#fff

#000

levde et vanlig liv. Helt til hun begynte å laive faren sin, Jon Michelet.

Marte Michelet

tar moralske dilemmaer inn på den brune puben.

Vigdis Hjorth

reiser tilbake til en tid da alt kunne skje: 1980-tallet.

Per Petterson

spinner videre på de himmelske visjonene fra «16.07.41».

Dag Solstad

Erik Rudeng

Det er for tiden ingen mangel på velbegrunnet tvil og mismot i store deler av kulturlivet. Markedsforhold, finansieringsordninger, arbeidskontrakter og kontinuerlig teknologiske endringer skaper usikkerhet, mens ledende politikere ser ut til å tenke og tale 

 om kulturpolitikken og dens betydning i en verden med stadig mørkere skyer.

I denne situasjonen utkommer Mariken Lauvstads forsvarsskrift for en aktiv kulturpolitikk, «Kampen om kunsten». Mange har merket seg skribenten, tidligere i Morgenbladets spalter, nå hovedsakelig i Klassekampen. Som dramaturg og teaterkritiker retter Lauvstad blikket mot hele samfunnet som scene, senest i Klassekampen 27. september, med en tankevekkende artikkel om nye, invaderende mega-reklamer i det offentlige rom.

 er opptatt av å analysere og diskutere kunst- og kultursituasjonen, er boka lærerik og inspirerende. Også de som regner seg som forholdsvis velinformert, vil her finne beskrivelser og oppdatert informasjon som ikke er formulert eller samlet andre steder. Forfatterens åpenbare styrke er at hun både tallfester, konkretiserer og anlegger relevante teoretiske perspektiver ut fra en bred lesning. Og sjelden har jeg sett så mange fasetter av nyere kunst- og kulturpolitiske hendelser og problemstillinger bli ordnet og drøftet mellom to permer.

Sett fra Kulturdepartementet må boka (hvis den leses) nærmest fortone seg som skremmende. Sant nok har dette departementets eget budsjett som helhet holdt noenlunde tritt med utviklingen i statsbudsjettet, med negative utslag på en rekke enkeltposter. Men de opprørende realitetene som Mariken Lauvstad dokumenterer, viser Kulturdepartementets politiske maktesløshet og manglende evne til å ta inn over seg den samfunnstilstanden vi er kommet i: virkningene av kommunenes og Kunnskapsdepartementets mangeårige kunnskaps- og kulturpolitikk, det amerikanske digitale hegemoniet med dets innholdsdimensjoner, medienes kommersielle utvikling og den økende antikunst-holdningen i store deler av offentlig opinion. Sektoriseringen av det nasjonalt kulturpolitiske til ett departement med dets begrensede kompetanse og nåværende nimbus ser ut til å være ute av takt med de faktiske utfordringene i dag.

at det har funnet sted en politisk verdiforringelse av kunst- og kulturfeltet i forhold til andre og mer overveldende samfunnsoppgaver: Alle ledende politikere mener selvfølgelig at helse, forsvar, arbeidsliv, samferdsel og så videre er noe langt viktigere. Det er bare det at med noen få promille på statsbudsjettet representerer kultursakene naturligvis ingen trussel mot de enorme satsingene på de store feltene. Så hva har skjedd, hva er grunnene til at de mest fremskutte politikerne senest i siste valgkamp fullstendig avsto fra å ta opp kulturpolitikk – bortsett fra Fremskrittspartiet? Som med glede ville innrullere kunstbevilgninger som tull og sløseri, kutte kulturbudsjettet med 5,7 milliarder og innlede privatiseringen av NRK. FrP visste hvor de hadde sitt publikum, de andre partiene er i dag kanskje ikke helt sikre på hvor de har det norske folk i dette spørsmålet? Eller framfor alt: usikre på sin egen evne til å begrunne en mer offensiv kulturpolitikk i disse tider? En frykt for den allmenne opinion, folkets nye røst.

Forfatteren går ikke av veien for å antyde kulturlivets mulige egenandel i denne utviklingen. Er middelklasseorientering, teoridyrkelse og kapitalmarkedsstyrt avantgardisme gått for langt? (Selv vil jeg tilføye: Hadde den spanske filosofen José Ortega y Gasset et poeng da han snakket om «Kunsten bort fra det menneskelige?» i sin pamflett fra 1925?, norsk oversettelse 1949.) Når det gjelder den nylige debatten om et enkeltmaleri, Christian Krohgs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika», må jeg melde at min forståelse avviker fra Lauvstads argumentasjon: Gjennom skolenes lærebøker og flere generasjoner norgeshistorier og andre historieverk ble dette gjennom 1900-tallet av folk flest oppfattet som det ikoniske uttrykk for vikingtiden i Norge og et av landets mest kjente malerier. Bare å stemple det som «kolonialistisk» og før magasinering midlertidig montere maleriet i Nasjonalmuseets toalettetasje, var vel å gå langt i anakronistisk moralisme framfor å la det bli stående til spørsmål og debatt om vikingtid og kolonialisme blant norske og utenlandske besøkende? Slik Christian Krohgs «Kampen for tilværelsen» aktualiserer sosial rettferdighet.

har med rette et eget kapittel om kunstnerorganisasjonene selv og deres strategiske muligheter for å gå i bresjen for nytenkning og analyse av motkreftene. I tillegg til nedskjæringspolitikken legger forfatteren særlig vekt på trusselen fra de amerikanske teknologiselskapene og deres advokatregimer i årene fremover. Hennes velinformerte fremstilling er et godt bidrag til kunstnerorganisasjonenes fornyede samarbeid og selvforståelse.

Mariken Lauvstad har laget en viktig bok. Den er lettlest, hendig og grundig kildebelagt. Hun dokumenterer et frontalangrep på norsk kulturliv. Enig eller uenig i enkeltspørsmål – de som er opptatt av samfunnsfellesskap i Norge vil ha utbytte av å lese og diskutere denne boka sønder og sammen, i by og bygd.

Kampen om kunsten. Et forsvar for kulturens rolle i demokratiet

Under mørke skyer

Geir Pollen

Sytten år etter «Fars krig», den svært personlige, brageprisbelønte fortellingen om faren, SS-mannen og frontkjemperen Petter Westlie, fullfører Bjørn Westlie nå foreldrenes historie med «Mors valg. Krigen og ufreden». Forelsket «ved første blikk» og med et sterkt ønske om å komme seg vekk fra et stusslig liv i småbyen Gjøvik, velger tjue år gamle Agnes selv å trosse foreldrene – faren er sosialist, moren pinsevenn – og gifte seg med den kjekke unge mannen, men også innbitte nazisten, hun møter forsommeren 1944. Senere er det andre som regisserer de viktigste valgene i livet hennes.

