likevel inspirerer dei den kreative impulsen hos Amrita, og ho begynner å skrive. Det ho kladdar ned i boka si, handlar om relasjonen til mora, og om mora si reise frå landsbygda i India til Oslo. Mora er til stades i heile forteljinga, først i fragment, vidare som eit brot frå hovudnarrativet i ein eigen del. Her blir det fortalt om Meera sitt møte med Noreg. Oslo-vinteren er også dyr, einsam og beinmergskald. Her innrettar ho seg også etter dei andre sine blikk: nordmennene kjem til å tru at du er ei undertrykt og hjelpelaus kvinne, alle dei brune er same ulla. Kaur måler truverdige og sterke portrett av kvinner med same grunnproblem: Dei bli etne opp av alle andre sine blikk.

 at Amrita skriv sjølv, kan ein lese heile delen om mora som ei historie om korleis dottera 

mora levde. Slik sett er «Superbloom» også ei forteljing om å fortelje, og meta-aspektet løftar romanen til å stille viktige spørsmål som er del av norsk samtidshistorie: Korleis var det faktisk for foreldra våre å kome til Noreg? Kor mykje av det vanskelege dei opplevde, går i arv til oss? Korleis kan vi forstå foreldra våre, når dei levde så fundamentalt annleise liv enn våre?

Romanen foreslår på eit vis at ein ved å skrive kan kome nærare svar på desse spørsmåla. Kaur stiller desse store spørsmåla om arv og tilhøyrsle på same tid som ho fører oss nærare det kunstige, vonde og underlege i alle mellommenneskelege relasjonar. Kombinert med behageleg språk­føring og spennande karakterutvikling er «Superbloom» ein sterk debut.

Superbloom

Hjelp, eg blir sett

Astrid Hygen Meyer

Den unge høyresidas glade gutter Simen Velle og Ola Svenneby fikk en sindig og velopplagt motstemme da 30 år gamle Gaute Børstad Skjervø ble AUF-leder i fjor høst. Skjervø entret offentligheten med det som virket som en mindre polert og skoleflink framtoning enn den profesjonelle ungdomspolitikeren gjerne utstråler, hva gjelder pene negler, innøvde poenger, 

. Han framstår ledig og åpen nok i tanken til å mestre det vår tid tilsynelatende hungrer etter – å 

, og har vært nok på mobilen selv til å forstå hva slags gryte som former unge, særlig mannlige, sinn. Nå har han skrevet bok, og undertittelen – en generasjonsfortelling – interesserer meg. For at det eksisterer en generasjonskløft, virker etter hvert åpenbart. Hva er fortellingen?

 i Gaute B. Skjervøs tilfelle, personlig. Skjervø gjemte seg for gjerningsmannen inne i en fjellhylle 22. juli 2011 og reddet livet ved å svømme fra øya, 16 år gammel. Bestekameraten Emil ble skutt og drept. Som for svært mange ble Skjervøs politiske engasjement født ut av denne ene nattsvarte dagen, og erfaringene fra Utøya setter også tonen for setningen som har blitt bokas tittel: «Ingenting blir som før». Kampen mot høyreekstremisme og fascisme blir Skjervøs viktigste kamp.

Skjervøs bok er klart best når han konsentrerer seg om å fortelle. Han skriver konsist og med nerve om ukene, månedene og årene etter Utøya – å skulle ta fatt på videregående med en opplevelse av total meningstomhet, med tilbakevendende mareritt og med erfaringen av at det verste når som helst kan skje. Han blir en sint, ung mann. Psykiateren han går til, gir ham nøkler til å kanalisere sinnet: «Det er ikke et mål i seg selv at sinnet skal bort. Du skal bare bruke det til noe mer fornuftig enn å holde deg selv våken om nettene». Rådet er klokt, men krever også en del personlige ressurser å etterleve – som Skjervø virker å besitte.

Han tar bussen fra Levanger til Namsos og får tatovert linjer fra Arnulf Øverlands 

 i løkkeskrift over venstre underarm – noe som leder ham til en interessant refleksjon om 22. juli 2011 ble det endelige punktumet for ironigenerasjonen – og backpacker etter hvert i Sør-Amerika og leser seg opp på politisk historie.

seg tankevekkende nok på mange måter nærmere den kollektive bevisstheten Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl sprang ut fra enn voksengruppa i vår tids politikermiljøer, formet av en krigsliknende erfaring som han er. Fantasifosteret historikeren Francis Fukuyama døpte «the end of history» etter Berlinmurens fall, blir tankefeilen som for Skjervø demonstrerer voksengenerasjonens «grenseløse naivitet», troen på evig framgang. Han skriver om Putin, Trump og om framveksten av ytre høyre, som i større grad burde vært forutsett. Årene i «dyp fred» har fått oss til å se på ondskap som et teoretisk konsept, hevder han.

