En tidlig onsdagsmorgen for noen uker siden sto jeg på Peterplassen i Roma. Pavens vaktmestere satte ut stoler til dagens messe, utenom dem var Petersplassen nesten tom. Det var fortsatt for tidlig for troende og turister. Til venstre for trappa og vaktmesterne som sjaua stoler så jeg noen andre av pavens ansatte. To unge menn fra Sveits sto vakt utafor hvert sitt skilderhus, bevæpna med hellebarder, kledd i sveitsergardens karakteristiske uniform.
Malmö og Mikael Wiehe i vellykket teaterkonsert om staden, mennesket og kapitalen.
Unik oppsetning: Der det veves en klar rød tråd mellom Mikael Wiehes sanger, Malmös utvikling og det personlige livet.
I en tidvis dypt rørende og overraskende allmenngyldig forestilling speiler artisten Mikael Wiehe sitt liv i lyset av framveksten av Malmö som industriby. Og byens store fall.
Jeg har vært hektet på Malmö så lenge at jeg nesten har glemt når besettelsen begynte. Før flyskam ble et begrep argumenterte jeg blant annet med at det fra Kastrup er like kort til Malmö som til København. Jeg drømte om en Fotemor Temareiser-variant der Malmö var reisemålet og jeg var gruppeleder. Jeg irriterte meg grønn over at alle (og da mener jeg samtlige) av mine facebookvenner så ut til å foretrekke innesigging og tyrkershots i København når de først skulle på tur. Tanken på å dra til Malmö hadde virkelig ikke slått noen. Og skulle man tro på norske medier, virker Malmö å være blant verdens farligste byer. Selvfølgelig finnes det problemer der også, men akkurat det har jeg merket fint lite til. I stedet setter jeg umåtelig pris på Malmös enorme parker, de fantastiske museene og at det er en badeby med både innbydende strender og sjøbad. Side om side med lokal, snobbete matkultur finner du det livlige og multikulturelle Möllevångstorget. Den tilstedeværende fotballkulturen frontes av kokende ultras, mens musikkbyen Malmö kanskje best kjennetegnes gjennom levende scener innen dancehall og hiphop.