For Agnes blir ekteskapet en øvelse i selvutslettelse. De nygifte bosetter seg i Oslo, der Petter er stilt i utsikt en karriere i NS-politiet, men i stedet innhentes av naziregimets nederlag og må sone en tre og et halvt års dom for landssvik. Uten evne eller vilje til å ta et oppgjør med SS-fortiden i Ukraina dyrker han siden en bitterhet som han krever at resten av familien skal dele med ham. «Det var Petter som skygget over alt annet i dette hjemmet», oppsummerer forfatteren oppveksten i den førti kvadratmeter lille leiligheten deres i Industrigaten 53.

kan for å være en god hustru og mor, men likevel synes de voksne å ha hatt sprikende oppfatninger av samlivet sitt. Mens 

 lenge var lykkelig med sin Petter og elsket ham «helt til det siste», oppgir 

 at ekteskapet allerede i 1945 begynte å skrante. «Noe skjedde som aldri kunne lappes sammen igjen», heter det, uten at vi får vite hva, og i 1977, etter 33 års ekteskap, flytter han fra henne. Da har Agnes selv et par år tidligere begynt å trøste seg med alkohol, og lillejulaften 1981, et par måneder etter at skilsmissen er formalisert, tvangsinnlegges hun full, rasende og fortvilet på Universitetets psykiatriske klinikk på Vinderen. Det er her, med moren på bunnen, Bjørn Westlie begynner fortellingen sin: «Agnes var så beruset og skrek så skjærende høyt at en av naboene i bygården der hun bodde, ikke fikk sove. Til slutt ringte han meg.»

 en annen Agnes. 16 år gammel, etter en barndom preget av tuberkulosesmitte, et lengre opphold på Glittre sanatorium og derav ufullført folkeskole, tilbringer hun et halvt år hos en eldre bror på Lillestrøm. Her treffer hun den østerriksk-­jødiske flyktningen Ruth Maier, og de to ensomme ungjentene blir nære venninner, før Agnes må tilbake til Gjøvik. Høsten 1942 flytter Ruth til Oslo og er blant de 532 jødene som 25. november samme år utskipes med M/S Donau til gassdøden i Auschwitz. I 2008 skal Jan Erik Vold gjøre navnet Ruth Maier viden kjent ved å utgi dagbøkene hennes, der Agnes flere steder, og alltid i de kjærligste vendinger, omtales. «Hun gir kjærlighet til alle som kommer i berøring med henne. Derfor elsker alle henne», skriver Ruth 29. juni 1940.

Agnes selv glemmer aldri den fire år eldre venninnen, og Westlie har sikkert sine ord i behold når han skriver at «Spenningsfeltet mellom fars krigshistorie og Ruths skjebne preget Agnes.» Når formuleringen likevel framstår mer som en ubestemt påstand enn framvist kjensgjerning, skyldes det at kildetilfanget forfatteren har til rådighet om morens liv, er spinkelt. Ruths dagbok blir først kjent ti år etter Agnes’ død, og dagbokinnførslene om henne blir aldri mer enn et appendiks til fortellingen. Selv kommer Westlie flere steder tilbake til at han sviktet moren, holdt seg borte fra henne, da ulykken dro seg til, og hun virkelig hadde trengt hans støtte. Fraværet hevner seg i hvite flekker den dagen han skal skrive om livet hennes. En mann trenger ikke å ha vært frontkjemper for å bli hustyrann, og slik Petter framstilles, er det det han er: en innesluttet lyseslukker som «ville bestemme alt i vår førti kvadratmeter lille verden».

Et gjentatt «Ruth ble gasset» er det nærmeste vi kommer Agnes’ minner om venninnen, og kan heller ikke forhindre at «Mors valg» koker ned til en velskrevet, sår, men ikke spesielt uvanlig ekteskapshistorie.

En mann trenger ikke å ha vært frontkjemper for å bli hustyrann.

Mors valg. Krigen og ufreden

Hvem er mor?

Jonas Bals

økkelen til å forstå Eichmann ligger ikke i mannen selv, men i ideene som styrte ham, samfunnet hvor de fløt fritt, det politiske systemet som fremmet dem og omstendig­hetene som gjorde dem akseptable.

Det skriver den britiske historikeren David Cesarani i sin biografi om Adolf Eichmann, folkemord-teknokraten i Adolf Hitlers tredje rike, som i 1961 ble satt på tiltalebenken som 

og dømt til døden året etter. I sin bok avviser Cesarani Hannah Arendts berømte tolkning fra rettsprosessen, der hun lanserte begrepet om ondskapens banalitet. Ifølge Cesarani var ikke Eichmann bare et viljeløst redskap, men et helt vanlig menneske som med viten og vilje begikk ondskapsfulle handlinger basert på ideologi og hat.

Noe av det nærmeste vi kommer en norsk Eichmann, kanskje mer i Arendts forstand enn Cesaranis, er politiinspektør Knut Rød, som høsten 1942 ledet politiaksjonen mot de norske jødene. Rød var av den rolige, høflige typen embetsmann, «mild i sin form, men fast og hard i sin avgjørende embetsførsel», som Dag Steinfeld skriver i sin nye bok. Nesten 800 av jødene det norske politiet aksjonerte mot ble deportert. Hvilken rolle Rød spilte hersker det ingen tvil om – han erkjente selv at den var aktiv. Likevel led han en helt annen skjebne enn Eichmann: Han ble frikjent i to rettsinstanser, i den siste enstemmig. I 1950 var han tilbake ved Oslo politikammer, der han raskt ble avdelingssjef og blant annet hadde ansvaret for etterforskningen av det vi i dag kaller hatkriminalitet mot norske jøder.

som siden har hengt over oss, er hvorfor, og om dette strides fremdeles de lærde. Årets to bøker om temaet, den ene skrevet av historiker Gaute Lund Rønnebu, og den andre av den erfarne juristen og høyesterettsadvokaten Dag Steinfeld, er også uenige i en del. Kan de likevel bidra til å skape en felles forståelse av frifinnelsen?

Det første store slaget i denne striden sto i 2006-07, etter en intervensjon som kom fra utsiden av historiefaget. Da sto kunstverket «Gjerningsmannen», signert Victor Lind, ferdig. Der var Rød satt på sokkel som en nazist i full mundur, uniformert og med høyre arm utstrakt. «Eg har ikkje kledd på han, berre teke av han den grå dressen for å sjå kva som er under», sa Lind den gang. Han ble født i 1940 og kunne med sin jødiske bakgrunn selv ha endt opp i Auschwitz, men unnslapp fordi det norske politiet ikke fant ham. Kunstverket bidro, sammen med kriminologen Per Ole Johansens antologi «På siden av rettsoppgjøret», til å få i gang en ny debatt om Røds frifinnelse.