Så er spørsmålet om Skjervøs fortelling er nok til å bære en hel politisk generasjonsfortelling i bokform – svaret er nok at det er den ikke. Boka er strukturert i tre deler, der første og siste del i hovedsak er bygget rundt den dirrende erfaringen fra Utøya, og den midterste delen er en langt tørrere oppramsing av Skjervøs politiske saksliste. Poengene er gode nok, men velkjente og litt for springende og stivt framført til at jeg tror de vil fyre opp målgruppa av unge, politisk interesserte. Her finnes likevel anslag som viser en helstøpt politisk stemme mange av dem vil lytte til, og det skal man heller ikke undervurdere.

Ingenting blir som før – en generasjonsfortelling

Etter freden

Tom Egil Hverven

Kristine Næss’ sjette roman utforsker rom mellom mennesker, og mellom filosofi og litteratur, med særegen humor. Bokas hovedperson, Hanne, føler seg til overs, utenfor fellesskapet. Hun forsøker å finne en ny retning i livet og vil skrive masteroppgave i idéhistorie om forfatteren og filosofen Margaret Cavendish (1623–1673). Hanne lykkes ikke særlig godt. «Hun hadde mistet det, som man sier om ko-ko folk, og det var selvfølgelig leit», kommenterer den ikke alltid like medfølende fortelleren. Lag for lag borer romanen i kvinnelige storhetstanker og mindreverdsfølelser. I komplekse relasjoner mellom fortelleren, Hanne og Margaret utfolder teksten seg i kaskader av komikk.

Etter fem hovedkapitler gjør forfatterens etterord rede for kilder og bakgrunnen for prosjektet. Her nevnes litteratur av og om Margaret Cavendish, som virket som hoffdame for dronning Henrietta Maria av England. Margaret giftet seg med William Cavendish i 1645 og ble hertuginne av Newcastle. Han bidro til at hun fikk utgitt verkene sine, noe som var sjeldent for en kvinne på 1600-tallet. Margaret Cavendish skrev verker i flere sjangre, i kontakt med noen av tidens viktigste filosofer, blant dem Thomas Hobbes og René Descartes. Et sentralt verk er «Observations upon Experimental Philosophy. To which is added The description of a New World called The Blazing World».

Verket består av en naturfilosofisk tekst der Margaret ser naturen som en levende organisme, og en skjønnlitterær fiksjon, med beskrivelser av en flammende, skinnende verden. Ved å kontrastere Margarets tanker med Hannes forsøk på å skrive masteroppgave skildrer romanen strevet med å få tak på hva historisk kunnskap egentlig består av. Veilederen, Morten, ber henne være konkret, men hvilke detaljer er relevante? Hanne gjengir husholdningsregnskapet, men hva betyr det at hertuginnen til enhver tid hadde 40 oster til lagring? Hvordan ble de lagret? Holdt Margaret selv i ostene? Tenkte hun på ost?

Et i og for seg aktverdig vitenskapelig ideal om å ha empirisk belegg for ­påstander kjøres ut i det komiske av Hannes mangelfulle metodiske grep. Etter hvert som Morten mister tålmodigheten i boka – med gjengivelse av hans tørre professorale indre liv – får den sterkere preg av satire.

 av Kristine Næss. Jeget i etterordet faller ikke sammen med fortelleren i romanen. Men hvordan forholder de seg til hverandre? «Jeg forandrer meg underveis», som fortelleren kryptisk skriver i en passasje der bokas tittel inngår: «Mitt følelsesliv er som en åpen bok». Romanen framstår som grunnleggende uforutsigbar: «Dersom alt er uendelig bevegelig, kan heller ikke sannheten stoppe noe sted». Vi kommer aldri til å forstå Hanne, skriver fortelleren: «Det er da heller ikke henne vi skal forstå, men hvordan hun ser på verden».

