Sofie Marhaug og Mímir Kristjánssongir denne uka ut boka «Hjelp, de drar til Sveits!», der de to stortingsrepresentantene for Rødt viser hvordan høyresida og kapitalkreftene vant den ideologiske striden om økt beskatning av landets rikeste. Det som så ut som en opplagt vinnersak, endte opp som en tapersak for arbeiderbevegelsen og venstresida.
Høyresida spilte rett og slett kortene sine smartere – noen ville kanskje si mer kynisk – enn regjeringspartiene og deres støttespillere. Kapitallobbyen, som ikke manglet økonomiske ressurser, klarte å gjøre grunnrenteskatten på oppdrettsnæringen til en trussel mot arbeidsplasser og lokalsamfunn. Truslene om å legge ned arbeidsplasser og skrote milliardinvesteringer kom på løpende bånd. De er nå forsvunnet som dogg for sola – i stedet har det ene rekordresultatet tikket inn etter det andre. Det mest utrolige var at milliardærenes flukt til Sveits som følge av økt formues- og utbytteskatt og tetting av skattehull, ble en vinnersak for høyresida.
«Kan overklassen bidra til et fellesprosjekt?»
Høyresida fikk gjennomslag for en fortelling om en pariaklasse av rikinger som ble tvunget på flukt. Det ble et stort problem for regjeringspartiene, som valgte å endre noe av retorikken, om ikke politikken. At partier på venstresida trappet opp retorikken, gjorde ikke saken noe bedre, så lenge inntrykket av at skatteskjerpelsene kunne true norske arbeidsplasser hadde festet seg. Skatteendringene fra i fjor står i all hovedsak fast, men kapitalkreftenes vellykkede kampanje har kostet regjeringspartiene oppslutning. Spørsmålet er om det er mulig å få overklassen, inkludert noen av de aller rikeste, til å være med på et fellesskapsprosjekt, som også innbefatter en mer rettferdig skattepolitikk? Kapitaleiere sier i hvert fall ofte at de gjerne vil bidra mer. Er det hold i dette, også i praktisk politikk? Er det mulig å samarbeide konstruktivt også med en regjering som vil ha sosial omfordeling, eller er løpet kjørt? Er uviljen mot skatter som rammer dem selv blitt så stor at man bare tolererer regjeringer og parlamentariske flertall som gir dem økte skattefordeler? Eller er det mulig å se for seg at rikfolk kan bidra konstruktivt til å opprettholde et relativt egalitært samfunn? Fordelene er tross alt store også for næringslivsfolk og bedriftsledere.