Debatten fikk steile fronter. Høyesterettsdommer Georg Fr. Lieber-Mohn var nok den som gikk tyngst inn på det norske rettsvesenets side. Han frikjente frikjennelsen, og mente dommen var basert på en korrekt juridisk avveining. Han fikk blant annet et tilsvar fra tre ansatte ved Jødisk Museum, historikerne Mats Tangestuen og Bjarte Bruland, samt litteraturviteren Torill Torp-Holte. I en kronikk oppsummerte de svært presist hva Rød-saken handlet – og fremdeles handler – om. De kalte den «et symbol på den statlige, institusjonaliserte kollaborasjonen som fant sted i Norge under det tyske okkupasjonsstyret»:

Dette var en legering som viste sin uhyggelige effektivitet da norske jøder ble arrestert med deportasjon ut av landet for øye. Saken er i like høy grad et symbol for manglende norsk vilje til å erkjenne og ta innover seg hvordan nordmenn – som selv ikke nødvendigvis var nazistisk motiverte – kunne bli trukket inn i og virke i den operative kjernen som gjennomførte aksjonen mot jødene.

At dette er en høyaktuell problemstilling i en verden der amerikanske ICE-agenter daglig kidnapper mennesker med brun hud og sender dem til konsentrasjonsleirer i Florida og El Salvador, og der unge israelske antifascister brenner innkallingspapirene sine og går i fengsel for ikke å bidra til folkemordet på Gaza, trengs det vel knapt å argumenteres for. Vi er her inne på spørsmål om personlig ansvar og kollektiv skyld, som på den ene siden er uhyre enkle, men samtidig kan være svært komplekse. Rød-saken handler dessuten om den etaten som i prinsippet skal være rettsstatens voldsapparat, men også beskytte befolkningen. Hva skjer i en slik etat når staten blir en urettsstat?

 Signy Arctander en artikkel som viste at Justis- og politidepartementet med underliggende etater var langt mer nazifisert enn andre deler av statsapparatet. Andelen NS-medlemmer i politiet og lensmannsetaten utgjorde henholdsvis 41,7 og 28,9 prosent – og de tallene holdt alle dem som ble ansatt under okkupasjonen utenfor. I Oslo og Aker, der brorparten av de norske jødene bodde, gikk nær 60 prosent av polititjenestemennene inn i NS. Mange av dem var med på aksjonene mot jødene i 1942. Under rettssaken mot Rød ble flere av dem viktige vitner for forsvaret. Og tre av dem ble med inn i Politiets overvåkingstjeneste da POT ble dannet rett etter krigen.

Hva skjer i en slik etat når staten blir en urettsstat?

Forbrytelse uten straff. Knut Rød og ansvaret for holocaust i Norge

Kode Rød

Tom Egil Hverven

Det har skjedd verre ting i utlandet» handler om forholdet mellom far og datter, Jon og Marte Michelet. Hun kaller boka «en slags biografi over relasjonen mellom pappa og meg». Ordet «over», i stedet for «om», antyder en distanse. Famling med form utgjør sentrale deler av teksten. Å famle seg fram er et godt estetisk ideal, men bokas mange refleksjoner over framstillingsmåten blir for dominerende.

Undertittelen, «Scener fra et farskap», antyder at teksten er bygget opp rundt scener i nåtid og fortid, relativt kronologisk, med store hull, som følge av geografisk og mental avstand mellom far og datter. Boka består av korte kapitler. I en springende stil skildrer Marte Michelet hvordan de to glir fra hverandre, samtidig som hun ender i et par av farens yrker, som journalist og forfatter. Han var en sentral person i en tidlig fase av AKP (m-l), en machomann nær sagt blottet for feministisk praksis. Hun ble Rød Ungdom-leder på 1990-tallet, hvor det feministiske og antirasistiske engasjementet dominerte. Det preger også framstillingen. Bokas originale idé er at forfatteren vil «laive» faren, det vil si leve som ham, ved å flanere i byer, drikke, røyke hasj, leve et utsvevende liv. Anslaget er rått og effektivt, det spenner forventningene høyt. Hun befinner seg midt i det norske bibelbeltet, i Kristiansand. Unge kristne bærer armbånd med WWJD, «What Would Jesus Do», som en påminnelse om å tenke og handle som Jesus. Hun vrir akronymet til WWJMD, «What Would Jon Michelet Do» (nærmere forklart i ukas intervju, side 4-5).

 Alene på hotell ville Jon Michelet bestilt en whisky. Han ville jaktet på noen å dele seng med. Det ene tar det andre, og Marte Michelet ender en periode blant weed-pushere og lett tilgjengelige pub-gjester av begge kjønn, like klar for en «engangshendelse» som hun er. I de beste partiene går boka rett på sak – og kan skifte tema brått. Hun gremmes for eksempel over at pengene til hasj havner i karteller som «bruker barn som drapsmenn», en formulering som for tida fylles med norsk innhold hver dag. Samtidig har hun øyne og ører åpne for motsigelsesfulle sider ved handelen. En av selgerne, «antakelig nokså ferskt ute fra et asylmottak», stusser over at hun er ute etter «grønt». Etter at de har snakket en stund, spør han plutselig: «Har du PTSD?». Han studerer psykologi på Blindern, liker å gjette kundenes diagnoser. Han gjenkjenner post-traumatisk stress. Boka klipper effektivt til slutten av juli 2011. Gravide Marte Michelet og den daværende samboeren, Ali Esbati, er invitert til Utøya for å holde foredrag, hun på onsdag, han på en verre dag, fredag 22. juli. Ali kunne blitt offer for kulene den dagen. Han overlevde, men som terroristens mål måtte begge en periode leve med politibeskyttelse. I slike situasjoner kommer farens omsorg fram, selv om Marte Michelet i lange perioder har levd uten nær kontakt med faren Jon.

deler av boka beskriver oppveksten som skilsmissebarn, med en fraværende far og en engasjert, overarbeidet mor, gjenkjennelig fra tilsvarende skildringer i norsk litteratur. Beskrivelsen av AKP-miljøet er ikke spesielt original, om man har lest noen av kildene hun oppgir til slutt i boka. Marte Michelets særegne grep springer ut av at hun er barn av sentrale personer i partiet, med en mor, Toril Brekke, som drar familien med på risikofylt arbeid i Zambia og Namibia. Boka viser generasjonsmotsetningene, samtidig som den på en humoristisk, men ikke helt begripelig måte får fram hvordan metoden, selve det «å laive pappa», gir forfatteren en ny form for frihet. Marte Michelet mener hun ved «å gripe til det dekadente og utglidende» i farens liv fikk rydda i egne grenser. Litterært sett skulle jeg gjerne lest en mer stringent tekst, utvidet på det punktet.