Hannes synsvinkel, fra hennes hverdag, er preget av omsorg for aldrende foreldre. Hun er skilt, med to halvvoksne barn. Hun har vært lærer, men etter en lang sykmelding føles det umulig å gå tilbake til jobben. Hun begynner på masteroppgaven. De fem hoveddelenes titler antyder distansert og ironisk hvordan romanens perspektiv skifter. Første del, ‘Uten tvil Hanne’, er slett ikke uten tvil. Hanne kan tvile på seg selv inntil selvutslettelse, samtidig som hun har høye ambisjoner. Dersom Hanne hadde rådd grunnen alene, ville jeg i likhet med Morten gått lei av tankekjøret hennes, men andre del flytter oppmerksomheten til Margaret, igjen med en ironisk vri: ‘På en måte Margaret’. Lesning av hertuginnens tekster blandes med setninger fra for eksempel Johannesevangeliet. Skinnende verdener åpner seg, inn i bevisstheten, ut i naturen. Margarets liv kommer enda nærmere i tredje kapittel, igjen med en distansert formulering: ‘En slags masteroppgave’. Her diskuteres blant annet de lagrede ostene. Hanne lister opp detaljer «for å please Morten». Listene taler for seg selv «gjennom tid og rom», sier Hanne. Hun avbryter seg selv i komisk frustrasjon: «Eller må jeg mene noe også?».

fjerde kapittel, ‘Muligheter for kjærlighet’, der fortelleren framstiller Hanne – etter overgangsalderen – som «inkarnasjonen av en kvinnelig incel», altså i ufrivillig sølibat. Smerten er vendt innover, riktignok også her med kryptisk litterær vri. Leseren må forstå historien om Hanne i overført betydning, mener fortelleren – det hun forteller «var det som foregikk, bare på en annen måte». Komikken tones ned, melankolsk musikk lyder i bakgrunnen: Pink Floyds ‘Wish you were here’ gir nøkkel til å forstå Hannes ensomhet, hennes misere i livet, mener fortelleren.

I det femte kapitlet, ‘Foreldre eller barn’, er mastergraden tilbakelagt. Hanne har karakteristisk nok begynt å jobbe i barnehage. Rytmen i fortellingen er annerledes, tekstbrokkene lengre, særlig i gjengivelsen av Hannes motsetningsfulle relasjon til sine demente foreldre – og til egne barn. Brokker av musikk gir fortsatt gjenlyd i teksten. Om man virkelig lytter til dem, som musikk, utenfor romanen, nærmest eksploderer de av mening i en scene der Hanne er med familien på utflukt ved Sognsvann i Oslo. Fortelleren siterer fra låtene ‘Mamma’ og ‘Minnet av et hav’ av svensk-iranske Laleh – på samme tid naivistiske og avanserte tekster. Hanne spiller av låtene fra mobilen, som del av formfullendte dialoger med faren, men hun er i tvil om hva som er vitsen «etter så mye sinne – helvetes fortvilelse». Avslutningen berører sterkt, i en gjennomført oppbygd roman.

For min del er jeg ikke i tvil om at boka beveger seg til et sted jeg gjerne vil oppholde meg, ikke nødvendigvis ved Sogns­vann, men i allmenngyldige refleksjoner over hva som utgjør et menneskeliv, mellom lys, brusende humor og bekmørkt, dypt alvor.

Mitt ­følelsesliv er som en åpen bok

Denne flammende verden

Kristin Nordvoll Mork

Det er til å begynne med vanskelig å nøre opp gode følelser for 17-åringene i Alexander Kielland Krags ungdomsroman «Ikke se nå»: Forfatteren maler ut de usympatiske trekkene med bred pensel. Hovedpersonen Johannes er på sommerferie i Sør-Frankrike med bestevennen August og to venninner. Rike, hvite gutter som spiller hovedrollene mens pene jenter tar selfier i bakgrunnen.

Utgangspunktet minner om et seks ukers langt Paradise Hotel-opphold. Unge, uspiselige og lettkledde, vakre mennesker «fanget» i et herskapshus med for mye tid, penger og rusmidler. De reiser alene med mye ubearbeidet bagasje. «Vi er søtten og uten dem her for første gang», står det: I fraværet av foreldre er husholdersken Cora den voksne som rydder opp, lager mat og passer på at det ikke går helt skeis. Men det blir fort tydelig at disse barna har det kanskje bedre i foreldrenes fravær enn hjemme i Norge: «Cora ser ikke på blåmerket, sier ikke noe, bare rydder.»

er noen reale løker. Men forfatteren peller av lag etter lag og øker leserens sympati for ungdommene. Beskrivelsene av guttenes vennskap er forfriskende og rørende, som når Johannes hjelper kompisen sin gjennom angstanfall: «Jeg fortsetter bare å puste, sakte, sakte. Til slutt følger han etter.»

I nattemørket kommer den genuine omsorgen til syne. På dagtid pusher derimot guttene både grenser og lokal lovgivning. De kjører uten førerkort, tenner på eiendom og utsetter andre for overdoser, overgrep og blind vold. «Udramatisk», kommenterer August når han gir den ene sommergjesten en overdose med viten og vilje. Han trekker bare på skuldrene: «Har han ikke dødd til nå, gjør han nok ikke det.»

