Forleden kom jeg over et fotografi fra verandaen til mine besteforeldre. Jeg husker godt terrassen, men jeg hadde glemt puteskapet som sto der, og da jeg så det på fotografiet, ble jeg slått av en sterk fornemmelse av å stå inni det skapet og kikke ut mellom spilene i dørene. Det er kanskje sånn at barndomsminnene ligger i kroppen, men vi voksne har bare glimtvis tilgang til dem.
I «Oskar og eg» skjer det helt vanlige ting med helt vanlige barn. Men Maria Parr tegner opp et stort univers i den lille bygda deres.
Den frie barndommen