Det har skjedd verre ting i ut­landet. Scener fra et farskap

Famlende portrett

Henrik Keyser Pedersen

Hva driver du egentlig med i Rishikesh?» – sannhetens øyeblikk inntreffer på side 159 i Torbjørn Klippenvåg Pettersens debutroman. Etter at leseren lenge tålmodig har lyttet til jeg-fortellerens strøm av surmagede livsbetraktninger, utklekket under et backpacker-opphold i det nordlige India, dukker det opp en etterlengtet motstemme i form av en ekte ‘68-hippie som stiller dette helt betimelige spørsmålet. Betegnende for hovedpersonens generelle apati løper også denne beskjedne invitasjonen til litt alvor ut i sanden, og det forblir uklart – for både leser og hippie – hva den stusselige figuren fra Norge har å tilby verden.

Det er svært lite vi får vite om bakgrunnen til romanens unavngitte jeg-stemme: en norsk mann, ikke lenger helt ung, har sagt opp lærerjobben og tilbragt et halvt år i India. På behørig avstand, gjerne sittende på pensjonatets terrasse med en whisky innen rekkevidde, observerer han de andre turistene og funderer over dette stedet i verden, der han av uvisse grunner er endt opp.

 en ytterst smal sjanger man kan kalle ironisk antireiseroman. Vi advares ikke direkte mot å dra til India, men jeg-fortellerens massive misnøye og serien av fortredeligheter han mener seg utsatt for, kaster et absurditetens lys over hele oppholdet. Så lite utbytte med så stor reiseavstand! Hvilken ironi.

At The Beatles var i Rishikesh i 1968 gir anledning til en tjue sider lang digresjon om forhistorien til gruppas India-reise. Men der gutta fra Liverpool i det minste var søkende sjeler, synes vår mann å ha med alle svarene i ryggsekken hjemmefra. Åndelighetsturismen som området er kjent for – «Indiasjuken» – har han kun forakt til overs for. Det er muligens et utslag av kosmisk humor at boka kom ut samme uka som filmen om Märtha Louise og Durek Verrett. Fellesnevneren kan være substansløs åndelighet, som her på ingen måte plasseres på pidestall, men derimot filleristes i slowmotion av en pratmaker som aldri synes å gå tom for aversjoner: «spekulasjoner om det helliges skinn eller vesen finner jeg sjelden glede ved. Uansett skal man være ualminnelig bestemt på å finne utelukkende vismenn og guruer i India for ikke å se at mange subber rundt i halvfylla, dagen lang». Pussig nok blir ironikeren Dag Solstad påkalt som en slags sannhetsvitne: «Roman 1987» har vært jeg-fortellerens eneste tilgjengelige norske bok på turen, hvilket blott har styrket hans tro på at interessen for skøytesportens rundetider er langt mer givende enn den østlig inspirerte jakten på det «Sanne Jeg».

Mot slutten av romanen gjør jeg-fortelleren et forsøk på å mobilisere en interesse for cricketsporten. Kanskje man kan lære noe om India gjennom den? Imidlertid virker begeistringen noe påtatt og halvhjertet, muligens fordi den hovedsakelig er inspirert av bøker om sporten, og det overrasker derfor ikke at selv beretningen fra en av de legendarisk dramatiske landskampene mellom Pakistan og India kan forvandles til et antiklimaks i hendene på denne forteller.

forlagsomtalen er teksten et utslag av humor. Jeg-fortellerens underfundige skråblikk er formulert med en utstudert gammelmodighet som noen lesere helt sikkert vil finne morsom. På sitt beste er fortelleren en slags Fleksnes med ryggsekk, men alt for ofte får vi servert oppstyltet surmuling av typen: «Det er lite som signaliserer streiting mer i min bok, enn at man tar for gitt at den såpeoperaen som er ens privatliv har krav på interesse». Hovedpersonens frasepregede språk skal antakelig fungerer som en humormarkør. For min del ble det til for lite humring underveis. Et visdomsord falt dog ned i min turban: Hinduisten sier: liv er lidelse. Anmelderen tilføyer: lesning er en del av livet.

Så lite ­utbytte med så stor reiseavstand!

Meditasjon for begynnere

Langt borte i India

Kristin Nordvoll Mork

Når et voksent menneske prøver å fortelle hvordan det er å være et barn, blir jeg spent. Med sin sjette bok i Hvordan-serien gjør Anna Fiske et forsøk på å fange essensen av barn. Da Fiske skrev bøkene om hvordan man lager et barn eller hvordan det er å gå på skole, var hun en allvitende forteller som fortalte barna ting de ikke nødvendigvis visste. Men å være et barn er jo det barn gjør best. Hvordan lager man en bok for barn om deres ekspertområde?

Man kjenner igjen en bok av Anna Fiske. Som vanlig skjer det mye; hver side i «Hvordan»-bøkene er som en spennende oppdagelsesreise. Heldigvis varieres det mellom sider der det skjer mye visuelt, og sider der det viktigste får fylle arket. Som når setningene «Foreldrene skal passe på og beskytte sine barn. Mennesker og barn trenger masse, masse, masse kjærlighet om omsorg» får stå alene – med bildet av to foreldre som nærmest knusekoser et barn mellom seg.

som skal dekkes og Fiske beveger seg elegant fra det enkle («Over hele verden bor det barn») til det mer kompliserte («Når vi er triste, trenger vi trøst og å snakke om og sette ord på følelsene.») Hun tematiserer ulike familieformer og beskriver FNs barnekonvensjon. Fiske viser at livet kan være tøft, men ganske snart kan det også være lyst: «Det er så mye spennende rundt deg som du kan se på og lure på».

Fiske bruker et kort og lettfattelig språk og serverer tidvis ganske skarpe kommentarer, som: «Mange voksne liker å snakke om hvem man er lik». Jeg føler meg truffet av denne enkle, men presise sannheten som barn sikkert har blitt utsatt for mange ganger. Flere steder er livsvisdommen like mye til voksne som til barn: «Noen vil få til alt på en gang, andre en ting om gangen».

 naive strek er virkningsfull og gir dybde og tydelighet til de korte tekstene. Markante kryss over voksne hender som strekker seg etter barns underliv viser krystallklart det som ikke er lov. Farger og fravær av farger brukes for å vise fram alle følelsene som kan boble i et barn.