Midt i det grenseløse er det likevel noe gjenkjennelig for alle unge: Hvor skal man flytte, hva skal man bli, hvem vil man være når man ikke må være den alle forventer? «Er det egentlig så stor forskjell mellom forventning og tvang?» spør guttene sarkastisk.

fortellerstemme i presens drar Krag leseren inn i Johannes indre liv og alt som foregår. I forfatterens sanselige språk er det svetteperler som renner, voksesmerter i brystet og en pust som avslører mange følelser. Tidvis kan det oppleves litt pompøst, men jevnt over vet Krag veldig godt hva han driver med. Han har da også flere prisbelønte ungdomsromaner i beltet.

På en av de første sidene får setningen «Vi har aldri vært sånne som sier unnskyld» stå alene. Grepet gjentas gjennom boka. Enkle sitater eller korte lister gir boka små hvileskjær og karakterene dybde. Noen av de enkeltstående setningene nærmest hopper ut av boka og blir stående som små dikt.

i feriehuset og Johannes får god tid til å utforske både fotoapparatet sitt og omgivelsene. Ikke overraskende ligger en sommerforelskelse på lur bak buskene, bokstavelig talt. Nabogutten Theo tar Johannes med storm, og blir symbolet for frihet, egenvilje og for den kreative kraften som Johannes innser bor i ham selv.

Kjærligheten fremstilles naturlig og lite skambelagt. Jeg liker at Krag velger å problematisere foreldres forventninger heller enn guttenes legning. For Johannes er det vanskeligere å fortelle mor at han vil flytte til Paris og bli fotograf enn at han er bifil.

Alexander Kielland Krag | Ikke se nå | Gyldendal 2025, 224 sider

Voksesmerter

Merete Røsvik

Hedda Robertsen strittar imot det flinke i skrivinga, slår ho fast i det siste av tre essay i samlinga «Purgatorium»: «jeg vil ikke bevise, jeg vil ikke argumentere». Derimot vil ho vise at det emosjonelle og intellektuelle ikkje er motsetnadar, at kroppslege erfaringar formar tanken, at «alt er dans!» Det er synspunkt eg sympatiserer med, og undertittelen «En dansende tanke» er eit nydeleg uttrykk for essayet som litterær form. Likevel melder det seg fleire spørsmål under lesinga. For kva er eigentleg «flinkt»? Blir det ikkje for enkelt å definere seg vekk frå krav om samanheng og utdjuping?

Robertsen har tidlegare gitt ut fem skjønnlitterære bøker som utmerker seg med ei rekkje eksplisitte sexscener, ofte av det sadomasochistiske slaget. Ho er også filmkritikar og redaktør i filmtidsskriftet Montages og har gitt ut bok om regissøren Jacques Rivette. Stemma i «Purgatorium» er til forveksling lik forteljarstemma i romanane. To av dei, «Cut Piece» (2019) og «Rom 66» (2022) inneheld også essayistiske parti som tematisk ligg tett på årets bok.

Komposisjonen av samlinga liknar ei tredelt altertavle der første og siste (korte) essay vender merksemda mot hovudteksten. Samtidig minner det også om ei akademiske oppgåve når forfattaren først, i ‘Barbent på linoleum’, skriv kva ho vil med boka. Så kjem hovuddelen «Purgatorium» med 99 korte tekstar, før ho til slutt kommenterer skriveprosessen og kva ho har skrive under tittelen ‘Gi oss tilbake kroppene våre, og spesielt ansiktene’.

Purgatorium»?Ordet er latin for skjærseld, i katolske lære staden der sjela blir reinsa før ho kan tre inn i Paradis. Det engelske verbet

 betyr å reinske ut, uttømme eller kaste opp, og forfattaren skildrar ein trong til å forkaste alt som har forma henne så langt. Ho debuterte som forfattar 21 år gamal, no er ho veletablert og går inn i ein ny livsfase.

Utgangspunktet for tittelessayet er at forfattaren får tilgang til å observere ballettundervisinga på Kunsthøgskolen i Oslo. Som skildra også i novellesamlinga frå i fjor, «Upraktisk kjærlighet», møter ho ein koordinator som spør korleis ho har tenkt å skrive om dansen, han er «så lei av all den darkness». Men det som dreg Robertsen, er nettopp mørket som så ofte pregar framstillingar av dansarar: kadaverdisiplinen, voyeurismen, det skjønne i det sjølvdestruktive og makabre, ballerinaen som overjordisk vakker nymfe, slektskapen med den forsakande nonna.

