Du kan bla til neste sideBla med piltastene

I blåklokkevikua 2004, mer enn tretti år etter sin død, fikk Alf Prøysen selv siste ord i diskusjonen om sitt ettermæle.

Et knirk i nasjonalfølelsen

Kulturkamper 2000-2019Bjørn Ivar Fyksen
INNLEVELSE: Bidrar Alf Prøysens legning til å forstå hans liv og verk? Spørsmålet fikk debattspaltene sommeren 2004 til å koke. Her settes teaterversjonen av Alf Prøysens roman «Trost i taklampa» opp ved Det Norske Teatret i 1963. FOTO: NTB SCANPIX Aage Storløkken

Sommeren 2004 ble det påstått at Alf Prøysen hadde hatt en skjult dragning mot menn. Dette vakte anstøt hos Prøysens gamle kollegaer.

Debatten raste, heter det, men når vi snakker om Alf Prøysen, må vi bestrebe oss på å finne mer livaktige bilder: På høysommeren 2004 – med andre ord midt i blåklokkevikua – ble det knyttnevaslag og nåsåblodsprut i kultur- og debattspaltene. Det startet med en lavmælt kronikk fra biograf Ove Røsbak om det han tekkelig kalte Prøysens dragning mot menn, men det tok ikke lang tid før diskusjonen skaut rot og grodde utover hele fjøsdynga og langt nedpå jordet.