De gamle grekerne hadde klokelig nok to ord for tid. Dels chronos, som viser til vårt kronologiske syn på tida som en tikking av sekunder som blir minutter, blir dager, blir år. Dels kairos som (blant annet) kan beskrives som den følelsesmessige oppfatningen av tid. Det kan jo kjennes som den innimellom går saktere, innimellom raskere, enn hva klokka angir – for eksempel et kjærlighetsmøte eller ventingen på en forsinket buss.
Holder ironien på å kvele svensk lyrikk?
Tomhetens estetikk