Det blir ikkje noko av planen om å skildre dansarane. Motiva dans og koreografi blir ei linse forfattaren ser eiga skriving gjennom, ho fortel om livserfaringar og om kunst, film og litteratur som har inspirert henne. Det sjølvrefleksive pregar både form og innhald, men det er eit fragmentarisk, intellektuelt sjølvportrett ho gir.

med det konvensjonelt vakre, ho vil ha kunst som rommar feil og smerte, det surrealistiske og overskridande. Stilen vekslar mellom raske presentasjonar av verk, ofte med mange sitat, og det meir personlege, sanselege og dramatiske i tråd med poetikken ho legg fram: « [ …] et litterært uttrykk som flyter og lekker, som tillater seg å være mykt og hardt samtidig». Ho står trygt i tradisjonen for det litterære essayet som utforskande tenking når ho vil skape eit «språk for vinglingen og vandringen». I lengda blir det likevel noko gjentakande ved alle desse karakteristikkane og konstateringane av kva forfattaren likar eller finn interessant.

Boka er heller ikkje fri for det «flinke», tvert om inneheld ho eit ras av intellektuelle referansar. Ei fragmentarisk form med nikk til romantikkens «Sturm und Drang» framstår også som ein ganske så flink måte å ikkje vere flink på. Men det blir for mange raske nedslag, eg saknar at ho tenkjer tankane heilt ut. Til dømes viser ho eit fotografi av ei jente som trenar ved Bolshoi-balletten i Moskva i 1947, tatt av Robert Capa, og skriv: «Jeg var interessert i den uferdige kroppen som strekkes og tøyles. Kroppen i det politiske og kulturelle regimet, ung pike-erfaringen.» Ja, det vil eg lese meir om! I staden hoppar forfattaren vidare til nye emne som nok belyser kvarandre, men vendingane er så kjappe og brå at eg blir svimmel. Samlinga er berre på 147 sider, og hadde fint tolt lengre resonnement.

vekt på sin indre motivasjon til å skrive, håpet om at det «vil løsne noen indre knuter, vil lette noen personlige sperrer». Men kva er implikasjonane ut over det indre­medisinske, ligg det til dømes ein etikk, eit menneskesyn eller samfunnssyn i estetikken ho dyrkar? Om Robertsen hadde gått meir i djupna i det personlege og/eller i analysane av andre verk, kunne det ha opna teksten opp mot det ålmenne. Som det er, opplever eg boka som ein mosaikk av element som kvar for seg er fine, men til saman dannar ei overflate eg blir ståande på utsida av.

Purgatorium. En dansende tanke

Ein svimmel dans

Silje Bekeng-Flemmen

Konseptet kan få en annen forfatter til å gremmes over ikke å ha fått ideen selv. Konkret, gjennomførbart og umiddelbart interessevekkende: «Historier om tingene dine» er en samling anekdotisk fakta fra historien om vanlige gjenstander som omgir barn og voksne i dag. Som stoler, hodeputer, innbruddsalarmer, teddybjørner, vannklosett, sko. Ting vi tar for gitt og som de fleste av oss ikke engang har tenkt over at har en historie. Men det har de så klart og det er gjennomgående interessant – ikke minst for den voksne leseren.

 har mange små oppfinnelser sin opprinnelse i en tilfeldighet eller i en enkelt persons besettelse eller behov. Oppfinneren av kulepennen var selvsagt en journalist. Oppfinneren av limstiften var inspirert av leppestiften. Han som fant opp plasteret, forsøkte bare å hjelpe sin klønete kone. Oppvaskmaskinen ble selvsagt funnet opp av en kvinne som var lei av å ta oppvasken: Josephine Cochran. (Renslebråten har vært nøye med å inkludere mange kvinnelige oppfinnere.)

mye artig informasjon: Som at det på 1300-tallet i Europa var om å gjøre å ha sko med lengst spiss, eller at den første støvsugeren var så stor at den ble trukket med hest og vogn fra hus til hus. Underholdende er det også å lese om de ærverdige Eidsvoll-mennene Frederik Schmidt og Johan Collett, som under arbeidet med Grunnloven måtte dele seng. De lå andføttes og laget seg soveregler de begge skrev under på. (Det var forbudt å sparke borti den andres nese.)

 allerede har en bråte (sorry) med barnebøker på samvittigheten, har både tegnet og skrevet. Tekstene er passe korte, med god variasjon i inngangene, sånn at boka ikke kjennes leksikalsk. Tegningene har et litt retro preg av håndtegnede blyantskisser som gir behagelige, innbydende sider samtidig som selve gjenstandene det gjelder, er realistiske og detaljert skildret. Boka er smart delt inn i kapitler viet ulike rom i et hus – i tillegg til et siste om ‘Ting for fremtiden’.