Ganske tidlig i boka viser Fiske en av de tingene hun er rå på, nemlig mangfold. Her kan barn kjenne seg igjen i alle former, farger og funksjonsnivå.

Den prisbelønnede forfatteren er så flink på mangfold, at når noe mangler, henger jeg meg opp i det. Som når Fiske skriver at på hverdager er barn på barnehage eller skole, og glemmer de som faktisk er hjemme med foreldre. Det er først og fremst et vestlig og velstående perspektiv som preger boka, og jeg skulle ønske Fiske løftet frem at mange barn også lever under helt andre forhold. Det tror jeg norske barn hadde tålt helt fint å lære om.

 kan Fiske helt sikkert utvide barnets forståelse for begreper som vi voksne slenger rundt oss – både når det gjelder følelser, personlighet og relasjoner. Dessuten ligger det en rød tråd av omsorg gjennom boka – fra en tydelig empatisk forfatter. Boka gir ingen fasit på hvordan man skal være et være barn: Fiske skaper i stedet et trygt og godt univers der barn kan utforske ulike sannheter om seg selv.

Hvordan er det å være barn?

Alle barna

Tore Linné Eriksen

FN-observatøren for de okkuperte territoriene, Francesca Albanese, uttalte nylig at Israel skriver noen av de mørkeste kapitlene i historien, mens det er resten av verden som holder i pennen. Men heldigvis gjelder det ikke alle, her hjemme finnes både journalister, forfattere, forskere og helsepersonell med adgang til ulike medieplattformer. I den første av disse kategoriene finner vi Sidsel Wold, som har en særegen bakgrunn for å gjøre oss mer opplyste. Som ung tilbrakte hun to og et halvt år i en kibbutz, var tiltrukket av jødisk kultur og lærte seg hebraisk, mens hun de siste tiåra i flere perioder har vært NRKs Midtøsten-­korrespondent.

Ettersom utenlandske medier ikke får slippe inn i Gaza, der 250 palestinske journalister også er drept, tar Wolds reportasjer og refleksjoner oss denne gang med til innsida av det israelske samfunnet. Bare slik kan vi forstå de grunnleggende drivkreftene bak apartheid, krig og folkemord. Gaza er nærværende gjennom kontakt på Whatsapp med en tidligere medarbeider som lever i frykt for droner, bomber, deportasjoner og sult, men gjennomgående er det jødiske og palestinske israelere som kommer til orde. I Nir Oz-kibbutzen kommer vi tett på familier som er preget av sjokk, lidelser, traumer og ønsker om hevn etter angrepet 7. oktober 2023, men Wold lytter også til dem som ser det som en dårlig oppskrift for sikkerhet å utsette naboene rett over grensa for okkupasjon, blokade, kollektiv staff og ydmykelser. Blant dem vi blir kjent med, er 80-åringen Gadi Mozes, som i januar i år vendte tilbake etter å ha vært holdt som gissel i Gaza.

ellers? Det er undertrykte palestinere inne i Israel, jødiske kritikere som må være anonyme av hensyn til egen sikkerhet, akademikere som vurderer å flytte fra et land de ikke lenger føler seg hjemme i og ekssoldater som dokumenterer massakrer og overgrep. Kanskje sterkest inntrykk gjør besøket på en av de militariserte utpostene på Vestbredden, der en fanatisk bosetter ikke skjuler sin forakt for dem han har tatt jorda fra. Vi blir også konfrontert med undersøkelser som viser at det store flertallet ikke bryr seg nevneverdig om at mennesker drepes og samfunn legges i grus i Gaza, samtidig som nær halvparten vil fordrive alle palestiner både fra Israel og de okkuperte områdene. Noen vil også bli overrasket over å få vite at Benjamin Netanyahu lenge har gitt pengestøtte til Hamas-styret via Qatar og Saudi-Arabia, der formålet har vært å splitte Gaza og «sjølstyremyndighetene» på Vestbredden.

Som det går fram av bokas undertittel, «Et land i kamp med seg selv», loser Wold oss gjennom et broket landskap av politiske og religiøse motsetninger. Ikke minst dokumenter hun grundig hvordan tyngdepunktet forskyves i stadig mer ekstremistisk retning, der politisk, sekulær og nasjonalistisk sionisme overskygges av religiøs, messiansk fundamentalisme med tro på en gudgitt rett til alt land og jødisk overherredømme. Dette møter vi ikke minst hos regjeringsmedlemmene Bezalel Smotrich og Itama Smotrich, som har fritt spillerom for krig, bosetterkolonialisme og etnisk rensning. Den ene knuser illusjoner om en tostatsløsning med sitt håp om at det ikke blir noe – eller noen – igjen å anerkjenne, mens den andre nekter for at det historisk og kulturelt finnes noe palestinsk folk. Når drømmen om et Stor-Israel koples til et forløsende signal fra Gud om at tida for den jødiske Messias nærmer seg, er det ikke lett å se for seg kompromisser. Det blir ikke enklere av at ultraortodokse miljøer, som også kommer i ulike utgaver, øker sin innflytelse gjennom et høyt barnetall og krav om at rettslige og sekulære rettsprinsipper må vike for gammeltestamentlig bokstavtolkning. Wold viser også fram motsetningene mellom jøder med europeisk og nordafrikansk bakgrunn.

 nøytral observatør, spør kritikere. Nei, sjølsagt er hun ikke det, og slike krav stilles da heller ikke til korrespondenter i Ukraina og Russland. Isteden forteller hun åpenhjertig at reportasjer og refleksjoner har folkeretten og menneske­rettighetene som verdigrunnlag, og da forstår vi at det ikke er mulig å møte folkemord og rasistisk avhumanisering med likegyldighet. Og dersom målestokken er etterrettelighet i fakta og pålitelig gjengivelse av intervjuobjektenes fortellinger, står Sidsel Wold etter min oppfatning støtt med sitt velskrevne og innsiktsfulle bidrag til å forstå det israelske samfunnets innebygde konflikter. De eneste som mener hun svikter sine lesere, er dem som foretrekker at virkeligheten tilsløres istedenfor at den avsløres. Fører det til engasjement og mer opplyst debatt, kan også forfatteren si seg godt fornøyd.

Tyngdepunktet forskyves i stadig mer ekstremistisk retning.

Israel. Et land i kamp med seg selv

Israel innenfra

Carline Tromp

I det siste har KI-språket blitt mer påtrengende. Det egler seg innpå, på nettsider, i sosiale medier og e-poster, lange remser av skoleflink tekst som fyller meg med en vag gru. Men da jeg leste Jørn Øyrehagen Sundes nye bok, klarte jeg endelig å sette fingeren på hva som er verst med det. Det er ikke det at KI-en spiser åndsverk og erstatter folk som meg, ikke engang at den juger så det renner av den. Det er at tekstene skrevet av ChatGPT og co. helt mangler en gnist, en 

. Den lurer jo ikke på noe, og har ingenting på hjertet.

