Lenge kunne hvem som helst ringe meg for å få en sterk mening, men det måtte jeg gi opp. Dråpen kom da jeg ble kryssforhørt om hvorvidt Salvador Dalí var impotent.

Sterke meninger er en alvorlig sykdom, og nøktern analyse en sjelden vare. Min jobb forutsetter begge, men min mentale helse krever at jeg bedriver eksorsisme på meg selv i ettertid, siden det første er kontraproduktivt utenfor avisspaltene, og det andre umulig innenfor et fag som handler om alt det der som må forbli usikkert. Det å skulle ha såkalt sterke meninger om kunst blir, i lys av dette, å gjøre det tydelig at man ikke har tatt poenget.