gjenfortelling rundt middagsbordet er stort. I tillegg til at informasjonen i seg selv stimulerer både faktalystne, historieinteresserte og fabulerende folk, er det som om boka åpner blikket litt. Får oss til å se gjenstandene på ny og til å tenke over hvilke andre hverdagslige ting som kanskje ruger på en overraskende historie. Og hvordan var det å leve uten disse tingene, tro? Faktisk er det jo ikke så lenge siden de fleste av dem ble funnet opp, merker vi oss under høytlesningen. Og fabler oss tilbake til tiden da man kastet potteinnholdet ut vinduet. 

. Tross alt er det visse ting her i verden som har blitt bedre.

Historier om tingene dine

Tingenes tilstand

Bokanmeldelser

Tor Åge Bringsværd var glad i knutekål. Jeg vet det fordi etter at jeg hadde 

intervjuet ham i hans vilt koselige hjem i Hølen i 2017

, kjørte han meg til togstasjonen. Og da stoppet vi på butikken ens ærend for å kjøpe knutekål, en rotgrønnsak jeg aldri hadde hørt om før.

Knutekålen har gamle røtter – en forløper for den nevnes allerede av Plinius den eldre, har jeg lest meg til, da under navnet pompeikål. I «Naturalis Historia» fra år 77 listet Plinius opp en svært lang rekke helsemessige fordeler ved kålspising.

Om Bringsværd kjente til Plinius’ kålforsvar, vet jeg ikke. Men det skulle ikke forundre meg, og jeg tror han ville ha satt pris på en slik anekdotisk flik. En mann med større kulturhistorisk vitebegjær og nysgjerrighet enn Bringsværd, må vi nok – dessverre – lete lenge etter.

 4. august, 85 år gammel, kjentes det nesten som en usannsynlighet. I en mannsalder har han vært en av Norges mest produktive og allsidige forfattere, han har vært så å si allestedsnærværende for lesere i alle aldre, i alle sjangre. «Jeg sier ja til alt mulig, vet du», sa han hjemme i Hølen.

Svaret er så klart at vi skal lese. Det skal godt gjøres å komme til bunns i dette forfatterskapet. Og litteraturen hans for barn har allerede rukket å bli arvestykker som vender tilbake til voksne lesere når de selv får barn.

I 2017 holdt Bringsværd fortsatt på med 10–12 prosjekter samtidig, sa han. En sterk tilbakegang, mente han selv, for det pleide å være 17–18. Energien var det uansett ingenting å utsette på: «Jeg er med hodet og beina i full stup inn i de tingene jeg holder på med».

Det var sjelden han så tilbake på sitt eget forfatterskap: «En bok er en bru man bygger og går over, og brenner bak seg.» Antakelig er det en god innstilling for en forfatter, men heldigvis er det ikke sant for oss lesere. Vi skal fortsette å trippe fram og tilbake over Bringsværds bruer.

 ting som burde brenne og: Bringsværd kritiserte en samtid der «ting skal ha sin rette skuff, hvis det er noe vi ikke finner riktig skuff for, vil vi helst ikke vite av det. Det er en måte å se verden på som er meg veldig fremmed. Man burde brenne alle kommoder!»

Bringsværds bruer

Elise Winterthun

Har noen skandinavisk forfatter skrevet like godt om ensomme barn som Torborg Nedreaas? Jo, en og annen finnes det: som Harry Martinson, som i «Neslene blomstrer» (1935) tegner et uforglemmelig portrett av den foreldreløse Martin som sendes fra den ene pleiefamilien til den andre og tar imot det han måtte få. Noen ganger litt medlidenhet, andre ganger kulde og vold.

Martinson og Nedreaas er født med to års mellomrom, i 1904 og 1906, og i mitt leserhjerte henger de litt sammen, de to ­– mest fordi jeg ble introdusert for deres forfatterskap på samme tid. Men tematisk finnes det åpenbare likheter. Begge skildrer de det skandinaviske samfunnet ved starten av 1900-tallet, før velferdsstaten revolusjonerte vår lille krok av verden; før oljepenger, Nav-kontorer, barnevern. Tida da småkårsfolket levde på nåde og et barn knapt hadde flere rettigheter enn en hund eller en katt.