Når Sundes bok får meg til å se dette, er det fordi den er det motsatte: En bok drevet av en mektig fortellertrang og skrivelyst, samt en dyp nysgjerrighet på mennesker og alt de finner på. Som professor i rettshistorie har Sunde forsket på tingbøker. «Forsvarstale for eit vondt menneske» er bygget på bifangst fra flere prosjekter, blant annet en kommende jubileumsbok om Baroniet Rosendal, godset i Hardanger som ble dannet på 1600-tallet og huset adelsfamilien Rosenkrantz. Underveis har Sunde kommet over mye som rett og slett er for godt til å la ligge – boka formelig sitrer av glede.

en rettssak i Hardanger i 1768–70. Det onde mennesket fra tittelen er Kari Knutsdatter, som ble henrettet i 1771 for å ha drept fire av sine fem barn og medvirket til drap på elskerens kone. Også denne Ole Larsen ble dømt til døden, men det er først og fremst Kari som interesserer Sunde. Hun vokste opp i dyp fattigdom, måtte antakelig ut i tjeneste fra svært ung alder og giftet seg aldri. I retten framstår hun likevel som oppreist, uredd og god til å snakke for seg.

Historien om Kari er sentral, men Sunde tar mange avstikkere for å forklare samfunnet hun levde i, fra klyngetun og bygdesenter til statsapparatet til enevoldskongen i København. Han skriver om dommer for hor og trolldom, nabotvister og slapstick-aktige tyverisaker; vi møter urtemenn, landstrykere og halvstuderte oppkomlinger. Vi «skal ikkje gå i fella og tru at livet fekk fargar samstundes med fargefoto for 150 år sidan», skriver Sunde.

Særlig første del av boka er nærmest som en roman. Vi tas med til Utne en vindblåst dag i desember 1768, når skandalerettssaken starter:

Då sorenskrivaren kom, rusla folk mot tingstova. Nokre gjekk med tunge skritt fordi det dagen før vart ein lang kveld i gjestgjevarstova, der ein serverte både øl og brennevin. Andre gjekk med raske skritt, vel vitande om at tingstova var liten og det gjaldt å vera tidleg ute for å få ein god plass. Det var både menn og kvinner som strente mot tingstova denne desembermorgonen.

Ord som «rusla» og «strente» løfter prosaen utover det grå og hverdagslige; spekulasjoner om folks motiver og humør gjør dem levende. Et par ganger reagerer jeg når Sunde går vel langt i å tillegge folk tanker – men bokas fyldige kildeliste og selvbevisste fortellerperspektiv, der han ofte påpeker hva vi vet og hva vi må gjette, gjør at den framstår solid.

jeg liker er at Sunde ikke er redd for å innta en moralsk posisjon, samtidig som han er nysgjerrig på dem som tenkte annerledes. Perspektivet er nåtidig og feministisk: Han sammenligner slengenavn som «Karmanns-Kari» med 

, og feller en hard dom over 1700-tallets behandling av fattige jenter. Men han utforsker også verdensbildet bak, der mennesket var iboende syndig, mens Gud og Djevelen kjempet om sjelene hver dag. Skam og strenge straffer skulle skremme folk til lydighet og slik redde dem fra fortapelse.

Det blir mye å holde styr på når Sunde utover i boka også vil vise fram mentalitetsendringer på 16- og 1700-tallet: Fra ortodoksi via statspietismen til opplysning, og fra et samfunn styrt av Gud til en stat der borgerne har rettigheter og plikter. Sunde hopper elegant mellom saker og epoker, men for oss som ikke er lommekjent er det fare for å gå seg litt vill.

Gud og Djevelen kjempet om sjelene hver dag.

Forsvarstale for eit vondt ­menneske. Rett, ­samfunn og kvinner på 1700-talet

Rettssaken i Hardanger

Bokanmeldelser

Leif Ekle

Det var blitt fredag da jeg satte meg ned for å skrive om Carl Hiaasen og den absurd komiske, for ikke å si dritmorsomme, boka hans, «Squeeze Me» (2020). Jeg hadde ruslet med tanker om å si noe bevinget om hvor viktig det er å kunne le av all politisk elendighet, også i mørket.

Nåvel, dagen før hadde en mann på et tak skutt og drept en høyre­radikal ung mann ved navn Charlie Kirk. Akkurat da var det ikke like åpenbart fristende å formidle satirisk morskap og 

-humor på amerikansk politikks bekostning? Men, pokker heller, det fikk være måte på. Dermed, for å si det med en biperson i «Squeeze Me»

 etter at et par droner hadde ramlet ned på feil side av ei grense: 

Som det meste Carl Hiaasen har skrevet siden debuten i 1981, er boka plassert i hans kjære Florida. Denne gangen fillerister han rikmannsmiljøet i Palm Beach, hvori opptatt det som i boka gjerne kalles 

Bokas helt og protagonist, Angie Armstrong, en gang veterinær, er lokal ekspert på fjerning av plagsomt nærgående fauna. Fra velstående hjems kjøkken og soverom eksempelvis. Det være seg gaupe-slektningen 

 eller pungdyrvarianten opossum. Av plasshensyn hopper jeg uelegant over årsaken til at Angie er tidligere straffedømt, men det har med en enarmet krypskytter og en alligator å gjøre.

 i det Kiki Pew Fitzsimmons, arving av halvgamle penger, forsvinner fra en veldedighetsgalla tilegnet kampen mot irritabel tarm-syndrom. Hun er velsett medlem av 

, en slags forsamling godt voksne venninner (tenk: 70+) som dyrker sin 

, altså Donald T, på det mest nesegruse. Fordi gruppas navn kan virke støtende på enkelte, kaller de seg stort sett The Potussies i offentligheten.

Kiki er altså borte vekk, hun kan ha druknet i en fiskedam der veska og en sko ligger, sammen med et martini-glass og en halv pille av noe som kanskje er ecstasy.

