Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom. Uttrykket kommer meg i hu mens jeg leser romandebutant Nhu Dieps «Ild, tenner, vann, tunge». Den angivelig selvbiografiske romanen skildrer en oppvekst i Norge, i en familie med elleve søsken. Moren og faren er vietnamesere av kinesisk herkomst, som egenhendig jobbet seg til en mektig og respektert posisjon i hjemlandet: «Mursteinbedrift, jernvarebutikk, dagligvareforretning, strømselskap, apotek […]. De ble kalt for de rike kineserne i Phú Phong, med et stort nettverk og tette bånd til høytstående generaler og offiserer i hele provinsen.»
Nhu Dieps intense debutroman viser forsoningens komplekse kunst etter omsorgssvikt.
Barndommens gate