Begge har de en spesiell fintfølelse for barnets perspektiv; de evner å gjenskape hvordan barndommen 

, dens små og store sanseopplevelser. Som å stå ute i striregnet en ettermiddag, stikke tunga ut og la dråpene renne inn i munnen, la seg omslutte av frydefullt regn. Eller å oppdage at man er mutters alene i verden, bokstavelig eller sjelelig, og at det kanskje ikke kommer noen redning. De skriver barnet fram med en slik kraft at leseren husker 

 barndom, og kjenner det vesle stikket av melankoli eller sårhet: 

Begge skildrer de barn med det man gjerne kaller et rikt indre liv, som kanskje bedre kan karakteriseres som en sterk fantasi, observasjonskraft og nysgjerrighet på verden. Denne fantasien er et tveegget sverd. Ofte passer barna ikke helt inn i de trange samfunnene de er født inn i. De er liksom litt snåle, disse ungene, ikke så reint lite irriterende for voksne og andre barn som blir trøtt av spørsmålene de stiller, og som ikke orker å møte deres grenseløse lengsel. På den andre sida kan fantasien være en beskyttelse, et hemmelig rom av drømmespinn og framtidshåp å søke tilflukt i når verden er for brutal.

Mens Martinson fikk Nobelprisen (for øvrig en tragisk historie, som det ikke er plass til her) og forble sentral i svenskenes hukommelse, var Nedreaas lenge nokså glemt her til lands. I hvert fall var hun mindre lest enn kvaliteten på forfatterskapet skulle tilsi. De siste årene har det forandret seg. Det skal Torborg Nedreaas-selskapet i Bergen ha mye av æren for; de har gjort et utrettelig arbeid for å løfte henne fram i lyset. I fjor utga Aschehoug en samling av Nedreaas’ gripende noveller om andre verdenskrig, og disse dager utgis en språklig modernisert utgave av «Av måneskinn gror det ingenting». Romanen har gjort suksess i flere europeiske land, snart en mannsalder etter at den først ble utgitt i 1947. I 2023 ble romanen valgt inn på topplista i Klassekampens kåring av venstresidas kanon.

Mer om den boka snart. Men la oss først tilbringe litt tid med Herdis Hauge, jenta med det viltre, røde håret og det følsomme sinnet som jeg har tilbragt deler av sommeren med. Hun gjør sin entré som et av barna i novellesamlingen «Trylleglasset» fra 1950. I den svært lesverdige «En sommer med Nedreaas» beskriver litteraturforsker Grethe Fatima Syéd hvordan romanen ble til: Som voksen besøkte Nedreaas sin barndoms Møhlenpris i Bergen. Da hun kjente duften fra fortauene, strømmet minnene på med en slik kraft at hun umiddelbart ga seg i kast med skrivingen, og ikke stanset «før hun bortimot ikke lenger kunne holde pennen mot papiret». Seinere vendte hun tilbake til Herdis to ganger, da i romanform med henne som hovedperson; romanene heter «Musikk fra en blå brønn» (1960) og «Ved neste nymåne» (1971).

Når vi blir kjent med Herdis, er hun rundt seks år gammel. Det er like før første verdenskrig, og ennå finnes den gamle verden hvor man hører hestenes klamping over brosteinen, ispedd duren fra noen få automobiler. Møhlenpris har i boka fått navnet Sølverstad, og i gatene vrimler det av unger. Gatelivet styres av en egen justis, og Herdis er ofte den tapende part; hun blir liksom dinglende etter de andre, ikke helt inkludert. Hun er åpenbart et oppvakt barn, kanskje til og med uvanlig intelligent, men det er som om hun mangler noen sosiale nøkler. «Kanskje passer hun ikke så godt til å være barn», skriver Syéd et sted, og det er en interessant tanke. Kanskje finner ikke Herdis noen å speile seg i, noen som er skrudd sammen slik som henne. Men hun har et hemmelig rom å søke til. Novellesamlingens tittel, «Trylleglasset», viser til en bit glass som fortroller verden: Når hun setter prismet for øyet, stråler alt rundt henne i et vell av farger.

Et spinn av milde drømmer

Ylva Perera

Litteraturredaktør Hufvudstadsbladet, i permisjon for doktorgradsarbeid

I juli stilte den finskspråklige feministiske og venstreintellektuelle podkasten Mikä meitä vaivaa? (omtrent: «Hva er det som plager oss?») et spørsmål til følgerne sine på Instagram: «Hvem mener du er en betydningsfull finlandsk tenker som ikke er en cis-man?»

Jeg leste svarene med stor nysgjerrighet, ettersom jeg selv, på grunn av det svenske morsmålet mitt, ofte orienterer meg mer i retning av skandinaviske enn finskspråklige tankeverdener.