Seint dagen etter får vår helt Angie en telefon fra galla-arrangøren. Hun må komme med én gang. Der, inne på området, oppe i et tre, har en enorm pytonslange kveilet seg til rette, i sin fordøyelses ro. På magen har den en diger kul, og som Angie lattermildt slår fast, den er ikke med barn. Jeg sier ikke mer, bare at boka bare så vidt er i gang.

 av at norskættede Carl Hiaasen hadde et større publikum her hjemme for et par tiår siden. (Den ivrige forbruker av tv-serier har kanskje allikevel fått med seg «Bad Monkey» på Apple TV+, basert på boka av samme navn). Carl Hiaasens oppfinnsomhet når det gjelder grenseløse karakterer er nær sagt legendarisk. Det gjelder så vel kjeltringer med begrenset åndelig og praktisk kapasitet som heltene på rett side. Det siste vil gjerne si smått ytterliggående og forsvarere av det som er igjen av Everglades, den fantastiske sump-biotopen, alligatorenes hjemsted. Grådige utbyggere og inngrodd korrupsjon har spist seg stadig lenger inn i paradiset med sine innhegna luksus-områder for halvgamle pensjonister og andre vinter-flyktninger.

Ytterliggående er bare forbokstaven for bokas andre helt, Skink, en lang, velholdt fyr langt opp i sekstiåra (med fantastiske tenner og tilhørende smil). Han går med en lurvete trenchcoat og slitne basketsko. På det glattbarberte hodet har han gjerne ei gjennomsiktig badehette. Skink er velkjent for alle som har lest noen Hiaasen-bøker – dette er vel den sjette romanen han er med i. Han er Vietnam-veteran og en gang på 1970-tallet ble han valgt til guvernør Florida. Det varte imidlertid ikke lenge. I vill frustrasjon over hvor tungrodd Floridas miljøbåt var, valgte han rett og slett å forsvinne, gjøre seg usynlig i godt skjulte leirplasser inne i sumpene, og ta opp en egendefinert sabotørvirksomhet som Everglades’ høye beskytter. Der har han vært siden, til glede og morskap for oss lesere.

Denne gangen fillerister han rikmannsmiljøet i Palm Beach.

I dypet av Everglades

Marit Kapla

En mandag i september låste jeg sykkelen utenfor det humanistiske fakultetet ved Göteborgs universitet og gikk gjennom dørene for å ta fatt på fordypningsemnet i litteraturvitenskap. Litt uvanlig for en 55 år gammel journalist og forfatter kanskje, men i jakten på en tilværelse som både er meningsfull og økonomisk holdbar, må alle veier prøves ut.

Her om dagen, da jeg sto og pratet med en studiekollega i korridoren, kom en gammel venn gående forbi. Vedkommende underviser på fakultetet, som altså rommer utdanninger innen språk, kultur, historie, litteratur og filosofi, og virket litt overrasket over at jeg var der som student. ”Det må være for de gode karrieremulighetenes skyld”, sa min gamle venn, ironisk. Jeg lo med, ironisk.

”Jeg er her for kunnskapen”, sa jeg litt etterpå. Det hørtes tynt og prøvende ut, det hørte jeg. Som en merkelig, litt ugyldig grunn. Barnslig, gammeldags og romantisk. Teit. Patetisk, rett og slett. Det var da jeg innså at jeg hadde internalisert den resultatrettede omverdenens syn på humaniora.

 jeg en liknende situasjon. En annen venn brast ut i et forbløffet gapskratt da jeg fortalte at jeg hadde tenkt til å skrive bacheloroppgave i litteraturvitenskap. Også denne vennen har en doktorgradsavhandling i humaniora på innerlomma. Ettersom jeg oppfatter begge disse menneskene som lidenskapelig engasjerte i sine forskningsfelt, tror jeg egentlig ikke de mener at det er noe merkelig ved min kunnskapssøken. Jeg oppfatter snarere reaksjonene deres som omsorg. Som om de føler en slags plikt til å advare mot ulempene det fører med seg å drive innenfor et marginalisert felt.

For det er ingen nyhet, heller ikke for meg, at utdanninger innen humaniora ser ut til å ha en synkende politisk prioriteringsverdi. Liberaleren Mats Persson, Sveriges daværende utdanningsminister, argumenterte for eksempel i fjor i en debattartikkel i Svenska Dagbladet for at utdanninger innen naturvitenskap, teknikk, ingeniørfag og matematikk skulle forsterkes, samtidig som humanistiske og samfunnsvitenskapelige ”hobbyfag” skulle fases ut. Det er en innstilling til hele fagområder innenfor akademia som ikke uventet utløste opprørte debattinnlegg fra rektorer, fag­foreninger og studentorganisasjoner.

I vår behandlet Riksdagen en ny Forsknings- og innovasjonsproposisjon som staker ut kursen for de fire kommende årenes forskningspolitikk. ”Excellent forskning och innovationskraft” skal premieres, ifølge regjeringens pressemelding. Det er ord og begreper som får ikke bare meg til å famle etter konkret betydning. ”Hva er og gjør en humanisistisk innovasjon?” var overskriften da tankesmia Humtank, et samarbeid mellom humanistiske fakultet ved 14 svenske universiteter og høgskoler, arrangerte en samtale om proposisjonen under Almedalsveckan i Visby, sommerens årlige møteplass for politikk og samfunn i Sverige.

 unike for Sverige. Annelie Bränström-Öhman, professor i litteraturvitenskap ved Umeå universitet, trekker linjer til USA i en tekst i Humtanks skrift ”Humanioras betydelse – en idéskrift” fra 2024. Hun ser likheter mellom presset humaniora utsettes for i det svenske politiske klimaet og det den amerikanske filosofen Martha Nussbaum gjør rede for i boka ”Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities”. Her skrev Nussbaum allerede i 2010 om hvordan uthulingen av humanioras rolle i kunnskapsverdenen er et tegn på en global krise for demokratiet. ”Risikoen er, i følge Nussbaum, at når det stilles spørsmål ved verdien av slik kunnskap og kompetanse, eller når den underlegges en nyttetenkning, risikerer også de lærerne og forskerne som forsvarer fagenes umistelige verdi å miste sin akademiske selvfølelse”, skriver Bränström Öhman.

Akkurat en slik lav akademisk selvfølelse bærer jeg tydeligvis selv med meg på innsiden, der jeg står i korridoren og ler ironisk av meg selv. For det er selvfølgelig ikke bare andre som stiller spørsmål ved valget mitt om å gjenoppta litteraturvitenskapen, det klarer jeg utmerket selv. Har jeg råd til å bruke tid på dette? Er jeg ikke for gammel? Kommer jeg til å klare å kombinere jobb og studier gjennom hele semesteret? Skal jeg fortsette etter dette? Hvor leder det meg? Det er spørsmål jeg stiller meg fra sykkelsetet, på min ferd til forelesningene på Humanisten med medbragt matpakke og kaffetermos.

 er det i å utfordre egen tenkning og skriving og eget verdenssyn med tekster av Gustave Flaubert, Anne Carson, Ken Chen og Susan Sontag? Hvorfor skal jeg lese nyskrevede doktorgradsavhandlinger om alt fra avkoloniserende lesninger til romance? Hva er poenget med å sitte i et klasserom og være omgitt av litteraturinteresserte mennesker fra en generasjon som vil overleve min, og diskutere narrativ og bakenforliggende ideer? Hvordan har folk stahet nok til å drive med sånt i en verden som styres av fortellinger? Ja, dere ser jo hvor jeg vil. For det fins ingenting som er viktigere. Og ingenting som er gøyere. Hallo, hvorfor lever vi?

