En dag kom jeg gående opp bakken fra det lange huset vårt på vei mot Bygget, mot Veitvet Shoppingsenter, som inntil videre bare var én etasje høyt, det skulle bli fire. Jeg var fem år, seks år maks, jeg hadde ikke begynt på skolen. Jeg ville se arbeiderne arbeide. Det gjorde jeg ofte, jeg syntes det var fint. De gikk fram og tilbake med verktøy i hendene og gjorde ting de fikk til, som de hadde øvd på, de sto på stillaser, de ropte varsko her, og lo, og alle lo og hadde alltid en bemerkning på lager, til meg også, hallo stutten, ropte de, for de kjente meg igjen og var vennlige når de ropte, så jeg ble ikke lei meg, tvert imot, jeg ble stolt.
Per Petterson om dagen da han begynte å fortelle sitt eget liv: Det ble for mye, jeg holdt ikke igjen.
Den japanske skogen