Øverst på lista sto en kapitalismekritisk sosiolog, en antirasistisk forfatter, en meme-skapende lokalpolitiker og serietegneren Riina Tanskanen, hvis andre album, «Tympeät tytöt. Luokkakipuja» (

, Into 2025) jeg akkurat har begynt å lese.

 gjorde lista meg litt beklemt. Ikke fordi det var noe feil med personene i seg selv, men mange av dem ville jeg først og fremst ha karakterisert som dyktige formidlere av viktige politiske analyser og innsikter, ikke nødvendigvis som tenkere på vei mot noe nytt og ukjent.

Senere innså jeg at jeg a) hadde lest altfor få av de nevnte tenkernes egne tekster til å yte dem rettferdighet, og b) betrakter mine landsmenn med et ubehagelig snev av gammelt, svensk stormaktsblikk. Altså at jeg går ut fra at det meste som skrives på finsk, særlig i spørsmål om nettopp feminisme og antikapitalisme, er varianter av det som allerede har blitt skrevet og uttrykt i Sverige i lang tid.

I hvert fall var det slik under lesningen min av Riina Tanskanens bok, der jeg i de første seriene opplevde at hun – til tross for sin særegne, rosa bildeverden og vakre sammenveving av estetikk og statistikk – uttrykte innsikter som serietegnere som Liv Strömqvist allerede har formidlet i Sverige i 15 år. Heteroseksuelle parforhold har en tendens til å bli kvinnefeller når det gjelder husarbeid. Ja. Visse kvinner utnytter andre kvinners arbeid og kropper for selv å kunne knuse glasstak i 

-feminismens ånd. Absolutt. Kapitalismens forhold til patriarkatet er en romantisk 

-historie som aldri tar slutt. Kult bilde, men 

 endret imidlertid innstillingen min seg. Dels har det å gjøre med at Tanskanen utforsker et tema jeg selv relaterer meg sterkt til. Det handler om å vokse opp i et tynt befolket område, på et sted som kjemper med bristende framtidstro og avvikling av alt av service og infrastruktur, et sted jenter forventes å forlate for å søke lykken et annet sted. En av seriene handler om en jente som gjør det, som gjør det godt på universitetet, men som samtidig konfronteres med de ellers så politisk bevisste studiekameratenes klasseforakt overfor landsbygda. En annen serie handler om å i stedet forbli på hjemstedet, med motstridende følelser.

Dels har den endrede innstillingen min også å gjøre med at Tanskanen her ikke kommer med noen enkle budskap, her er det en øm skildring av spenninger som gjelder. Tenkning i kunstnerisk form, som det ikke går an å redusere til innsikter i en lineær, progressiv teorikonstruksjon.

utspilte seg da en venn i forrige uke tok meg med for å se sommerforestillingen ved Turun Ylioppilastetteatteri (det finskspråklige studentteateret i Åbo). «Kielletty hedelmä (omtrent: 

) er et nyskrevet verk basert på Liv Strömquists (ja, hun igjen) seriealbum «Kunskapens frukt», om «det kvinnliga könsorganet», fra 2014. Også da tenkte jeg først «har vi ikke allerede gjort oss ferdige med dette?», men innstillingen min endret seg snart i takt med at den varmhjertede, morsomme og scenografisk fortreffelige forestillingen (som blant annet inneholdt finsk folkesang og en aldeles fantastisk vulva-dukke) utspilte seg foran øynene mine på et varmt låveloft.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Johanne den vanvittige

Så gjør vi så

Superbloom

Ingenting blir som før – en generasjonsfortelling

Mitt følelsesliv er som en åpen bok

Alexander Kielland Krag | Ikke se nå | Gyldendal 2025, 224 sider

Purgatorium. En dansende tanke

Historier om tingene dine

Utvalgte saker

Tor Åge Bringsværd etterlater oss med verdener.

Hos Torborg Nedreaas gis det utsatte mennesket språk og verdighet.

Må framgang i feminismen alltid handle om å tenke nytt?

Magasinene

Bokanmeldelser

Johanne den vanvittige

Så gjør vi så

Superbloom

Ingenting blir som før – en generasjonsfortelling

Mitt ­følelsesliv er som en åpen bok

Alexander Kielland Krag | Ikke se nå | Gyldendal 2025, 224 sider

Purgatorium. En dansende tanke

Historier om tingene dine

Tor Åge Bringsværd etterlater oss med verdener.

Hos Torborg Nedreaas gis det utsatte mennesket språk og verdighet.

Må framgang i feminismen alltid handle om å tenke nytt?

Mitt følelsesliv er som en åpen bok