Gjør noe nyttig

Eivind Myklebust

Torsdag, i det som for Bokmagasinets del er midt i verste sendetid, blei nobelprisen i litteratur tildelt den ungarske forfattaren László Krasznahorkai. Det var slett ikkje uventa – Krasznahorkai har lege høgt på listene til bookmakerane i mange år – og i alle fall ikkje ufortent: Sidan debutromanen «Satantango» (1985), som kom på norsk i Kari Keménys omsetjing i 2016, har han skrive ei lang rekkje bøker, både korte og lange, som nærmar seg apokalyptiske emne med latter, fart og stor sjølvtillit på kunstens vegne. Det svenske akademiet framheva nettopp det «visionära och kraftfulla» i verket hans under tildelinga, der ständiga sekreterare Mats Malm sa at Krasznahorkai «mitt i undergångens fasa upprätthåller tron på konstens möjligheter».

Sist gong Nobelprisen gjekk til ein forfattar frå Ungarn, var i 2002, då Imre Kertész fekk den. I nobelspekulasjonane har også Péter Nádas lenge vore inne i bilete, og sjølv har eg tenkt at dersom det låg ein snublestein på Krasznahorkais veg mot prisen, var det nettopp i den tolv år eldre landsmannen. At det er materiale av nobel kvalitet eg har hatt i hendene, når eg har sete med ein ny Krasznahorkai-roman i fanget, har eg likevel aldri vore i tvil om.

– erfaringane og overskridingane den gir, måtane den verkar i verda på – er eksplisitt tema i «Seiobo der nede» (2008), ei bok som eg kanskje set aller høgast i Krasznahorkais forfattarskap, men som samstundes er den som liknar minst på dei andre. Nokre av grunndraga er sant nok på plass: dei endelaust lange setningane – «Punktumet er forbeholdt Gud», har han sagt – og den sinnrike konstruksjonen. Gjennom 17 frittståande forteljingar skildrar «Seiobo der nede» menneskets sublime møte med kunst og handverk, og med naturen, over heile verda og til nær sagt alle tider – mellom anna i Firenze på 1400-talet, på Akropolis i våre dagar og i Japan i ulike epokar. Krasznahorkai skildrar opphøgde kunstopplevingar, men han gjer det med ein fot i bakken: Her kan kunsten lyse opp over tilværet til turistane i eit tempel eller ei museumsvakt i Louvre – og i oss som les boka, i møte med nydelege, men også forskrekkande skildringar, til dømes av ein egretthegre som står på vakt og jakt ute i eit elveløp midt i Kyoto.

Ove Lunds norske omsetjing av boka kom ut i 2020, og blei prisa som årets beste av Kritikarlaget. Sidan då, i 2021 og 2023, har Lund levert nye, strålande omsetjingar av to ferskare Krasznahorkai-romanar, «Baron Wenckheim vender hjem» (2016) og «Herscht 07769» (2021).

delen av forfattarskapen går Krasznahorkai endå tydelegare inn i si politiske samtid: Boka om baronen skildrar korrupsjon og konspirasjonar, nasjonalistisk stordomsvyar og sjåvinisme i heimlandet Ungarn, medan «Herscht 00769» spelar seg ut blant nynazistar i den tyske delstaten Thüringen. Sjølv har eg også opplevd desse romanane som meir komisk drivne enn dei tidlegare, men det kan vere hugsen som spelar meg eit puss: Den apokalyptiske latteren i «Satantango» kastar i alle fall også tankane attende til modernistiske klassikarar som Beckett og Kafka, der ein gjerne flirer og blir forskrekka i same vending.

Krasznahorkai står like nær postmodernistane frå vår tid, når han vrir på eit Thomas Pynchon-sitat, gir romankapitla musikalske titlar som ‘DAM DI DUM’ og lèt høgt og lågt støyte saman med stor kraft i romanane sine – ein romanperson ved namn Dante understrekar talande nok at han ikkje er oppkalla etter diktaren, men etter den brasilianske fotballspelaren med same namn.

 til Krasznahorkai er som å flyte med i eit seigt, men målretta ras mot undergangen. For norske lesarar er det no berre å hive seg på, halde seg fast og ta del i dei svimlande kunstopplevingane det gir.

Ein flirer og blir ­forskrekka i same ­vending.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Kampen om kunsten. Et forsvar for kulturens rolle i demokratiet

Mors valg. Krigen og ufreden

Forbrytelse uten straff. Knut Rød og ansvaret for holocaust i Norge

Det har skjedd verre ting i utlandet. Scener fra et farskap

Meditasjon for begynnere

Hvordan er det å være barn?

Israel. Et land i kamp med seg selv

Forsvarstale for eit vondt menneske. Rett, samfunn og kvinner på 1700-talet

Utvalgte saker

Mørk aktualitet og vill humor kokes sammen i Carl Hiaasens Florida.

Plutselig innså jeg at jeg har internalisert omverdenens syn på humaniora.

Årets nobelprisvinnar løftar lesaren inn i undergangen.

Magasinene

Bokanmeldelser

Kampen om kunsten. Et forsvar for kulturens rolle i demokratiet

Mors valg. Krigen og ufreden

Forbrytelse uten straff. Knut Rød og ansvaret for holocaust i Norge

Det har skjedd verre ting i ut­landet. Scener fra et farskap

Meditasjon for begynnere

Hvordan er det å være barn?

Israel. Et land i kamp med seg selv

Forsvarstale for eit vondt ­menneske. Rett, ­samfunn og kvinner på 1700-talet

Mørk aktualitet og vill humor kokes sammen i Carl Hiaasens Florida.

Plutselig innså jeg at jeg har inter­na­lisert omver­denens syn på humaniora.

Årets nobel­pris­vinnar løftar lesaren inn i under­gangen.

Det har skjedd verre ting i utlandet. Scener fra et farskap

Forsvarstale for eit vondt menneske. Rett, samfunn og kvinner på 1700-talet

Plutselig innså jeg at jeg har internalisert omverdenens syn på humaniora.

Årets nobelprisvinnar løftar lesaren inn i undergangen.