Barn som gråter og foreldrenes måter å takle det på gjør alltid inntrykk på meg. Nylig så jeg en bestefar på et fly si mildt: «Oi, oi, blir du så sinna du». Han gikk fram og tilbake i midtgangen med den lille jenta på skulderen: «Så sinna, så sinna, ja». Det ble ikke sagt med uro eller irritasjon, men med innleving og forståelse, nesten anerkjennende over kraften i barnet. Innimellom lot bestefaren småjenta krabbe i midtgangen. Jeg så at både bestefar, bestemor, mamma og pappa jobbet aktivt med seg selv for ikke å bli for opptatte av frustrasjonen til en del av medpassasjerene som satt i nærheten. En dame stakk fingrene i ørene og skar ansikt. Hun så sint ut. Hun så ut til å mene at de ikke skulle ha lagt ut på denne reisen. Hun klarte ikke å kontrollere sin irritasjon. Andre passasjerer beklaget seg lavmælt til hverandre. En dame sa til meg at dette er ille, men at det er nok verst for foreldrene.